Gå til innhold

Bunnløst ensom og fortvilet student


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Ja, hvordan skal jeg si det. Jeg orker snart ikke mer av livet som bunnløst ensom student. Jeg er halvveis i studiene, går på et tungt profesjonsstudium i Oslo. Studiene er givende og det er ikke noe annet jeg heller ville ha studert. Jeg har et bra liv og nettverk utenom studiene, så det er ikke krise på det punktet heller. Men studiehverdagen… herregud. Jeg har gått tre år nå og jeg kan telle på en hånd (bokstavelig talt!) hvor mange ganger jeg tilfeldigvis har vekslet noen få ord med en medstudent. (Vi har minimalt med gruppearbeid og obligatoriske krav). Tre år og kanskje like mange samtaler med en medstudent, det er ikke sånn det skal være. Jeg går ikke på lesesalen eller i kantinen, fordi jeg er redd for at etter hvert skal jeg bli lagt merke til og gjenkjent som hun som alltid er alene. Jeg klarer å tvinge meg til å dra på en del forelesninger, men det svir godt i sjelen å sitte der helt alene. Verst er det når det er studiestart på høsten, folk kommer tilbake etter sommerferien og det er gjensynsscener og klemming og «så godt å se deg». Selv sitter jeg alene og håper at ingen ser lengselen i ansiktet mitt. Det er mye sosiale tilbud på studiet, og jeg har møtt opp på et par stykker, men ikke klart å få kontakt med noen, selv om jeg faktisk er både blid og pratsom når jeg blir kjent med folk. (Nei, jeg lukter ikke vondt og jeg ser helt normal ut, kanskje bare litt trist.) Det er kort og godt helt jævlig å ha det sånn og jeg fatter ikke hvordan jeg kan komme ut av denne onde sirkelen når det ikke har funket hittil å møte opp på arrangementer. For hver gang jeg mislykkes, blir jeg dratt lenger og lenger ned. Har vurdert å oppsøke rådgivning hos SIO, men vet ikke om det egentlig er noe mer som KAN gjøres, jeg har som sagt prøvd alt det som man vanligvis vil prøve i en sånn situasjon. Utenom å bare dumpe ned ved siden av en helt ukjent person på forelesning, men jeg har ikke inntrykk av at sånt er særlig vanlig. En annen sak er at de fleste kjenner hverandre på kullet mitt fra før og jeg er også redd for at OM jeg skulle bli kjent med noen, risikerer jeg fort å bli spurt «kjenner du den og den» og svaret må da bli at nei, jeg kjenner faktisk ikke en sjel her, jeg har gått her i tre år totalt isolert.

Jeg prøver å ikke grave meg ned i vonde tanker, men noen ganger bare flyter det over og nå kjenner jeg at håpløsheten begynner å ta overhånd.



Anonymous poster hash: da5a2...c70
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kan du skrive innlegget på nytt med større skrift? Dette var umulig å lese..



Anonymous poster hash: 8d989...13b
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du skrive innlegget på nytt med større skrift? Dette var umulig å lese..

Anonymous poster hash: 8d989...13b

Hmm, hvordan redigerer jeg innlegget?

