Tunge tider..

[Olavesen]

Yes, da var det min tur til å registrere meg her for å få litt synspunkter på ting...

Kona har flytta og nå venter meglingsmøter, seperasjon og skilsmisse. Ikke akkurat en slik fremtid jeg hadde sett for meg..

Jeg kan bare si med en gang, at det er ikke noe "fyfy" som har skjedd i vårt forhold. Hun har bare grodd seg lei av meg.. Fair enough, da jeg ikke ser på meg selv som verdens mest spennende type. Dette kom dog litt raskt på meg, og etterhvert som dagene går, merker jeg det tynger meg mer og mer.

Jeg har mistet min far tidlig, og jeg har ingen søsken eller kontakt med annen familie, da jeg hadde en veldig liten familie i utgangspunktet. Mine foreldre hadde noen søsken, men de er også døde. Når jeg mistet min mor for 4 år siden, var min kone den jeg kunne styrke meg på, og føle trygghet i.

Jeg har 4 barn, og har de mye nå i starten iom. at min kone jobber ganske mye og jeg foreløpig bare går hjemme. De har ingen barnehageplass enda, da vi nettopp har flyttet til en annen kommune. De holder mitt fokus på de, og da slipper jeg tankehelvete. Problemene begynner når jeg får noen minutter til å gli inn i min egen verden. Og når man legger seg om kvelden, da kommer hvertfall tankene og sorgen. Jeg føler en dyp sorg inni meg, og har til enhver tid en diger klump i magen. Jeg sørger over tapet av min kone, vår fremtid og våre barns muligheter til en familie med mor og far som har det bra sammen.

Jeg kan påstå at selv ved mine foreldres død, var ikke sorgen så tung som den jeg føler nå. Dette her er det desidert værste jeg har vært med på, og jeg er bare på dag nr. 4 uten min kone. Fatter ikke hvordan jeg skal komme gjennom det her.. Jeg har hjulpet min kone endel med praktiske gjøremål. Hun har fått egen leilighet allerede, og jeg har hjulpet til der. Vi er jo fremdeles venner, og hun ser ut til å takle den nye rollen veldig bra.. Er ingen tendenser til at hun er trist i det hele tatt. Hver gang jeg kjører fra hennes leilighet, sitter jeg å griner som ei lita jente på vei hjem..

Det er så mye jeg skulle gjort annerledes om jeg fikk skrudd tilbake tiden.. Nå sitter jeg her, bosatt hos den eneste gode kameraten jeg har, med 4 barn som krever sitt, og en sorg jeg aldri har kjent maken til. Den eneste fremtiden jeg har å se frem til, er mine barns.

Jeg har ingen å prate med, så dere får takle min klagemur av tekst her.. Jeg bare måtte få det ut.

[AnonymBruker]

Trist å lese. Du har vært igjennom ting før, som tyder på at du har styrke til å klare deg nå også.

Er dere sikker på at ting ikke kan gå seg til? Har dere gjort alt for å komme på rett spor?

Det er naturlig at tankene kommer når du ikke er okkupert med noe annet. Det har bare gått noen få dager.. Det kan ta veldig lang tid før ting føles litt lettere, dessverre, men også veldig naturlig/selvsagt..

Dere har nettopp flyttet skriver du. Til hvor? Skal du bli boende? Skal du begynne å jobbe snart?

En ting som slår meg er at dama fortsatt har deg, eller hun føler det nok sånn.. Dere er "venner". Tror relasjonen bør endres. Ja, hun er moren til barna dine. Men du trenger ikke å stille opp på alle mulige måter fordet.

Viser du henne at du er trist?

Kanskje hun er det også.

Eller kanskje hun føler lettelse over at separasjonen er i gang, hun føler det er dette som er riktig. Hvis hun endrer mening, skjer kanskje ikke det med det første.

Noen damer er ferdig med å sørge, før de tar steget og avslutter et forhold.

Andre avslutter, skyver bort tvil og sorg, tror det er riktig avgjørelse, men så er det feil...

Anonymous poster hash: a189d...fa9

[Olavesen]

Takk for svar.

Det er ikke så enkelt for meg å si nei når jeg vet hun trenger hjelp. Jeg elsker henne ufattelig høyt.. Innerst inne håper jeg vel at hun skal endre mening selvom jeg vet at det ikke kommer til å skje... Hun gleder seg til å få egne rutiner o.l...

