Vanskelig situasjon på jobb (helsevesenet), haster

[AnonymBruker]

Dette skjedde for en del dager siden. Jeg greier ikke komme over denne hendelsen og jeg gruer meg til jobb hver eneste i dag i frykt for å møte på vedkommende igjen, dette kommer til å jage meg en stund og jeg kommer til å få høre det. Jeg prøver å tenke at greit, dette har skjedd MANGE ANDRE innenfor helsevesenet, mange har sannsynligvis opplevd noe uendelig langt verre. Men det er den skyldfølelsen. Jeg er en ung lærling på en institusjon, er det siste året mitt nå. Har dog jobbet på samme sted i flere år.

Jeg har ved en anledning greid å vri om på sannheten (for å si det på en fin måte) for å redde mitt eget skinn under kraftig ydmykelse fra en pårørende. Vedkommende skjønte det og tråkket på meg ganske hardt, terroriserte meg kraftig for å si det slik. Jeg ble utrolig redd og usikker, følte meg truet og visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. Det er første gang jeg står ovenfor noe slikt og jeg har på forhånd hallveis lært meg hvordan jeg skal takle kjeft og raseri, men jeg har som sagt aldri opplevd det. Jeg fikk kjeftsmellen før jeg greide å lirke ut av meg usannheten. Jeg føler meg så skyldig og er redd for konsekvenser. Det er forøvrig ikke en alvorlig ting det er snakk om, det er en "filleting" (aner ikke hva jeg kan sammenligne det med). Vedkommende er kjent i systemet, det er ikke bare jeg som har opplevd vanskelige episoder med vedkommende. Jeg har snakket med en kollega av meg, men til denne kollegaen fortalte jeg ikke at jeg hadde vridd om på sannheten..... Jeg sto på mitt, om dere skjønner. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke skal bry meg om dette.

Veldig forvirrende, jeg vet, men også en forvirrende situasjon.

Jeg er likevel redd og skamfull. Usikker på om jeg bør gå til sjefen og fortelle det, jeg tør ikke akkurat nevne at jeg har løyet (så grusomt å skrive det). Jeg prøver å fortrenge hendelsen, jeg kjenner jeg har lyst til å gråte bare jeg tenker på det. Jeg tenker at hadde det fått konsekvenser hadde jeg hørt noe for lenge siden fra en eller annen part, men så langt har det vært stille. Kan hende jeg blåser opp et lite problem til ingenting, men som sagt, det er første gang jeg opplever slikt og jeg har vansker med å takle det. Det koker og bobler i hele meg av bekymring, skam og diverse selvdestruktive følelser, og jeg vet at å innrømme feilen ovenfor sjefen vil gjøre det enda vondere. Å snakke med vedkommende det gjelder om dette vil overhodet ikke hjelpe, det vil ende med mer terror. Jeg vil helst bare fortrenge det, men aner ikke hvordan. :'(

Hilsen usikker jente som har fått en dyrebar erfaring, og som dessverre ikke tålte å bli presset oppi et hjørne.

Anonymous poster hash: dd4d8...d6e

[dillyduzit]

Først og fremst; går dette utover livet til vedkommende, kan personen bli livsstruende skadet eller andre ting som kan medføre sykdom - eller i verstefall, død? Nei? Ikke bekymre deg.

Jeg tror ALLE vil oppleve å havne i en slik situasjon, uansett om de vil eller ikke. Hjernen hjelper deg ut av frykten og handler etter dette.

Ta noen få pust, få litt søvn og ikke tenk noe mer på dette.

[AnonymBruker]

Først og fremst; går dette utover livet til vedkommende, kan personen bli livsstruende skadet eller andre ting som kan medføre sykdom - eller i verstefall, død? Nei? Ikke bekymre deg.

Jeg tror ALLE vil oppleve å havne i en slik situasjon, uansett om de vil eller ikke. Hjernen hjelper deg ut av frykten og handler etter dette.

Ta noen få pust, få litt søvn og ikke tenk noe mer på dette.

