30-års krise.....er det normalt.

[kjellebassen]

Slev er jeg snart 31 år. Den siste tiden, og da spesielt etter at jeg fikk et ankelbrudd føles det som jeg har kommet inn i en slags krise. Problemet er at det er umulig å få aktivisert meg ettersom jeg har fått streng beskjed fra legen om å sitte eller ligge med beinet høyt, og i ro.

Dette har gjort at jeg sitter mye hjemme alene mens samboeren er på jobb og dattera mi er borte å tenke over ting. Da tenker jeg ikke på ting som samliv og barn, de områdene er flotte, men ting som fortid fremtid, helse, liv og død. Til tross for at legen sa da jeg var på sykehuset at min generelle helse var god for alderen (Du verden så gammel jeg følte meg da) så tenker jeg konstant på helsa mi for tida og det føles som jeg har konstant hjertebank....er jeg normal som har en slik krise nå???

Kun svar fra 30+ folk takk

[kjellebassen]

Er visst ikke så mange over 30 her.

[alisia4]

Hei. Blir snart 31 år og jeg opplever det på samme måte. Vet egentlig ikke hvorfor, men det er som om jeg går rundt og tenker FOR mye på at jeg blir eldre, og da blir jeg jo små deppa.

Noen som vet hva vi kan gjøre med det? Prøver å tenke positivt da, for jeg syntes ærligtalt at 30 år ikke er noe gammelt. Men, men......... så er det de tankene da, som stadig komme snikende.

Plagsomt til tider. :-?

[Siam]

Jeg er 30,5 og har ikke og har aldri hatt noen antydning til 30 års-krise.

Det passer meg perfekt å være så gammel som jeg er.

[Arkana]

Jeg er ikke over 30 selv, men sambo er (han er 35) og han hadde ingen form for 30-årskrise.

[*Lene*]

Hei. Er 32 år, og kan ikke si at jeg har hatt noen krise. Tvert i mot. Har aldri hatt det så bra med meg selv jeg!

:-D

[Suzy]

Jeg blir 33 i høst og har vel på en måte også hatt en sånn krise i forhold til kroppen min. Oppdaget liksom for alvor at tyngdekraften begynte å gjøre seg gjeldende når jeg fylte 30 og at jeg trengte å begynne med trening og et bedre kosthold - så det gjorde jeg.

En positiv krise kan man vel kalle det...

[glaciera]

Jeg fylte 30 i sommer og følte meg veeeldig gammel da jeg leste i avisen at yndlingsdetektimen min er satt opp på sendeplanen med tanke på et "eldre publikum"... :o

Men bortsett fra det synes jeg egentlig jeg har fått utrettet mye på 30 år, angrer ikke på så mye og har nådd mange av mine mål. Er meget fornøyd med mann og barn, med utdanningen min, og nå som jeg til og med har fått en fast jobb som svarer til bakgrunnen min er jeg helt klar for å erobre 30-åra! Selv om jeg ser litt langt etter de helt nye studentene som inntar universitetsplassen med stjerner i øynene, regner jeg med at 30-åra vil by på andre gleder enn 20-åra gjorde. Jeg er ikke typen til å dvele ved fortiden.

[Eplegrønn]

Jeg ble nylig 31, og det var litt verre enn å bli 30 må jeg si.. Kjente at - husj kor tiden går.. Men noen krise i forhold til det å bli eldre er jeg nok ikke i. Synes egentlig det er deilig å få noen år på baken. Har sjelden vært så fornøyd med meg selv som jeg er nå, og det er litt vemodig å tenke på at man ikke hadde samme selvsikkerheten når man var yngre og kunne gjøre mere med den. :-)

Kjente det også på kroppen da jeg prøvde å gå ned i vekt i februar. Da jeg var 20 kunne jeg ta av meg lett. Kiloene rant av, mens nå tok det laang tid, og jeg måtte virkelig bruke viljestyrke for å nå mitt mål. Ikke noe galt i det, men det kom som et lite sjokk. Man føler seg jo ikke gammel!

