Å savne sin biologiske pappa

[Gjest Tex]

Min elskede datter er snart elleve år.

Jeg er gift med en mann som hun ser på som sin pappa, det har hun gjort i mange år nå. Hun har ikke sett sin biologiske pappa siden hun var sju.

Men hun sier at hun savner han. Han er ikke bra for henne i det hele tatt, en lang historie som jeg ikke går inn på nå.

Men jeg skulle gjerne vite om noen der ute har erfaring med den sorgen hun sitter med, og som kan gi meg noen råd til å hjelpe henne med å takle det. Min mann er verdens beste pappa for henne, men hun har dette savnet etter den andre som hun har svake minner om....

[Brunhilde]

Jeg kan ikke trøste deg, og kanskje ikke gi deg noen råd.

Jeg kan fortelle at vi har det slik hjemme hos oss også. Min 14 åring har ikke sett faren på over et år fordi han ikke tar kontakt.

Jeg har rett og slett sagt at "pappa er nok glad i deg på sitt vis, men han evner dessverre ikke å ha kontakt med deg." Ikke godt nok, men det eneste jeg KAN si.

Jeg kan jo ikke fortelle 14 åringen at faren er en selvopptatt drittsekk som bare bryr seg om det som gavner ham! Jeg har prøvd å få en form for samvær til å fungere, men etter 13 år (det første ville faren hverken se eller vedkjenne seg barnet) har jeg gitt opp. Det har 14 åringen også, men det er ikke mindre sårt av den grunn.

Jeg prater om faren når 14 åringen ønsker det og er nøye med å hverken sverte eller glorifisere - en vanskelig balansegang til tider...

Jeg tror bare jeg kan si "lykke til" - etter alle innleggene jeg har lest av deg her inne så tror jeg du gjør ditt aller beste for barna dine!

[Gjest Gjest.]

Tex.

Får hun lov å treffe sin biologiske far?

[Gjest Tex]

Tex.

Får hun lov å treffe sin biologiske far?

Nei, det gjør hun ikke. Han er uegnet i så henseende, og hun er egentlig redd for han også. Han har truet med å kidnappe henne og har hatt besøksforbud i en årrekke.

Men hun kan huske at hun har vært sammen med han noen ganger der han har vært nykter og morsom, sammen med meg. Og det er vel det hun savner, i tillegg til at lillebror er hos sin biologiske pappa annenhver helg.....

[Gjest Tex]

Jeg tror bare jeg kan si "lykke til" - etter alle innleggene jeg har lest av deg her inne så tror jeg du gjør ditt aller beste for barna dine!

Tusen takk, Brunhilde

[Gjest Poirot]

Hm, kanskje det finnes en type sorggruppe/samtalegruppe for tilsvarende barn? Så ser hun ihvertfall at hun ikke er alene om sin problemstilling. Om den ledes av en proff voksen kan det kanskej hjelpe litt (i all den grad det uansett ikke er aktuelt å ha kontakt med far).

[Gjest Anonymous]

Jeg mener ikke å være slem.

Men hvordan hadde dere kvinner følt det om vi menn satte oss ned og bestemte fra tid til annen at barna ikke fikk lov å møte sin biologiske mor?

Urealistisk?

Det kan ikke skje?

Hvorfor ikke?

Er menn generelt sett værre mennesker enn kvinner?

Tror dere ærligt talt at fraskilte menn føler så mye mindre for barna enn dere?

Kanskje han kommuniserer det på en langt mer baviansk måte?

Kanskje han langt ute i jungelen uler alene. Mens du drikker vin med noen venninner og rister på hodet over hvor idiot han er.

Han som tapte alle rettigheter og i tillegg ble født med for mye stolthet til å si hva han mener.

Jeg vet ikke hvem jeg ville gi min sympati.

[Gjest agurk]

Kjære gjest, du er en tosk!