Jeg er i gang med en prosess som vil Gjøre at jeg er i jobb fra høsten av. Jeg bor som sagt hos en kamerat akkurat nå. Har egen leilighet fra i sommer.

Jeg viser henne ikke at jeg føler det jeg føler...

Gruer meg svært mye til at hun skal ha ungene... Da er jeg alene med hodet mitt..

[Olavesen]

Jeg savner henne hele tiden liksom.. Det jeg også føler på oppi situasjonen er følelsen av å ikke ha noen å prate med, eller generelt noen å støtte meg på..

En drøm gikk i oppfyllelse den dagen ho gav meg sitt ja, og hun, barna og jeg var en ordentlig familie. Det er alt man trenger her i livet, mener da i hvertfall jeg..

Og å gå fra familielivet med en kone og barn man forguder, til å stå ene og alene, det er det tøffeste jeg noen gang har Vært med på.. Det Gjør det ikke noe bedre at det virker som om min kone har det bedre nå enn noen gang..

Nei, dette er vel første gang i mitt tredve års lange liv at jeg ikke skjønner hva jeg skal Gjøre. .

[AnonymBruker]

Savner du henne, eller savner du noen? Ville ikke ting vært annerledes om du hadde et nettverk?

Man bør alltid ta vare på det individuelle, selv om man er gift og har barn.

En tid for ettertanke vil nok komme.. At realiteten slår innover henne når ting har roet seg. Nå er det masse nytt å forholde seg til, mye praktisk, endel spenning..

Eller kanskje hun kjører på fremover, for å ikke bli sittende fast/sørge. Ting ble jo som de ble, man må bare se fremover om man er sikker på at det var riktig å avslutte. Det er ikke noe å dvele ved.

Kan du ikke snakke med kompisen din? Også tøffe barskinger kan ha gode samtaler om såre ting..

Anonymous poster hash: a189d...fa9

[AnonymBruker]

Yes, da var det min tur til å registrere meg her for å få litt synspunkter på ting...

Kona har flytta og nå venter meglingsmøter, seperasjon og skilsmisse. Ikke akkurat en slik fremtid jeg hadde sett for meg..

Jeg kan bare si med en gang, at det er ikke noe "fyfy" som har skjedd i vårt forhold. Hun har bare grodd seg lei av meg.. Fair enough, da jeg ikke ser på meg selv som verdens mest spennende type. Dette kom dog litt raskt på meg, og etterhvert som dagene går, merker jeg det tynger meg mer og mer.

Jeg har mistet min far tidlig, og jeg har ingen søsken eller kontakt med annen familie, da jeg hadde en veldig liten familie i utgangspunktet. Mine foreldre hadde noen søsken, men de er også døde. Når jeg mistet min mor for 4 år siden, var min kone den jeg kunne styrke meg på, og føle trygghet i.

Jeg har 4 barn, og har de mye nå i starten iom. at min kone jobber ganske mye og jeg foreløpig bare går hjemme. De har ingen barnehageplass enda, da vi nettopp har flyttet til en annen kommune. De holder mitt fokus på de, og da slipper jeg tankehelvete. Problemene begynner når jeg får noen minutter til å gli inn i min egen verden. Og når man legger seg om kvelden, da kommer hvertfall tankene og sorgen. Jeg føler en dyp sorg inni meg, og har til enhver tid en diger klump i magen. Jeg sørger over tapet av min kone, vår fremtid og våre barns muligheter til en familie med mor og far som har det bra sammen.

Jeg kan påstå at selv ved mine foreldres død, var ikke sorgen så tung som den jeg føler nå. Dette her er det desidert værste jeg har vært med på, og jeg er bare på dag nr. 4 uten min kone. Fatter ikke hvordan jeg skal komme gjennom det her.. Jeg har hjulpet min kone endel med praktiske gjøremål. Hun har fått egen leilighet allerede, og jeg har hjulpet til der. Vi er jo fremdeles venner, og hun ser ut til å takle den nye rollen veldig bra.. Er ingen tendenser til at hun er trist i det hele tatt. Hver gang jeg kjører fra hennes leilighet, sitter jeg å griner som ei lita jente på vei hjem..

Det er så mye jeg skulle gjort annerledes om jeg fikk skrudd tilbake tiden.. Nå sitter jeg her, bosatt hos den eneste gode kameraten jeg har, med 4 barn som krever sitt, og en sorg jeg aldri har kjent maken til. Den eneste fremtiden jeg har å se frem til, er mine barns.

