Flytte sammen med mine og dine barn?

[AnonymBruker]

Lappeteppefamilie er et godt ord for dette. Søk hjelp først som sist, for dette er ikke lett. Det er jo et par andre utenforstående mennesker som skal tas hensyn til her også. De andre biologiske foreldrene. Hvordan sammarbeidet er med dem osv. Mange parametre for å kunne lage krangler så fort en deler adresse og hverdager. Familiekontorer er behjelpelige med å sette opp et system, og ja det er viktig at alle barna blir sett. Ofte er det mor i huset som har kontroll, og hennes barn blir favorisert. Mange menn overlater alt til den nye damen og tror selv at han har byttet ut moren til sine egne barn.

Lykke til, og jammen skal dere ha for pågangsmotet

Anonymous poster hash: 4350e...bdd

[AnonymBruker]

2 år er velidg kort tid!!

Det er fortsatt rosenrødt.

Vent ett år til!

Det kommer til å bli en drøss med problemer uansett......Merk mine ord.

Anonymous poster hash: 8da99...54b

[AnonymBruker]

En slik avgjørelse mener jeg barna bør være med på å ta.

Mine unger synes det er mindre og mindre stas å være hos pappaen sin fordi kjæresten hans med barn alltid er der sammen med dem i samværshelgen hans. De liker både kjæresten og sønnen hennes, men det blir for mye når de ikke får ett eneste minutt alene med pappaen sin. (Dette forteller de meg hjemme, men pappaen tror dessverre jeg setter dem opp mot ham når jeg tar det opp med ham.)

Hvorfor må man på død og liv flytte sammen? Jeg tror det kan fungere bedre i de fleste tilfeller om man er særboere når man har unger fra tidligere forhold og heller ha fokus med ungene når man har samvær med dem. Selvsagt kan man være sammen med ny kjæreste og alle ungene litt av tiden med ungene, de bør jo bli kjent, men 24/7 med alle blir for mye, mener jeg.

T o m jeg som er voksen synes det er mer stas å være sammen med faren min uten samboeren hans i ny og ne, selv om jeg liker henne godt.

Anonymous poster hash: 39272...842

[AnonymBruker]

En slik avgjørelse mener jeg barna bør være med på å ta. Mine unger synes det er mindre og mindre stas å være hos pappaen sin fordi kjæresten hans med barn alltid er der sammen med dem i samværshelgen hans. De liker både kjæresten og sønnen hennes, men det blir for mye når de ikke får ett eneste minutt alene med pappaen sin. (Dette forteller de meg hjemme, men pappaen tror dessverre jeg setter dem opp mot ham når jeg tar det opp med ham.) Hvorfor må man på død og liv flytte sammen? Jeg tror det kan fungere bedre i de fleste tilfeller om man er særboere når man har unger fra tidligere forhold og heller ha fokus med ungene når man har samvær med dem. Selvsagt kan man være sammen med ny kjæreste og alle ungene litt av tiden med ungene, de bør jo bli kjent, men 24/7 med alle blir for mye, mener jeg. T o m jeg som er voksen synes det er mer stas å være sammen med faren min uten samboeren hans i ny og ne, selv om jeg liker henne godt. Anonymous poster hash: 39272...842

TS skriver at det er barna som har etterlyst om de skal flytte sammen.

Anonymous poster hash: 43f98...08b

[Tante-Sofie]

En slik avgjørelse mener jeg barna bør være med på å ta.

Det er jeg helt uenig med deg i. Hvor man skal bo og hvem man skal bo sammen med, er voksenavgjørelser. Barn skal slippe å ta voksenavgjørelser. De skal slippe å bestemme om mammas/pappas kjæreste skal være der eller ikke.

Din jobb som mamma er å fremsnakke pappaen og situasjonen der. Om du gir dem medhold i at det er dumt at pappas kjæreste er der, forsterker du følelsene deres. Det er helt normalt at det er overgang som kan være vanskelig, det betyr ikke at det er feil.

[AnonymBruker]

Din jobb som mamma er å fremsnakke pappaen og situasjonen der. Om du gir dem medhold i at det er dumt at pappas kjæreste er der, forsterker du følelsene deres. Det er helt normalt at det er overgang som kan være vanskelig, det betyr ikke at det er feil.

Ikke enig, foreldres jobb er å anerkjenne barns følelser og la dem "lufte" seg. Det kan fint gjøres uten å rakke ned på den andre forelderen. Unger tåler fint å høre at voksne har ulike meninger, bare man markerer det på en ok måte, drittslenging er selvsagt ikke greit.

