"Bofellesskap" med barn

[AnonymBruker]

Jepp, det er særdeles merkelig. Men han våkner hvis man så mye som går forbi soverommet der han sover. Litt irriterende når de har ett bad, og det ligger ved siden av rommet hans. Så da lister man seg rundt, tørr knapt å si noe. Noen ganger sover han middagslur i en dagseng på stua, og da kan ingen snakke i huset i det hele tatt.

Poenget mitt var, uavhengig av hvor mye merkelig familien min gjør for ungen, at livet blir annerledes med små barn i huset. Andre hensyn må nødvendigvis tas enn det man kan som singel.

Anonymous poster hash: 6193e...ce3

TS her.

Jeg føler med deg i din situasjon. Heldigvis er barnet mitt foreløpig veldig enkel og grei. Han sover uansett støynivå, gråter lite eller ingenting og er stortsett blid og fornøyd. Dette kan selvfølgelig endre seg når trassalderen kommer.

Jeg ringte venninnen min opp igjen for å høre om hun virkelig hadde tenkt godt igjennom det og det hadde hun :-)

Anonymous poster hash: 9802b...f9a

[Colargol]

Har venninna di tenkt på hvordan det er å bo sammen med et barn? Ikke bare å ha på besøk, men et barn som faktisk bor der, og er der hele tiden? Greit nok at hun bare er hjemme et par netter i måneden, men de nettene vil hun jo måtte ta veldig hensyn til barnet.

Da min lillesøster ble gravid flytta hun hjem, og bor nå hos våre foreldre sammen med sønnen sin, som er halvannet år. Hver gang jeg er hjemme er det jo selvfølgelig trivelig å leke med min nevø, men hverdagen der har blitt en helt annen. Alt er tilpasset min nevø, og jeg får stadig "kjeft" hvis jeg ikke følger de nye reglene. Naturlig nok, det skal være trygt for barnet, men absolutt alt hjemme handler nå om ungen. Det er ikke lenger "fritt" å være hjemme, det er en evig strøm av kjefting, barnegråt og viktigheten av å være ekstremt stille så jeg ikke forstyrrer.

Det jeg skal fram til, er at hverdagen endres for de som får barn. Helt naturlig, helt greit, det er sånn det skal være. For min del fikk jeg påprakket et barn, som jeg aldri hadde bedt om, men som jeg nå må forholde meg til. Og ja, selvfølgelig er jeg glad i nevøen min, men det er mye arbeid jeg ikke har valgt.

Anonymous poster hash: 6193e...ce3

Synes det er litt merkelig at du klager på at du bli "påprakket et barn" og at du har fått "mye arbeid du ikke har valgt" -du bor jo ikke der gjør du? Må i tilfelle være foreldrene dine som synes det er slitsomt, men de ser jo ut til å ha tilpasset seg utmerket etter hva du beskriver.

I tillegg så høres jo dette ut som en litt annerledes situasjon, kanskje grunnen til at hun flyttet hjem ikke var like "problemfri"? Og det er stor forskjell på å flytte hjem til foreldrene sine enn det er å bo med en venninne.

[Atea]

TS her.

Jeg føler med deg i din situasjon. Heldigvis er barnet mitt foreløpig veldig enkel og grei. Han sover uansett støynivå, gråter lite eller ingenting og er stortsett blid og fornøyd. Dette kan selvfølgelig endre seg når trassalderen kommer.

Jeg ringte venninnen min opp igjen for å høre om hun virkelig hadde tenkt godt igjennom det og det hadde hun :-)

Anonymous poster hash: 9802b...f9a

Tror det vil gå bra. Du vil jo også ha oppsynet med utleie av par andre boenheter og "hjelper" henne på den måten.

Jeg foreslo en gang for en venninne som hadde en toåring, at hun kunne flytte inn til meg. Jeg skulle dra hjemmefra for å studere og fant en kurant bolig til oss. For oss begge var det gunstig økonomisk, og et stort pluss var at jeg følte at jeg hadde et hjem og ikke bare et tilfeldig sted å bo og sove. Vi var heldige og fikk også tilgang til hage. Hun tok seg selvsagt av hovedomsorgen for barnet, men litt leker strødd må man tåle.

Og hvis det ikke går, har du sterkere kort på hånda overfor boligkontoret og mht. å søke startlån.