forklar meg argumentene for bhg

[AnonymBruker]

En ting er barn i barnehagen, men hva med de voksne? For meg er det å komme meg på jobb ekstremt inspirerende og gir meg motivasjon. Hadde 12 mnd i permisjon (som var helt fantastisk), men følte jeg mistet litt kontakten med voksenverden selv om vi gjorde ting på dagtid med barselgruppa osv.

Kan bare prate for meg selv, men jeg trenger å omgås voksne, prate om noe annet enn barn og hjem, samt bryne hjernen min på noe jobbrelatert, selv om familien betyr alt for meg.

Anonymous poster hash: c1cdf...604

signerer!

Anonymous poster hash: 1a76b...141

[Gjest Kaffelattn]

Jeg håper dere ikke kommer til å overse dette førate avsnittet: jeg har full forståelse for de som må sende barn i bhg tidlig pga skole/jobb/helse. Det er et godt argument som ikke mam kan gjøre noe med. Alt kan ikke planlegges.

Men jeg trenger virkelig en forklaring på disse argumentene:

Barnet trives bedre i bhg enn hjemme, bedre å få være sosial med andre barn. Ok, hvorfor er det bedre å være uten foreldre i bhg enn med foreldre på åpen bhg, turer ut, besøk til andre barn, familie, lekeplass mm. Hva er så mye bedre med å være alene? Barnet kan jo gjerne re noen timer hos bestefar,tante,nabo osv.

Og: det er mye bedre for barnet å være 4-5 dager enn 2 pga rutiner. Jaha? Men hvordan vet barnet at det er meningen at det skal være der i 5 dager da? Enn om barnet tror at disse 2 dagene er sånn det fungerer? Og hva med helgen? Blir ikke det merkelig å være to dager hjemme hele dagen når det er vant til 5 dager i bhg? Nei, det sier ingen noen på.. bare disse 2 dagene i bhg som er stressende for barnet. Forklar meg?

Så jeg skjønner alt med sosialisering, men hvis man er fullt i stand til å sosialisere barnet sitt selv både med eget nettverk og barselgruppe osv så hvorfor skal man bli pakka på hvor fantastisk bhg er?

Dette er snakk om de minste barna fra 1-2,5 år. Og det hanåler ikke om eget valg, det står jeg på uansett, dette er tanker og undring.

Og igjen, jeg vil ikke si noe negativt om hva andre velger for barna sine og at det ene er så mye bedre enn det andre, bare noen aspekter jeg sliter med å få forståelse for.

Anonymous poster hash: f423e...8f5

Jeg synes du har flere gode innspill.

Det er godt mulig du har rett.

Vi har barna 100% i barnehagen fordi begge jobber fullt og er kun vant til det. Å jobbe redusert er uaktuelt. Jeg ønsker å jobbe 100% alltid gjennom livet - pga jeg ville ha kjedet meg ellers og pga full opptjening pensjon.

Barna har det fint.

Vil føye til:

Koste meg i foreldrepermisjon men det ble også kjedelig. Barselsgruppe og kun barnesnakk kuttet jeg ut, det var kjedelig.

Endret 10. mars 2015 av Kaffelattn

[AnonymBruker]

Men jeg trenger virkelig en forklaring på disse argumentene:

Barnet trives bedre i bhg enn hjemme, bedre å få være sosial med andre barn. Ok, hvorfor er det bedre å være uten foreldre i bhg enn med foreldre på åpen bhg, turer ut, besøk til andre barn, familie, lekeplass mm. Hva er så mye bedre med å være alene? Barnet kan jo gjerne re noen timer hos bestefar,tante,nabo osv.

Og: det er mye bedre for barnet å være 4-5 dager enn 2 pga rutiner. Jaha? Men hvordan vet barnet at det er meningen at det skal være der i 5 dager da? Enn om barnet tror at disse 2 dagene er sånn det fungerer? Og hva med helgen? Blir ikke det merkelig å være to dager hjemme hele dagen når det er vant til 5 dager i bhg? Nei, det sier ingen noen på.. bare disse 2 dagene i bhg som er stressende for barnet. Forklar meg?

Så jeg skjønner alt med sosialisering, men hvis man er fullt i stand til å sosialisere barnet sitt selv både med eget nettverk og barselgruppe osv så hvorfor skal man bli pakka på hvor fantastisk bhg er?