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvordan skal jeg si det. Jeg orker snart ikke mer av livet som bunnløst ensom student. Jeg er halvveis i studiene, går på et tungt profesjonsstudium i Oslo. Studiene er givende og det er ikke noe annet jeg heller ville ha studert. Jeg har et bra liv og nettverk utenom studiene, så det er ikke krise på det punktet heller. Men studiehverdagen… herregud. Jeg har gått tre år nå og jeg kan telle på en hånd (bokstavelig talt!) hvor mange ganger jeg tilfeldigvis har vekslet noen få ord med en medstudent. (Vi har minimalt med gruppearbeid og obligatoriske krav). Tre år og kanskje like mange samtaler med en medstudent, det er ikke sånn det skal være. Jeg går ikke på lesesalen eller i kantinen, fordi jeg er redd for at etter hvert skal jeg bli lagt merke til og gjenkjent som hun som alltid er alene. Jeg klarer å tvinge meg til å dra på en del forelesninger, men det svir godt i sjelen å sitte der helt alene. Verst er det når det er studiestart på høsten, folk kommer tilbake etter sommerferien og det er gjensynsscener og klemming og «så godt å se deg». Selv sitter jeg alene og håper at ingen ser lengselen i ansiktet mitt. Det er mye sosiale tilbud på studiet, og jeg har møtt opp på et par stykker, men ikke klart å få kontakt med noen, selv om jeg faktisk er både blid og pratsom når jeg blir kjent med folk. (Nei, jeg lukter ikke vondt og jeg ser helt normal ut, kanskje bare litt trist.) Det er kort og godt helt jævlig å ha det sånn og jeg fatter ikke hvordan jeg kan komme ut av denne onde sirkelen når det ikke har funket hittil å møte opp på arrangementer. For hver gang jeg mislykkes, blir jeg dratt lenger og lenger ned. Har vurdert å oppsøke rådgivning hos SIO, men vet ikke om det egentlig er noe mer som KAN gjøres, jeg har som sagt prøvd alt det som man vanligvis vil prøve i en sånn situasjon. Utenom å bare dumpe ned ved siden av en helt ukjent person på forelesning, men jeg har ikke inntrykk av at sånt er særlig vanlig. En annen sak er at de fleste kjenner hverandre på kullet mitt fra før og jeg er også redd for at OM jeg skulle bli kjent med noen, risikerer jeg fort å bli spurt «kjenner du den og den» og svaret må da bli at nei, jeg kjenner faktisk ikke en sjel her, jeg har gått her i tre år totalt isolert.

Jeg prøver å ikke grave meg ned i vonde tanker, men noen ganger bare flyter det over og nå kjenner jeg at håpløsheten begynner å ta overhånd.

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Anonymous poster hash: 50e89...9cb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm, hvordan redigerer jeg innlegget?

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Det går ikke som anonym bruker, men du kan kopiere hele innlegget, også legge det ut på nytt :) Med større skritft.

Anonymous poster hash: 8d989...13b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du skrive innlegget på nytt med større skrift? Dette var umulig å lese..

Anonymous poster hash: 8d989...13b

Du må da vel kunne førstørre det selv, herre fred og fader hvor inkompetente er folk!???

Ja, hvordan skal jeg si det. Jeg orker snart ikke mer av livet som bunnløst ensom student. Jeg er halvveis i studiene, går på et tungt profesjonsstudium i Oslo. Studiene er givende og det er ikke noe annet jeg heller ville ha studert. Jeg har et bra liv og nettverk utenom studiene, så det er ikke krise på det punktet heller. Men studiehverdagen… herregud. Jeg har gått tre år nå og jeg kan telle på en hånd (bokstavelig talt!) hvor mange ganger jeg tilfeldigvis har vekslet noen få ord med en medstudent. (Vi har minimalt med gruppearbeid og obligatoriske krav). Tre år og kanskje like mange samtaler med en medstudent, det er ikke sånn det skal være. Jeg går ikke på lesesalen eller i kantinen, fordi jeg er redd for at etter hvert skal jeg bli lagt merke til og gjenkjent som hun som alltid er alene. Jeg klarer å tvinge meg til å dra på en del forelesninger, men det svir godt i sjelen å sitte der helt alene. Verst er det når det er studiestart på høsten, folk kommer tilbake etter sommerferien og det er gjensynsscener og klemming og «så godt å se deg». Selv sitter jeg alene og håper at ingen ser lengselen i ansiktet mitt. Det er mye sosiale tilbud på studiet, og jeg har møtt opp på et par stykker, men ikke klart å få kontakt med noen, selv om jeg faktisk er både blid og pratsom når jeg blir kjent med folk. (Nei, jeg lukter ikke vondt og jeg ser helt normal ut, kanskje bare litt trist.) Det er kort og godt helt jævlig å ha det sånn og jeg fatter ikke hvordan jeg kan komme ut av denne onde sirkelen når det ikke har funket hittil å møte opp på arrangementer. For hver gang jeg mislykkes, blir jeg dratt lenger og lenger ned. Har vurdert å oppsøke rådgivning hos SIO, men vet ikke om det egentlig er noe mer som KAN gjøres, jeg har som sagt prøvd alt det som man vanligvis vil prøve i en sånn situasjon. Utenom å bare dumpe ned ved siden av en helt ukjent person på forelesning, men jeg har ikke inntrykk av at sånt er særlig vanlig. En annen sak er at de fleste kjenner hverandre på kullet mitt fra før og jeg er også redd for at OM jeg skulle bli kjent med noen, risikerer jeg fort å bli spurt «kjenner du den og den» og svaret må da bli at nei, jeg kjenner faktisk ikke en sjel her, jeg har gått her i tre år totalt isolert.

