Det å gå til psykolog...

[AnonymBruker]

...og omgivelsene - hvordan reagerer de?

Jeg vet at det er en del på KG som går eller har gått til psykolog eller i terapi. Når noen skriver innlegg om ulike tanker de sliter med, er responsen fra flere ofte at de skal gå til psykolog. Noen ganger er det vel rimelig, andre ganger tenker jeg at det er en respons folk gir når de ikke helt vet hva de skal si.

Det jeg lurer på er - tenker man automatisk at en som går til psykolog får hjelp og at vedkommende derfor er "overlatt" til noen andre?

Jeg har en periode vurdert å snakke med noen. Det er ulike ting jeg har slitt litt med gjennom årene - ikke så ille at jeg ikke fungerer, men slik at noen familiemedlemmer har merket seg det, bryr seg. Iblant tenker jeg at dersom jeg sier jeg går til psykolog så kan jeg i det minste slippe at de maser. At de tenker at en profesjonell hjelper meg og deres mening er mindre relevant.

Jeg vil selvsagt gå for egen del (tenker privat psykolog, så sparer opp) men er usikker på hvordan reaksjonene blir. Om de blir mer intense ettersom det nå er "stadfestet" at jeg har problemer, eller om de backer unna (hvilket jeg foretrekker). Dette burde kanskje ikke telle, men familien min er ikke til å unngå fullstendig.

Dere som har gått eller går til psykolog, hvordan er det for dere?

Anonymous poster hash: ae9d0...053

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du gå privat?

Anonymous poster hash: 13a27...6d2

[Gjest FuturePrimitive]

Er ikke det både ganske normalt, populært og helt streit og gå til psykolog i 2015? I kreative "hippe" miljøer er det jo nermest et must og gå til psykolog. Andre av oss trenger noen som kan hjelpe oss med å skaffe verktøy til å hanskes med hva det nå er vi sliter med. Egentlig burde nok alle tatt seg en tur til psykolog. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det tidligere.

[WubWub]

du er ikke forpliktet til å fortelle venner eller familie at du går til psykolog.

ingen andre enn deg selv trenger vite det

[AnonymBruker]

Er ikke det både ganske normalt, populært og helt streit og gå til psykolog i 2015? I kreative "hippe" miljøer er det jo nermest et must og gå til psykolog. Andre av oss trenger noen som kan hjelpe oss med å skaffe verktøy til å hanskes med hva det nå er vi sliter med. Egentlig burde nok alle tatt seg en tur til psykolog. Eneste jeg angrer på er at jeg ikke gjorde det tidligere.

Dette tenkte jeg også da jeg bodde utenlands. Spesielt i New York var det nesten en motegreie.

Men familien min er nok ganske urnorsk, og litt konservativ. Moren min burde for lengst ha snakket med noen (har fysiske 'vondter' hennes lege mener bunner ut i spenninger som oppstår psykisk) men hun får seg ikke helt til det.

Jeg tror nok det i min familie ville bli oppfattet mer som om jeg er 'pasienten' som sliter med noe. På den positive siden kunne det bety at de ikke var så oppi meg hele tiden - i hvert fall det jeg håper.

TS

Anonymous poster hash: ae9d0...053

[AnonymBruker]

"Det jeg lurer på er - tenker man automatisk at en som går til psykolog får hjelp og at vedkommende."

Å gå til psykolog er å ta tak i problemene sine, ikke å gi opp. Hvis du får underlivssopp går du vel til legen. Hvorfor tenker du at det skulle være rart å gå til en psykolog når du har noe å rydde opp i i topplokket?

Anonymous poster hash: 463d5...3fa

[Kira-delta]

Hm..

Jeg tenker at du har veldig fine folk rundt deg, som kjenner deg så godt og at de bryr seg om at du skal få det bedre.

Også tenker jeg at de kommer til å slutte å mase når de ser at du har det bedre. Om du går til psykolog eller ikke, det har ikke de noe med.

Det gjelder jo også for deg å være pro aktiv på en måte, å få familien din til å forstå at du skjønner at de er bekymret og at du tar deg selv på alvor, det vil vise dem at du selv kan ta ansvar for ditt og at de ikke trenger å bekymre seg så alt for mye.

[AnonymBruker]

"Det jeg lurer på er - tenker man automatisk at en som går til psykolog får hjelp og at vedkommende."

