Greit å lese i datteren min sin dagbok?

[Jolene]

Dersom du ønsker å miste tilliten din datter har til deg så er det bare å lese i vei. Jeg hadde ALDRI tilgitt min mor om hun hadde lest i min dagbok som 15-åring. Den boken var så personlig at det sviktet hadde jeg ikke tilgitt henne. Derfor blir mitt svar: Nei. Derimot vil jeg anbefale deg å sette av en kveld sammen med henne, hvor dere skal gjøre noe hyggelig sammen, bare dere to. Få henne til å foreslå noe dere kan gjøre, enten hjemme eller ikke. Kanskje hun da åpner seg litt rundt ting. Dersom ikke så ville jeg uansett sagt at "uansett hva det måtte være, så er jeg her for deg".

[PaulaS]

Det er et ganske stort tillitsbrudd egentlig. En dagbok er en persons mest intime tanker og følelser. Jeg ville personlig forhatet deg for resten av livet så tenk godt etter før du tar det steget.

[Jade]

Hvis min mor hadde gjort det mot meg, så tror jeg aldri forholdet vårt hadde vært det samme etterpå... Jeg skjønner bekymringen din, men prøv heller å vis at du er der om hun vil snakke om noe, og at hun kan snakke med deg om alt. Fortell henne også at hvis det er noe hun trenger å snakke om som hun ikke ønsker/klarer å si til deg, så kan hun snakke med zzz eller yyyy. (f.eks. en tante, helsesøster e.l.)

[Petra75]

Nei, det er ikke greit.

Jeg kjenner jeg kaldsvetter over tanken på at mine foreldre skulle lese mine femtenårige tanker. Jeg hadde antageligvis blitt plassert i fosterhjem. Og jeg tror jeg bare var en normal tenåring.

Endret 19. februar 2015 av Petra75

[Gjest Mythic]

Har du en mor, søster eller andre familiemedlemmer hun har et godt forhold til, og kunne tenkt seg å åpne seg for? Eller tror du hun vil betro seg til deg hvis du sørger for at dere får en rolig stund helt alene, og du prøver å få henne i tale?

For øvrig høres hun ut som en normal 15-åring. Kanskje er hun ulykkelig forelsket, kanskje har hun kranglet med bestevenninnen, kanskje har det skjedd noe på skolen som hun synes er vanskelig. Mulighetene er mange, og det trenger ikke være forferdelig dramatisk.

Jeg forstår at du er bekymret, men ikke les dagboken hennes, uansett.

[AnonymBruker]

Ikke gjør det, det er ikke verdt det.

Anonymous poster hash: 4c8db...5f7

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 15 år som jeg er forferdelig glad i. Men i det siste vil hun nesten ikke være sammen med oss familien, svarer frekt, er mer stille og innesluttet. Spiser mindre. Hun har også sluttet å være sammen med bestevenninen. Jeg er veldig bekymret. Jeg spurte henne om hva som skjer, har det sjedd noe alvorlig? Hun vil ikke snakke med meg! Jeg tror hun fortsatt skriver dagbok, hun gjorde hvertfall det for et år siden. Jeg fant den da, men leste ikke, det har jeg ikke noe med. Men nå? Hva om det har sjedd noe alvorlig? Er det riktig av meg å lete etter dagboken og lese? Det er umulig å lese noe på mobiltelefonen hennes, hun har den med seg over alt. Men dagboken?

Anonymous poster hash: 0ae96...0b7

Nei, det er ikke greit å lese dattern din sin dagbok!! Hvis du er bekymret, så spør henne.. Eller prøv å få kontakt med henne personlig, som du ville gjort hvis hun ikke hadde hatt dagbok.. Man respekterer privatlivet til folk selvom de har en vanskelig periode.. Hvordan hadde du følt det hvis hun hadde gått gjennom dine emailer/sms osv? NEI, ikke les dagboken..