Dette er snakk om de minste barna fra 1-2,5 år. Og det hanåler ikke om eget valg, det står jeg på uansett, dette er tanker og undring.

Anonymous poster hash: f423e...8f5

Skal gi deg en forklaring: Ditt første premiss er at "barnet trives bedre i barnehage enn hjemme". For mange og kanskje de fleste stemmer nok det. Det betyr ikke at barnet mistrives hjemme en ukes tid, i helgene, i feriene, en dag i ny og ne, en fast hverdag eller to i uka, men alle hverdager fra de fyller 1 år til de er 2,5. De kjeder seg. De vil leke med jevnaldrende. De må oppleve ting. De færreste (men noen gjør det, og jeg har selv gjort det), klarer å fylle barnets hverdag med meningsfulle aktiviteter hver eneste dag. Av og til kan man slappe av, av og til kan barnet se på tv, men ikke i 1,5 år. Det forutsetter at det er andre barn på den lekeplassen. Og gå på besøk et par timer til en nabo: Det kan fungere hvis naboen er en hjemmeværende dagmamma som setter pris på lekekamerater til sine dagbarn, en slik løsning er gull. Er det tilfelfdige naboer som er hjemme på dagtid, eller familie som ikke tar på seg noen omsorgs-oppdrager-opplærings-aktivisiseringsrolle utover det å være et sted å tilbringe noen timer, ja da er det en dårligere løsning enn barnehage. Ikke når det gjelder en dag i ny og ne, men alle dager i 1,5 år. Det er mange nabobesøk og besteforeldrebesøk. Fungerer besteforeldrene som gode "dagmammaer" hele veien, kan det fungere godt.

Jeg forstår ikke at du ikke forstår at enhvers hjemmesituasjon og mulighet for meningsfulle aktivteter for barna i en så lang periode vil variere enormt, og at i mange tilfeller vil barnehagen være å foretrekke for barnet?

Men det kom nylig en forskningsrapport der man hadde gjort kvalitative intervjuer av "rikmanssfruer", og de utsatte barnehagestart lenge, med begrunnelsen av å skulle "skjerme barna" og at de tidsnok måtte ut i den kalde og institusjonaliserte verden. Det interessante var at "arbeiderklasse"mødre argumenterer på akkurat samme måten. Det de har til felles er at ingen av dem taper noe særlig økonomisk på å ha barna hjemme. Middelklassen, derimot, vi/de taper penger, og vi prioriterer annerledes. Så argumenterer man for at det er best for barnet, mens det selvfølgelig er best for familien i sin helhet.

Det med rutiner, der er jeg enig med deg, tror jeg. Så små barn kan godt være ferre dager i uken, eller veldig korte dager, det er jo det som blir deres rutine.

Anonymous poster hash: dd8dc...db3

[AnonymBruker]

Om det hadde vært som før, når husmødrene regjerte og alle barna i området var hjemme/ute å lekte sammen så hadde det ikke vært noe problem. Men sånn er det ikke lenger. De aller fleste barn er i barnehagen, så det blir få barn å leke med. Åpne barnehager blir det færre og færre av, for behovet er ikke der lenger.

Så selv om du klarer å aktivisere barnet ditt så klarer du ikke å gi barnet sosialisering med andre barn, noe det vil trenge når det blir 2+.

Fram til 2 år synes jeg det er bra å være hjemme, men etter det bør man tenke seg om.

Anonymous poster hash: 36a8f...e91

[AnonymBruker]

Skriver under på innlegget om forskjellige behov. Det som er bra for ett barn er ikke nødvendigvis bra for et annet barn.

Så må vi også huske på at det er et sosialt eksperiment vi holder på med, ingen som vet enda hva det gjør med et barn og å ha så mange voksenkontakter som ikke har familiære bånd til barnet.

Jeg er nabo med en barnehage og jeg er imponert over de ansatte. Flinke folk med øyne på hver finger.

Men så sitter det ett barn i sandkassa å gråter i evigheter, de ansatte prøver og prøver å gi dette barnet nok oppmerksomhet. Så fort været er bra nok for utelek sitter det lille barnet (ca 1 år) å gråter.