Anonymous poster hash: 39272...842

[AnonymBruker]

jeg lurer på om dere har tenkt nøye nok gjennom ideen om julegaver? For jeg synes ikke det høres ut som en god ide. For det første, så er det såpass stor aldersforskjell, en gave som er til glede for den minste, er sansynligvis ikke like gøy for den eldste. Eldstemann kan da føle seg forskjellsbehandlet. Det samme gjelder for alle de andre også, det kan være store forskjeller på hva som er gøy dem mellom, om en gave passer best for en eller to av søsknene kan de andre føle at gaven var mest til de. Spill er jo gøy, men en tenåring vil kanskje like risk, mens en 5 åring vil like stigespillet:)Anonymous poster hash: 4ae52...1fb

. Det er jo bare tanker rundt saken...men det kan jo likesågodt være opplevelser som blir gitt....feks årskort på Tusenfryd...noe som alle barn digger og da har vi samtidig en felles interesse vi kan gjøre sammen alle sammen uansett alder...eller hver for oss om vi trenger litt egentid med barna våre!!!Er jo avhengig av at vi finner noe som kan fenge alle barna og det er kansje ikke alltid like lett pga aldersforskjellen :-)

Anonymous poster hash: 5ba37...05f

[AnonymBruker]

Det er jeg helt uenig med deg i. Hvor man skal bo og hvem man skal bo sammen med, er voksenavgjørelser. Barn skal slippe å ta voksenavgjørelser. De skal slippe å bestemme om mammas/pappas kjæreste skal være der eller ikke.

Delvis enig. Barn skal ikke føyes i ett og alt, men jo, de skal bli hørt og særlig når det gjelder bosituasjon. Å dra en mann inn i huset uten å høre hva ungene synes om det, ville aldri falt meg inn. (Nå mener jo jeg at særbo er det beste når det er barn fra tidligere forhold med i bildet, så det hadde uansett ikke skjedd.)

Husk at barn har lovfestet rett til å medbestemmelse om bosted og at det skal legges betydelig vekt på hva de mener fra de er 12 år. Det er fornuftig å da tenke at dette gjelder om det skal komme flere medlemmer inn i husstanden også.

Anonymous poster hash: 39272...842

[AnonymBruker]

2 år er velidg kort tid!! Det er fortsatt rosenrødt.Vent ett år til! Det kommer til å bli en drøss med problemer uansett......Merk mine ord. Anonymous poster hash: 8da99...54b

. At det vil bli konflikter er vel ikke akkurat et ukjent fenomen i "lappeteppefamilien" men om vi voksne er samkjørte nok så er det ikke helt umulig å bo under samme tak :-) Det vill fort bli ca 1år til vi flytter sammen så vi føler vi har god tid til å forberede situasjonen best mulig :-)

Anonymous poster hash: 5ba37...05f

[Tante-Sofie]

Ikke enig, foreldres jobb er å anerkjenne barns følelser og la dem "lufte" seg. Det kan fint gjøres uten å rakke ned på den andre forelderen. Unger tåler fint å høre at voksne har ulike meninger, bare man markerer det på en ok måte, drittslenging er selvsagt ikke greit.

Anonymous poster hash: 39272...842

Å gi annerkjennelse er noe veldig annet enn å gi dem mehold. Jeg ville aldri innrømmet for barnet mitt at jeg synes faren hans var teit som flyttet inn med en dame barnet aldri hadde møtt engang, men jeg annerkjenner barnets følelse av å bli "bytta ut". Men for barnet mitt sin del, må jeg prøve å snu følelsene hans om til det positive. Det tjener ingen at jeg skal bidra til å opprettholde negative følelser.

[AnonymBruker]

det er en ting dere bør tenke gjennom og snakke om før dere flytter sammen og det er regler i huset. For en pappa kan ha helt andre regler enn en mamma. Og da kan pappa sine unger føle at de blir forskjellsbehandlet fordi alt plutselig føles så strengt. Her ble det forskjellsbehandling, min datter fikk lov til mer enn de to andre. For det første så er hun eldre, og for det andre kan hun komme og hjelpe til med både mat og oppvask etc uten at jeg spør, det gjør aldri de andre ungene. Etterhvert så ble det slutt på masingen på hvorfor hun fikk lov og ikke de fikk lov, for de visste med seg selv at de aldri hjalp til i huset. De var ikke vant til at far hadde krav til de, de fikk gjøre hva de ville og rutiner fantes ikke. Klart det ble en stor omveltning for ungene. Men det har gått seg til og det har blitt mye fredeligere i huset.

Det jeg skulle frem til var at hvis dere er enige om hvordan dere skal gjøre ting, leggetid, datatid etc så er det lettere å flytte sammen for da slipper den ene "ste" å blande seg inn i den andre sine unger.

Anonymous poster hash: 1b02f...772

[AnonymBruker]

. At det vil bli konflikter er vel ikke akkurat et ukjent fenomen i "lappeteppefamilien" men om vi voksne er samkjørte nok så er det ikke helt umulig å bo under samme tak :-) Det vill fort bli ca 1år til vi flytter sammen så vi føler vi har god tid til å forberede situasjonen best mulig :-)

Anonymous poster hash: 5ba37...05f

Å bruke et år til tror jeg er en veldig god ide De sier jo at det er etter de to første årene at man begynner å kjenne på forskjellene, mer enn likhetene...Og det er føærst da man begynner å få et realistisk syn på hverandre og hverdagslivet man skal ha.

Anonymous poster hash: 8da99...54b

[AnonymBruker]

Vi har planer om å flytte sammen og har begge to barn fra tidligere forhold....noen som har noen gode råd og tips på veien for best mulig start og hvordan har deres erfaring vært med en slik situasjon....Er litt redd for at det skal bli kjempekræsj til tross for at barna nå går meget godt overens....Er supertakknemmelig for alle innspill og erfaringer :-)

Anonymous poster hash: 3ffa0...7b4

Ett tips: Ikke gjør det :D

Anonymous poster hash: 01d63...38d