Anonymous poster hash: b4bb5...b5b

[AnonymBruker]

Beskrivelsen du ga av din datter ligner veldig på hvordan jeg var da jeg var rundt 16 årsalderen. Er 18 nå, så ikke så lenge siden. Jeg hadde nok blitt mektig irritert/lei meg hvis min mor hadde lest dagboka mi. Det kan nok godt være at hun allerede har vært hos helsesøster, husker spesielt at jeg gikk til helsesøster et par ganger. Det trenger ikke å være noe alvorlig, jeg tror nok kanskje hun hadde kommet til deg hvis det hadde vært veldig alvorlig, det du skriver høres mest ut som vanlige tenåringsproblemer! Tror nok også at det hjelper at hun vet at du er der, i tilfelle hun vil snakke med noen

Anonymous poster hash: b981a...003

[Havbris]

Selvfølgelig leser du ikke dagboken hennes. Det hun skriver der, er det hun tenker eller har opplevd, og gir sannsynligvis ikke mening for andre enn henne. Det er hennes private zone. Snakk heller med helsesøster hvis datteren din ikke vil snakke med deg. Helsesøster har sett veldig mange 15-årige jenter og vet nok en del om det som kan røre seg i kropp og sinn hos jenter i denne brytningsalderen.

[AnonymBruker]

På den alderen slet jeg med vinterdepresjon, selv om jeg selv ikke visste hva det var.. Skulle ønske foreldrene mine hadde visst det, men å lese dagboken min hadde IKKE vært riktig måte at de skulle finne ut av det på!! Vil anbefale å snakke med henne fremover, kanskje gå inn på rommet hennes og be om å få snakke med henne, spørre om det er noe som plager henne.

Anonymous poster hash: 85b29...688

[AnonymBruker]

Det er absolutt ikke greit, men jeg hadde nok gjort det dersom jeg var alvorlig bekymret for min datter.

Anonymous poster hash: acd04...0a9

[Papirfly]

Jeg ser ikke hva det skal være godt for. Her har du alternativene:

1: Du leser dagboka og finner ingenting. Pga. din bekymring må du uansett ta en prat med henne.

2. Du leser dagboka og finner noe. Du må ta en prat med henne.

3. Du leser ikke dagboka, men pga. din bekymring må du uansett ta en prat med henne.

Forskjellen på disse alternativene er at hvis du gjør en av de to første, risikerer du at datteren din ikke har lyst til å prate med deg. Du har ingenting å vinne på å lese den dagboka.

[AnonymBruker]

Det er absolutt ikke greit, men jeg hadde nok gjort det dersom jeg var alvorlig bekymret for min datter.

Anonymous poster hash: acd04...0a9

Hvorfor det, når du vet at det er galt? Det eneste du oppnår er å skape mistro slik at hun ikke kan stole på deg mer, og hun kommer i hvert fall ikke til å ville fortelle deg hva hun tenker fremover. Det kommer ikke akkurat til å lette på humøret hennes.

Anonymous poster hash: 23c5a...b0e

[Millimani]

Men altså, det er jo noe som feiler henne. Og tanken på at svaret kanskje står i dagboken.. ja det er jo bare fordi jeg er så glad i henne!

Anonymous poster hash: 0ae96...0b7

Det er bedre å angre på ting du har gjort enn å angre på ting du ikke har gjort. Men husk at dagboka er noe av det mest personlige hun eier. Selv var jeg livredd for at andre skulle lese dagboka mi så lenge jeg skrev, derfor skrev jeg ofte "kryptisk". Jeg var uansett ikke noen flink dagbok-skriver, og laget det mer som en minnebok som ikke nødvendigvis var så "farlig" at andre leste. Hadde jeg imidlertid oppdaga at andre hadde lest i den uten min tillatelse, da hadde jeg blitt eitrende sint...og kanskje jeg hadde kasta dagboka også, for alt jeg vet.

At 15 åringer "stenger seg inne" er ikke uvanlig, og det er helt riktig at foreldrene skal være på vakt. Nå har det skjedd noe, men det beste du kan gjøre er å snakke med henne, prøve å få henne til å åpne seg for deg. Det er vanskelig for en 15 åring å åpne seg om sine dypeste indre følelser til sin egen mamma. Derfor kan det være lettere for henne med helsesøster eller et annet familiemedlem, mammaen til ei venninne, eller evt ei av dine venninner. Hun kan ha dårlig selvtillit, eller som AB #30 skriver; vinterdepresjon. Mange har det i den alderen.

Jeg var selv et mobbeoffer i den alderen, holdt det skjult for mamma i over ett år før det kom fram på en konferansetime da jeg var 14 år. Jeg var ikke tilstede selv på den konferansetimen, men selv om ting ble litt lettere tok ikke mobbinga slutt.

[AnonymBruker]

Det er bedre å angre på ting du har gjort enn å angre på ting du ikke har gjort.

Nei, det er det ikke. Ikke når handlingen i seg selv er negativ og går utover andre.

Utsagnet du bruker handler om livserfaring og selvutvikling, som å hoppe i fallskjerm eller flytte til Frankrike. Det er fullstendig malplassert her.

