Jeg vil ikke ha en diagnose..

[AnonymBruker]

Jeg innser det nå. Det er noe som feiler meg og sånn har det vært lenge. Kort forklart, så klarer jeg ikke ha et forhold. Venneforhold går fint, men alle kjærestene mine har fått gjennomgå. Jeg forandrer mening om ALT hvert tiende minutt. Først elsker jeg de, så hater jeg de og jeg uttrykker det alltid sånn at de har blitt helt forvirret. Dette fører til at jeg kommer med utbrudd jeg angrer på, som at jeg lyver om ting og sånn. Men, nå som jeg mistet den beste mannen jeg kunne få på grunn av dette, må jeg sette ned foten. Jeg kan ikke dra til psykolog her, jeg bor i utlandet og det er ikke noe tilbud for det. Jeg vil heller ikke ha en diagnose, fordi jeg utredes for andre fysiske sykdommer, og jeg er redd en psykologisk diagnose vil ødelegge for dette. Jeg er så sliten, av å forandre mening om alt så mange ganger i timen. Et kvarter er jeg superpositiv om fremtiden, og neste kvarter tror jeg alt kommer til å gå rett vest. Det er utrolig slitsomt.. Men jeg håper egentlig dette kommer av at jeg har vært sengeliggende i 6 år og jeg har hatt så alt for god tid til å tenke på alle disse årene. Aner ikke hva jeg skal gjøre, blir helt sprø. Men til psykolog, det VIL jeg ikke. Kan ikke :-( Beklager, jeg er bare så frustrert. Er det noe jeg kan gjøre selv for å forbedre dette?

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

[Auri]

Synes det er litt vanskelig å komme med råd til deg. Jeg har vært akkurat der du er på mange måter når det gjelder psyken. For min del var det en STOR lettelse å få en diagnose, det gjorde at jeg visste hva som var feil, og hva jeg kunne gjøre med det. Jeg brukte et par år i terapi, av mitt eget ønske, og det ga meg utrolgi mye. Jeg er fortsatt ikke frisk, men det er pga veldig mange andre faktorer i livet også. Men jeg forstår meg selv mye bedre og takler psyken mine bedre. Jeg er ikke i nærheten så ustabil psykisk nå som jeg var før jeg ble diagnosert og behandlet. Nå hender det kanskje en gang hver 3-4 måned at jeg "mister kontrollen" og er veldig ustabil i et par timer, før jeg får dratt meg tilbake igjen.

Så så lenge du nekter å se en psykolog, kan ikke jeg komme med noe råd til deg. Jeg forstår ikke helt hvorfor du nekter degselv hjelp, men det er nå ikke min sak.

Diagnosen min er forøvrig emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, eller borderline personlighetsforstyrrelse. Jeg har også trekk fra unnvikende, paranoid og histrionisk personlighetsforstyrrelse. I tillegg angst og depresjon.

[AnonymBruker]

Høres ganske likt ut som emosjonelt ustabil pf, type borderline, ja. Kan selvsagt ikke diagnostisere her. Har det selv, men ikke akkurat det trekket om at man vekselsvis hater og elsker noen (svart/hvitt tenkning). Jeg har mer tomhetsfølelse, ustabilt følelsesliv og separasjonsangst bl.a.

Hvorfor skulle du ikke kunne få fysisk helsehjelp selv om du også kanskje er psykisk syk?

Anonymous poster hash: 249c8...028

[Auri]

Kommer sikkert ann på hva slags type fysisk sykdom det er snakk om. Mange mener ME og Fibro er kun psykisk, og om man da har en psykisk diagnose kan noen leger og systemer blir vrange når det kommer til behandling. Selv min fantastiske fastlege nekter å utrede meg for ME pga tilbakevendende depresjoner, selv om jeg vet med meg selv at det ikke er kun depresjoner.

[AnonymBruker]

Høres ganske likt ut som emosjonelt ustabil pf, type borderline, ja. Kan selvsagt ikke diagnostisere her. Har det selv, men ikke akkurat det trekket om at man vekselsvis hater og elsker noen (svart/hvitt tenkning). Jeg har mer tomhetsfølelse, ustabilt følelsesliv og separasjonsangst bl.a.

Hvorfor skulle du ikke kunne få fysisk helsehjelp selv om du også kanskje er psykisk syk?

