Blir sliten av syk mor

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skulle sette som tittel i denne tråden. Jeg har en utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg starter tråden for å lette litt frustrasjon, kanskje få litt råd og innspill fra andre i tilsvarende situasjon. Kanskje få et smekk i bakhodet hvis det er hva jeg trenger, jeg vet ikke lenger.

Min mor er i midten av 60-årene og har MS. Det påvirker henne både fysisk og mentalt. Hun kan fortsatt bo hjemme så lenge hun får hjelp med ærender og husarbeid, og er sånn sett oppegående mentalt. Men hun bærer preg av sykdommen og av å bli "gammel", og jeg tror ikke jeg takler det bra.

Min mor er av typen som repeterer seg selv. Mye. Vi kan alle glemme oss av og fortelle samme historie både to og tre ganger. Men hun forteller fortsatt anekdoter jeg har vokst opp med i hele barndommen til meg som om det er første gang. Hver gang hun får en ny idè eller det skjer noe nytt, så forteller hun dette til meg omtrent hver gang vi prates eller møtes de neste fem gangene. Det virker også som om enkelte ord fungerer som brytere - hvis noen sier et bestemt ord eller frase, så vil hun nærmest på autopilot svare med en anekdote, en saying eller noe annet. Hver gang.

Hun er delvis klar over dette selv, og kan ofte starte med å si: "Jeg har sikkert sagt dette tusen millioner ganger før, men....", også forteller hun det enda en gang.

Hun har også masse meninger om mye, men ikke kunnskap nok til å vite hva hun prater om. Hun har bare syv års utdannelse totalt, og det er det selvsagt ingenting galt i. Det var slik det var på den tiden. Men det stopper henne ikke fra å mene masse som kan være helt på jordet. Og hun sier det selv at det å ikke ha kunnskap om et emne ikke stopper henne fra å ha en mening. Hun er glad i å diskutere, men kan aldri innrømme feil (det har hun også selv sagt). Så hvis noen påpeker svakheten i et argument hun kommer med, så vil hun vri og vrenge på det til hun hadde rett likevel. Den vanligste nå for tiden er:

Mor: "Jeg mener X"

Meg: "Nei, det er faktisk Y pga sånn og slik"

Mor: "Ja, det var Y jeg mente. Jeg sa X, men jeg mente Y".

Og siden hun nå er ufør og har lite nettverk, så har hun jo heller ikke så mye som skjer. Men hun elsker å prate. Dermed snakker hun MYE og LENGE om bittesmå trivialiteter.

"Du glemte å kjøpe epler til meg når du handlet til meg i går. Ja, det gjør ikke noe, altså, jeg bare sier det. Jeg pleier ikke å spise eple, egentlig, hvis jeg spiser noe om kvelden så spiser jeg mest gulrøtter. Jeg er glad i gulrøtter. Ja, jeg er også glad i søtt, altså, men det har jeg jo ikke godt av. Men jeg liker å ha noen epler i hus, jeg kutter dem opp og bruker dem i salat. Jeg har alltid salat til middag. Men det gjør ikke noe at du ikke kjøpte epler, altså, det går fint. Jeg har fortsatt noen epler igjen, jeg passer alltid på å kjøpe inn flere mens jeg fortsatt har noen igjen, jeg liker ikke å gå tom...."

Dette er ikke overdrevent, dette er den type ting hun prater om. Hver gang hun ringer. Hver gang jeg er på besøk.

Jeg har sluttet å diskutere med henne, jeg starter i hvert fall aldri en diskusjon. Og jeg ja'er og ha'er når hun kommer med sine anekdoter og lange tirader om epler og hvilken jakke som var best å ta på i dag pga været. Men jeg synes det er trist, jeg synes hun fortjener bedre enn å bli jattet med. Men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre.

For å gjøre situasjonen komplett, så er jeg en introvert person. En person som ikke trives med small talk, som blir mentalt sliten på grensen til hodepine av maskingevær-pratet hennes om absolutt ingenting, spedd på med anekdoter jeg har hørt tyve ganger før.