Det er mange som angrer på ting de har gjort og gjerne skulle endret det. Du ville ikke sagt det til noen som vurderte utroskap.

Anonymous poster hash: 878ee...487

[Ananas.]

Mamma leste dagboken min da jeg var 15, av lignende årsaker som du skisserer, deretter drøftet hun innholdet med pappa. Hun er ti år senere fremdeles den siste som får vite noe når det skjer noe med mitt følelsesliv, enten det er positivt eller negativt. I den skala at det tok to uker før hun fikk vite det da forholdet med samboeren min tok slutt. Jeg er en del hos henne, vi gjør ting sammen, men følelsene mine er ikke noe hun får ta del i, for jeg har ingen tillit til at hun tror at jeg klarer å ordne opp selv, eller at hun holder det for seg selv.

Så ligg unna, det er ikke verdt det, som andre her sier: Selv om du skulle finne noe der, må dere uansett ta den samme samtalen. Ta heller kontakt med helsesøster eller ta henne med til lege.

[AnonymBruker]

Hvorfor det, når du vet at det er galt? Det eneste du oppnår er å skape mistro slik at hun ikke kan stole på deg mer, og hun kommer i hvert fall ikke til å ville fortelle deg hva hun tenker fremover. Det kommer ikke akkurat til å lette på humøret hennes.

Anonymous poster hash: 23c5a...b0e

Livet har lært meg at av og til må man ty til drastiske tiltak. Du kan tenke hva du vil det, men hadde det ikke vært for at min mor så seg nødt til å lese min dagbok så ville det aldri blitt avdekket at jeg levde under seksuelt misbruk gjennom flere år.

Anonymous poster hash: acd04...0a9

[Jade]

Innholdet i dagboken kan misforstås totalt om en utenforstående leser den. Det er umulig å lese mellom linjene. Hun kan skrive ting hun mente der og da (pms, dårlig dag), og neste dag er alt ok. Men det hun skrev står der fortsatt. Angående å skrive kryptisk tilfelle andre leser dagboken, det gjorde jeg også. Da blir det ihvertfall vanskelig å forstå.

[AnonymBruker]

Jeg kan bare se en grunn til å lese i sin datters dagbok, og det er dersom hun har reist sin vei uten å si noe om hvor hun skal og hvor lenge hun blir borte, OG dere ikke har hatt kontakt med henne på flere dager. Du skal kontakte politiet før du leser dagboka, og siden dette ikke er en situasjon der dere trenger å kontakte politi er det heller ikke noen grunn til å lese dagboka.

Ikke les dagboka, men prøv litt kommunikasjon.

Anonymous poster hash: bca64...66b

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hva det skal være godt for. Her har du alternativene:

1: Du leser dagboka og finner ingenting. Pga. din bekymring må du uansett ta en prat med henne.

2. Du leser dagboka og finner noe. Du må ta en prat med henne.

3. Du leser ikke dagboka, men pga. din bekymring må du uansett ta en prat med henne.

Det er et alternativ til.

4. Du leser dagboka, og finner noe som kan forklare hendelsene og oppførselen, som likevel kan gå innunder kategorien "normal tenåringsoppførsel". Da vet du at du må være obs på temaet, men trenger ikke gjøre noe annet enn å avvente.

Jeg leste min datters dagbok i en periode da jeg var alvorlig bekymret for henne. Det jeg fant, gjorde at jeg forsto hva som foregikk og kunne gripe inn dersom det utviklet seg. Nå gjorde det ikke det, det gikk sakte men sikkert over av seg selv, og det har aldri vært et tema. Men jeg er glad for at jeg visste hva hun slet med den perioden det gjaldt, og jeg angrer ikke.

Bortsett fra den ene gangen har jeg aldri gått gjennom sakene hennes, aldri snoket på mobil, pc eller dagbok, aldri lett i skuffer og skap. Og kommer heller ikke til å gjøre det, jeg er enig i at ungdom har rett på privatliv og har ingen interesse av å snoke for å snoke. Men der og da var situasjonen såpass alarmerende, og ungdom kan rote seg inn i mye rart. Ting som er potensielt skadelige eller enda verre. Hvis noen er langvarig, dypt bekymret forstår jeg at de gjør det, men terskelen bør være veldig høy.

Det aner meg at de som er aller mest kritiske, neppe har hatt tenåringsbarn i krise selv.

Anonymous poster hash: 4fd33...24a