Jeg prøver å ikke grave meg ned i vonde tanker, men noen ganger bare flyter det over og nå kjenner jeg at håpløsheten begynner å ta overhånd.

Anonymous poster hash: 8774c...eeb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Takk til den over her som fikset innlegget :blomst:



Anonymous poster hash: da5a2...c70
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan har det sosiale livet ditt vært tidligere? Altså da du gikk på videregående, for eksempel?

Anbefaler å være med i foreninger og slikt. Uansett om det er faglig, idrett, kultur - plutselig kan du få deg noen/mange gode venner. Ikke grav deg ned med en tanke om at det burde skjedd for tre år siden: jeg vet selv om en person som ikke var noe sosialt aktiv, som plutselig begynte å engasjere seg og ble med i flere styrer. Det ble kun sett på som positivt, og det er aldri for sent!



Anonymous poster hash: 1a109...e0e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan har det sosiale livet ditt vært tidligere? Altså da du gikk på videregående, for eksempel?

Anbefaler å være med i foreninger og slikt. Uansett om det er faglig, idrett, kultur - plutselig kan du få deg noen/mange gode venner. Ikke grav deg ned med en tanke om at det burde skjedd for tre år siden: jeg vet selv om en person som ikke var noe sosialt aktiv, som plutselig begynte å engasjere seg og ble med i flere styrer. Det ble kun sett på som positivt, og det er aldri for sent!

Anonymous poster hash: 1a109...e0e

På vgs var det ikke så verst det siste året, men jeg var veldig ensom i starten. Fikk et par gode venninner der som jeg har beholdt. Jeg har selvsagt lyst til å være med i en forening eller to, men det er så fort gjort å bare bli sittende alene i en krok mens andre mingler og koser seg! Vet rett og slett ikke hvordan jeg skal komme i snakk med noen.

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan garantere deg at det er kjempetrivelig når noen "dumper ned" ved siden av i en forelesning. Er selv en relativt ensom sjel (selvforskyldt, synes ikke fylla både på hverdager og helg er noe særlig) men det har alltid slått positivt ut i forelesningssammenheng. Dere har jo allerede forelesning/studie tilfelles, så å innlede en samtale på den måten er det enkleste i hele verden. Spør om noe, følg opp med samtale og vips - om ikke en venn for livet, så en venn ut dagen og noen du kan smile til resten av året, og kanskje sette deg med igjen om det er kjemi?



Anonymous poster hash: 99680...e97
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner hvordan du har det, og det er ikke kjekt! Nå er det noen år siden jeg studerte, jeg sliter generelt med nye bekjentskaper, synes det er en stor påkjenning å prøve å bli kjent med nye folk. Egentlig er jeg fornøyd med å være alene, men det blir ekkelt å føle at andre synes synd på meg, eller at man stikker seg ut som den eneste som ikke har noen å klemme etter sommerferien, f.eks.

Det som har hjulpet meg, er å søke fellesskap med likesinnede! På videregående var det ingen med mine interesser, men i en stor universitetsby er det alltid andre som "passer" for deg. Nå vet jeg ikke hva du er interessert i. Jeg møtte nye folk på røykehjørnet. Dette var over 20 år siden, og det var mange studenter som røyket. Jeg hadde på meg t-skjorter med band jeg likte. Og da var det noen andre som hadde samme musikksmak, og la merke til t-skjorta. Og etter hvert kom vi mer og mer i prat. Jeg studerte i utlandet, der var det vanlig å gå ut og ta en øl etter forelesningene, dette gjorde ting lettere for min del.

Trener du, kan vel kanskje spinningtimer el.l. I for studenter være en møteplass? Filmklubb? Da kan man støte på se samme menneskene igjen og igjen, og se om det er noe potensial i dem. Evt kurs av noen slag, eller kor, eller noe? Jeg tenker at kontakt med medstudenter ikke er absolutt nødvendig, men man må ha kontakt med noen andre. Om det er andre studenter eller noen som driver med helt andre ting i nærmiljøet, er mindre viktig.