Samtidig er jeg klar over hvor sutrete dette høres ut. Jeg er fullstendig klar over at det virkelig ikke er meg det er synd på i denne situasjonen. Det er min mor som begynner å bli gammel, det er hun som har en sykdom som bare blir gradvis verre. Det er hun som må leve med dette hver dag, ikke jeg.

Så når jeg tenker på min mor så føler jeg en blanding av dårlig samvittighet og at jeg blir sliten bare jeg tenker på å besøke henne.

Dette ble et langt innlegg. Takk til dere som eventuelt orket å lese hele.

Noen som har noen tanker? Erfaringer?

Anonymous poster hash: f72d7...74d

[needinspiration]

Vet ikke helt hva jeg skulle sette som tittel i denne tråden. Jeg har en utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg starter tråden for å lette litt frustrasjon, kanskje få litt råd og innspill fra andre i tilsvarende situasjon. Kanskje få et smekk i bakhodet hvis det er hva jeg trenger, jeg vet ikke lenger.

Min mor er i midten av 60-årene og har MS. Det påvirker henne både fysisk og mentalt. Hun kan fortsatt bo hjemme så lenge hun får hjelp med ærender og husarbeid, og er sånn sett oppegående mentalt. Men hun bærer preg av sykdommen og av å bli "gammel", og jeg tror ikke jeg takler det bra.

Min mor er av typen som repeterer seg selv. Mye. Vi kan alle glemme oss av og fortelle samme historie både to og tre ganger. Men hun forteller fortsatt anekdoter jeg har vokst opp med i hele barndommen til meg som om det er første gang. Hver gang hun får en ny idè eller det skjer noe nytt, så forteller hun dette til meg omtrent hver gang vi prates eller møtes de neste fem gangene. Det virker også som om enkelte ord fungerer som brytere - hvis noen sier et bestemt ord eller frase, så vil hun nærmest på autopilot svare med en anekdote, en saying eller noe annet. Hver gang.

Hun er delvis klar over dette selv, og kan ofte starte med å si: "Jeg har sikkert sagt dette tusen millioner ganger før, men....", også forteller hun det enda en gang.

Hun har også masse meninger om mye, men ikke kunnskap nok til å vite hva hun prater om. Hun har bare syv års utdannelse totalt, og det er det selvsagt ingenting galt i. Det var slik det var på den tiden. Men det stopper henne ikke fra å mene masse som kan være helt på jordet. Og hun sier det selv at det å ikke ha kunnskap om et emne ikke stopper henne fra å ha en mening. Hun er glad i å diskutere, men kan aldri innrømme feil (det har hun også selv sagt). Så hvis noen påpeker svakheten i et argument hun kommer med, så vil hun vri og vrenge på det til hun hadde rett likevel. Den vanligste nå for tiden er:

Mor: "Jeg mener X"

Meg: "Nei, det er faktisk Y pga sånn og slik"

Mor: "Ja, det var Y jeg mente. Jeg sa X, men jeg mente Y".

Og siden hun nå er ufør og har lite nettverk, så har hun jo heller ikke så mye som skjer. Men hun elsker å prate. Dermed snakker hun MYE og LENGE om bittesmå trivialiteter.

"Du glemte å kjøpe epler til meg når du handlet til meg i går. Ja, det gjør ikke noe, altså, jeg bare sier det. Jeg pleier ikke å spise eple, egentlig, hvis jeg spiser noe om kvelden så spiser jeg mest gulrøtter. Jeg er glad i gulrøtter. Ja, jeg er også glad i søtt, altså, men det har jeg jo ikke godt av. Men jeg liker å ha noen epler i hus, jeg kutter dem opp og bruker dem i salat. Jeg har alltid salat til middag. Men det gjør ikke noe at du ikke kjøpte epler, altså, det går fint. Jeg har fortsatt noen epler igjen, jeg passer alltid på å kjøpe inn flere mens jeg fortsatt har noen igjen, jeg liker ikke å gå tom...."

Dette er ikke overdrevent, dette er den type ting hun prater om. Hver gang hun ringer. Hver gang jeg er på besøk.

