jobb for enhver pris?

[AnonymBruker]

Dere to over her, som setter lykke og trivsel foran alt annet, hva gjør dere hvis dere ikke får drømmejobben? Dere trenger også penger til mat, har regninger å betale etc. Hvordan får dere penger til det nødvendige? Sparepenger? Forsørget av ektefelle/samboer? Støtte fra nav har dere ikke krav på når eneste "problem" er at dere ikke finner drømmejobben.

Hvis du jobber 50% får du vel også 50% støtte fra nav?

Jeg er enig i at 4000 i måneden i reiseutgifter er for mye, og da blir det vel også ganske lang reisevei, noe som i seg selv kan være slitsomt. Og det er vel litt tvilsomt om du ville fått jobbe 50% når de ser etter noen som kan jobbe 100%. Mange må ta jobber de ikke liker/synes er kjedelige/ikke er drømmejobben, særlig i starten, det er bare sånn det er. For friske mennesker går det greit, men du har sykdom å ta hensyn til, og vet at enkelte faktorer gjør at du lett kan bli syk av jobben, og da må du selvfølgelig ta hensyn til det. Helse går foran jobb, det er derfor vi har det gode trygdesystemet som vi har.

Konkret har jeg en personlighetsforstyrrellse med ustabile spontane og emosjonelle trekk. Jeg er på aap fordi disgnosen min Gjør at jeg har problemer med å både få og beholde jobb.

Og spesielt derfor er det viktig å finne ut hva som må tilrettelegges, hva slags arbeidsoppgaver jeg trives med og hvilke yrker som passer til meg og hvor mye stillingsprosent med mine forutsetninger. I tillegg til dette noe angst men det er ikke det som er hoved problemet. Jeg fungerer veldig fint i perioder mens andre perioder igjen er jeg ikke frisk. Det er komplisert. Og med alle de helse messige årsakene jeg har er det spes viktig at jeg finner en jobb jeg passer inn i.

Anonymous poster hash: 89666...64d

[SiMa]

Konkret har jeg en personlighetsforstyrrellse med ustabile spontane og emosjonelle trekk. Jeg er på aap fordi disgnosen min Gjør at jeg har problemer med å både få og beholde jobb.

Og spesielt derfor er det viktig å finne ut hva som må tilrettelegges, hva slags arbeidsoppgaver jeg trives med og hvilke yrker som passer til meg og hvor mye stillingsprosent med mine forutsetninger. I tillegg til dette noe angst men det er ikke det som er hoved problemet. Jeg fungerer veldig fint i perioder mens andre perioder igjen er jeg ikke frisk. Det er komplisert. Og med alle de helse messige årsakene jeg har er det spes viktig at jeg finner en jobb jeg passer inn i.

Anonymous poster hash: 89666...64d

Jeg er enig med deg, du skal ikke ta en hvilken som helst jobb. Du må ta hensyn til de begrensningene sykdommen setter. Mange forstår ikke at psykiske problemer kan gi begrensninger på samme måte som fysiske problemer.

[AnonymBruker]

I utgangspunktet ville jeg også sagt at man bør jobbe nesten for en hver pris. Men sykdommer, enten det er psykisk eller fysisk, er jo noe som man må ta hensyn til. Om du kjører helsa di i grøfta, så kan du ikke jobbe noen ting, og ingen er vel tjent med det?

Anonymous poster hash: ee73b...2ea

[AnonymBruker]

Jeg har flere kroniske sykdommer. Er enslig mor og studerer. Må ta den jobben jeg får, om det er vaskejobb, kassa på kiwi eller hva det enn er, så må jeg bare. For ellers har vi ikke penger til mat.

NAV er ikke hjelpsomme, de vil ha meg 100% ufør, går ikke jeg med på det, vil de ikke hjelpe meg.

Anonymous poster hash: 83143...cac

Hva i alle dager slags logikk er dette? Trodde NAV ville at folk skulle jobbe så mye de klarer, jeg..