Jeg gikk forbi for ei stund siden og tok kontakt med en av de ansatte, hun sa rett ut at dette barnet hadde en dårlig hverdag i barnehagen, hun er jo så liten! Jeg skjønner ikke hvordan foreldrene kan gjøre dette med sitt lille barn.

Selvfølgelig har de aller fleste småbarn en trygg hverdag i barnehagen, men ikke vær helt ukritisk.

Anonymous poster hash: 05917...814

[AnonymBruker]

Mitt barn begynte i barnehagen 15 mnd, det er altfor tidlig synes jeg og neste gang skal vi planlegge dette bedre.

Nå jobber jeg 100%, men jeg jobber turnus og mitt barn på 3 år har til dags dato aldri vært i barnehagen mer enn 3 dager på samme uke og som oftest er det 1-2 dager. Dette går kjempefint for mitt barn. Og vi er ofte på utflukter i helger osv, så på hverdagene da barnet har fri, så tar vi med hell en hjemmedag eller 3. Da er vi inne og leker, tegner, baker, vasker hus e.l. Og vi er ute.

Jeg har et barn som er foran andre barn mentalt, lærte tidlig og snakke, begynte tidlig og snakke i setninger og det er mange som tror han er eldre enn han er pga språk og forståelse. Dette vil nok helt sikkert jevne seg ut og jeg mener ikke at mitt barn er noe genibarn av den grunn, men det er bare for å vise at selv om et barn går sjeldent i barnehage så er ikke det ensbetydende med at det da ikke blir stimulert nok.

Selvfølgelig så begynner mitt barn og bli såpass stor at han vil leke med andre barn, men vi hr familie rundt oss med jevnaldrende barn og vi er med de i hvertfall 1-2 dager per uke, og barnet vil faktisk være hjemme hvis det får spørsmål.

Anonymous poster hash: bdb8c...522

[AnonymBruker]

Mitt barn begynte i barnehagen 15 mnd, det er altfor tidlig synes jeg og neste gang skal vi planlegge dette bedre.

Nå jobber jeg 100%, men jeg jobber turnus og mitt barn på 3 år har til dags dato aldri vært i barnehagen mer enn 3 dager på samme uke og som oftest er det 1-2 dager. Dette går kjempefint for mitt barn. Og vi er ofte på utflukter i helger osv, så på hverdagene da barnet har fri, så tar vi med hell en hjemmedag eller 3. Da er vi inne og leker, tegner, baker, vasker hus e.l. Og vi er ute.

Jeg har et barn som er foran andre barn mentalt, lærte tidlig og snakke, begynte tidlig og snakke i setninger og det er mange som tror han er eldre enn han er pga språk og forståelse. Dette vil nok helt sikkert jevne seg ut og jeg mener ikke at mitt barn er noe genibarn av den grunn, men det er bare for å vise at selv om et barn går sjeldent i barnehage så er ikke det ensbetydende med at det da ikke blir stimulert nok.

Selvfølgelig så begynner mitt barn og bli såpass stor at han vil leke med andre barn, men vi hr familie rundt oss med jevnaldrende barn og vi er med de i hvertfall 1-2 dager per uke, og barnet vil faktisk være hjemme hvis det får spørsmål.

Anonymous poster hash: bdb8c...522

Mente foran andre barn på samme alder.

Anonymous poster hash: bdb8c...522

[bush babe]

Skal gi deg en forklaring: Ditt første premiss er at "barnet trives bedre i barnehage enn hjemme". For mange og kanskje de fleste stemmer nok det. Det betyr ikke at barnet mistrives hjemme en ukes tid, i helgene, i feriene, en dag i ny og ne, en fast hverdag eller to i uka, men alle hverdager fra de fyller 1 år til de er 2,5. De kjeder seg. De vil leke med jevnaldrende. De må oppleve ting. De færreste (men noen gjør det, og jeg har selv gjort det), klarer å fylle barnets hverdag med meningsfulle aktiviteter hver eneste dag. Av og til kan man slappe av, av og til kan barnet se på tv, men ikke i 1,5 år. Det forutsetter at det er andre barn på den lekeplassen. Og gå på besøk et par timer til en nabo: Det kan fungere hvis naboen er en hjemmeværende dagmamma som setter pris på lekekamerater til sine dagbarn, en slik løsning er gull. Er det tilfelfdige naboer som er hjemme på dagtid, eller familie som ikke tar på seg noen omsorgs-oppdrager-opplærings-aktivisiseringsrolle utover det å være et sted å tilbringe noen timer, ja da er det en dårligere løsning enn barnehage. Ikke når det gjelder en dag i ny og ne, men alle dager i 1,5 år. Det er mange nabobesøk og besteforeldrebesøk. Fungerer besteforeldrene som gode "dagmammaer" hele veien, kan det fungere godt.