Så det er synd på faren som uegnet i så henseende, og hun er egentlig redd for han også. Han har truet med å kidnappe henne og har hatt besøksforbud i en årrekke.

Klart man ikke sender ungen til en far om er farlig for ungen!

[Brunhilde]

Jeg mener ikke å være slem.

Men hvordan hadde dere kvinner følt det om vi menn satte oss ned og bestemte fra tid til annen at barna ikke fikk lov å møte sin biologiske mor?

Urealistisk?

Det kan ikke skje?

Hvorfor ikke?

Er menn generelt sett værre mennesker enn kvinner?

Tror dere ærligt talt at fraskilte menn føler så mye mindre for barna enn dere?

Kanskje han kommuniserer det på en langt mer baviansk måte?

Kanskje han langt ute i jungelen uler alene. Mens du drikker vin med noen venninner og rister på hodet over hvor idiot han er.

Han som tapte alle rettigheter og i tillegg ble født med for mye stolthet til å si hva han mener.

Jeg vet ikke hvem jeg ville gi min sympati.

Jeg vet ihvertfall at jeg ikke ville gi deg min....

[Gjest Anonymous]

Hei tex

Vet ikke helt hvor mye råd jeg kan gi, men jeg vet hvordan datteren din har det :-? , jeg er nå snart 30 og har det forsatt slik.

Jeg hadde også en super stefar som var pappen min fra jeg var 4 år. Min biologiske far hadde ingen innteresse for meg når jeg var liten, når jeg 14-16 hadde vi litt kontakt og da fikk jeg jo lov til alt av han som jeg ikke fikk lov til hjemme ( av naturlige grunner, røyke, ute sent etc) men så mistet vi kontakten igjen.

Nå som jeg er voksen ser jeg at mamma prøvde bare å beskytte meg- han er ikke snill, han er utrolig ego, han mener selv han aldri har gjort noe galt, det er mamma sin skyld at vi ikke hadde kontakt, og senere når jeg ble større var det min skyld

Jeg har en halv søster og jeg må si det er sårende når hun er på besøk og han ringer til henne på mobilen og ikke engang spør etter meg eller datteren min som han aldri har sett eller spurt om å se.

Mine eneste råd er -

Vær åpen, la henne sørge, ikke sleng drit om ham og vurder og la de møtes under oppsyn natturligvis.

Det er nok mye som er nysgjerrighet også, det og ikke vite hvordan han er :-?

Vet ikke om dette var noe hjelp, men jeg har full forståelse for at du er i en vanskelig situasjon

[Gjest Anonymous]

Jenta di er jo ganske stor, så dette er noe du bør snakke åpent med henne om. Ikke devaluer de gode stundene hun husker, for de er reelle. Videre er han den biologiske pappaen hennes, og derfor et OK menneske på noen måter, for han har jo gitt deg henne. Ikke vær entydig negativ i din omtale av ham.

Men forklar henne at det også er en annen side her, de tingene som gjør at hun ikke kan møte ham. At det er du/noen andre som voksne som må ta slike avgjørelser innimellom av hensyn til sikkerheten til barnet. Men jenta må jo ikke skremmes med kidnapping da!

Du kan også snakke med henne om hvordan hun tror at det egentlig ville være å være sammen med ham igjen, hva ville hun si, han si, hva ville de gjort. Hun vet nok sikkert hva realiteten i det er, for det er jo en grunn til at hun er redd ham.

For noen barn kan tegning, klipp-og-limbok, skrive brev osv. være med på å bearbeide sorg, der kjenner du barnet ditt best selv.

[Gjest Tex]

Tusen takk for svar.

Det er uaktuellt å la henne møte han, fordi som jeg skrev er han ikke bra for henne. Å si:

Mens du drikker vin med noen venninner og rister på hodet over hvor idiot han er.

Han som tapte alle rettigheter og i tillegg ble født med for mye stolthet til å si hva han mener.