Jeg har sluttet å diskutere med henne, jeg starter i hvert fall aldri en diskusjon. Og jeg ja'er og ha'er når hun kommer med sine anekdoter og lange tirader om epler og hvilken jakke som var best å ta på i dag pga været. Men jeg synes det er trist, jeg synes hun fortjener bedre enn å bli jattet med. Men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre.

For å gjøre situasjonen komplett, så er jeg en introvert person. En person som ikke trives med small talk, som blir mentalt sliten på grensen til hodepine av maskingevær-pratet hennes om absolutt ingenting, spedd på med anekdoter jeg har hørt tyve ganger før.

Samtidig er jeg klar over hvor sutrete dette høres ut. Jeg er fullstendig klar over at det virkelig ikke er meg det er synd på i denne situasjonen. Det er min mor som begynner å bli gammel, det er hun som har en sykdom som bare blir gradvis verre. Det er hun som må leve med dette hver dag, ikke jeg.

Så når jeg tenker på min mor så føler jeg en blanding av dårlig samvittighet og at jeg blir sliten bare jeg tenker på å besøke henne.

Dette ble et langt innlegg. Takk til dere som eventuelt orket å lese hele.

Noen som har noen tanker? Erfaringer?

Anonymous poster hash: f72d7...74d

Har stor forståelse for din situasjon. Jeg har noe lignende, men moren min har ikke MS. Min mor er hypokonder, sliter veldig med dårlig hørsel, har hatt forskjellige sykdommer det siste 10 årene bl.a. brystkreft som hun ikke sa noe om før dagen før selve operasjonen. Og siste i rekken er osteoporose. .. jeg ble sint da jeg fikk høre det av henne fordi hun på mystisk viss hadde begynt med lange gåturer. Jeg spurte henne om hvorfor, og det var kun da hun nevnte for meg om denne sykdommen. Som om det ikke skulle være farlig å nevne til meg. Jeg føler mye at disse tingene påvirket meg negativ ganske lenge nå. Og jeg føler at jeg har ingen å prate med pga dette. Når jeg prater med henne så er det veldig overfladisk fordi hun også er veldig glemsk av seg, så jeg føler at jeg kommer til kort jeg også. Min samboer prøver iherdig å få meg til å prate med henne ordentlig, men jeg føler at den båten har seilt. .. uff jeg har egentlig ikke mye råd, men jeg håper du har en i familien som du kan åpne deg, for det har ikke jeg. Glemte å si også at min mor hadde bare 4 års utdanning.

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skulle sette som tittel i denne tråden. Jeg har en utfordring som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal takle. Jeg starter tråden for å lette litt frustrasjon, kanskje få litt råd og innspill fra andre i tilsvarende situasjon. Kanskje få et smekk i bakhodet hvis det er hva jeg trenger, jeg vet ikke lenger.

Min mor er i midten av 60-årene og har MS. Det påvirker henne både fysisk og mentalt. Hun kan fortsatt bo hjemme så lenge hun får hjelp med ærender og husarbeid, og er sånn sett oppegående mentalt. Men hun bærer preg av sykdommen og av å bli "gammel", og jeg tror ikke jeg takler det bra.

Min mor er av typen som repeterer seg selv. Mye. Vi kan alle glemme oss av og fortelle samme historie både to og tre ganger. Men hun forteller fortsatt anekdoter jeg har vokst opp med i hele barndommen til meg som om det er første gang. Hver gang hun får en ny idè eller det skjer noe nytt, så forteller hun dette til meg omtrent hver gang vi prates eller møtes de neste fem gangene. Det virker også som om enkelte ord fungerer som brytere - hvis noen sier et bestemt ord eller frase, så vil hun nærmest på autopilot svare med en anekdote, en saying eller noe annet. Hver gang.

Hun er delvis klar over dette selv, og kan ofte starte med å si: "Jeg har sikkert sagt dette tusen millioner ganger før, men....", også forteller hun det enda en gang.