Anonymous poster hash: 249c8...028

Om jeg leser om borderline er jo alt ganske treffende ja.. Fordi jeg mest sannsynlig har ME eller noe i den duren, har vært syk og sengeliggende i sju år, har allerede nok vansker med å komme gjennom i helsevesenet som det er. Det blir nok enda verre med borderlinediagnose, når jeg vet det er noe fysisk galt.

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

[AnonymBruker]

Kommer sikkert ann på hva slags type fysisk sykdom det er snakk om. Mange mener ME og Fibro er kun psykisk, og om man da har en psykisk diagnose kan noen leger og systemer blir vrange når det kommer til behandling. Selv min fantastiske fastlege nekter å utrede meg for ME pga tilbakevendende depresjoner, selv om jeg vet med meg selv at det ikke er kun depresjoner.

Det er akkurat sånn jeg føler det :-( Trist det skal være sånn, vil jo ha hjelp men på en måte føler jeg ikke det blir verdt det.

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

[AnonymBruker]

Tenkte også på borderline..Har det selv. Vil du fortelle litt mer så du kan få noen råd?

Anonymous poster hash: 2f3dd...3ae

[Synapomorphy]

Borderline, definitivt. Idealisering og splitting.

[AnonymBruker]

Du tenker på en ting og føler ditt, så tenker du på en annen ting føler datt, og mangler oversiktsbildet og verdiene som kan begrense deg. Du kan lære å forstå hvordan du fungerer.

Anonymous poster hash: 84652...21e

[AnonymBruker]

Tenkte også på borderline..Har det selv. Vil du fortelle litt mer så du kan få noen råd?

Anonymous poster hash: 2f3dd...3ae

Jeg vet ikke, det er så mange ting hele tiden. Klarer ikke leve i nuet, det er helt rart. Jeg tenker ofte at wow, livet er virkelig herlig! Det er så mange muligheter, jeg skal starte på et studie jeg kommer til å elske. Alt er heelt perfekt. Så går det gjerne kun kort tid, under en time, så kan jeg starte å gråte fordi alt er så stress og livet virker helt slitsomt.. Når det kommer til forhold, så var jeg enten verdens beste eller verste kjæreste. Jeg tror jeg ødela ham totalt, han sa han måtte bare slå opp for å få tilbake sin egen helse. Jeg sa ofte nei til ting jeg gjerne ville gjøre, som å dra og spise og sånne ting. Når han dro, så prøvde jeg iherdig å få han tilbake selv om han ikke er bra for meg eller jeg for han.. Jeg får ofte sinneutbrudd til de jeg elsker og er glad i. Dette spesielt da de som faktisk bryr seg, som min mor. Overfor andre klarer jeg å oppføre meg. Merker at jeg er veldig redd for å miste venner, er det noen som avlyser noe tror jeg at de hater meg og aldri vil se meg mer. Likevel er jeg optimistisk 80% av tiden og jeg nyter livet, men ting er tåkete og det ødelegger for mye.

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

[AnonymBruker]

Bare skummet gjennom hovedinnlegget, men denne typen veldig ustabilt humør og ustabile relasjoner er typisk emosjonelt ustabil/borderline personlighetsforstyrrelse. Snakk med fastlegen om problemene dine.

Anonymous poster hash: 0e5d9...a9e

[Auri]

Det høres soleklart ut som borderline. Og jeg liker ikke å diagnosere andre over nettet... Men det er nettopp slik jeg var.

For det første: Om du velger å dra til psykolog, så skal ikke en borderline-diagnose ha noe innspill på en ME-diagnose. Det er som sagt min 10+ historie med depresjon som gjør at min lege ikke vil sette igang ME-utredning på meg, personlighetsforstyrrelsen har ikke noe med det å gjøre. Fordi en PF har ikke så mye psykosomatiske symptomer (psykosimatisk = psykisk lidelser som gir fysiske utslag, f.eks. angst som kan gi sterke magesmerter).