Anonymous poster hash: ee73b...2ea

[Gjest pærecider]

Jeg er uenig med deg, TS. Jeg kan forstå at det ikke er lett å søke på en jobb man ikke er motivert for, men samtidig er det og blitt et luksusproblem her i Norge, at man kun kan ta jobber man er motivert for. Andre steder må man bare ta det man får. At man er arbeidsvillig og viser at man står på, uansett hva man gjør stiller deg i et langt mer positivt lys hos en fremtidig drømmesrbeidsgiver enn at man må svare på spørsmål om hvorfor man har hull i CV'en. Og man får en fot inn i arbeidslivet. Har selv vært på tiltak, fikk en praksisplass på et sted som egentlig var perfekt for meg, men da praksisplassen drøyde, så var jeg heldig å få en jobb via en kontakt. Den er ikke den mest spennende, det er ikke min drømmejobb, den er mer fysisk slitsom, og jeg har helseproblemer, men jeg føler meg så mye mer nyttig, og jeg vet at den lønna jeg får er min egen. Jeg går hjem og vet at jeg har gjort en god jobb. Det gjør mye mer for selvrespekten, og man blir kanskje mer motivert til å lete etter andre jobber når man ser at man faktisk mestrer den jobben man er i. Ikke et vondt ord om AAP i dette tilfellet, det er sikkert mange gode grunner til at du får det, men har du mulighet til å få en ordinær jobb, om det så bare er en 50 prosent stilling i sommerjobb, så vil det hjelpe deg så mye mer videre inn i arbeidslivet enn ymse praksisplasser via NAV.

[Neutral90]

Jeg syns du virker bortskjemt TS. ALLE har godt av å ta en "dritt" sommerjobb for å lære hvordan ting faktisk fungerer. Viktig å innse at alt ikke kommer på sølvfat, men at du må jobbe for å få "drømmejobben".

Det er faktisk sånne som deg som er en del av å ødelegge ryktet til mange på AAP - du har tydligvis arbeidsevne til en viss grad, men vil ikke søke jobben fordi det er en "drittjobb"! Nei fysjameg... voks opp.

[Carrot]

Altså, nå har TS en diagnose som kanskje kan forsvare holdningene til en hvis grad - men på generelt grunnlag vil jeg nok tro at det er mange som TS uten noen diagnose. Som rett og slett har veldig høye tanker om seg selv og sin verdi i arbeidsmarkedet og som rett ut sagt ikke er i stand til å innse at det ikke er ok å "velge og vrake" mens de lever på stønad.

[Gjest Badabing]

Jeg synes at det er du som har feil innstilling. En ting er at du pga. sykdom ikke kan jobbe 100%, men innenfor de 50% du kan jobbe, bør du være villig til å ta nær sagt hva som helst. Det er et luksusproblem at man ikke er motivert og vitner om at man er temmelig bortskjemt. Samfunnet vårt har rett og slett ikke råd til at folk skal kreve jobber de er 100% motiverte for til enhver tid.

Anonymous poster hash: 8edc3...152

Enig i dette, så lenge det gjelder for en periode.

Jeg jobbet ikke i en burgersjappe i tre år fordi jeg var så veldig motivert for det eller fordi jeg passet så godt inn der.

[AnonymBruker]

Du skaper din egen lykke. Å jobbe på et lager som sommerjobb er ikke noe du bør bli ulykkelig av!

Nei, det er ikke drømmejobben, men en jobb man tar i mellomtiden.

Å få psykiske problemer av å jobbe med noe man synes er kjedelig???? I-landproblem

Anonymous poster hash: d89ae...5f6

Nettopp! Bedre å vaske dasser (for eksempel) enn å leve på NAV, vel? (Før hylekoret kommer: Med mindre du er så syk at du ikke kan jobbe.)

Anonymous poster hash: 3dae3...c3b

[AnonymBruker]

Jeg syns du virker bortskjemt TS. ALLE har godt av å ta en "dritt" sommerjobb for å lære hvordan ting faktisk fungerer. Viktig å innse at alt ikke kommer på sølvfat, men at du må jobbe for å få "drømmejobben".