Hun har også masse meninger om mye, men ikke kunnskap nok til å vite hva hun prater om. Hun har bare syv års utdannelse totalt, og det er det selvsagt ingenting galt i. Det var slik det var på den tiden. Men det stopper henne ikke fra å mene masse som kan være helt på jordet. Og hun sier det selv at det å ikke ha kunnskap om et emne ikke stopper henne fra å ha en mening. Hun er glad i å diskutere, men kan aldri innrømme feil (det har hun også selv sagt). Så hvis noen påpeker svakheten i et argument hun kommer med, så vil hun vri og vrenge på det til hun hadde rett likevel. Den vanligste nå for tiden er:

Mor: "Jeg mener X"

Meg: "Nei, det er faktisk Y pga sånn og slik"

Mor: "Ja, det var Y jeg mente. Jeg sa X, men jeg mente Y".

Og siden hun nå er ufør og har lite nettverk, så har hun jo heller ikke så mye som skjer. Men hun elsker å prate. Dermed snakker hun MYE og LENGE om bittesmå trivialiteter.

"Du glemte å kjøpe epler til meg når du handlet til meg i går. Ja, det gjør ikke noe, altså, jeg bare sier det. Jeg pleier ikke å spise eple, egentlig, hvis jeg spiser noe om kvelden så spiser jeg mest gulrøtter. Jeg er glad i gulrøtter. Ja, jeg er også glad i søtt, altså, men det har jeg jo ikke godt av. Men jeg liker å ha noen epler i hus, jeg kutter dem opp og bruker dem i salat. Jeg har alltid salat til middag. Men det gjør ikke noe at du ikke kjøpte epler, altså, det går fint. Jeg har fortsatt noen epler igjen, jeg passer alltid på å kjøpe inn flere mens jeg fortsatt har noen igjen, jeg liker ikke å gå tom...."

Dette er ikke overdrevent, dette er den type ting hun prater om. Hver gang hun ringer. Hver gang jeg er på besøk.

Jeg har sluttet å diskutere med henne, jeg starter i hvert fall aldri en diskusjon. Og jeg ja'er og ha'er når hun kommer med sine anekdoter og lange tirader om epler og hvilken jakke som var best å ta på i dag pga været. Men jeg synes det er trist, jeg synes hun fortjener bedre enn å bli jattet med. Men jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre.

For å gjøre situasjonen komplett, så er jeg en introvert person. En person som ikke trives med small talk, som blir mentalt sliten på grensen til hodepine av maskingevær-pratet hennes om absolutt ingenting, spedd på med anekdoter jeg har hørt tyve ganger før.

Samtidig er jeg klar over hvor sutrete dette høres ut. Jeg er fullstendig klar over at det virkelig ikke er meg det er synd på i denne situasjonen. Det er min mor som begynner å bli gammel, det er hun som har en sykdom som bare blir gradvis verre. Det er hun som må leve med dette hver dag, ikke jeg.

Så når jeg tenker på min mor så føler jeg en blanding av dårlig samvittighet og at jeg blir sliten bare jeg tenker på å besøke henne.

Dette ble et langt innlegg. Takk til dere som eventuelt orket å lese hele.

Noen som har noen tanker? Erfaringer?

Anonymous poster hash: f72d7...74d

Høres ut som moren min, men hun har ikke ms. Men hun kan small talke i timesvis. Jeg har blitt nødt til å sette en grense for hvor lenge og hvor ofte vi snakker i telefonen.

Anonymous poster hash: a1502...ab1

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei tante som led av ms. Hun hadde den progressive typen og var ufør etter 2 år. Siden hun aldri ble gift,hadde ikke barn,alt rundt henne falt på oss søskenbarna og søsken. Jeg var mye innom,hun falt enkelte ganger. På den tiden ayntes jeg det var hardt,fysisk og psykisk,hadde følelse at mye falt på meg. Hun kunne ringe og gråte i telefon. Ringte mange ganger pr dag,om alt og ingenting. Det var trist å se henne ikke bare ufør men også den veien dit. Hun også snakket mye,gråt så snakket så gråt osv. Det var veldig vanskelig å høre det. Jeg var klar overfor meg selv at jeg skal gjøre alt for å imøtekomme henne. Jeg ville ikke angre på ord som ble sagt og som ikke kan tas tilbake. Jeg også gjorde alt for å besøke henne,hjelpe til. Men det var vanskelig å ta den telefonen for n-te gang,gå dit for n-te gang,se henne ligge,kunne ikke etterhvert gå på do,spise,se sykdommen,uførheten,isolasjonen,se i hennes øyne at livet går forbi,folk går noen plass men ikke henne. Hun var klar over det. Jeg angrer over enkelte ord den dag i dag,hun er død mer enn 10år. Jeg angrer at jeg ikke tok tur innom mer enn det jeg gjorde. Det er mitt råd egentlilg til deg:prøv å være til stedet,prøv å hjelpe til så mye du kan,prøv å ikke svare tilbake. Tenk på livet etterpå slik at du kan si til deg selv at du har gjort det beste du kan,og alt du kunne. Jeg vet det er vanskelig.