Jeg forstår ikke at du ikke forstår at enhvers hjemmesituasjon og mulighet for meningsfulle aktivteter for barna i en så lang periode vil variere enormt, og at i mange tilfeller vil barnehagen være å foretrekke for barnet?

Men det kom nylig en forskningsrapport der man hadde gjort kvalitative intervjuer av "rikmanssfruer", og de utsatte barnehagestart lenge, med begrunnelsen av å skulle "skjerme barna" og at de tidsnok måtte ut i den kalde og institusjonaliserte verden. Det interessante var at "arbeiderklasse"mødre argumenterer på akkurat samme måten. Det de har til felles er at ingen av dem taper noe særlig økonomisk på å ha barna hjemme. Middelklassen, derimot, vi/de taper penger, og vi prioriterer annerledes. Så argumenterer man for at det er best for barnet, mens det selvfølgelig er best for familien i sin helhet.

Det med rutiner, der er jeg enig med deg, tror jeg. Så små barn kan godt være ferre dager i uken, eller veldig korte dager, det er jo det som blir deres rutine.

Anonymous poster hash: dd8dc...db3

Så du mener at et barn under tre år har det bedre i barnehagen enn hjemme?

Jeg mener ihvertfall helt klart motsatt!! Et barn må ikke ha lekekamerater flere ganger i uken, åpne barnehager eller store aktiviteter flere ganger i uken for å utvikle seg og å ha det bra.

Etter tre år ja, men før det klarer det seg fint hjemme med det som skjer der, og med treff av andre barn i helger og en og annen dag ellers, holder det i massevis.

Det betyr ikke at det er det beste for familien i sin helhet, men hvis man kan velge, kan du vel ikke påstå at de færreste vil klare å stimulere sitt eget barn såpass at det har det godt hjemme i tre år!

(nå snakker jeg ikke om de som ikke vil/kan/ønsker etc, men de barna som går hjemme fram til de er tre, i normale hjem, blir da vel ikke understimulert og hengende ettter andre barn, det mener ihvertfall jeg er tull!)

[AnonymBruker]

Mine barn, de to yngste gikk i halvdagsbarnehage, den eldste gikk hjemme (var andre barn i gata) til han begynte på skolen.

Nå er noen av barna snart voksne, de er alle i gang/ferdig med utdannelsen sin og alle tre har universitetsutdannelse, så at hjemmegående barn er dummere tror jeg lite på.

Jeg tror mye på hva du selv gir til barnet ditt av stimulering, husk at foreldrene er absolutt de tryggeste for barna, også i en læresituasjon.

Det tar tid å oppdra barn og å gi dem kunnskaper til bruk i hverdagen, men for en glede å få lov til det er!

Anonymous poster hash: 05917...814

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev dette

Jeg hadde klart å gi datteren min det hun trengte, men jeg hadde ikke klart å gi henne det hun får i barnehagen. Akkurat nå har de påsketema, med nye aktiviteter hver dag. De har samlingsstunder, rollelek, sangstunder og formingsaktiviteter. Og mye høytlesning og turer.

Siden det er en småbarnsavdeling med stabilt personale er de også godt bemannet og sørger for kos og ro til de minste. Så jeg har ikke dårlig samvittighet eller føler at hun mangler noe i det hele tatt. Det gir henne noe å gå i barnehagen, det er jeg sikker på.

Som sagt, vi hadde nok kost oss hjemme også. Men jeg føler faktisk at hun får mye input og sosialt samvær som jeg ikke nødvendigvis hadde klart å matche (ikke alle har slektninger og venner som er hjemme på dagtid). Gruppedynamikk og stordriftsfordeler gjør det slik at det ikke er sikkert at en manna og ett barn klarer helt det samme. Vi hadde nok både lest, sunget og gått tur (gjør jo dette i helgene), men jeg hadde ikke klart å være kreativ og spennende hver dag, alene med et lite barn. Mulig det gjør meg til en dårlig mamma, men jeg er i alle fall realistisk og ser mine egne begrensninger.

