Dere som har møtt veggen....

[AnonymBruker]

Hva skjedde når du til syvende og sist kollapset og "ble liggende"?

Har selv det siste året hatt flere "kollapser" der jeg 2 ganger har blitt innlagt på sykehus etter å ha ramlet om/besvimt, ene gangen med intens angst over noen dager (gikk over), en gang med 2 dager hulkegråting og total utmattelse (kunne ikke engang vaske av kjøkkendisken) osv.. Alle disse "kollapsene" mine minner så veldig om det folk snakker om at de har hatt når de har kollapset og vært "ute" i evigheter, men jeg har for hver gang kommet meg på beina igjen etter kort tid. Derfor er det for meg umulig å forstå om

Jeg er fullt klar over at alle disse skyldes et umennesklig kjør på jobb og på privaten over flere år, og jeg må be dere så inderlig om å ikke komme med velmente råd om at jeg må sykemeldes før det har gått for langt, osvosvosv, for alt dette er jeg klar over.

Det jeg lurer på er hva som skjedde når dere virkelig ble liggende?

Anonymous poster hash: 40913...4f7

[Maony_maraony]

Heisann.

De gangene jeg har truffet den ufyselige veggen er det fordi jeg har sagt ja til alt for mye. Jeg er fryktelig dårlig til å si nei og å begrense meg, men jeg har måttet lærer meg at det er umulig å klare alt hele tiden. Man må noen ganger si nei, og det behøver ikke å følge en forklaring eller en halvveis god unnskyldning med det svaret. Det er vanskelig i starten, SVÆRT vanskelig, men etterhvert som jeg øvde meg så ble det lettere. Vi har svært mye press og forventinger hengende over oss, men mye av det er faktisk bare 'falske tanker' som en psykolog kalte det så fint. Man skal gjøre de tingene man trives med og syns er gøy. Det er så utrolig viktig at man fokusere på det som gir oss energi slik at batteriene ikke tømmes.

Jeg var faktisk hos en dame som er coach og det hjalp meg utrolig mye.

Håper ikke dette svaret føltes som en sånn typisk belæring, for det er virkelig ikke meningen. Følte bare at du kanskje trengte litt inspirasjon og oppbacking

[Maony_maraony]

Og forresten, det du nevner om sykemelding. Det er bedre å ikke sykemeldt seg, hvertfal ikke 100%. Da blir man gående hjemme i sin egen boble og det er ikke særlig sunt

[AnonymBruker]

Takk for konstruktivt svar!

Nei, sykemelding vil jeg unngå så langt som overhodet mulig. Er i en ond sirkel hvor det er umulig å kutte ned på noe som helst. (100% studier + 100% jobb (psykisk belastende arbeid) + 100% enslig forsørger, alt pågått sammenhengende i 6 år. Man må ha mat og tak over hodet, utdanningen er SNART i boks, og nederlaget i å måtte droppe ut like før avsluttende eksamen vil være mye tøffere enn all verdens vegger )

Hva skjedde sånn rent fysisk når du raste i veggen? Hvordan visste du at NÅ var det virkelig stopp?

Anonymous poster hash: 40913...4f7

[AnonymBruker]

Jeg havnet på en smell etter det ble slutt mellom meg og exen for 2 år siden. Gråt hver dag i ett år, var helt fjern, gledet meg ikke over noenting. Har hele tiden gått til psykolog men føler ikke at det hjelper så mye. Går nå i kognitiv terapi og det hjelper nok litt mer enn hun første jeg gikk til. Har gått på antidepressiva og det hjalp en stund, men nå holder jeg på å kutte de ut. Blir jo deppa av nedtrapping også! I tillegg gikk jeg opp nesten 12 kg og det var virkelig ikke så kult.

Nå har jeg fortsatt perioder hvor jeg er helt utslitt, kan ligge i flere timer og glo i taket f.eks. I tillegg kaster jeg opp (sliter med bulimi) når jeg har det som verst. Orker ikke møte venner eller noenting, sitter bare hjemme og ser på tv.