Å gå til psykolog er å ta tak i problemene sine, ikke å gi opp. Hvis du får underlivssopp går du vel til legen. Hvorfor tenker du at det skulle være rart å gå til en psykolog når du har noe å rydde opp i i topplokket?

Anonymous poster hash: 463d5...3fa

Det er det samme jeg tenker. Men at det også er litt todelt.

De kan f.eks. tenke "ah hun tar tak i noe som plager henne, hun rydder opp i det selv og siden hun får skikkelig hjelp kan jeg vel trekke meg unna".

Eller de kan tenke; "hun har behov for profesjonell hjelp - ting er kanskje verre enn jeg trodde" og deretter bekymre seg ytterligere.

Er redd min mor faller i siste kategori.

Anonymous poster hash: ae9d0...053

[AnonymBruker]

Dersom du vil slippe mas er det jo bare å lyve. Dersom du har lite venner, gi inntrykk av at du har venner og er mye sosial. Jeg ville aldri fortalt alle og enhver at jeg gikk til psykolog, i verste fall vil alle behandle deg som et sårbart lite barn man må være forsiktig med.

Anonymous poster hash: a3c00...152

[AnonymBruker]

Hater psykolog. De offentlige duger ikke for fem øre. Sats på en privat eller på emosjonsbasert terapi i alternative miljøer. HIlsen en som har vært i psykiatrien i 15 år

Anonymous poster hash: 87324...531

[Gjest FuturePrimitive]

Dette tenkte jeg også da jeg bodde utenlands. Spesielt i New York var det nesten en motegreie.

Men familien min er nok ganske urnorsk, og litt konservativ. Moren min burde for lengst ha snakket med noen (har fysiske 'vondter' hennes lege mener bunner ut i spenninger som oppstår psykisk) men hun får seg ikke helt til det.

Jeg tror nok det i min familie ville bli oppfattet mer som om jeg er 'pasienten' som sliter med noe. På den positive siden kunne det bety at de ikke var så oppi meg hele tiden - i hvert fall det jeg håper.

TS

Anonymous poster hash: ae9d0...053

Ikke bry deg så mye om hva andre tenker om deg. Vær åpen og ærlig om de tingene du gjør, og om noen har et problem med det, så skal du tenke at det er synd på dem, som føler det så truende at du tar tak i ting og er åpen og ærlig.

Lykke til

[Tabris]

Hvis noen sier at de går til psykolog så tenker jeg det er kjempeflott at de tar i de problemer de måtte ha.

[Gjest FuturePrimitive]

Hater psykolog. De offentlige duger ikke for fem øre. Sats på en privat eller på emosjonsbasert terapi i alternative miljøer. HIlsen en som har vært i psykiatrien i 15 år

Anonymous poster hash: 87324...531

Tja..spørs vel helt hvor store problemer man har. Jobber selv med langtidspasienter og det er bare klaging på hva systemet og folk i det gjør feil. Ingen Få evner til å se seg selv eller jobbe med seg selv. Sier ikke at det er tilfelle med deg, og det er klart det er varierende kvalitet på behandlingstilbud. Men for de fleste av oss så handler det om å kommer over en kneik - ikke bli varige psykiatriske pasienter. Om du har angst, depresjon i mild/moderat grad så kan det være nok å bare ha noen å prate med - men mange har ikke det, og derfor kan en offentlig psykolog eller hva som helst egentlig være godt nok. Har selv erfaring med angst, og har hatt samtale med folk som har blitt betydelig bedre bare av å høre noen få minutter med ting som jeg har plukket opp som de ikke hadde tenkt på /sett på den måten.

Endret 14. mars 2015 av FuturePrimitive

[AnonymBruker]

Hater psykolog. De offentlige duger ikke for fem øre. Sats på en privat eller på emosjonsbasert terapi i alternative miljøer. HIlsen en som har vært i psykiatrien i 15 år

Anonymous poster hash: 87324...531

Hvis du faktisk hadde peiling, hadde du visst at emosjonsfokusert terapi ikke er den typen terapi som fungerer best for enhver lidelse - for fobisk angst må kognitiv terapi med eksponering til, for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse f.eks. dialektisk atferdsterapi, osv. Hvilken behandling som velges må tilpasses vanskene personen har.

Hvis du ikke har gått til absolutt alle offentlige psykologer, kan du heller ikke uttale deg så svart-hvitt. Det finnes mange gode både offentlig og privat.

Anonymous poster hash: 0939d...b03