Anonymous poster hash: 0177f...bd1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva studerer du? Føler på innlegget ditt at det er jus, men det kan være jeg tror det bare fordi jeg gjør det selv. :)

Jeg vil absolutt å anbefale deg å oppsøke sio rådgivning! Min erfaring med de er at de er flinke folk, og det hjelper å snakke med noen "utenforstående", som samtidig kjenner studiemiljøet. :)

Anonymous poster hash: 9fcae...d81

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du skrive innlegget på nytt med større skrift? Dette var umulig å lese..

Anonymous poster hash: 8d989...13b

Jeg leser det ganske godt.

Anonymous poster hash: ddf30...77d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ja, hvordan skal jeg si det. Jeg orker snart ikke mer av livet som bunnløst ensom student. Jeg er halvveis i studiene, går på et tungt profesjonsstudium i Oslo. Studiene er givende og det er ikke noe annet jeg heller ville ha studert. Jeg har et bra liv og nettverk utenom studiene, så det er ikke krise på det punktet heller. Men studiehverdagen… herregud. Jeg har gått tre år nå og jeg kan telle på en hånd (bokstavelig talt!) hvor mange ganger jeg tilfeldigvis har vekslet noen få ord med en medstudent. (Vi har minimalt med gruppearbeid og obligatoriske krav). Tre år og kanskje like mange samtaler med en medstudent, det er ikke sånn det skal være. Jeg går ikke på lesesalen eller i kantinen, fordi jeg er redd for at etter hvert skal jeg bli lagt merke til og gjenkjent som hun som alltid er alene. Jeg klarer å tvinge meg til å dra på en del forelesninger, men det svir godt i sjelen å sitte der helt alene. Verst er det når det er studiestart på høsten, folk kommer tilbake etter sommerferien og det er gjensynsscener og klemming og «så godt å se deg». Selv sitter jeg alene og håper at ingen ser lengselen i ansiktet mitt. Det er mye sosiale tilbud på studiet, og jeg har møtt opp på et par stykker, men ikke klart å få kontakt med noen, selv om jeg faktisk er både blid og pratsom når jeg blir kjent med folk. (Nei, jeg lukter ikke vondt og jeg ser helt normal ut, kanskje bare litt trist.) Det er kort og godt helt jævlig å ha det sånn og jeg fatter ikke hvordan jeg kan komme ut av denne onde sirkelen når det ikke har funket hittil å møte opp på arrangementer. For hver gang jeg mislykkes, blir jeg dratt lenger og lenger ned. Har vurdert å oppsøke rådgivning hos SIO, men vet ikke om det egentlig er noe mer som KAN gjøres, jeg har som sagt prøvd alt det som man vanligvis vil prøve i en sånn situasjon. Utenom å bare dumpe ned ved siden av en helt ukjent person på forelesning, men jeg har ikke inntrykk av at sånt er særlig vanlig. En annen sak er at de fleste kjenner hverandre på kullet mitt fra før og jeg er også redd for at OM jeg skulle bli kjent med noen, risikerer jeg fort å bli spurt «kjenner du den og den» og svaret må da bli at nei, jeg kjenner faktisk ikke en sjel her, jeg har gått her i tre år totalt isolert.

Jeg prøver å ikke grave meg ned i vonde tanker, men noen ganger bare flyter det over og nå kjenner jeg at håpløsheten begynner å ta overhånd.

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Jeg håper du vil være i stand til å muntre opp. Livet er gave fra Gud, så vi må nytte av de fantastiske tingene i det daglig.

