Hvor ble de av?

[AnonymBruker]

Jeg har vært syk i mange år, har en kronisk sykdom som gir mye smerter og gjør meg energiløs.

I alle år har jeg stilt opp for venner når det har vært behov. En venninne gikk igjennom to tøffe år med kreft. Jeg sykla til henne (kun 2 km) til henne minst tre ganger i uka, det skulle hentes medisiner og det skulle handles inn. Jeg har betalt masse med egen dårlig form for å hjelpe, men om ikke jeg stilte opp, hvem skulle gjøre det da? Hun trengte også å bli løftet psykisk og det er ikke lett når man ligger nede selv.

Jeg har flere jeg har hjulpet, hjulpet med husarbeid, innkjøp, med til legen, hente medisiner og bli med til sykehuset i nabobyen. Og det har vært en sann fryd å hjelpe disse menneskene, de trengte hjelp .

Nå blusset min sykdom opp i jula og her sitter jeg. Det menneske med dårligst tid kommer, min svigerinne. Hun har kikket innom får å se om alt står bra til og tilbyr seg å hjelpe med husarbeidet, noe jeg er kjempetakknemlig for.

Ikke en av mine venner har kommet forbi! Jeg får meldinger om herlig vår og kjøreturer, men ikke noe tilbud om å ta med melk og brød til meg. Ikke en gang er noen av de kommet!

Nå skal jeg kjøre egoløp når jeg kommer meg på beina igjen, ingen bruk av energi på andre. Jeg skal hvile meg når jeg føler meg syk og ikke løpe på apoteket for noen andre som ligger syke.

Jeg synes egentlig det er trist at det er sånn, men jeg har ihvertfall prøvd og det gikk bra så lenge det blir gitt noe, men vanskelig å gi noe tilbake.

Hvordan takler andre det å være kronisk syk å bo langt vekk fra familien?

Anonymous poster hash: de163...c4a

[AnonymBruker]

Jeg vet godt hva du mener nå. Har gjort det samme som deg, men når en selv trenger litt hjelp og omsorg, da forsvinner de til alle kanter og er borte. Det er visst bare slik det er. Jeg har gitt dem opp og vi har ikke lengre kontakt. Vi får klare oss selv så godt vi kan.

Anonymous poster hash: 095a3...729

[AnonymBruker]

Jeg vet godt hva du mener nå. Har gjort det samme som deg, men når en selv trenger litt hjelp og omsorg, da forsvinner de til alle kanter og er borte. Det er visst bare slik det er. Jeg har gitt dem opp og vi har ikke lengre kontakt. Vi får klare oss selv så godt vi kan.

Anonymous poster hash: 095a3...729

Jeg ble først skuffet og siden bare trist. Nå skal jeg opp på beina, tenker at jeg kan nå det til sommeren . Og da skal energien brukes på meg selv.

Anonymous poster hash: de163...c4a