Anonymous poster hash: 9fed2...4a6

[ViljaH]

Moren din er vel en sånn kvinne som har behov for å få ut 10 000 ord pr dag. Mange kvinner liker å småprate om de nære ting. Min mor er likedan som din, og det er krevende! Lite substans, påståelig, mye synsing uten innsikt. Kan du ikke få engasjert henne i noe sosialt så hun kan småprate i slike anledninger? Møter på eldresenteret osv.

[~white lady~]

Dette minner om min mamma. Ufør, ofte i generell dårlig form, sitter stort sett hjemme. Lite nettverk. Offermentalitet, blåser opp bagateller til en stor greie. Hun er svært skeptisk til det meste, og liker hverken legen sin eller "de på NAV".

For eksempel kan hun sende en sms om at hun vil ringe senere på dagen. Når hun da ringer er jeg ikke tilgjengelig. Hun sender så en ny sms, og om hun ikke får svar på den innen rimelig tid tror hun jeg er sur på henne.

Og det stjeler energi. Merker det. Fordi man går med en blanding av dårlig samvittighet og ett slags sinne- samtidig som man er livredd for å ende opp slik selv.

Har nok ikke noen gode råd til deg TS, men du skal vite at vi er flere med slike mødre.

[AnonymBruker]

TS her.

Takker for flere svar! Det er "godt" å høre at jeg ikke er alene. Min mor er ikke bitter, og ringer heller ikke og gråter. Men hvis jeg ikke svarer når hun ringer så kan hun f.eks ringe meg en gang i timen i fire timer. Når jeg endelig har sjanse til å ringe henne opp igjen, og lurer på hva som var så viktig, så viser det at det var noe jeg hadde sagt sist jeg var på besøk som hun ikke hadde fått med seg, og hun lurte på hva det var?

Og tar jeg ikke telefonen første gang eller om det går flere ring før jeg når den, så spør hun alltid hva jeg har gjort og hvorfor jeg ikke tok telefonen. Ikke anklagende, bare nysgjerrig. Det er jo bare en bagatell, men det irriterer at jeg må "melde inn" hva jeg har gjort og hvorfor det tok fem ring før jeg tok telefonen og ikke bare to.

"Lite substans, påståelig, mye synsing uten innsikt" - er som å lese om min mor, dessvere. Samt masse, masse prat i rekordtempo om absolutt ingenting. Jeg har f.eks prøvd å ikke bare jatte med på telefonen, men vise interesse for det hun prater om og være delaktig i samtalen. Men det er helt nytteløst, fordi jeg får ikke en gang rom nok til å si ting som "Ja, det skjønner jeg" eller "Jeg ser hva du mener", fordi hun bare prater og prater og avbryter så jeg kommer ikke til orde med små støtteutsagn en gang. Så har gitt opp det.

Og jeg synes jo også det er så synd. Så synd at jeg ikke kan gjøre annet enn å jatte med henne. På en måte synes jeg hun fortjener bedre enn det, men jeg får det ikke til.

Som noen nevnte ovenfor - sett pris på at du har henne og gjør det beste du kan for henne de årene som er igjen. Og det er egentlig helt riktig. Men jeg føler delvis at den moren jeg hadde da jeg vokste opp har jeg allerede mistet.

Anonymous poster hash: f72d7...74d