Synker mot bunnen, livet mitt visner.

[AnonymBruker]

Følger jeg lar livet mitt visne, men skjønner ikke hvorfor det er slikt. Det er jo bare å brette opp armene og snu rundt på de dårlige vanene, men likevel så får jeg ikke gjort det. Jeg har aldri hatt noe problemer med å snu rundt på min egen lykke og hverdag tidligere, men jeg er blitt ekstremt tiltaksløs ovenfor samboer, familie, venner og jobb. Egentlig så er jeg tiltaksløs ovenfor alt, og det blir bare verre og verre.

Jeg har en jobb jeg trives i med mye fritid og godt betalt. Jeg har tre herlige unger som betyr alt for meg. Jeg har familie som stiller opp når jeg trenger det, økonomien er bra, jeg har gode venner, en fantastisk samboer på alle måter, i grunn så har jeg et liv mange vil unne meg, men likevel så føler jeg meg bånn i bøtta.

Jeg trekker meg unna min samboer, lite nærhet og lite sex, jeg viser rett og slett lite følelser for henne. Hun er super sexy, fantastisk kropp, frekk i blikket, ja hun er rå, men sexlyst har jeg ikke. Det er ikke det at jeg ikke elsker henne, for det gjør jeg virkelig. Det er kun henne jeg vil ha, og jeg er mer forelsket i henne etter 10 år enn jeg noen gang har vært før. Hun er helt perfekt, men likevel så skyver jeg henne fra meg.

Jeg er sjeldent med på ting i helgene. Min samboer tar med seg barna på turer, lekeplass osv, men jeg blir sittende hjemme med en dårlig unnskyldning om at jeg må gjøre unna litt arbeid, og så sitter jeg her uten å gjøre noe fornuftig i det hele tatt. Før var jeg med på alt, tok med barna på fjellet, turer, kino osv, men nå gjør jeg knapt noe med dem i det hele tatt.

Jeg har sluttet å trene, hjelper sjeldent til med husarbeid. Sitter våken til 2-3 på natten hver kveld. Jeg er rett og slett blitt motsatt av den jeg var før, og det plager meg så ekstremt mye at jeg ikke makter å endre på det. For jeg vet hva som må gjøres, det er bare å skjerpe seg, brette opp armene å skape sin egen lykke, men likevel så klarer jeg det ikke.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, er bare ekstremt frustrert over at jeg skyver bort alle jeg bryr meg om og lar livet mitt forfalle. Synes ikke synd i meg selv, for vet jo at det kun er min egen feil.

Takk for at du tok deg tid til å lese

Anonymous poster hash: cbe02...417

Anonymous poster hash: cbe02...417

[AnonymBruker]

Jeg hadde bestilt time hos en psykolog. Depresjon kan komme ut av det blå. Trenger ikke å være noen grunn.

Anonymous poster hash: 106bf...361

[AnonymBruker]

Ja, jeg må nok gjøre det.

Problemet her er at det er rundt et års ventetid for å få time, og slik dette tærer på min samboer og de rundt meg så tror jeg hun holder ut så lenge. Jeg forstår henne godt, for uansett hva hun gjør så klarer jeg ikke vise noe glede eller takknemlighet for det lengre, og da kommer selvsagt tankene hos henne om at det er noe gale med henne, at det er hennes feil. Dette er jo kun min feil, og jeg hater at min oppførsel får henne til å tenke slik om seg selv.

Anonymous poster hash: cbe02...417

[Gjest Amémonos]

Høres ut som depresjon eller utbrenthet. I såfall er det ikke bare bare å skulle skjerpe seg og brette opp armene. Psykisk helse er undervurdert.

Ta deg en tur til legen. Forklar hvordan du har det og presiser at dette er langt fra hvordan personligheten din har vært tidligere. Kanskje blir du henvist til psykolog eller psykiater. Hvis du ikke klarer å ta tak i dette selv må du for all del ikke være redd for å skaffe hjelp. Det kan selvsagt hende at du må vente en stund, men i mellomtiden kan det være greit å snakke med fastlegen som jo faktisk skal ha litt peiling på psykisk helse også.

Dette har du sikkert hørt tusenvis av ganger før, men HVIS du klarer, prøv å komme deg på trening i hvertfall et par ganger i uka. Få opp pulsen. Det har så utrolig mye å si for humør og overskudd.

Og så er det jo en selvfølge at du prater med din kjære om dette hvis du ikke allerede har gjort det. Alle har vi tunge perioder, og hvis du forklarer situasjonen for henne er det mer sannsynlig at hun vil godta den og være forståelsesfull enn om hun tror du bare har blitt lat og gir faen. Fortell henne også det du skriver her om hvor forelsket du er i henne til tross for at du har det tøft. Hun trenger helt sikkert å høre det.

Masse lykke til!