Har du noen å snakke med? Jeg føler at det hjelper mye. Å ha noen som støtter deg. Prøver å tvinge meg selv til å gjøre noe sosialt minst 1 gang i uka. Om det så bare er å gå en tur, eller besøke noen. Også gråter jeg mye i pelsen på katten min <3 Hun er bare så snill mot meg!

Anonymous poster hash: 2caba...3ee

[AnonymBruker]

Jeg havnet på en smell etter det ble slutt mellom meg og exen for 2 år siden. Gråt hver dag i ett år, var helt fjern, gledet meg ikke over noenting. Har hele tiden gått til psykolog men føler ikke at det hjelper så mye. Går nå i kognitiv terapi og det hjelper nok litt mer enn hun første jeg gikk til. Har gått på antidepressiva og det hjalp en stund, men nå holder jeg på å kutte de ut. Blir jo deppa av nedtrapping også! I tillegg gikk jeg opp nesten 12 kg og det var virkelig ikke så kult.

Nå har jeg fortsatt perioder hvor jeg er helt utslitt, kan ligge i flere timer og glo i taket f.eks. I tillegg kaster jeg opp (sliter med bulimi) når jeg har det som verst. Orker ikke møte venner eller noenting, sitter bare hjemme og ser på tv.

Har du noen å snakke med? Jeg føler at det hjelper mye. Å ha noen som støtter deg. Prøver å tvinge meg selv til å gjøre noe sosialt minst 1 gang i uka. Om det så bare er å gå en tur, eller besøke noen. Også gråter jeg mye i pelsen på katten min <3 Hun er bare så snill mot meg!

Anonymous poster hash: 2caba...3ee

Huff, dette hørtes jo ikke særlig koselig ut! Her er det jo tydelig at det er depresjon og andre psykiske problemer som ligger til grunn, selv om de er utløst av noe konkret (eksen). Er du på bedringens vei?

Jeg er nok ikke deprimert. Har vært deprimert tidligere, og hadde nok kjent det igjen dersom det var det. Her er vel helst slik at kroppen har sagt stopp, men hodet vil fortsatt. Derfor er jeg litt forvirret. Kroppen er kraftløs og "virker ikke", småsmerter over alt, halsbetennelser i månedsvis i slengen, plutselig fått ørebetennelser og allergier, konsentrasjonsproblemer, innsovningsvansker, plutselig fått mye utslett, leamus i de fleste muskler i tide og utide, beina kan svikte under meg, jeg er kynisk og så sur og irritabel at jeg ikke kjenner meg selv igjen, og en konstant følelse av tretthet. Men jeg evner fortsatt å se fremover, jeg VIL jobbe, og jeg evner fortsatt å se lyst på ting..! Derfor håper jeg at jeg fortsatt har litt å gå på, slik at jeg i allefall får unnagjort studiene.

Har folk å snakke med dersom jeg vil, men jeg føler egentlig ikke behovet. Heller tvert imot, får jeg en eneste kommentar til om "jeg skjønner ikke at du klarer det", "du er så sterk", "du må huske å ta vare på deg selv" +++++, så klikker jeg... Dersom jeg forsøker å prate med folk, føler jeg at det alltid blir tolket dithen at jeg "synes synd på meg selv" eller at jeg vil "vise hvor mye jeg kan". Dette er overhodet ikke tilfelle, og jeg er fullt klar over at jeg har satt meg selv i denne situasjonen.

Anonymous poster hash: 40913...4f7

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg møtte døra, knakk tåa.

[AnonymBruker]

Huff, dette hørtes jo ikke særlig koselig ut! Her er det jo tydelig at det er depresjon og andre psykiske problemer som ligger til grunn, selv om de er utløst av noe konkret (eksen). Er du på bedringens vei?