Jeg vet ikke hvem jeg ville gi min sympati.

-er jo i og for seg greit, all den dag du ikke vet noe som helst om årsakene til at han ikke får treffe henne. Og årsakene er heller ikke vesentlige i denne sammenhengen.

Problemet er at hun savner en eventyrfigur.

Jeg forteller henne alt jeg vet om han, på et barns nivå, og hun kan snakke med meg om alt hun tenker på.

Jeg snakker aldri stygt om han, jeg er ikke ute etter å ødelegge hennes selvfølelse.....

Tiden får hjelpe oss tror jeg.

[Gjest Anonymous]

... i tillegg til at lillebror er hos sin biologiske pappa annenhver helg.....

Tex, hvor mange barn har du og er alle med forskjellige fedre?

[Gjest Tex]

Jeg har nitten barn, søtten av dem har forskjellige fedre. De to siste har jeg ikke fått DNA-resultatene på ennå.

Ærlig talt, hva med å holde seg til saken?

[Gjest Madley]

Jeg har nitten barn, søtten av dem har forskjellige fedre. De to siste har jeg ikke fått DNA-resultatene på ennå.

Ærlig talt, hva med å holde seg til saken?

[Gjest gjest1]

Hei Tex!

Du er vel i nesten samme situasjon som mamma.. Bortsett fra at pappa ikke var noe trussel for meg, han villle bare ikke ha noe med meg å gjøre Han kom frivillig på besøk frem til jeg var 6 år, og da jeg var 12 savnet jeg han (eller farsfiguren jeg trodde han var) så kraftig at jeg klarte å overtale mamma til å bli med meg til Danmark der han bor sammen med kone og to mindre gutter. Jeg angrer så på at jeg dro!! Min lille utopi sprakk, og det er kanskje bra å se ting sånn som det er, men det var helt fælt. Vet familien sa til mamma da vi kom hjem at det var bra jeg så hvordan han var... Men jeg syntes det var helt grusomt. :oops: Vi skulle være der i 2 uker og resultatet var at han snakket med meg (til meg) 2 ganger Det er noe av det verste jeg har opplevd! For mitt vedkommende som forsvant den trygge pappafiguren jeg trodde han var. For han ville ikke ha noe med meg! I dag (er 22) har jeg ikke hørt noe fra han siden jeg var 16. Har sendt en del brev opp gjennom, noe jeg angrer på.

Nei, dette er sikkert kjempe vondt for dattren din. Mitt råd er å bare være der for henne oppe i sorgen og kaoset, og ikke minst snakke om det. Ikke tie ting i hjel, vet så allt for godt at det er ingen god løsning.

Lykke til, Tex! Vet du gjør en god jobb som mor

[Gjest Tex]

Tusen takk for konstruktivt svar, becca.

Jeg skjønner at jeg bare skal fortsette i det samme sporet, ved å fortelle det jeg vet på en barnevennlig måte, ikke forsøke hverken å skape eller bryte illusjoner, men samtidig forsøke å gi henne et reellt bilde av sannheten.

Det jeg er mest redd for er at hun skla hate meg en dag for at jeg ikke gjorde mer for at hun skulle få et godt forhold til faren sin. Når hun blir helt voksen vil hun naturligvis forstå, men alle årene i mellom.... Det er ikke lett å være tenåring i alle tilfeller, og hennes bakgrunn gjør det ikke lettere.

Gudskjelov har jeg mann og familie som støtter meg.

Klem til deg også, becca, jeg håper du klarer å ha et godt forhold til liv og latter selvom du beklageligvis har en pappa som er idiot.

Tex

[Gjest gjest1]

Hei igjen Tex!

Takk for klemmen Jeg tror ikke datteren din kommer til å hate deg, jeg tror (på sikt) at hun vil forstå. Og ikke minst være glad for at hun har deg og sin stefar.

Stå på, du gjør en god jobb som mor.

Klem