Anonymous poster hash: ddf30...77d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvordan skal jeg si det. Jeg orker snart ikke mer av livet som bunnløst ensom student. Jeg er halvveis i studiene, går på et tungt profesjonsstudium i Oslo. Studiene er givende og det er ikke noe annet jeg heller ville ha studert. Jeg har et bra liv og nettverk utenom studiene, så det er ikke krise på det punktet heller. Men studiehverdagen… herregud. Jeg har gått tre år nå og jeg kan telle på en hånd (bokstavelig talt!) hvor mange ganger jeg tilfeldigvis har vekslet noen få ord med en medstudent. (Vi har minimalt med gruppearbeid og obligatoriske krav). Tre år og kanskje like mange samtaler med en medstudent, det er ikke sånn det skal være. Jeg går ikke på lesesalen eller i kantinen, fordi jeg er redd for at etter hvert skal jeg bli lagt merke til og gjenkjent som hun som alltid er alene. Jeg klarer å tvinge meg til å dra på en del forelesninger, men det svir godt i sjelen å sitte der helt alene. Verst er det når det er studiestart på høsten, folk kommer tilbake etter sommerferien og det er gjensynsscener og klemming og «så godt å se deg». Selv sitter jeg alene og håper at ingen ser lengselen i ansiktet mitt. Det er mye sosiale tilbud på studiet, og jeg har møtt opp på et par stykker, men ikke klart å få kontakt med noen, selv om jeg faktisk er både blid og pratsom når jeg blir kjent med folk. (Nei, jeg lukter ikke vondt og jeg ser helt normal ut, kanskje bare litt trist.) Det er kort og godt helt jævlig å ha det sånn og jeg fatter ikke hvordan jeg kan komme ut av denne onde sirkelen når det ikke har funket hittil å møte opp på arrangementer. For hver gang jeg mislykkes, blir jeg dratt lenger og lenger ned. Har vurdert å oppsøke rådgivning hos SIO, men vet ikke om det egentlig er noe mer som KAN gjøres, jeg har som sagt prøvd alt det som man vanligvis vil prøve i en sånn situasjon. Utenom å bare dumpe ned ved siden av en helt ukjent person på forelesning, men jeg har ikke inntrykk av at sånt er særlig vanlig. En annen sak er at de fleste kjenner hverandre på kullet mitt fra før og jeg er også redd for at OM jeg skulle bli kjent med noen, risikerer jeg fort å bli spurt «kjenner du den og den» og svaret må da bli at nei, jeg kjenner faktisk ikke en sjel her, jeg har gått her i tre år totalt isolert.

Jeg prøver å ikke grave meg ned i vonde tanker, men noen ganger bare flyter det over og nå kjenner jeg at håpløsheten begynner å ta overhånd.

Anonymous poster hash: da5a2...c70

Når vi føler deprimert eller frustrerende kan vi ha mange vonde feile tanker, men vi skal ikke la den situasjonen ta overhånd av livet.

Anonymous poster hash: ddf30...77d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva studerer du? Føler på innlegget ditt at det er jus, men det kan være jeg tror det bare fordi jeg gjør det selv. :)

Jeg vil absolutt å anbefale deg å oppsøke sio rådgivning! Min erfaring med de er at de er flinke folk, og det hjelper å snakke med noen "utenforstående", som samtidig kjenner studiemiljøet. :)

Anonymous poster hash: 9fcae...d81

Second that, hørtes veldig ut som på jussen. Er det det, trådstarter? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Ja, det er jus jeg går på.



Anonymous poster hash: da5a2...c70
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke lest alt, men antar at du ikke var med i fadderuken? Jeg kom til Norge fra utlandet, helt uten familie og nettverk, og fikl vel 80-90 nye telefonkontakter den uken. En håndfull av de er der ennå.

Det aller vanskeligste er kanskje å legge vekk den deprimerende tanken om å være alene. Ut fra min erfaring var det spesielt greit å bygge nettverk i idretten, men friluftsliv er super effektivt også. Drar du på telttur med noen, vet du garantert om det vokser et vennskap ut av det.

Som jusstudent er det kanskje greiest å finne likesinnede i studentpolitikken. Mange nemnder som skal fylles. Det er et miljø for alle interesser, det er det flotte med studentbyer! Det at du ikke nevner noen interesser bekymrer meg mest. Kanskje du bare ikke har funnet det rette for deg?

Anonymous poster hash: b24d3...11a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du noen mulighet til å skifte studiested, men studere det samme?

Undersøkelser har vist at studenter i Oslo og Akershus er de som føler seg mest ensomme i landet. http://www.universitetsavisa.no/student/article40514.ece

På mindre studiesteder er det mindre ensomhet i prosent,

Anonymous poster hash: 596d3...625

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man må faktisk by på seg selv om man vil ha kontakt med andre.

Gå i kantina, smil og spør om det er ledig ved siden av noen. Delta i samtalene. Inviter til samtaler.

Og igjen: Smil og inkluder deg selv!

Anonymous poster hash: 48e4e...5b4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...