Greit å lese i datteren min sin dagbok?

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre så var jeg redd for min søster fordi hun tok avføringspiller. Så jeg fant dagboken hennes og hun hadde selvmordstanker og spiseforstyrrelser. Jeg sa i fra til helsesøster og hun fikk hjelp og er nå helt frisk psykisk.

Man skal egentlig ikke snike i andres saker, men jeg er glad jeg gjorde det.

Anonymous poster hash: 8b974...177

[AmandaVI]

Ikke bare er det ikke greit, det er ulovlig.

[sweety pie]

I sånne tilfeller så kan du som mor sjekke føler jeg. Tenk om hun sliter med noe alvorlig, og når du tar tak i det på tide kan du kanskje redde henne fra hva hun enn sliter med.

Hadde det vært vanlig dagbok snoking hadde jeg helt klart sagt nei.

Du bør ikke heller ikke ha dårlig samvittighet fordi du vil barnet ditt godt.

[Alopia]

Jeg sa "WHAAAAAT?!" høyt i rommet da jeg leste trådtittelen. Det er ikke greit...

[sweety pie]

Jeg sa "WHAAAAAT?!" høyt i rommet da jeg leste trådtittelen. Det er ikke greit...

I noen tilfeller så har man ikke valg akkurat. Man tenker sitt barns beste.

[Ananas.]

I noen tilfeller så har man ikke valg akkurat. Man tenker sitt barns beste.

Det har man. Man kan sette seg ned og forsøke å få en samtale. Om det ikke fører noen vei, kan man trekke inn helsepersonell, eller en rådgiver. Alle tenåringer har tøffe perioder, av ulik grad, og at en tenåring oppfører seg som en tenåring er ikke grunnlag for å invadere personens innerste tanker. Man prøver i det minste alt annet først. Selvfølgelig kan det være noe alvorlig som må tas tak i, men det finnes så mange bedre fremgangsmåter, som er mindre invaderende.

Det nevnes blant annet at hun ikke snakker med bestevenninnen sin mer, om det er en form for tillitsbrudd som ligger til grunn for det (noe som er ganske vanlig i tenåringsvennskap), så vil det i alle fall ikke gjøre saken bedre for jenta om mammaen også bryter tilliten.

[AnonymBruker]

Men altså, det er jo noe som feiler henne. Og tanken på at svaret kanskje står i dagboken.. ja det er jo bare fordi jeg er så glad i henne!

Anonymous poster hash: 0ae96...0b7

Si du leser dagboken og finner svaret der. Hva skal du gjøre med informasjonen du har fått etterpå? Er du villig til å innrømme for henne at du har lest dagboken? Det ville i alle fall ikke jeg gjort, og dermed sitter du og vet, men kan ikke si noe eller hjelpe henne... Nesten verre enn å ikke vite.

Anonymous poster hash: 24df6...53a

[AnonymBruker]

Fin måte å ødelegge tilliten til din datter på i det minste. Hadde du likt det om hun gikk gjennom dine private papirer/samtaler? Garantert ikke...

Men dette viser at ingenting må ned på papir eller digitale verktøy uten at det er fysisk umulig å få tak på informasjon. Folk er forbanna snokete.

Anonymous poster hash: 98839...fdc

[Ewe]

Nei, selvfølgelig ikke! Hun vil jo miste tilliten din!

Tenk om du hadde hatt noen private skriv liggende rundt, som feks brev, legejournaler osv. Du ville vel ikke likt om hun snoka i det??

[AnonymBruker]

Hadde du likt det om hun gikk gjennom dine private papirer/samtaler? Garantert ikke...

Anonymous poster hash: 98839...fdc

Nei, men om det var slik at jeg hadde store problemer som de andre i familien ikke kom til bunns i og som jeg nektet å uttale meg om kan jeg forstå at de hadde gjort det.

Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte over alle de enkle "Prøvd kommunikasjon, eller?" svarene. Nei, det har TS helt sikkert ikke tenkt på Det er slike ting som forteller meg at de ikke har vært i den situasjonen TS og jeg selv var i, når tenåringen viser med hele seg at noe er galt, men ikke vil fortelle noe som helst. Ikke med samtaler, ikke med bønner, trusler eller trygling.