Tror det er viktig å ta vare på alle dagene man har og gjøre mest mulig ut av dem. Jeg er selv sykemeldt og klarer ikke å prestere så mye for tiden, men tenker som så at det er jo 9 lange år til man blir 40 - og da er man jo faktisk ikke gammel en gang. Verden ligger for våre føtter :-)

[Sofia]

Hei. Når jeg ble 30 synes jeg det var helt greitt. For meg var det mye verre å bli 35. Da tenkte jeg; Nå er jeg nærmere 40 enn 30, og det slet jeg med en stund. Merker, som Suzy, at kroppen har forandret seg endel de siste årene. Jeg trener også for å prøve å stoppe den utviklingen. Får nesten litt panikk med tanke på at jeg skal få "kjerring-kropp".. typisk for kvinner er jo å få kul på magen, det er noe jeg ALDRI har hatt, og jeg får helt sponk av det!! Så her kjøres det situps på hardingen..

I sommer ble jeg 38 og det er faktisk ille synes jeg. Helt pyton. Jeg kan ikke fatte hvor det er blitt av årene. Jeg merker at jeg tenker på alderen min mye mere enn tidligere, og synes det er kjipt at jeg er blitt så gammel. Jeg ser meg i speilet og tenker at jeg jo ikke ser så gammel ut, egentlig, men årene er jo der allikavel. Det er vel rett før jeg begynner å lyve... :-? Klarer ikke å tenke på at det bare er 2 år igjen til tallet som jeg ikke engang makter å skrive....

Æsj... er jeg kommet i panikkalderen.... DJEEZZZZZ... det hadde jeg ikke trodd jeg skulle gjøre, men jeg merker seriøst at jeg sliter med at jeg er 38.....

[aline]

jeg har trent bestandig, men hadde en "pause" en periode, DA la jeg merke til at kroppen ikke var 16 lenger, men det var lenge før jeg ble 30 (som jeg ble i sommer).

Jeg ble 30 for ca to måneder siden, og har aldri hatt det bedre med meg selv!

Jeg har for første gang i mitt liv virkelig følt meg flott!! Jeg er voksen og aktiv, og har ett voksent og aktivt liv som jeg koser meg med. Kroppen min synes jeg er fast og formfull, noe jeg setter pris på.

jeg har fått ett par punkter i psyken på plass, takket være både hjelp og akkurat det faktum at jeg har blitt 30!

for meg så var det mer sånn at det føltes som ett lass tunge steiner ble tatt vekk fra skuldrene mine når jeg ble 30, så her er ingen antydning til krise.

[Monstermagnet]

Synes ikke det var noe stat å bli 30 nei. Merker dessuten at jeg ikke er like sprek som før, får lettere skader, og er generellt mindre energisk.

Og så er det det psykologiske ved det da.. At man er nærmere 40 enn 20.

[blå]

Ble 30 for 4 mnd siden, og jeg har ikke hatt noen krise ennå...... Jeg tror heller ikke at jeg kommer til å få det. Jeg synes 30 år er den beste alderen hitill, kunne ikke tenke meg å vært 25 år igjen. Klart jeg hadde det gøy da, men jeg ville aldri giddi å gjort alt jeg gjorde da igjen.

Nei jenter, det er en herlig tid foran oss.

[Gjest Tex]

Jeg er også 30 og syns igrunn livet er bedre enne det har vært på årevis. Men jeg er nygift og lykkelig, helsen er blitt betydelig bedre det siste året, barna blomstrer, og jeg er omtrent der jeg så for meg at jeg skulle være som tredveåring, gift, barn og godt etablert i fast trygg jobb.

Jeg har familie rundt meg som jeg elsker, gode venner, penger til å kjøpe det vil føler vi trenger og en trygg oppvekstpilar for barna.

Ingenting kan vel være bedre enn det.

[Gjest Anonymous]

Jeg er 38. Føler meg ikke så gammel fysisk. Kroppen har nesten ikke forandret seg de siste 10-20 årene. Fortsatt 55 kg. Har fått noen rynker ved øynene da...Mentalt derimot føler jeg meg ofte eldre enn 38.

Har et avslappet forhold til liv og død og livet generelt. Har opplevd mye og bærer med meg mye bagasje. Det har gitt meg mer selvinnsikt og jeg er faktisk ikke redd for å bli eldre eller å dø. Har vært tilstede ved mange dødsleier og har også følt trussel om død selv. Det skremmer meg ikke mer. Eneste jeg er redd for er å ligge mine kjære til byrde en gang i fremtiden og for å bli pleietrengende og smerteplaget.