Anonymous poster hash: 0224c...e3a

Jeg vil legge til at jeg kjenner flere som hadde planer om å være hjemme lengst mulig. Særlig mens barna var babyer hadde de planer om å ta et år ekstra, fordi de mente det var best for barnet.

Men samtlige endret oppfatning når barnet bikket året. Jeg fikk inntrykk av at de ble overrasket over aktivitetsbehovet til barna, at det faktisk ikke var nok å "kose seg hjemme" hver eneste dag. Samtidig rykket det litt i mødrefingrene også, etter å gjøre noe annet enn bare bleieskift og turer. Dette gjelder garantert ikke alle, det er nok mange som har det veldig fint hjemme de første årene med barnet. Men det er i alle fall det jeg har sett på nært hold, og jeg har også opplevd det selv. Følelsen av å sende inn barnehagesøknaden da babyen min var bare sju måneder var helt grusom, jeg kunne ikke fatte hvordan jeg skulle kunne gå fra henne! Spol fem måneder fram i tid, og både hun og jeg var lettet over å kunne gå over til en ny normal som ikke handlet om babybobla. For det er ikke der man er når barnet blir ett, to år.

Som sagt er det sikkert mange som trives hjemme med barn, jeg prøver ikke å argumentere mot det altså. Men jeg kjenner det ikke så godt igjen fra min egen vennekrets.

Anonymous poster hash: 0224c...e3a

[AnonymBruker]

Så du mener at et barn under tre år har det bedre i barnehagen enn hjemme?

Jeg mener ihvertfall helt klart motsatt!! Et barn må ikke ha lekekamerater flere ganger i uken, åpne barnehager eller store aktiviteter flere ganger i uken for å utvikle seg og å ha det bra.

Etter tre år ja, men før det klarer det seg fint hjemme med det som skjer der, og med treff av andre barn i helger og en og annen dag ellers, holder det i massevis.

Det betyr ikke at det er det beste for familien i sin helhet, men hvis man kan velge, kan du vel ikke påstå at de færreste vil klare å stimulere sitt eget barn såpass at det har det godt hjemme i tre år!

(nå snakker jeg ikke om de som ikke vil/kan/ønsker etc, men de barna som går hjemme fram til de er tre, i normale hjem, blir da vel ikke understimulert og hengende ettter andre barn, det mener ihvertfall jeg er tull!)

Sukk, jeg mener NOEN barn under tre år har det bedre i barnehagen enn hjemme hver dag i årevis. Og jeg har selv hatt barna hjemme. Og de hadde det godt og utviklet seg som de skulle. Og det krevde sitt. Og den yngste som begynte i barnehagen rett før toårsdagen, hadde helt klart godt av å komme dit og stortrivdes fra dag en, og det hadde ikke vært bedre for akkurat henne å være enda ett år til hjemme. Og den eldste som ikke begynte før h*n var 4,5, skulle vært der før, for sin egen del. Men det gjelder ikke alle barn. Og alle barnehager. For noen kan det holde i massevis med treff av andre i helger osv, for andre ville barnehage være et bedre alternativ. Og selv om de fleste nok kan stimulere barnet sitt slik at det har det godt i årevis, velger altså flertallet å ikke gjøre det. Det betyr ikke at flertallet har rett i at det gjelder for alle, men mener du at flertallet tar feil når det gjelder akkurat dem selv og deres egne barn? Eller at mine barn tar feil når de sier de trives i barnehagen, og det er bedre enn lekegruppen, babysangen, reisene og aktivitetene jeg tok dem med på før? De klarte seg jo fint?

