Psykopat

[Gjest Anonymous]

Jeg hadde en sjef som passet litt for godt til beskrivelsen av en psykopat. Woo-hoo, skal si det var en "spennende" tid!

Hun virket smørblid utad, men var fullstendig immun mot kritikk, og spilte de ansatte ut mot hverandre nesten daglig.

Hvis hun fikk nyss i at en person kanskje var misfornøyd med noe (det holdt med en uskyldig kommentar av typen "å, nå er jeg skikkelig lei av at sånn-og-sånn skjer"), kalte hun straks vedkommende inn på kontoret, og gjorde alt hun kunne for å vri situasjonen slik at hun kunne beskylde en eller flere av de andre ansatte for å forårsake det (gjerne imaginære) problemet.

Konflikter håndterte hun på en fiffig måte:

- Først sørget hun for å gjøre det klart at hun ikke hadde noe med konflikten å gjøre; det var selvsagt et problem de ansatte imellom.

- Deretter beskyldte hun i tåkete vendinger en eller flere ansatte for være skyld i problemet. Dette ble alltid gjort på tomannshånd, og aldri i noen form for formelle møter.

- Da den ansatte så var godt nede i skyttergraven, og forsvarte seg etter beste evne, begynte hun ofte å bagatellisere problemet, slik at man senket forsvaret litt, og ble tilbøyelig til kanskje å være litt enig.

- Så slo hun til med en skikkelig urimelig "løsning" på problemet ("vi kan jo la X ha overoppsynet med det du gjør" eller "vi kan jo la Y ha det ansvaret en stund"). X og Y var typisk personer som ikke hadde noe med saken å gjøre, og som plutselig befant seg i midten av en konflikt.

Jeg fikk vite at 3 personer hadde sluttet pga. denne lederen, før jeg begynte. Dette inkluderte sjefens egen sekretær/resepsjonist. Mens jeg var der, sluttet hennes nestkommanderende pga. konflikter. Deretter sluttet jeg, og det var den eneste fornuftige løsningen for min del.

Siden dette var i det offentlige, vil denne lederen aldri få sparken. Det er lenge siden jeg jobbet for henne, men jeg så i avisen for et par år siden at hun var blitt flyttet til en annen etat. Til en høytlønnet lederstilling med omfattende personalansvar, selvsagt.

[Pinocchio]

Er det virkelig nødvendig med "gjest-alternativet?"

Hva er så farlig?

Når gjester siterer gjester, skroller jeg resolutt nedover.

Tabby. Av alt skitt jeg har opplevd, kreft og dødsfall og alt annet.

Så kan ingenting, etter min mening, sammenlignes med det å ha en psykopatisk mor.

Uansett hva som skjer deg, uansett hva som går galt, så har man liksom henne.

Det har resten av oss opplevd. Hvordan det er å ikke oppleve det, grøsser jeg av.

Moder-rollen er den viktigste rollen i hele universet.

Ingenting er viktigere.

Jeg har møtt motgang. Massevis.

For noen måneder siden kunne jeg nesten lukte råtnelsen av mitt eget lik.

Tilfeldigheter gjør at jeg sitter her nå.

Men, din motgang er i mine øyne så stor at selv det jeg har opplevd blir peanøtter.

Jeg håper det går bra med deg.

Håper du har det fint.

[Gjest Gjest med probl. med mor]

Tusen takk for svar Tabby! Jeg leste dagboken din. Kjenner igjen mye der ja dessverre. Jeg har full forståelse for at du ikke orker å ha kontakt med moren din. Egentlig vet jeg at det mest fornuftige for min egen del ville være å kutte ut kontakt med min mor også. Kanskje blir jeg nødt til det senere, men så langt tror jeg at jeg skal klare å ha en viss kontakt.

Ja, det er nødvendig med gjest-alternativet, hvertfall for min del. Har stor beundring for dem som står fram og forteller om slike problemer, men jeg har ikke lyst til å logge inn når jeg skriver om dette emnet.

[Gjest Tabby]

Pinocchio, det er det jeg har savnet og savner mest jeg også, en mor som man vet er der om man trenger noe. Heldigvis har jeg bestemor på pappa sin side, der har jeg fått mye støtte i vanskelige tider etter at jeg ble voksen. Har også tanter, en søster som er fra pappas første ekteskap, en utrolig god venninne og svigermor når jeg trenger å snakke. Og sambo er utrolig god å ha. Kunne ikke funnet meg en bedre mann. Men mammaer skal liksom være der for en da. Så jeg gjør mitt beste for å være en god mamma for barna her. Ellers så går det bedre nå, men denne sommeren har vært tøff.