Nei, overhodet ikke.

Tusen takk for svar, ble så glad nå at jeg begynte å gråte........ Tusen takk.

Anonymous poster hash: 677b8...7d9

[AnonymBruker]

Hva er det med dagens mennesker? Som tur til løgner for å redde sitt egent skinn og lar det gå utover andre mennesker? Eier dere ikke moral eller noen slags form for ryggrad?

Du skal selvfølgelig ta det opp med sjefen og i tillegg beklage ovenfor den det gjelder.

Anonymous poster hash: 1ff27...dbd

[AnonymBruker]

Hva er det med dagens mennesker? Som tur til løgner for å redde sitt egent skinn og lar det gå utover andre mennesker? Eier dere ikke moral eller noen slags form for ryggrad?

Du skal selvfølgelig ta det opp med sjefen og i tillegg beklage ovenfor den det gjelder.

Anonymous poster hash: 1ff27...dbd

Dette er så typisk KG. Jeg forventer å se mange slike innlegg som dette i tråden. Mennesker gjør feil, og TS er fullstendig klar over det. Hun har jo forferdelig dårlig samvittighet. Så lenge det ikke skader vedkommende slik dillyduzit spør trenger hun ikke å bekymre seg noe særlig for dette. Selv synes jeg en beklagelse til vedkommende hadde vært på sin plass, men det er ikke noe som skjer med TS dersom hun ikke gjør dette eller at hun ikke tar det videre til sjefen. Vi er ikke i USA. Jeg er ganske sikker på at TS gjør dette til et større problem enn det er.

Mennesker generelt lyver, holder tilbake informasjon og vrir på sannheten, oftest i tilfeller der det gagner en selv. Kom ned fra din høye hest. Lyving er ikke bra, og det er ikke slik at jeg oppfordrer til det, men å slakte en person fordi man har vridd på sannheten én gang på jobb, noe som ikke var skadende for noen pasienter eller pårørende, er litt urimelig.

Anonymous poster hash: a5163...5fd

[AnonymBruker]

TS, du er ung lærling. Du har lov til å gjøre tabber og lære av dem. Det er dette som gjør deg bedre når du en gang blir ferdig med lærlingeperioden!

Hvis det kan gjøre ting lettere for deg, ville jeg snakket med sjefen (såfremt sjefen er en sympatisk person). Kanskje ikke si mer en absolutt nødvendig, men uansett så mye at han/hun har hørt din versjon hvis saken skulle komme opp en gang fra den pårørendes side. Vær i såfall ydmyk foran sjefen, si at du tror du kan ha oppført deg uprofft her, og at du har lært av dette nå.

Klem til deg, det er veldig kjipt å stå oppi noe slikt, men det går over. Den pårørende vet vel også at du "bare" er lærling. Det er sikkert en person som oppfører seg slik til flere enn deg. Slike folk møter man fra tid til annen, man må bare venne seg til det, og unngå slike situasjoner i fremtiden.

Anonymous poster hash: 14814...6af

[AnonymBruker]

Det er umulilg å si noe om dette,og hvordan det burde vært håndterr før den konkrete situasjonen legges frem.

Anonymous poster hash: f99ef...979

[Sandie]

For det første synes jeg det er flott at du reflekterer rundt det som har skjedd,og ser at du kunne håndtert saken annerledes.

Så lenge ingenting har skjedd som kan sette pasientens liv eller helse i fare,synes jeg du kan la saken ligge som den er.(ut i fra hvordan du beskriver det).Du har selvinnsikt nok til å innse at du gjorde en feil, husk på at ikke alle har det..og det er da det kan bli farlig.

Men ikke bagatelliser det for mye heller.Ta lærdom av dette.Og husk at absolutt alle kommer opp i slike situasjoner før eller senere.Det som betyr noe er hvordan man reflekterer rundt det og bruker de dyrkjøpte erfaringene videre.

[AnonymBruker]

Du må nesten fortelle litt mer, hva gjorde du?