Det er ikke ofte jeg drar dette kortet, men her er det på sin plass: Kom tilbake når dere har vært der. Når dere har hatt en sønn som er i ferd med å skli ut på skråplanet eller en datter som har sluttet både å spise og snakke, og fortell meg at dere er like opptatt av prinsippene deres da og heller ser tenåringen gå til grunne enn å lese i en dagbok. Jeg har oppsøkt privat informasjon en eneste gang, i en veldig spesiell situasjon, og det blir noe ganske annet enn å snoke. Terskelen bør være veldig høy, men er det så utenkelig at det kan oppstå situasjoner der det kan være nødvendig (uansett hvem i familien det dreier seg om).

Anonymous poster hash: 4fd33...24a

[AnonymBruker]

Nei, selvfølgelig ikke. Datteren din har rett på et privatliv. Det er mer eller mindre helt normalt at tenåringer går gjennom en slik periode i den alderen, er du veldig bekymret så kan du for eksempel ta en prat med helsesøster på skolen hennes.

Edit: Skrivefeil.

Slenger meg på denne

Jeg vet kun om et tilfelle hvor jeg forstår at foreldrene leste dagboken. Datteren deres hadde tydelig slitt lenge uten å ville snakke om det (selvskading, osv).

Etterhvert begynnte dette å skinne gjennom i stiler hun skrev på skolen og dagbøkene begynnte å ligge tydelig framme for at noen skulle lese. Og da blir det jo et rop om hjelp. Jenta var glad de leste dagbok og tok kontakt med lærer som igjen involverte helsesøster.

Dette var en venninne av meg på ungomsskolen.

Det er du som kjenner datteren din best TS, og du må nesten vurdere hvor alvolig situasjonen er. Uansett er det et godt råd å involvere helsesøster

Anonymous poster hash: f05d9...afb

[Jade]

http://barneombudet.no/dine-rettigheter/barnekonvensjonen/artikkel-16-privatliv-aere-omdomme/

[Gjest Olivia Benson]

Nei, det syns jeg ikke er greit. Det er ingenting du skriver her som tyder på at hun gjennomgår noe slags krise. Kanskje hun har kranglet med venninnen sin? Kanskje hun har kjærlighetssorg?

Uansett, fortell henne at du har lagt merke til en forandring i oppførsel og at hun kan komme til deg om hun vil snakke. Ikke risiker å bryte tilliten hennes for noe som likeså godt kan skyldes tenåringshormoner som noe annet.

[AnonymBruker]

Vel....jeg gjorde nettopp det, og avverget en katastrofe. Og ville gjort det igjen, uten tvil.

Anonymous poster hash: f977d...6ba

[AnonymBruker]

Vel....jeg gjorde nettopp det, og avverget en katastrofe. Og ville gjort det igjen, uten tvil.

Anonymous poster hash: f977d...6ba

Legger til at hun vet ikke den dag i dag at jeg gjorde det.

Anonymous poster hash: f977d...6ba

[Ciara]

Jeg har ikke tenåringsbarn, bare så det er sagt.

En del av svarene her slår meg som litt naive, skal jeg være ærlig. Barn har rett på privatliv og det er virkelig ikke bra å lese en dagbok. Men har man mistanker om noe virkelig alvorlig (psykiske problemer, overgrep, rus) skjønner jeg veldig godt at man blir desperat som forelder og vurderer å gjøre ting som under andre omstendigheter ville vært utenkelige.

Igjen, jeg har ikke erfaring, men hva med å spille med helt åpne kort med henne?

Si at du har noe viktig å snakke med henne om og at hun er nødt til å høre på det du har å si. Så sier du at du har lagt merke til at hun har forandret seg veldig og at du er redd for at det er noe alvorlig i veien og at du ikke vet hva du skal gjøre med det sålenge hun ikke forteller noe. At du håper hun vil fortelle det til deg, men at det også er greit om hun heller vil snakke med helsesøster. Men at hun må velge én av alternativene, for nå er du så bekymret at du nesten ikke klarer å tenke på noe annet.

Kunne det være forsøket verdt?