Anonymous poster hash: dd8dc...db3

[peanut_juice]

Jeg har jobbet i barnehage i snart fem år, så har opparbeidet meg endel erfaring med barn som ikke er så ofte i barnehagen. De som kun er i barnehagen to dager i uka har veldig ofte problemer med å tilpasse seg barnehagens dagsrytme, finner ikke sin "plass" i barnegruppa, går glipp av mange av aktivitetene vi holder på med og vil dermed føle seg utenfor og henge etter. Man bygger jo ofte vennskap på felles erfaringer og opplevelser, og om barnet ikke er så ofte i barnehagen så går det jo glipp av mange muligheter til å knytte bånd til de andre barna og voksene. Og det gjør at barnet ofte ikke føler seg trygg i barnehagen. Da blir det "tilvenning" igjen hver eneste uke, og det er veldig slitsomt for barnet.
Det beste alternativet synes jeg er å ha barnet i barnehagen hvertfall 4 dager i uka, men at de har kortere dager om mor eller far har mulighet til det. Pass på at barnet er der i kjernetiden (10 - 12) og at de er med på turdager.

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i barnehage i snart fem år, så har opparbeidet meg endel erfaring med barn som ikke er så ofte i barnehagen. De som kun er i barnehagen to dager i uka har veldig ofte problemer med å tilpasse seg barnehagens dagsrytme, finner ikke sin "plass" i barnegruppa, går glipp av mange av aktivitetene vi holder på med og vil dermed føle seg utenfor og henge etter. Man bygger jo ofte vennskap på felles erfaringer og opplevelser, og om barnet ikke er så ofte i barnehagen så går det jo glipp av mange muligheter til å knytte bånd til de andre barna og voksene. Og det gjør at barnet ofte ikke føler seg trygg i barnehagen. Da blir det "tilvenning" igjen hver eneste uke, og det er veldig slitsomt for barnet.

Det beste alternativet synes jeg er å ha barnet i barnehagen hvertfall 4 dager i uka, men at de har kortere dager om mor eller far har mulighet til det. Pass på at barnet er der i kjernetiden (10 - 12) og at de er med på turdager.

Må bare spørre av nyskjerrighet, men hvorfor er det spesifikt så viktig at de er med på turdager? Skjønner logikken bak at de bør være der i kjernetiden dog

Anonymous poster hash: ebfc2...8cd

[peanut_juice]

Må bare spørre av nyskjerrighet, men hvorfor er det spesifikt så viktig at de er med på turdager? Skjønner logikken bak at de bør være der i kjernetiden dog

Anonymous poster hash: ebfc2...8cd

Det er mye som er bra med turdager De aller fleste barna elsker å gå på tur, og oppleve noe annet enn barnehagens fire vegger. De blir kjent med nærmiljøet, de får utforske verden og undre seg over ting sammen med de andre barna og de lærer mye om naturen, men mest av alt er det jo fellesskapet som er fokuset. Du har en turpartner som du kan holde i hånden, vi lager pinnebrød sammen, vi lager bål og sitter rundt bålet sammen, vi oppdager nye og spennende ting sammen, og vi gjør morsome ting som vi ikke kan gjøre i barnehagen, kanskje får man turmat i matpakka eller en termos med kakao eller saft. Kan garantert komme på 20 andre ting som gjør turdager til litt ekstra spennende dager

Joda, man kan jo gå tur med foreldrene sine også, selvsagt, men det er jo ikke alle foreldre som orker å gå 4 timer i skogen hver uke og lage hinderløyper, lavoer, gapahauker, spikke grillpinner, plukke sopp og snakke om elgebæsj Dessuten blir jo alt mye mer gøy når man kan ha med vennene sine på det også ^^

Så ja, jeg synes hvertfall at alle barna fortjener å få være med på tur og oppdage verden

[Ciara]

Må bare spørre av nyskjerrighet, men hvorfor er det spesifikt så viktig at de er med på turdager? Skjønner logikken bak at de bør være der i kjernetiden dog

Anonymous poster hash: ebfc2...8cd

Turdag er ofte veldig morsomt for barna. Her en dag fikk min gutt på fire valget om han ville være hjemme eller gå i barnehagen på turdag. Han valgte turdag, ellers velger han alltid å være hjemme med meg når han får tilbudet.

[Gjest Kariannne]

Begynner i jobb igjen. Gutten min er 1 år og 2 mnd når han begynner å tror det bare vil bli kjekt for han. Klart det er viktig med nærhet fra foreldrene, men de har også godt av å være med andre. Jeg tenker at etter 1 års alder, jo før jo bedre.

Barn har det kjekt i barnehage! Det er vi foreldre som tror de har det bedre hjemme med oss til de er 3. Det tror ikke jeg, og det vil være tøffere å plutselig da skulle begynne.