It don't sound much like you.

[Travalo]

For sikkert trettisjette gang har jeg bestemt meg for å skrive dagbok. Jeg blir nok ikke å skrive hver dag, men av og til. Ikke fordi jeg nødvendigvis har så mange hendelser å skrive ned, men fordi jeg trenger å lufte tankene mine. Jeg trenger å få ting "ut" før jeg legger meg på kveldene. Ut en plass jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for tankene mine. Jeg trenger å huske hvordan det har vært å være lei seg, sånn at jeg ikke glemmer alt når jeg er glad. Sånn at jeg ikke forhaster meg og gjør de samme feilene om igjen. Jeg trenger at ordene som skrives i dagboken, kan dra meg ned på jorden igjen, hvis jeg om en stund oppfører meg dårlig igjen. Jeg vet ikke hvor lenge "en stund" er, eller hvor jeg befinner meg når stunden er gått, men én ting er sikkert: Jeg skal i alle fall ikke være her.

Og så jeg skal skrive om deg. Om hvordan jeg ikke forstår meg på deg. Om at av og til, når jeg er alene, så tar jeg meg plutselig i å ligge å tenke på deg. At ikke skjønner hvorfor jeg tillater meg å lure meg selv på den måten. Fordi jeg glemmer at jeg ikke har lov til sånt lengre. Jeg skal skrive om hvor patetisk du får jeg til å føle meg, samtidig som jeg er helt i himmelen hver gang jeg hører fra deg. Om hvor urettferdig du behandler meg, og hvordan jeg tillater deg det.

Jeg blir å se tilbake på denne dagboken om en stund, og jeg blir å le. Jeg blir å le høyt og lenge, og kanskje det høver seg slik at jeg feller en liten tåre. For om en stund, så er jeg lykkelig. Du er sannsynligvis lykkelig sammen med meg. Bare vent å se. Jeg vet ikke når, men om en stund.

[Travalo]

Dagen idag har gått så-som-så. Har vært småsyk, så har holdt meg inne hele dagen. Da tenker jeg på deg, og jeg tenker på det som kunne vært. Det er kanskje rart, og det er ikke sånt jeg kommer ti å fortelle deg, men det er sånn det er.

Og hvorfor svarte du ikke da jeg ringte deg på søndag? Jeg har litt dårlig samvittighet, for jeg er redd du kanskje tror at jeg bare skulle snakke om ingenting spesielt. Jeg er redd for at du tror jeg ikke vil la deg være ifred. Det jeg egentlig skulle si, var at jeg respekterer det hvis du trenger tid alene nå, og at jeg ikke har tenkt å være sint på deg for at du har andre behov enn meg. Og så skulle jeg ønske deg god påske, og en fin reise. Men du tror sikkert jeg skulle mase om ting.

Men jeg forstår meg ikke på deg. Du gir meg så blandede signaler. Du ringte meg og sa du ville begynne på nytt, at du savnet meg og hadde ønsket å fortelle meg det i flere uker. Så prater vi i dagene etterpå, og du forteller meg at du ikke angrer på at du ringte meg, du holder samtalene våre gående med å stille spørsmål og vise interesse, så plutselig forsvinner du. Du har vært borte i over to uker nå. Og jeg vil så gjerne gi deg tid til å tenke og være alene, men jeg er redd for at du allerede er ferdigtenkt og ikke kommer tilbake. Hadde jeg visst at du bare er travel, sliten eller ikke helt er i pratehumør, så kunne vi godt gått flere uker uten å snakke, men jeg vet jo ingenting. Du er så jævlig lite konsekvent, og det sliter på meg.

Det sliter at jeg ikke aner noe, samtidig som jeg vet alt. Jeg vet hvor bra jeg er for deg, og hvor lykkelig jeg kan gjøre deg, og jeg vet at du også vet det. Jeg vet at du sliter nå, og at det skjer mye i livet ditt for tiden. Men jeg vet ikke når jeg hører fra deg igjen. Om jeg hører fra deg igjen. Du er ikke her, jeg merker det på måten du ter deg på. Hvorenn du er, kom tilbake snart.