Det er faktisk sånne som deg som er en del av å ødelegge ryktet til mange på AAP - du har tydligvis arbeidsevne til en viss grad, men vil ikke søke jobben fordi det er en "drittjobb"! Nei fysjameg... voks opp.

Nå går man faktisk på aap fordi man skal utredes veldig ofte. De 50 prosentene jeg jobber nå jobber jeg i tilrettelagt bedrift. Jeg er på utprøving og har prøvd både mer og mindre prosent. Alt for å finne ut hva jeg klarer og ikke. Men per idag er det 50 jeg klarer og det antas at jeg kanskje vil klare dette i det ordinære arb markedet også på sikt. Men før nav er sikker på at jeg kan klare det vil de prøve meg ut i en praksis i ordinær bedrift. Og skulle jeg klare 50 prosent jobb.. vel da beholder jeg fortsatt aap men da 50 prosent der. Jeg har helsemessige årsaker til at jeg ikke klarer mer enn 50. Så jeg har full rettighet til å gå på aap nå.

Anonymous poster hash: 89666...64d

[AnonymBruker]

Nettopp! Bedre å vaske dasser (for eksempel) enn å leve på NAV, vel? (Før hylekoret kommer: Med mindre du er så syk at du ikke kan jobbe.)

Anonymous poster hash: 3dae3...c3b

Har noen av dere lest om arbeidsmiljø? Monotont arbeid kan for mange foresake psykiske eller fysiske plager som går utover jobb. Å vaske doer hele dagen eller stå ved en maskin å se på de samme bevegelsene hele dagen kan faktisk gjøre folk syke. Og jeg vet garantert at det hadde forverret helsen min en slik monoton jobb. Alle er ikke skapt for alt. Takk og lov at vi er forskjellige.

Anonymous poster hash: 89666...64d

[AnonymBruker]

Jeg syns du virker bortskjemt TS. ALLE har godt av å ta en "dritt" sommerjobb for å lære hvordan ting faktisk fungerer. Viktig å innse at alt ikke kommer på sølvfat, men at du må jobbe for å få "drømmejobben".

Det er faktisk sånne som deg som er en del av å ødelegge ryktet til mange på AAP - du har tydligvis arbeidsevne til en viss grad, men vil ikke søke jobben fordi det er en "drittjobb"! Nei fysjameg... voks opp.

Stillingen er 100 prosent. Så mye vil jeg ikke klare å jobbe uansett. Jeg har heller ikke sagt det er drittjobb. Jeg har hatt flere jobber i mitt liv som ikke var av interesse. Endte opp langvarig sykemeldt til slutt. Kanskje de fleste ville si jeg var lat. Men fakta er at i de jobbene jeg har funnet arboppg interessante så har jeg hatt lite fravær, har følt meg lykkelig innvendig og jobbet masse. I de periodene har jeg knapt lagt merke til min personlighets forstyrrelse.

Det å føle seg lykkelig for meg er en av grunnene til at symptomene jeg har nesten ikke er tilstede. Med en jobb jeg ikke liker eller finner interesant kommer disse faktorene fram.

Anonymous poster hash: 89666...64d

[Gjest Badabing]

Har noen av dere lest om arbeidsmiljø? Monotont arbeid kan for mange foresake psykiske eller fysiske plager som går utover jobb. Å vaske doer hele dagen eller stå ved en maskin å se på de samme bevegelsene hele dagen kan faktisk gjøre folk syke. Og jeg vet garantert at det hadde forverret helsen min en slik monoton jobb. Alle er ikke skapt for alt. Takk og lov at vi er forskjellige.

Anonymous poster hash: 89666...64d

De færreste er vel skapt for det. Men man må gjerne gjøre noe sånt i en periode så man får noe å putte på CVen sånn at man kan søke bedre jobber så man kan få noe enda bedre å putte på CVen sånn at man kan søke en enda bedre jobb.

