Hvorfor får dere barn?

[FantasDick]

Jeg var frivillig barnløs helt til jeg for 12 uker siden oppdaget at jeg var gravid. Nå gleder jeg meg litt til den lille kommer.

Jeg har alltid sagt "nei, takk" til barn. Jeg har fødselsangst og har alltid sagt jeg aldri skal føde, jeg liker ikke unger, jeg er ikke flink med unger, jeg elsker å ha masse frihet og helst kun meg selv å tenke på and the list goes on. Ingen "mamma-type" med andre ord. Men nå skal jeg bli mamma og selv om jeg er livredd kjenner jeg at det skal gå bra og det skal nok bli litt greit likevel.

Dessuten er det veldig gøy å tenke på at jeg og samboeren har "laget" denne babyen, det lever og vokser et menneske som meg og han inni magen min. Det er skikkelig sykt å tenke på!

Edit; ser at "hvorfor"-biten druknet litt her. Hvorfor for meg er rett og slett at jeg ble gravid, tankene jeg fikk og følelsene jeg kjente da jeg fant det ut er svar på hvorfor.

Endret 30. mars 2015 av FantasDick

[AnonymBruker]

Jeg har to barn og ønsker meg ett tredje, men jeg har ingen problem med å forstå deg! for meg er ikke kropp så viktig, men det er viktig å føle seg bra. Fødsel er en liten pris å betale for livet man vil ha og det man ønsker seg mest. Jeg og mannen min er flink til å la hverandre få rom til å være oss selv, men familie er hva i begge har ønsket oss. Bruke to hele dager på hunderfossen i sommer var like gøy for hele familien og må innrømme jeg gleder meg til å ta med barna til Kristiansand i sommer! Livet som mamma er hva som gjør meg lykkelig.

Anonymous poster hash: 6b363...44f

[AnonymBruker]

Nå provoserer jeg kanskje, men som frivillig barnløs opplever jeg ofte at dem som enten har eller vil ha barn ikke forstår meg, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår dere heller.

Først og fremst må kvinner gå gravide, risikere ryggproblemer, halsbrann, bekkenløsninger, forstoppelse og ting som verre er gjennom graviditeten. Deretter er det fødsel hvor man både risikere å revne eller klippes. Flere timer med smerter for deretter å trykke et stort barn ut.

Så er det tiden etterpå med sviing å tisse, kanskje problemer med å holde på urin, nattevåk og såre brystvorter. Kanskje man har like fin kropp som før, eller så sitter man med en kropp man ikke kjenner igjen og ikke kan fordra.

Haugevis av penger blir brukt på barnet, babyutstyr, klær, barnehage +++ Barnet vokser, utgiftene øker, barnet trenger ditt og datt. Man er sjåfør, kokk, leksehjelp, tjener og psykolog.

Du vet aldri hva slags problemer barnet vil få. Kanskje barnet blir mobbet, blir psykisk syk eller roter seg borti stoff.

Du går konstant i bekymring for om barnet ditt har det bra.

Jeg klarer bare ikke å se gleden med å få barn. Alt det fører meg seg av tid, penger, belastninger, ansvar og bekymringer.

Anonymous poster hash: fb68a...f54

Jeg forstår ikke alle disse trådene om dette temaet?

Noen forstår ikke hvorfor folk kjøper seg enebolig, når de kan ha en lettstelt leilighet med hage, noen forstår ikke hvorfor folk ønsker å leve livet på ett sted og jobbe et sted i mange år, andre forstår ikke hvorfor folk ønsker å dra jorden rundt og leve kun med det man kan bære med seg, noen forstår ikke hvorfor noen utdanner seg til sykepleier og faktisk må hjelpe folk med kanskje å vaske seg i rompa, mens andre igjen ikke kan forstå hvorfor noen ønsker og jobbe med tall og sitte stille på et kontor en hel dag.

Er ikke svaret ganske enkelt? Vi er forskjellige, vi ønsker forskjellig ting, vi liker forskjellige ring, vi interesserer passer forskjellige ting og har forskjellige mål med livet. Det vil ikke si at noen gjør ting mer riktig eller at noen gjør ting feil.

Jeg stusser ikke så mye over andre sine valg, da jeg forstår at vi er forskjellige og ønsker forskjellig ting.

Anonymous poster hash: 7220e...049

[AnonymBruker]

Ikke for alle, du vet, kjærligheten mellom kone og mann er en annen enn den mellom foreldre og barn. Det blir en annen dimensjon av kjærlighet, noe kun foreldre forstår.

Anonymous poster hash: c3930...a93

Tullpreik. Da kan man like gjerne si at de som må ha barn for å gjøre livet komplett, ikke har opplevd ordentlig kjærlighet.

Anonymous poster hash: c628b...e67

[Aomame]

Dette er noe av det jeg ikke forstår. I et forhold så har man jo noen å elske og gi omsorg til - hverandre. Og den kjærligheten får jo også blodet til å bruse.

Anonymous poster hash: c628b...e67

Ja, men det er helt annen type kjærlighet og en annen type omsorg. Det er ikke min jobb å ta vare på mannen min i samme grad og på samme måte som det er min jobb å ta vare på datteren min. Det at noen er helt avhengig av deg og at det er din jobb å gi dem den beste mulige starten i livet er for meg veldig givende og meningsfylt.

Og dessuten, det er jo ikke sånn at jeg bare har en viss mengde kjærlighet å dele ut. Det jo fint å ha flere å være glad i. Nå har jeg er liv fylt av kjærlighet, både til mannen min og til datteren min og det er godt å ha to mennesker så tett på i livet som jeg elsker så høyt.

[AnonymBruker]

Jeg fikk en fordi det bare ble slik, barnet er velkomment, prioritert og elsket.

Skal ikke ha flere en en, ( har en halvbror,så har søsken ) liker ikke samfunnsutvikling og ønsker ikke mer ansvar enn det jeg har nå.

Anonymous poster hash: ab91b...0f0 [/acrony

Samme her, har ett barn som har ett halvsøsken på farssiden. Helt perfekt for meg Føler meg faktisk heldig når jeg ser for et hektisk liv de med mange barn har.

Anonymous poster hash: f4033...488