Psykopat

[Rakel]

Er det noen her som har kjent en psykopat?

Tenker ikke på drittsekker, egoistiske mennesker osv., men manipulative, beregnende og onde mennesker der alt dreier seg om dem, og de mangler empati for andre. (Bl.a)

Har noen prøvd å si imot disse menneskene, og hva resulterte det i? Tror dere det er forskjell på menn og kvinner når det gjelder dette?

Og hva er egentlig en psykopat?

Hvordan kan man se dette. Alle kan jo ha disse trekkene i mer eller mindre grad, men når kan vi vite at det er "sykt"?

Noen erfaringer?

[Gjest Tex]

Jeg kjenner en.

Holder meg langt unna.

[~sikka~]

Jeg har vært sammen med en psykopat. Og når jeg prøvde å si han imot fikk han meg til å få dårlig samvittighet. Skikkelig nedpsyking.

[Sita]

Kjenner en ja, men brøt kontakten, takler ikke sånne!!!!!

[Rio]

Tror kanskje jeg kjenner en. Dette er en gruppe mennesker jeg kunne tenkt meg å lære mer om. Håper inderlig jeg blir psykolog.

[Suzy]

Jeg har levd med en - en lærdom for livet :-(

Sjarmerede og oppmerksom til du sitter i garnet, deretter kutter han/hun gradvis trådene dine til omverdenen og bryter ned selvbildet ditt til du bare er en liten redd mus...

Kjenner jeg blir sint - det eneste som nytter er å rømme unna.. :evil:

[Arkana]

dette?

Og hva er egentlig en psykopat?

En psykopat er en som har problemer med å internalisere normer, føle medlidenhet med andre, leve seg inn i andres situasjon og reaksjoner og er ofte gjerne selvopptatt og tilbøyelig til selvforherligelse. De har problemer med å opprette dype og varige relasjoner til andre, de har dårlig innlevelsesevne, nehov for avveksling, spenning og sterke sanseinntrykk, svak identitetsfølelse, svak impulskontroll, manglende evne til å oppleve skyldfølelse og dårlig evne til å håndtere motgang og skuffelser. I psykologi/psykiatri brukes ikke ordet psykopat lenger, men istedet andre betegnelser som sosiopati, asosial atferd, personlighetsforstyrrelse osv osv. "Vanlige" mennesker slenger derimot ofte slike uttrykk ut uten å helt vite hva de snakker om. Litt som at de fleste tror schizofreni har med flere personligheter å gjøre.

(Jepp, jeg studere psykologi. )

[~sikka~]

Suzy: Du beskrev det akkurat sånn som jeg også opplevde det.

[Suzy]

Suzy: Du beskrev det akkurat sånn som jeg også opplevde det.

Så godt at det er fler som har opplevd det akkurat sånn... og etterpå, når man er ute igjen, følre man seg som et margløst tre - et eller annet har sugd all glede og alt liv ut av deg.

Det tok lang tid å bygge seg opp igjen :-?

[~sikka~]

Jepp helt enig. Jeg mistet mange venner, har heldigvis fått igjen de beste, og føler meg ensten ferdig med oppbygging igjen. Men merker at jeg er mye mer usikker på meg selv enn jeg var før den eklingen kom inn i livet mitt!! Blir sååå sint når jeg tenker på hvor lett jeg faktisk var å manipulere :evil: Psykopater er så utrolig snikete.

[Dru]

Ei god venninne av meg var samboer med en. Jeg unner ikke en gang min verste fiende det livet hun hadde på slutten. Han tiltet fullstendig når jeg og andre kom og røsket opp i det livet han så fint hadde laget seg der.

Han gjorde ingenting for henne, han pulte rundt på det meste, han hadde ekstremt god kontroll på eksen min og en del andre venner, hvis han ikke klarte å manipulere slik han ville, så ble han voldelig. I tillegg er han enormt karismatisk, og trekker til seg oppmerksomhet veldig kjapt.

Historien er lang og fæl, dette her er bare en kjapp beskrivelse. Men langt fra god nok.

[~sikka~]

I tillegg er han enormt karismatisk, og trekker til seg oppmerksomhet veldig kjapt.

Sånn er han jeg har vært borti også - kjempesjarmerende (tragisk å si det, men han er faktisk det) men en syk syk mann.

Kjenner jeg får helt vondt i magen av å tenke på han. Fortsatt redd for at han skal oppsøke meg å gjøre meg noe, men vanligvis er vel sånne psycoer for feige til det.

[Gjest Anonymous]

[

De har problemer med å opprette dype og varige relasjoner til andre

Hvorfor har de da så vanskleig for å gi slipp på sin partner?

[Gjest Anonymous]

Også lyver de på en troverdig måte. Slik at omgivelsene faktisk tror at det er de som er offeret for onde handlinger. Han kan sette partnerens venner og familie opp mot henne. Dette gjelder også offentlige instanser som paret har kontakt med. Han oppnår sympati selv om han er "skurken". Partneren som er utsatt for ovrgrepene blir ikke trodd. Ingen tror at noen kan lyve slik som han, så kaldt, kynisk og troverdig. En utrolig god skuespiller.