Anonymous poster hash: 2e9b3...5ba

[AnonymBruker]

Situasjonen vil jeg ikke utdype noe mer, men jeg kan si det slik at det jeg gjorde feil, kan sammenlignes med at jeg tok på en pasient en grå genser når pasienten egentlig skal bruke bare... Eh, grønne gensere sier vi, hver dag. Dette var ikke feilen jeg gjorde men det kan sammenlignes til en viss grad. Altså det går ikke utover livet til pasienten, så klart. Jeg har tenkt så mye på det, og jeg vet at å beklage ovenfor den pårørende kan gjøre saken uendelig vondt verre enn den allerede er. Dette er et menneske som ikke vil godta en unnskyldning uansett hvordan den blir lagt frem eller om den i det hele tatt blir lagt frem, snarere heller utnytte det til å terrorisere enda mer, det er det som er så trist. Personen vet at jeg enda ikke er faglært. Jeg er litt sjokkert over at personen derimot ikke truet med å gå til ledelsen/sjefen, det gjorde personen faktisk ikke, så jeg står litt på gjerdet om dette skal være mellom meg og den pårørende eller om jeg skal blande inn sjefen. Jeg har så lyst til å bare legge det bak meg og fortrenge det, men egentlig går det ikke så bra det heller. Jeg er redd for at om dette tas opp vil det blåses enda mer opp, jeg er også redd for at sjefen skal be meg beklage ovenfor vedkommende, da dette vil gjøre som sagt alt veldig mye vondt verre for meg, dette tror jeg forøvrig sjefen vet og ikke kommer til å råde meg til. Jeg aner ikke egentlig, huff.

Feilen blir så klart ikke begått igjen. Jeg er klar over mine feil og jeg er veldig lei av at det går å gnager på meg nå, jeg får ikke sove ordentlig, gruer meg til jobben som jeg i utgangspunktet elsket. I det siste har jeg nesten vurdert å droppe ut på hele greia, så vondt har jeg av denne situasjonen. Jeg begynner å skjelve bare jeg tenker på å nevne dette for sjefen og jeg blir fysisk kvalm bare jeg tenker på vedkommende det gjelder. Jeg vet ikke hvorfor jeg reagerer så sterkt, men jeg er følsom og jeg har gjort noe jeg ikke burde gjort, ikke hatt kontroll over impulsene mine i en relativt alvorlig situasjon og jeg har stått ovenfor et menneske som på generell basis behandler andre pleiere dårlig.

Tusen takk for svar. Jeg aner ikke hvordan jeg skal få noe utbytte av dagene lenger, jeg skal på jobb i morgen igjen og som de andre siste dagene kommer jeg bare til å gå rundt og tenke på dette.

Anonymous poster hash: 677b8...7d9

[AnonymBruker]

Kan forresten en moderator slette denne tråden? Hilsen ts.

Anonymous poster hash: 677b8...7d9

[AnonymBruker]

Mange pårørende er troll. Å lyge er likevel ikke greit, gjør man en feil legger man seg flat og beklager.

Anonymous poster hash: 468e4...90e

[AnonymBruker]

Ut i fra hvordan du beskriver pårørende, høres det ikke klokt ut å be om unnskyldning. Kan du finne noen på jobb du kan betro deg til og fortelle hele historien til? Tror det vil hjelpe deg veldig mye om du bare kan få fortalt det til noen, slik at du kan få noen synspunkter. Du kan med fordel vinkle det som et spørsmål om hjelp, du vet du gjorde noe mindre lurt, men du trenger råd for hvordan du skal takle denne personen på en bedre måte.

Anonymous poster hash: 30421...34f

[AnonymBruker]

Hvis dette er en situasjon som har pågått over lenger tid - at du har vært nødt til å ty til løgn, så må du snakke med lederen din.

Det er hverken bra for deg eller pasientene at du lyver.

Anonymous poster hash: ddc69...91f

[Gjest Citronella]

Hvis dette er en situasjon som har pågått over lenger tid - at du har vært nødt til å ty til løgn, så må du snakke med lederen din.

