Dere som er veldig overvektige

[nyher]

Hvorfor har dere latt det gå så langt at dere er sykelig overvektige? Det gjelder forsåvidt alle overvektige. Hvorfor?

[AnonymBruker]

De er vel glad i mat, da?

Anonymous poster hash: 9b029...ad3

[AnonymBruker]

For min del: Jeg merket det ikke så lett. Var lett overvektig (10-15 kilo pluss). I løpet av 5 år kom flere kilo, noen ekstra kilo pr. år. Det merkes ikke så godt. Ikke før jeg gikk på vekta. Klærne ble selvsagt trangere, men ikke så mye at alarmklokkene ringte. I tillegg hadde jeg et noe forvrengt bilde på egen kropp da jeg var normalvektig, og anså meg da som ganske stor (noe jeg ikke var). Nå er jeg overvektig, klar over det, og jobber med å endre på det.

Det handler mye om psyken, forventinger og hvordan ser på egen kropp. I speilet hos meg har jeg ikke sett store endringer, mye grunnet det forvrengte bildet.

Anonymous poster hash: c3a87...f55

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å svar kort på, men det korte svaret er trøstespising som medisinering av egne dårlige følelser. Det hjelper, en liten stund. I tillegg har jeg nesten alltid følt meg tjukk, så jeg merket ikke så godt at jeg BLE tjukk før jeg nådde et slags punkt der jeg var like tjukk som jeg følte meg.

Anonymous poster hash: 91b7f...e2b

[AnonymBruker]

Hadde ikke annet å gjøre enn å spise for å irritere deg selvfølgelig.

Anonymous poster hash: a493d...03d

[Gjest Gjest_Hello Kitte]

Rakk aldri å bli så syklig overvektig som man ser på Biggest Looser osv.

Veide 115kg så var absolutt overvektig da

Det var mange faktorer som spilte inn.

-Jeg fikk hormonprevensjon fra den forrige legen min, og da kom kiloene fort til tross for uendrede matvaner og aktivitet.

-Så ble jeg sykere og sykere, og endte opp med en kronisk sykdom som gjorde at jeg gikk fra en ekstremt aktiv hverdag til en sengesliggende hverdag.

-Ble deprimert fordi livet mitt hadde snudd seg opp ned, og fordi jeg gikk opp i vekt av prevensjonen, at jeg til slutt ikke orket å bry meg. Jeg spiste mer og mer junk fordi jeg ikke orket å lage mat.

Så jeg gikk fra 54 kilo til 115kg på ca 2 år.

Gikk overvektig i mange år før jeg klarte å ta tak i det. Mye pga min kroniske sykdom, siden jeg ble satt på en hel del medisiner som gjorde at jeg fikk store problemer med å gå ned i vekt.

De siste 2,5 årene har jeg gått fra 115kg til 83kg fordi jeg jeg endelig var fysisk og psykisk klar for å ta tak i vektproblemet mitt.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sykelig overvektig, ei heller er jeg overvektig, men jeg har ingen problemer med å forstå at det er lett å havne i en vond sirkel med vektoppgang som konsekvens.

Anonymous poster hash: d3a38...1a9

[AnonymBruker]

Jeg alltid vært god og rund, men ble overvektig i ungdomsårene til tross for at jeg var aktiv. Når man da har vært overvektig i "alle" år så blir det en del av deg, vanskelig å forklare egentlig. Man gir litt opp.

I tillegg har jeg et merkelig forhold til mat. Jeg må bare spise, uansett om jeg er sulten eller ikke. Det er vel en form for tvangsspising. Kan ikke forklare det egentlig.

Anonymous poster hash: 0d342...27c

[AnonymBruker]

Gikk på antideprissiva og la på meg 25 kg på 2 mnd. Har brukt 5 år på å bli kvitt de, nå er jeg tilbake til trivselsvekten. Har vært veldig aktiv hele perioden, men kiloene "satt fast". Har hund og går minst 2 timer hovedtur i tillegg til småturene og trener på Sats. Spiser ikke spesielt usunt, drikker et par ganger i året.

Anonymous poster hash: dafcb...083

[AnonymBruker]

Tja, da jeg ble syk som 11-åring forsto jeg ikke at grunnen til at jeg la på meg var vann; det forsto jeg først i godt voksen alder. Men som ufør på minstesats har jeg aldri hatt råd til å betale for jevnlig lymfeødembehandling privat, og når legene da ikke ville høre, ble jeg jo gående med alt dette vannet.

Heldigvis har jeg endelig, etter over 20 års kamp, fått en lege til å henvise meg til behandling i det offentlige. Jeg begynte for to uker siden, og kiloene raser allerede av. Eller jeg tisser de ut, da, rettere sagt.

Gud som jeg gleder meg til å endelig kunne få et liv hvor jeg slipper å sees ned på konstant...