Har ikke så mange ambisjoner mer. Føler at jeg allerede har nådd mine mål i livet. Høres kanskje trist ut, men for meg føles det godt. Setter mer pris på gledene i hverdagen nå.

Innen jeg ble 27 opplevde jeg veldig mye: Levde et liv i ekspressfart. Reiste med ryggsekken min i flere verdensdeler, jobbet flere steder i utlandet, fullførte høyskoleutdanning og fikk drømmejobben, giftet meg og fikk 2 barn og var etablert med egen enebolig, bil og hytte. Kanskje det gikk for fort. Jeg var som en robot som raste rundt og skulle rekke alt. I tillegg levde jeg i et svært destruktivt forhold.

Slik er det ikke nå. Nå tar jeg livet med ro og lader batteriene som gikk tomme innen jeg var 35. Faktisk en bra ting å stopp opp litt og filosofere over livet tror jeg. Da har man mulighet til å skifte kurs hvis det føles rett.

[Suzy]

Jeg ble 30 for ca to måneder siden' date=' og har aldri hatt det bedre med meg selv! [/quote']

Men det er jo paradokset, for sejøl om jeg føler meg flotter og er trygge på meg sjøl enn noen gang før så er jeg mer misfornøyd med kroppen min enn noengang før også...

Men jeg gjør noe med det.

[aline]

Du har da en flott kropp du!!! :fy:

er mer fornøyd med kroppen min en før og jeg, men jobber med den allikevel.... fordi jeg vet at den kan bli enda flottere!!

Den er sterk og sunn, og det er deilig.

missfornøydhet feies fort av banen her hos meg nå, det ligger i psyken.

[Suzy]

Du har da en flott kropp du!!! :fy:

er mer fornøyd med kroppen min en før og jeg, men jobber med den allikevel.... fordi jeg vet at den kan bli enda flottere!!

Den er sterk og sunn, og det er deilig.

missfornøydhet feies fort av banen her hos meg nå, det ligger i psyken.

Jeg er fornøyd - men kjenenr liksom alderen bedre og nå har du sett meg etter nesten ett år med regelmessig trening (altså etter at jeg gjorde noe med det).

Det gir en god følelse å bli sprekere. Alt inni meg er derimot i bedre form enn noen sinne (hodet og alt!)

[snexi]

Ingen 30-års krise hos meg heller.

Blir forøvrig 31 om 2 mnd.

Føler meg mye tryggere og mer selvsikker enn på noen andre stadier.

Pleier å tenke på hvor heldig jeg har vert jeg, gift med en mann jeg aldri ville byttet bort , tre friske barn, hus, fast jobb og et stort nettverk av familie og venner rundt oss.

Føler faktisk ikke savn etter noe annet, og skulle det være noe å sette fingeren på; ja da må det være at jeg kunne tenke meg mer utdanning...

Men det er vel ikke for sent, jeg er jo kun (snart) 31år ung

[Martha Stewart]

Var ikke helt fritt for at jeg hadde ganske blandede følelser på 30-års dagen... Men det har vel kanskje litt sammenheng med livssituasjon hvordan man opplever overgangen til 30-årene. Selv var jeg midt oppi et samlivsbrudd - var ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt at livet skulle være på det tidspunktet...

Men så har det skjedd mye positivt i de tre årene etterpå: Jeg har møtt Mannen I Mitt Liv, vi planlegger bryllup og barn.

Kroppslig lever jeg sunnere nå enn i tjueårene og har satt inn forskjellige tiltak for å få aldringen til å gå saktere: Trim, innskjerping av matvaner, mer og bedre søvn og kosttilskudd!

Heldigvis har jeg aldri vært av de som er mest opphengt i utseendet - selv om jeg så klart har lyst å ta meg best mulig ut - men jeg er vel så opptatt av å være sunn og frisk. Selvfølelsen min er ikke ene og alene avhengig av at jeg må se ut som en "babe" når jeg er 50... Kunnskap og intellekt er vel så viktig for meg.

Det eneste som bekymrer meg med å bli eldre, er at jeg gjerne skulle hatt barn snart og føler at den biologiske klokken bare tikker fortere og fortere...