For det andre: Litt om personlighetsforstyrrelser (eller PF som jeg kommer til å kalle det herfra). "Alle" kan lese om en PF og kjenne seg igjen i større og mindre grad. Det er fordi det er trekk vi alle har i personlighetene våre. Det som gjør det til en PF er når det blir i veldig sterk/sykelig grad. En PF kan man aldri bli kvitt, MEN man kan lære seg å mestre den og leve med den, slik jeg har gjort. Det innebærer da å kjenne igjen hva som er triggere for deg, hvordan du håndterer det, og hvordan du unngår å sette deg i de situasjonene. Du kan i teorien gjør dette alene, men vær klar over at det krever arbeid! Det kommer til å kjennes skikkelig nyttesløst og håpløst ut til tider. Det kommer til å kjennes ut som om du bare gjør deg selv verre, så hva er vitsen? Men med en PF må man gjennom en bli-verre-før-man-blir-bedre fase.

En PF ligger og lusker i bakhodet hele tiden, MEN den er ikke den som kontrollerer deg, selv om det kjennes slik ut akkurat nå! Det kjennes sånn ut fordi du ikke kjenner den enda. Jo mer du blir kjent med din PF, jo lettere er det å takle den. Du kjenner sikkert på mye skam over hvordan du oppfører deg. Det er ikke din feil. Det er veldig, veldig viktig at du husker. Du har fått en feilkobling, det er en sykdom, og det er ikke din feil. Det er ikke noe galt med deg, du er ikke dum, du er ikke håpløs, du er ikke ubrukelig. Du er syk. En som har fått kreft kan ikke skylde på seg selv for at de har fått kreft, og du skal heller ikke skylde på deg selv for at du har en PF. En PF oppstår fordi man har opplevd ting som gjør at man får litt skjeive koblinger. Det kan være mobbing, omsorgssvikt, ustabile situasjoner, traumer. Det er ikke din feil. Du er et vakkert menneske som det har skjedd noe vondt med en gang, og dette er slik hjernen din har reagert. Til nå har du ikke vært klar over det, men nå kan du ta kontrollen tilbake, og hjelpe hjernen din inn på rett spor

Jeg vil anbefale deg å lese om mentaliseringsteknikker. Jeg gikk i gruppeprogram som var kun rettet mot ES PF, så alle vi i gruppa hadde det som hoveddiagnose. Det var mentaliseringsteknikker som var hovedrbeidsmåten den. Kort fortalt betyr mentalisering å "sjekke ut" om tankene dine stemmer. Både med deg selv og med andre. For en person med ES PF så kjennes det gjerne ut som om hjernen er delt i to; den rasjonelle, logiske, "normale" delen, og den slemme, gærne, "ødelagte" delen. Mentalisering går ut på å lære den "ødelagt" delen av hjernen å sjekke ut ting med den "normale" delen. I begynnelsen må du gjøre dette manuelt, og det er tungt. Men jo mer du jobber med det, jo mer går det på autopilot til slutt, og du er ikke engang klar over at hjernen din hele tiden jobber med å korrigere seg

For 6-7 år siden var jeg på mitt aller verste. Jeg hadde anfall som jeg kaller det, 1-2 ganger i uka. Ble skikkelig urasjonelt sint over ingenting. Jeg har gått ut i snøen barbeina og gått rundt i flere timer. Jeg har kuttet meg selv. Jeg har knust og ødelagt ting. Jeg har slått mannen min. Jeg har gjort alt jeg kunne for å dytte han fra meg. Jeg har ødelagt flere vennskap enn jeg liker å tenke på. Jeg har såret de som er aller nærmeste meg mange, mange ganger. Jeg har komplett ute å kjøre.

Men så kom jeg i terapi, og den terapien med mentalisering hjalp meg noe utrolig. Noe av det viktigste for min del var å anerkjenne hvor jeg faktisk har problemene mine fra; det er også en viktig del. Jeg innså at min mor har gjort meg utrolig syk pga sine egne psykiske problemer og alkoholproblemer. Jeg gikk i gruppe i ca to år, og etter de to årene ble jeg sett på som 99% (som er så frisk man blir med en PF). Dessverre for min del kom det ny fysisk sykdom som slo meg rett i bakken igjen, og som bragte tilbake depresjon osv. Jeg har kjempa hardere enn noe menneske burde kjempe for et verdig liv. Men, på tross av alle vanskene jeg har hatt de siste fire åra, så har jeg fortsatt PF'en under kontroll for det meste! Nå har jeg kanskje et anfall hver 3-4 måned. Det har gått opptil 6-7 måneder uten. Og det selv om jeg lever med store smerter, ingen energi, ingen jobb (ufør neste), lever på et sted jeg hater. Jeg er heldig, jeg har verdens beste mann som har stått med meg hele tida. Men likevel så er det min fortjeneste som gjør at jeg har kommet hit. Og du skal komme dit du og! I ditt eget tempo, i den tida du trenger. Men jeg har tro på at du kan

Beklager at dette ble nesten en hel roman...