[Neutral90]

Nå går man faktisk på aap fordi man skal utredes veldig ofte. De 50 prosentene jeg jobber nå jobber jeg i tilrettelagt bedrift. Jeg er på utprøving og har prøvd både mer og mindre prosent. Alt for å finne ut hva jeg klarer og ikke. Men per idag er det 50 jeg klarer og det antas at jeg kanskje vil klare dette i det ordinære arb markedet også på sikt. Men før nav er sikker på at jeg kan klare det vil de prøve meg ut i en praksis i ordinær bedrift. Og skulle jeg klare 50 prosent jobb.. vel da beholder jeg fortsatt aap men da 50 prosent der. Jeg har helsemessige årsaker til at jeg ikke klarer mer enn 50. Så jeg har full rettighet til å gå på aap nå.

Anonymous poster hash: 89666...64d

Jeg argumenterte ikke noe mot at du skal få AAP, eller hvorfor noen får AAP, men at med din innstilling fyrer oppunder inntrykket til mange at de på AAP bare er late ungdommer. Det er jeg og alle andre som betaler for at du ikke vil finne deg en "drittjobb" (som du kaller det) for restarbeidsevnen din på 50%!

[Neutral90]

Stillingen er 100 prosent. Så mye vil jeg ikke klare å jobbe uansett. Jeg har heller ikke sagt det er drittjobb. Jeg har hatt flere jobber i mitt liv som ikke var av interesse. Endte opp langvarig sykemeldt til slutt. Kanskje de fleste ville si jeg var lat. Men fakta er at i de jobbene jeg har funnet arboppg interessante så har jeg hatt lite fravær, har følt meg lykkelig innvendig og jobbet masse. I de periodene har jeg knapt lagt merke til min personlighets forstyrrelse.

Det å føle seg lykkelig for meg er en av grunnene til at symptomene jeg har nesten ikke er tilstede. Med en jobb jeg ikke liker eller finner interesant kommer disse faktorene fram.

Anonymous poster hash: 89666...64d

Jeg tror du faktisk ikke skjønner dette med arbeidsmoral - jeg syns ikke min nåværende jobb er så spesielt interressant, men jeg har 0 fravær uansett! Arbeidsmoral heter det. Man får ikke alt servert på sølvfat, man må jobbe for det!

[AnonymBruker]

Jeg argumenterte ikke noe mot at du skal få AAP, eller hvorfor noen får AAP, men at med din innstilling fyrer oppunder inntrykket til mange at de på AAP bare er late ungdommer. Det er jeg og alle andre som betaler for at du ikke vil finne deg en "drittjobb" (som du kaller det) for restarbeidsevnen din på 50%!

Har aldri kalt noe foe for dritt jobb her inne. Sier bare at jeg ikke passer til feks lager. Det betyr ikke at jeg ikke passer inn feks på sykehjem eller butikk. En del definerer det som dritt jobb men jeg har ikke nevnt 1 ord om det.

Anonymous poster hash: 89666...64d

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Noen mener at man skal kunne ta hva som helst jobb. Nå er det begrensninger på hva jeg kan ta da jeg er avhengig av kollektiv trafikk også. Det er omtrent umulig å komme seg til en jobb som begynner før 0730 her om man ikke har bil, og det er umulig å komme seg hjem fra jobb etter kl 22 til 2300 på kvelden. I helgene er det umulig å komme på jobb mange steder da det ikke går buss i det hele tatt eller kanskje kun 2 ganger om dagen. Noen vil si at jeg kan bruke beina og man kan jo det om avstanden passer. Men det begrenser seg jo veldig med muligheter når man ikke kan komme eller jobbe når som helst fordi man er avhenging av buss.

Anonymous poster hash: 89666...64d

[Poserose]

Jeg fikk en skikkelig monoton jobb på en slags fabrikk. Det er helt usannsynlig kjedelig men jeg ville ha penger og da tok jeg jobben. På intervjuet sa jeg rett og slett at jeg ville ha en ekstrajobb for å få mer penger og så listet jeg opp egenskapene mine. De som ansetter vet at det ikke er noens drømmejobb. De forventer bare at du gjør jobben, ikke at du liker den.