Jeg er nok ikke deprimert. Har vært deprimert tidligere, og hadde nok kjent det igjen dersom det var det. Her er vel helst slik at kroppen har sagt stopp, men hodet vil fortsatt. Derfor er jeg litt forvirret. Kroppen er kraftløs og "virker ikke", småsmerter over alt, halsbetennelser i månedsvis i slengen, plutselig fått ørebetennelser og allergier, konsentrasjonsproblemer, innsovningsvansker, plutselig fått mye utslett, leamus i de fleste muskler i tide og utide, beina kan svikte under meg, jeg er kynisk og så sur og irritabel at jeg ikke kjenner meg selv igjen, og en konstant følelse av tretthet. Men jeg evner fortsatt å se fremover, jeg VIL jobbe, og jeg evner fortsatt å se lyst på ting..! Derfor håper jeg at jeg fortsatt har litt å gå på, slik at jeg i allefall får unnagjort studiene.

Har folk å snakke med dersom jeg vil, men jeg føler egentlig ikke behovet. Heller tvert imot, får jeg en eneste kommentar til om "jeg skjønner ikke at du klarer det", "du er så sterk", "du må huske å ta vare på deg selv" +++++, så klikker jeg... Dersom jeg forsøker å prate med folk, føler jeg at det alltid blir tolket dithen at jeg "synes synd på meg selv" eller at jeg vil "vise hvor mye jeg kan". Dette er overhodet ikke tilfelle, og jeg er fullt klar over at jeg har satt meg selv i denne situasjonen.

Anonymous poster hash: 40913...4f7

Ja, det var litt mye på en gang. Har aldri slitt med depresjon så lenge som jeg har hatt det nå Men vi er hvertfall i jobb! Selv om det noen ganger kan være riktig å være sykmeldt pga depresjon/utbrenthet så er jeg ganske sikker på at det hjelper å ha rutiner og noe fast å gå til. Jeg merker hvertfall at jeg er mer lei meg i helgene når jeg ikke har planer, for da har jeg jo tid til å tenke mer.

Folk mener det sikkert bare vel med kommentarene de kommer med, men jeg skjønner det er irriterende! "Det går over" er jeg lei av å høre. Jeg savner følelsen av å nyte en fin dag i sola. Å glede meg over fugler som kvitrer, trær som begynner å bli grønne og synet av en klar stjernehimmel. Håper jeg finner slike gleder nå som jeg slutter på antidepressiva.

Er du ferdig med studier for godt nå til sommeren eller? Jeg mener det er viktig å ha mål, og noe å se fram til. Mitt mål nå er å kjøpe meg en designerveske (symbol på at jeg har kommet meg gjennom den verste depresjonen) og bestille meg tur til Karibien. Det trenger jo ikke være noe dyrt i seg selv, men det var dette jeg hadde behov for akkurat nå.

Så hvis du kanskje har som mål at når du er ferdig med studier til sommeren, så kan du unne deg noe du ønsker deg Om det så er en tur med danskebåten, det skal være noe som gir deg glede.

Jeg har satt opp en kalender og skrevet opp ting jeg gleder meg til. Banalt, men jeg føler det hjelper meg.

Håper du får orden på alt og slipper å føle deg utbrent så mye lenger

Anonymous poster hash: 2caba...3ee

[Cammomille]

Jeg møtte veggen med brakfart for snart

fire år siden. Siden den gang har jeg hatt flere titalls innleggelser, både somatisk, psykiatrisk og rusbehandling. Hele verdenen min raste og det samme gjorde helsen.

Det var nok kombinasjonen av for mye studier, traumatisert i tidlig ungdomsalder og flytting til ny landsdel. Send meg gjerne en pm :-)

[Maony_maraony]