[AnonymBruker]

Det høres soleklart ut som borderline. Og jeg liker ikke å diagnosere andre over nettet... Men det er nettopp slik jeg var.

For det første: Om du velger å dra til psykolog, så skal ikke en borderline-diagnose ha noe innspill på en ME-diagnose. Det er som sagt min 10+ historie med depresjon som gjør at min lege ikke vil sette igang ME-utredning på meg, personlighetsforstyrrelsen har ikke noe med det å gjøre. Fordi en PF har ikke så mye psykosomatiske symptomer (psykosimatisk = psykisk lidelser som gir fysiske utslag, f.eks. angst som kan gi sterke magesmerter).

For det andre: Litt om personlighetsforstyrrelser (eller PF som jeg kommer til å kalle det herfra). "Alle" kan lese om en PF og kjenne seg igjen i større og mindre grad. Det er fordi det er trekk vi alle har i personlighetene våre. Det som gjør det til en PF er når det blir i veldig sterk/sykelig grad. En PF kan man aldri bli kvitt, MEN man kan lære seg å mestre den og leve med den, slik jeg har gjort. Det innebærer da å kjenne igjen hva som er triggere for deg, hvordan du håndterer det, og hvordan du unngår å sette deg i de situasjonene. Du kan i teorien gjør dette alene, men vær klar over at det krever arbeid! Det kommer til å kjennes skikkelig nyttesløst og håpløst ut til tider. Det kommer til å kjennes ut som om du bare gjør deg selv verre, så hva er vitsen? Men med en PF må man gjennom en bli-verre-før-man-blir-bedre fase.

En PF ligger og lusker i bakhodet hele tiden, MEN den er ikke den som kontrollerer deg, selv om det kjennes slik ut akkurat nå! Det kjennes sånn ut fordi du ikke kjenner den enda. Jo mer du blir kjent med din PF, jo lettere er det å takle den. Du kjenner sikkert på mye skam over hvordan du oppfører deg. Det er ikke din feil. Det er veldig, veldig viktig at du husker. Du har fått en feilkobling, det er en sykdom, og det er ikke din feil. Det er ikke noe galt med deg, du er ikke dum, du er ikke håpløs, du er ikke ubrukelig. Du er syk. En som har fått kreft kan ikke skylde på seg selv for at de har fått kreft, og du skal heller ikke skylde på deg selv for at du har en PF. En PF oppstår fordi man har opplevd ting som gjør at man får litt skjeive koblinger. Det kan være mobbing, omsorgssvikt, ustabile situasjoner, traumer. Det er ikke din feil. Du er et vakkert menneske som det har skjedd noe vondt med en gang, og dette er slik hjernen din har reagert. Til nå har du ikke vært klar over det, men nå kan du ta kontrollen tilbake, og hjelpe hjernen din inn på rett spor

Jeg vil anbefale deg å lese om mentaliseringsteknikker. Jeg gikk i gruppeprogram som var kun rettet mot ES PF, så alle vi i gruppa hadde det som hoveddiagnose. Det var mentaliseringsteknikker som var hovedrbeidsmåten den. Kort fortalt betyr mentalisering å "sjekke ut" om tankene dine stemmer. Både med deg selv og med andre. For en person med ES PF så kjennes det gjerne ut som om hjernen er delt i to; den rasjonelle, logiske, "normale" delen, og den slemme, gærne, "ødelagte" delen. Mentalisering går ut på å lære den "ødelagt" delen av hjernen å sjekke ut ting med den "normale" delen. I begynnelsen må du gjøre dette manuelt, og det er tungt. Men jo mer du jobber med det, jo mer går det på autopilot til slutt, og du er ikke engang klar over at hjernen din hele tiden jobber med å korrigere seg

For 6-7 år siden var jeg på mitt aller verste. Jeg hadde anfall som jeg kaller det, 1-2 ganger i uka. Ble skikkelig urasjonelt sint over ingenting. Jeg har gått ut i snøen barbeina og gått rundt i flere timer. Jeg har kuttet meg selv. Jeg har knust og ødelagt ting. Jeg har slått mannen min. Jeg har gjort alt jeg kunne for å dytte han fra meg. Jeg har ødelagt flere vennskap enn jeg liker å tenke på. Jeg har såret de som er aller nærmeste meg mange, mange ganger. Jeg har komplett ute å kjøre.