Jeg har ingen å prate med, så dere får takle min klagemur av tekst her.. Jeg bare måtte få det ut.

Hei.

Jeg ligger ett år foran deg i tid, kjenner meg igjen i det du skriver. Selv om det hjelper lite i din sitvasjon. Så kan jeg kanskje gi deg noe på hvordan det kommer til og bli følesessmessig. Selv om det er litt som og peke på en stjerne og si ser du den og peke. Når jeg leser det du har skrevet kjenner jeg meg igjen sånn som sikkert mange andre. Første jeg vil råde deg til er og åpne opp en egen instagram konto og begynne og ta bilder av livet herfra og utover for og minne deg på at dagene går fremover, slett facebook og annen kontakt info du har på henne. dette er ikke for og "glemme" henne men for og passe på deg selv, er lett og klikke inn for og bare "ta en liten" titt. Eneste du får ut av det er tanker på hva som var, hvor du tenker dere skulle hen. 1 bilde sier mere enn tusen ord og du kan ende opp med og få 1000 nye tanker. Ikke spør henne om noe annet enn barna, feil spørsmål og du er tilbake til og begynne og gruble. 1 spørsmål med svar, er 2 nye spørsmål.

Du tar frem tapet av henne er verre en tapet av foreldre. Du har ikke bare "tapt" henne med også familien din. Det er den dype sorgen du snakker om, visst du er en person som er styrt av følelser, så skal du ikke se bort fra at du også tar på deg dine barns tap av 2 foreldre. Jeg gjorde det, tok på meg tapet, følte jeg var personen som sviktet barna. Å spesielt bonusungen hennes, selv om han sa det ikke gjorde noe. Det at hun virker rolig og tar alt med fatning, viser til at hun kanskje var ferdig med forholde lenge før deg. Min kone var det, 13 år gift. 3 måneder tok det fra første diskusjon til hun var ute. hun hadde vært ferdig med meg for 2 år siden sa hun.

1 spørsmål med svar, er 2 nye spørsmål. Still ikke spørsmål, du kan gruble over. Det er som og holde en ladd pistol til hode.

Jeg har skutt meg selv i hode mang en gang, følt meg som en jojo på følelser. Stått med venner og ledd og plutselig knekt sammen. Alt som skulle til var et ord og masse minner som kom på ei gang. Ikke forvent at de rundt deg bryr seg lenge, toppen noen få uker. sånn var det med meg, kan ha noe med og gjøre at de rundt meg alltid har trodd jeg var hjerteløs faen med de rette ordene.

Så hva ville jeg ha gjort visst jeg kunne gått tilbake dette ene året?

1. Ikke stilt noen spørsmål

2. Levd mer, reist, levd og kost meg.

3. Ikke sett på face/insta/ linkedin og hørt på rykter.

4. De ukene hvor barna var hos meg, mer kvelitets tid (burde stå på punkt 1 men men)

5. Blitt mer egoistisk, tatt tilbake livet mitt fortere.

6. Ignorert ho helt, sto alltid klar for henne.

Hva du bør gjøre nå:

1. Sove

2. Tren

3. Åpne en instagram, lukket kun for deg. dokumenter framgang

4. Gjør det du ønsket og gjøre når du var sammen med ho.

5. IKKE gå baklengs inn i framtiden.

6. Skaff deg en jobb med jobb kommer nye venner.

7. Null alkohol, funker ikke.

Sorgen går over. Det suger bare noe inni helvete at tiden går så seint, når man har en tvangstrøye lagd av følelser på seg. Jeg skriver en del for hånd, det har hjulpet en del for min del. bare det og få skrevet det ut, så man ikke tenker på det for mange ganger.

Men du har en tung tid i møte, så når stormen står på som verst. Er det en ny dag som kommer etterpå og den er ikke like ille. Dette vet jeg av erfaring, min x flyttet sånn at jeg kan se leiligheten hennes hver dag jeg kjører fra jobb. Det er mange tanker man får når man jobber kvelds skift og kjører forbi leiligheten og ser den er opptent med stearinlys. Så du er ikke den eneste som har sutra som ei lita jente.

Jeg kunne vel ha skrevet i noen dager om følelser og gitt deg 100 råd og vinkler.

Men til 7 og sist må du gå stegene selv og ta de valgene du kjenner er riktig.

Lykke til på ferden din, så titter jeg innom linken seinere

​

Anonymous poster hash: 886f2...c5a