Huff, dette hørtes jo ikke særlig koselig ut! Her er det jo tydelig at det er depresjon og andre psykiske problemer som ligger til grunn, selv om de er utløst av noe konkret (eksen). Er du på bedringens vei? Jeg er nok ikke deprimert. Har vært deprimert tidligere, og hadde nok kjent det igjen dersom det var det. Her er vel helst slik at kroppen har sagt stopp, men hodet vil fortsatt. Derfor er jeg litt forvirret. Kroppen er kraftløs og "virker ikke", småsmerter over alt, halsbetennelser i månedsvis i slengen, plutselig fått ørebetennelser og allergier, konsentrasjonsproblemer, innsovningsvansker, plutselig fått mye utslett, leamus i de fleste muskler i tide og utide, beina kan svikte under meg, jeg er kynisk og så sur og irritabel at jeg ikke kjenner meg selv igjen, og en konstant følelse av tretthet. Men jeg evner fortsatt å se fremover, jeg VIL jobbe, og jeg evner fortsatt å se lyst på ting..! Derfor håper jeg at jeg fortsatt har litt å gå på, slik at jeg i allefall får unnagjort studiene. Har folk å snakke med dersom jeg vil, men jeg føler egentlig ikke behovet. Heller tvert imot, får jeg en eneste kommentar til om "jeg skjønner ikke at du klarer det", "du er så sterk", "du må huske å ta vare på deg selv" +++++, så klikker jeg... Dersom jeg forsøker å prate med folk, føler jeg at det alltid blir tolket dithen at jeg "synes synd på meg selv" eller at jeg vil "vise hvor mye jeg kan". Dette er overhodet ikke tilfelle, og jeg er fullt klar over at jeg har satt meg selv i denne situasjonen. Anonymous poster hash: 40913...4f7

En liten digresjon bare:

Regner med at du sikkert har hatt samtaler med legen din, men har du forsøkt å bruke et annet prevansjonsmiddel (dersom du bruker det da)? Jeg brukte p-pillene som het Yasmin eller no, å de fikk meg til å bli skikkelig gretten, og jeg gikk ganske mye opp i vekt. Brukte dem i noen år, helt til mora mi tipset meg om Synfase. Det var helt totalt forandring for meg når jeg byttet til dem. I tillegg kan det være lurt å sjekke stoffskiftet ditt for det påvirker hele kroppen på så vanvittig mange måter dersom stoffskiftet er i ubalanse. Dersom du ikke vet så mye om stoffskiftet så kan du jo lese om det, f.eks lavt stoffskifte. Det gjør deg skikkelig sliten og trøtt, og kan påvirke vekt og psyke. Jeg gikk i 8 mnd med for høyt stoffskifte og trodde jeg deprimert, men det viste seg at skyhøyt stoffskiftet var årsaken.

[AnonymBruker]

Takk for tips! Jeg brukte selv ulike prevensjonsmidler som f.eks yasmin og mercilon tidligere, og hadde vanvittige bivirkninger! Begynte på synfase, og alt endret seg! så jeg tror ikke det er det som er årsaken, har gått på dem i flere år nå. Stoffskiftet kan absolutt være en idé å sjekke! Har ikke vektproblemerekna verken den ene eller den andre veien, men har forstått det slik at det ikke nødvendigvis er et kriterium.

Anonymous poster hash: 40913...4f7

[AnonymBruker]

En liten digresjon bare:

Regner med at du sikkert har hatt samtaler med legen din, men har du forsøkt å bruke et annet prevansjonsmiddel (dersom du bruker det da)? Jeg brukte p-pillene som het Yasmin eller no, å de fikk meg til å bli skikkelig gretten, og jeg gikk ganske mye opp i vekt. Brukte dem i noen år, helt til mora mi tipset meg om Synfase. Det var helt totalt forandring for meg når jeg byttet til dem. I tillegg kan det være lurt å sjekke stoffskiftet ditt for det påvirker hele kroppen på så vanvittig mange måter dersom stoffskiftet er i ubalanse. Dersom du ikke vet så mye om stoffskiftet så kan du jo lese om det, f.eks lavt stoffskifte. Det gjør deg skikkelig sliten og trøtt, og kan påvirke vekt og psyke. Jeg gikk i 8 mnd med for høyt stoffskifte og trodde jeg deprimert, men det viste seg at skyhøyt stoffskiftet var årsaken.

En liten digresjon: depresjon og nedstemhet knyttes først og fremst til lavt stoffskifte. Stress og angst er konsekvenser at høyt stoffskifte.

Anonymous poster hash: 2b1e1...c62