Hvor lenge skal man kjempe...

[AnonymBruker]

Er 20 år og i et veldig mørk fase av livet. Det har jeg egentlig vært siden jeg var 11. Jeg har gått gjennom mye fælt, bla omsorgssvikt og dødsfall i nær vennekrets og familie. Jeg er ikke ute etter at folk skal synses synd på meg, jeg trenger bare noen oppmuntrende ord.

For fem år siden ble jeg også syk. Usynlig syk. Hver dag er en kamp mot min egen kropp, og jeg er taknemmelig bare jeg kommer meg en tur på skolen. Men folk forstår det ikke. Kjefter på meg for å ikke jobbe, for å ikke trene nok. Mener jeg later bort livet. Jeg har bare så vondt. Mitt største ønske er å kunne leve normalt. Å ha det som en selvfølge å få fullført skolen (går om, og ser ikke ut som jeg kan fullføre som planlagt), å kunne delta i sosiale settinger uten å ta forhåndsregler, å ha en bavkupplan om jeg blir dårlig. Å kunne søke det studiet jeg ønsker.

Jeg føler ikke jeg lever for meg selv lengre. Jeg har ingen livslyst. Få vet hva som feiler meg. Dette fordi legene egentlig ikke vet. De klarer ikke sette en diagnose, så langt er den bare kroniske smerter vi ikke vet hvor kommer fra. Derfor er det vanskelig å forklare, og vanskelig for andre å forstå. Fordi jeg ikke ønsker å skuffe familie og venner, lever jeg så normalt som jeg kan. Jeg er egentlig veldig deprimert. Aller helst vill jeg bare ligge i sengen og vri meg i smerte, men jeg biter tennene sammen og gjør så mye skolearbeid at jeg sprekker. Jeg vil så gjerne komme meg gjennom vidregående.

Prøver å legge vonde hendelser bak meg, men det er som en vondt ring. Det skal ingenting for å bikke meg over. Dagen er så skjør, så lite som skal til før jeg ligger der i tårer å ønsker meg vekk fra all smerte. Både fysisk og psykisk. Jeg lever kun fordi alle forventer så mye av meg. For å ikke skuffe, jeg og.

Blir det noen gang bedre..? Noen med like erfaringer? Hva var din rømningsvei? Så langt går det i trøstespising, som ikke akkruat gjør underverker for kroppen og selvbildet..

Håper noen svarer meg. Jeg er så ensom, innestengt og usikker. Så lei meg og så skuffet..

Anonymous poster hash: 3b453...4d8

[AnonymBruker]

TS her forresten. Går til psykolog, men klarer liksom ikke komme noen steder med samtalene.. Forteller ting, men det hjelper jo ikke

Anonymous poster hash: 3b453...4d8

[Sofia123]

Har du tatt prøver som viser at du er syk? Jeg hadde tatt meg en tur til legen å sagt alt du skriver her. Du skal ikke ha det sånn som dette!!
Vet foreldrene dine at du er syk eller mener de du er lat? Det er dessverre en ting som ofte går igjen med "usynlige" sykdommer. Så lenge du ser normal ut så forventer folk at du skal fungere som et normalt menneske.

[Gjest Blondie65]

Hei du.

Får du hjelp til de psykiske problemene dine?

Noen ganger er det dessverre slik at en må leve med kroniske sykdommer, og det kan være nødvendig med hjelp til å lære å leve med det. Selv om det kan høres ut som umulig, er det mulig å gjøre det beste ut av vanskelige situasjoner. Jeg synes f.eks det at du går om skole er et godt tegn på at du vet dette og at det går an å planlegge en fremtid. Søk hjelp til det psykiske, og ikke gi opp å finne årsaken og ha en diagnose.

Sender en stor