Om du bare kan jobbe 50% er det kanskje ikke så lurt å ta en 100% sommerjobb?

Jeg syns at om man er arbeidsfør så skal man ta en hvilken som helst jobb, mens man søker etter en bedre jobb. Lav motivasjon er ikke en sykdom. Hvis du blir deprimert av en sånn jobb er det kanskje andre ting du bør jobbe med sammen med en psykolog?

[Gjest pærecider]

Ts her igjen. Noen mener at man skal kunne ta hva som helst jobb. Nå er det begrensninger på hva jeg kan ta da jeg er avhengig av kollektiv trafikk også. Det er omtrent umulig å komme seg til en jobb som begynner før 0730 her om man ikke har bil, og det er umulig å komme seg hjem fra jobb etter kl 22 til 2300 på kvelden. I helgene er det umulig å komme på jobb mange steder da det ikke går buss i det hele tatt eller kanskje kun 2 ganger om dagen. Noen vil si at jeg kan bruke beina og man kan jo det om avstanden passer. Men det begrenser seg jo veldig med muligheter når man ikke kan komme eller jobbe når som helst fordi man er avhenging av buss. Anonymous poster hash: 89666...64d

Akkurat det der skjønte jeg ikke. Du sier at det ikke er kollektiv transport før halv åtte på morran og etter kl elleve på kvelden? De fleste jobber er jo et sted mellom kl åtte og fire, altså i tidsrommet der det faktisk går kollektiv transport. Og hvis du hadde en jobb som startet, la oss si kl seks om morran, og du ikke hadde bil, så fins det sjefer som er greie nok til at du får begynne kl halv åtte og gå en halvannen time senere, selvsagt avhenger det av jobben, da. Men det er ikke umulig. Det du sier er jo at det er kollektiv transport fra kl halv åtte på morran til elleve på kvelden, med andre ord, plenty av tid til å jobbe i løpet av dagen.

Det virker litt som om du lager deg en hel liste med hindringer for å forsvare det at du ikke vil ta en jobb selv om du har femti prosent arbeidsevne.

Så til de som snakker om monotone og kjedelige jobber. Jeg har hatt nok av disse jeg også, og ja, de kan gå på psyken løs, men det kommer og litt an på egen innstilling. Noen setter på en lydbok eller musikk for å få dagen til å gå, andre tenker kanskje på pengene de tjener ved å gjøre denne jobben, eller at andre mennesker har nytte av den jobben du gjør. Nå snakker jeg ikke om depresjon generelt, eller andre psykiske lidelser som man har, som selvsagt gjør ting mer vanskelige, men å velge å la jobben trykke en lenger ned, eller å velge å se på jobben som et middel til bedre liv, ( økonomisk, eller som springbrett til en annen og bedre jobb) selv om den kan være gørr kjedelig.

[Gjest O.G.]

Kom i en liten diskusjon med et familiemedlem idag da vi har ulik oppfatning i hva det vil si å ta en jobb eller å jobbe generelt.

Saken er at jeg per dags dato går på arbeidsavklaringspenger og er under utredning. Er i tiltak og jobber 50 prosent da det er det jeg klarer nå. Om jeg vil klare mer senere får fremtiden vise men per idag gjør jeg ikke det.

Vi snakket generelt om ledige stillinger og han fortalte meg at det var en sommerjobb i et firma som et annet familie medlem av meg jobber hos. Pakking og lager blandt annet. Ikke meg i det hele tatt og jeg ville ikke passet inn der. Jeg har ingen motivasjon for å jobbe på et slikt sted og skulle jeg funnet på å skrive en søknad ville jeg ikke hatt noen motivasjon med i søknaden. Han mener jobb er jobb uansett. For meg er det viktig å finne et sted jeg vet jeg hadde passet inn og trives i. Ikke nødvendigvis drømme jobben med engang men jeg vil ikke være et sted jeg ikke eier motivasjon for. Penger er ikke alt her i verden. Kjenner jeg ble små såret av diskusjonen. ER DET virkelig jeg som er vanskelig?

Anonymous poster hash: 89666...64d

Ja, du er.