Ellers til siste gjest. Jeg synes det er flott om du kan ha kontakt med moren din, i mitt tilfelle er ikke det mulig, hun vil jo ikke ha noe med meg å gjøre siden jeg har kontakt med pappa. Da vi prøvde å ha kontakt den siste gangen nå, allerede første gangen hun møtte samboeren min, prøvde hun å sverte pappa så fort jeg var ute av rommet. Jeg klarer meg best uten henne. Slipper å ha dårlig samvittighet for hva jeg sier eller gjør. Jeg kan være meg selv. Men om du kan det og i tillegg ha kontakt med din mor, så ønsker jeg så absolutt at det fungerer for deg!

[Gjest Anonymous]

Min eks nekter å ta imot behandling. I egne øyne er han feilfri. Han gikk i behandling en kort periode, men det var for å få samvær med barna. Fagpersoner mener han trenger behandling, men at det ikke har noen hensikt når han ikke er motivert. Derfor får jeg og barna veiledning og terapi hos psykolog og hos barne og ungdomspsykiatrisk avdeling ved sykehuset. Skader repareres og vi får veiledning slik at vi skal klare å forholde oss til denne mannen.

[Isabella Moon]

Det at en psykopat har vansker med å gi slipp på "offeret" sitt, handler ikke om at det er nært knyttet til det, men derimot et behov for å kontrollere..

[Gjest Anonymous]

Bodde sammen med en i nesten 13 år jeg.5 av de årene fomlet jeg etter noe,for og komme meg ut av forholdet.Tenk å bruke 5 år på pg komme ut av et forhold.OG ikke nok med det,det tok nesten 5 år til før han ga "meg opp".Værste opplevelsen er at du har ei søster og sannsynligvis en mor som har samme "sykdommen".De er perfekte i alt og et.Kan gå over lik og ikke skjønne hva "galt" de har gjort.Og når de er såpass at de snyter svigerforeldre,søsken, etc.Bruker sine egne barn i en sak og heller ikke ser hva de ødelegger for sine egne unger.Ja hva kan man da gjøre.

[opera]

Ja, jeg kjenner en - var sammen/gift i 15 år. En utrolig sjarmerende og galant fyr i - i begynnelsen. Jeg hadde mange venner -stor omgangskrets, tok høyere utdanning, var aktivt med i idrett. I løpet av få år var jeg redusert til en depressiv og utslitt jente med null selvtillit. Hvorfor jeg ikke kom meg vekk? Du forstår faktisk ikke hva du utsettes for! Det mennesket du er glad i, manipulerer, belønner og straffer på en så finurlig måte at du til slutt blir helt avhengig av han/ henne.

Til slutt tror du faktisk på alt som blir sagt - i mitt tilfelle var jeg dum, tykk, stygg, sint, gal, ingen forstand på penger, feil oppdragelse av barn.... Et eller annet sted inni meg visste jeg at noe var feil, men forstod ikke før jeg selv tok kontakt for å få hjelp fordi jeg trodde jeg hadde sterke psykopatiske trekk. Fikk hjelp til å sette ord på hvordan jeg hadde det - og kom meg ut fordi han på samme tidspunkt hadde funnet "den store kjærligheten". Den ville han ha på si - vi hadde tross alt tre barn sammen og han ville ikke bryte ut av familien!

Greide å snu felles venner mot meg, meldte meg til barnevernet osv osv. Heldigvis var mitt gamle meg et sted derinne og valgte å ta opp kampen, og heldigvis så hender det at de avslørere seg selv når de er i ferd med å miste kontrollen. Det var en tøff kamp som kostet mye psykisk og selv 10 år etter sliter jeg psykisk hvis jeg kommer opp i situasjoner jeg synes jeg har sett før.

Nå er eldstebarnet kommet i en alder der hun virkelig får kjenne på sin fars psykiske defekt. Prøver å støtte så godt jeg kan og hun er atskillig flinkere enn jeg var til å riste det av seg. Jeg har ikke hatt kontakt med eks på flere år, den beste måten for meg å fikse det på. Blir fortsatt skjelven dersom jeg må være i samme rom som han.