[Gjest Anonymous]

De velger seg ut en å plage og fortsetter å gjøre livet vanskelig for denne personen også etter et brudd.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

De gir ikke slipp på en partner fordi de skal ha kontroll. De kan ikke godta at en de hadde kontroll på frigjør seg.

Jeg har også vært sammen med en. Det eneste som nytter er å 1) holde seg unna og/eller 2) stå på sitt. Setter man hardt mot hardt hver gang så gir han seg. Du må være veldig, velidg utholdende, tro på at din versjon, er riktig og at du KAN vinne. Det koster blod og tårer, men det er mulig.

Det er et kjempeproblem at offentlige instanser vet og kan for lite om denne typen personlighet. Siden vi har barn sammen har jeg hatt mange runder med familievernkontor og andre, som tror meg så lenge han ikke er tilstede. Så snart han - den sjarmerende, hyggelige, lett misforståtte - kommer på banen, er det HAN som blir trodd. Til tider til tross for at jeg har BEVIS på hvordan tingene faktisk er. Og det er skremmende det! For ikke å snakke om hvor nedbrytende det er, man har endelig kommet seg unna og ut av det, men likevel må man forholde seg til at "alle andre" tror på han....

[Gjest Anonymous]

Du er flink til å sette ord på det Sissi. Føler det på akkurat samme måte jeg også.

[Rakel]

Jeg er redd jeg er midt i en slik situasjon nå. Det som skremmer meg er at uansett hva jeg gjør for å stoppe henne i å ta fra et menneske alt, så faller det negativt på meg. Det er så utrolig det som skjer at jeg aldri hadde trodd det var mulig. Trodde oppegående folk så på fakta, men denne personen klarer å vri alt til egen fordel. Bruker vekselvis offerrollen (når det er flere), og manipulasjon og iskalde løgner som hun overbevisende påstår er sanne. Når hun etterpå blir konfrontert, sier hun at "hun misforsto". Og da er det egentlig blitt "gammelt nytt", og andre ting er på banen, så folk "glemmer" siden det er viktigere ting der og da.

Hun eier ikke empati, og har alltid rett. Det er oss det er noe galt med. HUN har bare gjort det hun trodde var rett, og fæle oss osv.

Jeg har prøvd å stå på rettigheter, men det er svært vanskelig. Får anklager om at jeg gjør ting som hun faktisk har gjort. Jeg skjønner ingenting, hvordan folk kan tro, hvordan det er mulig å legge alt hun har gjort på andre. Hvordan går det an?? Folk må da kunne se fakta. Og når jeg ble sint for løgner en gang, så begynte hun å gråte, og folk trøstet henne???? Det er jo hun som har gjort disse tingene selv. :o

Nei, dette er helt uvirkelig. Jeg trodde etter denne episoden at det var meg det var noe galt med. Men så vet jeg at dette var mennesker som ikke kjente henne så godt. De som kjenner henne vet. Jeg er blitt advart, men jeg tåler ikke urett. Jeg kan ikke se på at et kjært menneske får livet sitt totalt ødelagt av en annen.

Men jeg hadde nok aldri trodd det skulle bli så tøft. Det går ut over helse, søvn og alt. Det er noe "nytt" hele tiden, og det ser faktisk ut som hun får det som hun vil.

Men jeg har klart å stoppe henne i noe, så skaden blir mindre enn den opprinnelig ville blitt dersom ingen gjorde noe. Nå vet hun i det minste at folk følger med på hva hun gjør...

Hadde aldri trodd at noen kunne være så beregnende og onde. Det skuffer slik å innse at slike finnes, og at de kjører flatt over andre mennesker uten samvittighet. Og det går ikke opp for folk før det er for sent. Kanskje er flere med og hjelper også, i god tro, og blir knust etterpå når sannheten kommer fram. (slik som meg)

[Gjest Anonymous]

Det er et kjempeproblem at offentlige instanser vet og kan for lite om denne typen personlighet.

Det er jeg fullstendig enig i. I tillegg bør diverse fagfolk ha god nok realkompetanse(hovedfag), det bør være et minstekrav for alle offentlige stillinger.

[Gjest Gjest denne gangen]

Min far er alkoholiker med psykopatiske tendenser. Da sier det seg selv at det er best å holde seg unna.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 11 år. Jeg har hatt litt kontakt med min far i løpet av de 24 årene som har gått etter skilsmissen, men det er vanskelig. Han forstår ennå ikke, etter alle disse årene, at hans problemer er grunnen til at familien ikke kunne holde sammen. Han mangler enhver form for empati, og ser ikke feil hos seg selv i det hele tatt.

Nå er det to år siden jeg sist traff han, tilfeldig på gaten. Da var det ti år siden sist. Det tok ikke lange tiden å skjønne at ingenting har forandret seg. Da bestemte jeg meg for at det ikke er verdt å forsøke igjen. Jeg har en sønn på 17 år som aldri har truffet bestefaren sin. Men kanskje det er best slik. Å ha kontakt med slike folk, blir bare problematisk.