Men så kom jeg i terapi, og den terapien med mentalisering hjalp meg noe utrolig. Noe av det viktigste for min del var å anerkjenne hvor jeg faktisk har problemene mine fra; det er også en viktig del. Jeg innså at min mor har gjort meg utrolig syk pga sine egne psykiske problemer og alkoholproblemer. Jeg gikk i gruppe i ca to år, og etter de to årene ble jeg sett på som 99% (som er så frisk man blir med en PF). Dessverre for min del kom det ny fysisk sykdom som slo meg rett i bakken igjen, og som bragte tilbake depresjon osv. Jeg har kjempa hardere enn noe menneske burde kjempe for et verdig liv. Men, på tross av alle vanskene jeg har hatt de siste fire åra, så har jeg fortsatt PF'en under kontroll for det meste! Nå har jeg kanskje et anfall hver 3-4 måned. Det har gått opptil 6-7 måneder uten. Og det selv om jeg lever med store smerter, ingen energi, ingen jobb (ufør neste), lever på et sted jeg hater. Jeg er heldig, jeg har verdens beste mann som har stått med meg hele tida. Men likevel så er det min fortjeneste som gjør at jeg har kommet hit. Og du skal komme dit du og! I ditt eget tempo, i den tida du trenger. Men jeg har tro på at du kan

Beklager at dette ble nesten en hel roman...

Du er virkelig verdens vakreste menneske! Tuusen, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette. Det betyr så uendelig mye Det er veldig rørende å høre alt du har vært gjennom, men likevel har du en utrolig stå-på-vilje! Setter masse pris på deg, håper veien din videre blir enklere Jeg skal klare dette, kanskje jeg skal gå til terapi når jeg kommer hjem til Norge, vi får se!

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke, det er så mange ting hele tiden. Klarer ikke leve i nuet, det er helt rart. Jeg tenker ofte at wow, livet er virkelig herlig! Det er så mange muligheter, jeg skal starte på et studie jeg kommer til å elske. Alt er heelt perfekt. Så går det gjerne kun kort tid, under en time, så kan jeg starte å gråte fordi alt er så stress og livet virker helt slitsomt.. Når det kommer til forhold, så var jeg enten verdens beste eller verste kjæreste. Jeg tror jeg ødela ham totalt, han sa han måtte bare slå opp for å få tilbake sin egen helse. Jeg sa ofte nei til ting jeg gjerne ville gjøre, som å dra og spise og sånne ting. Når han dro, så prøvde jeg iherdig å få han tilbake selv om han ikke er bra for meg eller jeg for han.. Jeg får ofte sinneutbrudd til de jeg elsker og er glad i. Dette spesielt da de som faktisk bryr seg, som min mor. Overfor andre klarer jeg å oppføre meg. Merker at jeg er veldig redd for å miste venner, er det noen som avlyser noe tror jeg at de hater meg og aldri vil se meg mer. Likevel er jeg optimistisk 80% av tiden og jeg nyter livet, men ting er tåkete og det ødelegger for mye.

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

Har det på samme måte, dialektisk atferdsterapi hjalp meg (selv om jeg sluttet da jeg kom en nedoverbakke igjen) Prøv å se om du kan få til det

Anonymous poster hash: 2f3dd...3ae

[Auri]

Du er virkelig verdens vakreste menneske! Tuusen, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette. Det betyr så uendelig mye Det er veldig rørende å høre alt du har vært gjennom, men likevel har du en utrolig stå-på-vilje! Setter masse pris på deg, håper veien din videre blir enklere Jeg skal klare dette, kanskje jeg skal gå til terapi når jeg kommer hjem til Norge, vi får se!

Anonymous poster hash: 8c2b4...69a

Jeg vet hvor ensomt det er å sitte der og føle at man er helt gal og ingen forstår; for meg var det en ny verden å komme i gruppe med 7 andre som hadde det akkurat likt, så jeg er glad jeg kan gi litt av det samme til deg Innboksen min er alltid åpen om du trenger noen å rante ut til!