Anonymous poster hash: ea59f...82c

[AnonymBruker]

Det skal du drite i, TS.

Anonymous poster hash: 71b38...054

[Gjest Castielz]

Elendig kosthold, over lang tid og ingen interesse for trening.

Endret kosthold og gikk ned 40 kg på 2 år.

Enda ikke begynt å trene noe særlig, da jeg ikke kan fordra trening.

[AnonymBruker]

ble fortalt gjennom barndommen at jeg var feit og stygg, til slutt begynte jeg å tro på de, og trøstespiste meg opp i vekt. jeg ble faktisk veldig overasket en gang jeg så gjennom bilder av meg i barndommen, når mobbingen begynte var jeg ganske så tynn egentlig. i voksen alder har jeg slitt med depresjoner, og derfor ikke klart å forandre vaner permanent.

Anonymous poster hash: 37626...d73

[nyher]

Det skal du drite i, TS.

Anonymous poster hash: 71b38...054

Fordi?

[AnonymBruker]

Det skal du drite i, TS.

Anonymous poster hash: 71b38...054

Man velger jo selv om man vil svare. Er da flere "nysgjerrige" tråder her inne. Tror heller du skal øve deg på høflighet.

Anonymous poster hash: f7df0...b9a

[AnonymBruker]

Fordi jeg elsker mat! Spesielt alt som er fett og salt. I perioder levde jeg nesten på fast food. Da gikk vekten raskt opp til 130kg. Jeg har nå gått ned 40kg ved å telle kalorier og er fornøyd med det. Men innimellom savner jeg virkelig å kunne spise alt jeg vil.

Anonymous poster hash: df361...d9a

[Aviendha]

ble fortalt gjennom barndommen at jeg var feit og stygg, til slutt begynte jeg å tro på de, og trøstespiste meg opp i vekt. jeg ble faktisk veldig overasket en gang jeg så gjennom bilder av meg i barndommen, når mobbingen begynte var jeg ganske så tynn egentlig. i voksen alder har jeg slitt med depresjoner, og derfor ikke klart å forandre vaner permanent.

Anonymous poster hash: 37626...d73

Åh, det er som å lese om meg selv!

Nå er jeg heldigvis i gang med en endring som varer. Det går kanskje ikke så fort, men har tro på at det vil fungere i lengden.

[AnonymBruker]

Turbulent og vanskelig fortid. Vanskelig for å slippe noen helt inn. Spiller da heller hurraknott og lykkelig blant andre, trøstespiser vanvittige mengder alene. Mat fyller det store hullet jeg har inni meg, behovet for oppmerksomhet, kjærlighet og omsorg jeg aldri fikk som barn. Selv om man blir voksen og jobber med problemene, henger det igjen mye vondt som ikke kan heles på null komma niks. Spisingen startet som svært ung, da jeg oppdaget hvilken god og trygg følelse maten ga meg. Det eneste trygge og gode jeg hadde, og ble selvfølgelig avhengig. Tatt dette med meg videre i livet, og sliter veldig med å slutte. Litt trist, fordi vekten ikke akkurat hjelper meg stort med å føle meg vel i kropp og sinn.

Og skal sies at det tok lang tid før jeg forstod jeg faktisk la på meg. Jeg løy nok ofte til meg selv, typ "åh klærne har krympa i vasken" osv.

Anonymous poster hash: 90186...466

[AnonymBruker]

Som ekstjukkas:

Kombinasjon av dårlig helse, dårlig kosthold og medisiner.

Medisiner som gjorde meg skrubbsulten 24/7, mistet all form for metthetsfølelse, men samtidig hadde absolutt null energi og trøbbel med stoffskifte.

Anonymous poster hash: 7fad5...083

[AnonymBruker]

Jeg har sett på meg selv som tjukk hele livet, uten at jeg kan forklare hvorfor. Husker at jeg prøvde å la være å spise før klassebildet i 2.klasse (på barneskolen) osv.. Sånn fortsatte det til jeg ble ca 16. Jeg hadde vært ganske tynn hele tiden frem til da, og da jeg var ca 17 var jeg på mitt tynneste (ca 47 kg), men hadde aldri følt meg feitere.. "Plutselig" hadde jeg lagt på meg kanskje 10 kg, og slik fortsatte det til jeg veide 70 kg, og nå veier jeg vel ca 75 kg..
For min del er det som noen andre nevner over her, har alltid følt meg tjukk, så det spiller vel ingen rolle om jeg faktisk er det eller ikke?
For min del er det fobier som gjør dagliglivet vanskelig kombinert med "sukkeravhengighet", akutt sult og dårlige vaner som er hovedproblemet. Det er egentlig ganske vanskelig å forklare "hvor det gikk galt".

Anonymous poster hash: 2bf14...31a