Det er hverken bra for deg eller pasientene at du lyver.

Anonymous poster hash: ddc69...91f

Akkurat det tror jeg TS vet. TS reflekterer utrolig godt omkring denne saken, og slike kommentarer hjelper ikke på situasjonen.

Du sier du er lærling, har du da en kontakt ved institusjonen du først kan prate med? Skriv gjerne ned på samme måte slik du har skrevet i tråden her, legg det frem som en refleksjon og ikke kun som en følelsesmessig greie, men vær ærlig på alle punkt. Så kan dere kanskje sammen ta en samtale med sjefen?

Det kommer til å spise deg oppinnvendig om du ikke snakker med noen om dette, og siden situasjonen ikke var livstruende og pårørende vanskelig å kommunisere med, så er det heller ikke nødvendig at de blir blandet inn.

Tenk på dette som en læresituasjon, og som sagt; du utviser utrolig bra refleksjonsevne! Jeg ønsker deg lykke til.

[fresia]

jeg ville ha snakket med sjefen (eller i hvertfall en kollega du stoler på) om det hvis jeg var deg. det er deilig å få snakket ut om ting og få støtte av andre. tenker også at siden pårørende har truet med å gå til sjefen/ledelsen kan han/hun gjøre dette ved et seinere tidspunkt selv om det ikke har blitt gjort enda.. og da er det greit at sjefen allerede vet om det og har fått din versjon av saken først. det er jo ikke noe alvorlig hendelse som har skjedd så er helt sikker på at sjefen din kommer til å støtte deg. min erfaring er i hvertfall at det er best å snakke om ting.. for hvis man går alene med det så sitter det lengre i... hvertfall hos meg:)

[Kontormus]

Gjorde du en bagatellmessig feil (da mener jeg en feil som ikke fikk negative konsekvenser for pasient) og ble arrestert for det av pårørende?

Mange pårørende kan være særdeles vanskelige og urimelige overfor pleiepersonell, jeg tenker at det ofte kan ha sammenheng mellom frusterasjon over egen utilstrekkelighet eller over uønsket negativ utvikling av sykdomsforløp.

De fleste institusjonsledere forstår dette, og går ganske langt i å beskytte de som jobber som pleiere. Hvis ubehaget ligger i å havne i unåde hos bestemte personer fremfor at feilen ble fatal, ville jeg bare notert det på tabbelista slik at feilen ikke gjentok seg.

Men for fremtiden er det greit å være åpen overfor sin leder når ikke går helt slik man ser for seg. Da blir man lettere møtt med forståelse, og det blir lettere og forholde seg til sannheten.

[ArneA]

Det du var oppe i var en lærings/erfaringssituasjon. Det er en el av opplæringen din:) At du tok en "spansk" en i et øyeblikks panikk, er noe som mange før deg har gjort. Så lenge ingen ble skadet i situasjonen er det jo i praksis ikke et problem, egentlig.

Direkte kommunikasjon og åpenhet er viktig for å sikre pasientene. Det hadde jo selvfølgelig vært verre hvis du skadet en pasient og dekket over det. Du kunne nok da heller sluppet unna konsekvenser hvis du meldte fra med en gang.

De fleste pårørende er oftest hyggelige og oppegående mennesker, men unntakene fins jo selvfølgelig. De som "utagerer" og tømmer driten sin over på helsepersonell og tror at det er fritt frem. For å være litt fordomsfull gjelder dette oftere kvinner enn menn

Ta dette som en erfaring/læring du og vær glad for at det var snakk om bagateller og ikke noe som kunne vært skadelig for pasienten.

Hvis du hadde følt deg lettere ved å snakke med sjefen din kan du jo gjøre det. Hvis sjefen din er i "vater" så vil nok h*n se at du er et reflektert menneske som lærer av sine feil.

Endret 20. februar 2015 av ArneA

[Noope]

Du virker som en ekstremt samvittighetsfull og god person, som tenker over dette nå. Ta det opp med sjefen eller la være, det går nok bra uansett.