Jeg fungerer ikke.

[Gjest snoopy_93]

Jeg skriver dette for å få ut tanker, frustrasjon, få det ut og kanskje litt for å få litt tilbakemeldinger.

Jeg har slitt lenge med panikk angst og depresjon + sosial forbi. Jeg oppsøkte hjelp i oktober 2012 fordi livet ikke funket. Jeg hadde flere fraværsdager en dager jeg var lærling. Jeg var sliten, men ante ikke av hva eller hvorfor. Gikk til psykolog i ca 2år og jeg fikk servert lidelsene(?) moderat depresjon, panikkangst og sosialforbi på sølvfat og et "lykke til videre!".

Jeg har fungert i ca et år, mistet selvfølgelig lærlingplassen min i Mars 2014 - uten forvarsel dukket et brev opp i postkassen med "Midlertidig avbrudd". Tok kontakt med de og fikk beskjeden "Gå på nav."

Vell, det gjør jeg! Så det synger. Er med i Pøbelprosjektet. Det funket helt til jeg fikk sinnssykt vondt i hodet som endte med oppkast på tom mage. Har vært til undersøkelse med MR, men de fant ingenting. Ikke fikk jeg noen form for smertestillende heller. Jeg ble henvist til nevrolog og har ikke fått time før i desember 2015. Nå har jeg fått 1000mg paracetamol og 400mg Ibux som jeg skal mikse litt selv etter behov. Problemet nå er da at smertene kanskje blir 3grader mildere i kanskje 30min før de er tilbake igjen.

Det vil si at jeg da igjen har en del fravær og jeg er i ferd med å miste min plass i Pøbelprosjektet også. Som "naver" får man jo ikke all verden av stønader heller, men jeg er heldig som får noe. De pengene holder til husleie og mat, men ikke så mye annet - noe som da tilsier at jeg egentlig ikke har råd til å gå til legen. Legen må jeg til for å få legeerklæring de dagene jeg ikke er på kurs og da sitter jeg igjen med mindre penger til mat.

Jeg har nå i gjennomsnitt vært borte fra kurs to dager pr uke. Det er MYE og jeg vil ikke ha det sånn! I tillegg er det press fra alle kanter om at egentlig i går skulle jeg vært i full jobb og livet skulle vært en dans på roser. Sannheten er at jeg har satt meg fast i et tornekratt. Pøbel skryter sånn av at "Vi går ved siden av deg hele veien", men nå føler jeg at de dytter mer en de hjelper. Kurslederen min har bestemt, uten mitt samtykke, at jeg skal jobbe på sykehjem. Helst for to uker siden. Jeg føler at jeg må gjøre ting mot min vilje hele tiden og gjøre ting jeg ikke er klar til å gjøre. Jeg har hele tiden vært helt klar på at FØR jeg kan begynne å jobbe må jeg opp psykisk, få et annet sted å bo. Nå har jeg et sted å bo, jeg flyttet for ca en uke siden, det har vært mye stress, papirarbeid og mange bekymringer, noe som har resultert i heavy hodepine nesten hver dag. Allerede den dagen jeg fortalte at jeg skulle på visning på en leilighet begynte rund-dansen med Finn deg en jobb!

Jeg merker også på meg selv, senest i dag at jeg er litt på feil vei psykisk også. Angsten kom krypende da jeg var på butikken - men heldigvis taklet jeg den denne gangen. Jeg er ensom, men samtidig ikke ensom. Jeg er glad, men samtidig ikke. