Masine Skrevet 28. februar 2015 #1 Del Skrevet 28. februar 2015 Ja.. Her er jeg. Jeg har behov for et sted hvor jeg kan ventilere ut alt hva jeg har inni meg. Ufiltrert. Det er nemlig ikke så lett i det virkelige livet. Noen ord om meg: - Jente i hodet, dame i alder. - Universitetsutdannelse, fast jobb, familie, hus og grei økonomi. - Flink til å holde fasaden, helt fram til nå - Strevd halve livet med psyken (spiseforstyrrelser, depresjoner) - Endelig fått et slags mot til å gjøre noe med det. Her vil jeg skrive om min vei fra å være en svært "flink pike" til å erkjenne at jeg faktisk har problemer, og til å gjøre noe med det, Det innebærer leger, psykiater, og hva mer? - det vet jeg ikke enda. Er under utredning, og det er skummelt, fordi jeg VET det er noe, og jeg har mistanke om hva, men jeg aner ikke hva utfallet blir. Takk til dem som ikke dømmer, men lar meg skrive med åpent sinn Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Masine Skrevet 1. mars 2015 Forfatter #2 Del Skrevet 1. mars 2015 Søndag. Jeg har en utfordrende uke foran meg. Kanskje får jeg vite mer om veien videre. Hva skjer i forhold til medisiner? Skal jeg i terapi? Klarer jeg å være 100% ærlig om tingenes tilstand? Mye tanker i dag. Hodet er kaotisk. Jeg føler meg veldig alene, men det er mye min egen feil. Jeg tar ikke imot invitasjoner til åpenhet. Jeg tør ikke. Jeg er redd for å bli dømt, bli fnyst av, bli ledd av, ikke bli tatt alvorlig. Da jeg var tenåring og ble tatt i å skulke skolen, innrømmet jeg for min mor at jeg hadde bulimi og strevde psykisk. Det satt langt inne, og jeg følte meg så utrolig liten og skamfull. Hun responderte med: "ta deg sammen!" ... Hun viste med hele seg at hun var utrolig skuffet over meg. Hun forventet ikke at jeg skulle slite med slikt. Skam- og skyldfølelsen min var enorm. I tillegg tok hun det ikke særlig alvorlig, og hun sa at om jeg bare tok meg sammen ville denne perioden fort gå over. Dette er 19 år siden. Og denne opplevelsen har nok medvirket til hvordan jeg årene etter valgte å skjule at jeg strev med overfor familie, kjærester, venner og til og med fastlegen min. Det er en lang vei å gå å skulle greie å kjøre løpet fullt ut nå, men backer jeg ut nå så har nok toget gått for min del. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå