Tankenett psyke og nav

[AnonymBruker]

Jeg har angst,depresjon, fobi og tvangstanker. Men jeg har alltid sett på meg selv om arbeidsdyktig. Og i de periodene jeg har det bra, så er jeg det også. Problemet er at de dårlige dagene kommer brått på. Jeg kan stå opp, og gå på jobb, men i løpet av dagen så blir jeg dårlig og må reise hjem. Ja, jeg må reise hjem, fordi jeg blir fryktelig dårlig. Nå er jeg sykmeldt. Det er ikke noe nytt. Rett som det er så er jeg sykmeldt. Hvor lenge skal dette gå? Jeg får behandling, jeg har vært syk i 15 år, jeg har jobbet og prøvd hardt. Nå er jeg lei.

Mestringsfølelsen går rett i dass hver gang jeg blir sykmeldt. Selvtilliten min er på bånn. Jeg har lyst til å be dem uføretrygde meg, som legen egentlig vil, men jeg skal ikke gjøre det. For jeg vet at jeg kan jobbe på gode dager. Men hvem vil ha meg i jobb, da de aldri vet om jeg er der ut dagen?

Mange hater NAV. Både brukere og ikke brukere. Jeg er veldig glad for NAV. De hjelper meg. Ikke bare økonomisk, men også med samtaler. Nå skal jeg i møte med dem igjen i morgen. Da skal jeg fortelle dem at jeg er lei! Jeg trenger tid på å bli frisk, jeg trenger rett behandling, jeg må komme ut av den onde sirkelen jeg er i nå.

Anonymous poster hash: 5265f...1d1

[Gjest]

Det kan ikke være en idé å snake med NAV og legen om gradert uføretrygd. Kanskje du hele tiden kan jobbe halve dager eller to eller tre dager i uken?

[AnonymBruker]

Takk for innspill Det kan helt klart være en idè.

Anonymous poster hash: 5265f...1d1

[AnonymBruker]

Du er sterk, og det står respekt av at du står på sånn som du gjør. Flott at du har folk på NAV som spiller på lag med deg, ønsker deg alt godt og at du får til en ordning som den Erica skisserer.

Anonymous poster hash: 94ccd...e3c

[AnonymBruker]

Du er sterk, og det står respekt av at du står på sånn som du gjør. Flott at du har folk på NAV som spiller på lag med deg, ønsker deg alt godt og at du får til en ordning som den Erica skisserer. Anonymous poster hash: 94ccd...e3c

Takk. Det er mange nære som sier at jeg er sterk også. Men det føles ikke slik.

Anonymous poster hash: 5265f...1d1

[AnonymBruker]

Er i en litt lik situasjon. Jeg har en fysisk sykdom som kommer plutselig og da er jeg sykemeldt en stund. Resten av året går det helt fint og jeg kan jobbe, til jeg blir syk igjen, er det et par ganger i året. Vet aldri når det skjer. Har hatt dette i 4 år, skal til legen i neste uke og ta dette opp og be om hjelp fra NAV. Det vanskelige for min del er at jeg ikke får noen diagnose, de finner ikke noe, men jeg er da så svimmel at jeg knapt kan stå på bena. Er godt utredet, av div spesialister men også av en psykiater. Ingen vil gi meg fast jobb pga dette (jeg får vikariater men de gir meg ikke kontrakt videre når jeg blir syk og kontrakten går ut) og jeg er i perioder arbeidsledig. Er så drittlei at jeg bare vil gi opp arbeidslivet men må ha inntekt, og ikke minst: jeg vil jobbe. Kjenner meg igjen i det med mestringsfølelsen og selvtilliten, føler meg ikke så høy på pæra akkurat. Med en diagnose som "ikke finnes" og har møtt leger og sjefer som har ikke trodd på meg. Har også venner som mener at det er bare å ta meg sammen, eller tidligere venner. Det er lett å si når de ikke har vært i mine sko.

Men vi må stå på, ting ordner seg ikke av seg selv. Bra at NAV hjelper deg, jeg gruer meg til å kontakte NAV, redd for å bli avvist med "er bare å fortsette å søke jobb". Så lett er det faktisk ikke, jeg kan ikke tvinge noen til å ansette meg.

Håper at ting ordner seg for deg, lykke til!

Anonymous poster hash: 54929...b94

[AnonymBruker]

Oss som aldri er sykemeldte har slike dager og stunder vi og. Der hver dag er et ork og en kamp, men vi legger oss ikke ned for det. Hvis alle gjør det så stopper verden opp. Vi må gå på jobb, kjempe oss gjennom dagen, så gå hjem og hvile. Det er for lett å legge seg ned i dag, takket være alle trygdeytelser. Hvor mange tror dere hadde vært syke, uføre og `utslitte` hvis man ikke hadde gode trygdeordninger?? VELDIG FÅ!!!

Man må bare ta seg sammen og ikke gi opp. Gir man opp så har man tapt. Verden er lik for alle, bare de aller svakeste legger seg ned. Vi andre står på til krampa tar oss Noe navsnylter, eller mye sykemeldinger i papirene mine skal de ikke ha på meg. Det kommer av holdninger. Og arbeidsmoral. Man gir ikke opp så lenge man lever, er det liv er det håp

Anonymous poster hash: 0bde3...625

[AnonymBruker]

Oss som aldri er sykemeldte har slike dager og stunder vi og. Der hver dag er et ork og en kamp, men vi legger oss ikke ned for det. Hvis alle gjør det så stopper verden opp. Vi må gå på jobb, kjempe oss gjennom dagen, så gå hjem og hvile. Det er for lett å legge seg ned i dag, takket være alle trygdeytelser. Hvor mange tror dere hadde vært syke, uføre og `utslitte` hvis man ikke hadde gode trygdeordninger?? VELDIG FÅ!!!

Man må bare ta seg sammen og ikke gi opp. Gir man opp så har man tapt. Verden er lik for alle, bare de aller svakeste legger seg ned. Vi andre står på til krampa tar oss Noe navsnylter, eller mye sykemeldinger i papirene mine skal de ikke ha på meg. Det kommer av holdninger. Og arbeidsmoral. Man gir ikke opp så lenge man lever, er det liv er det håp

Anonymous poster hash: 0bde3...625

Nei det kan ikke sammenlignes. Å være syk, og å være sliten er to helt forskjellige ting. Det er ikke bare å ta seg sammen. Jeg skjønner godt at mange gir opp. Men jeg skal ikke det.

Hadde vi ikke hatt trygdeytelser, så hadde jeg hatt lang tid uten penger inn. For jeg er for syk til å jobbe i perioder.

Takk og lov så har jeg familie, venner, behandlere og tidligere kolleger som ser hva jeg gjør, hvor mye jeg prøver, hvor ofte jeg står oppreist der hvor de ville ha knekt sammen (Deres ord), og hvor høy arbeidsmoral jeg faktisk har. Jeg står på til jeg møter veggen! Har til og med fått beskjed om at jeg jobber for mye, og må ta det med ro. Men siden jeg har disse periodene hvor jeg er for syke til å jobbe, så står jeg på som en gal da jeg er frisk nok. Dette for å vise at dem og meg at jeg faktisk kan da jeg er frisk.

Anonymous poster hash: 5265f...1d1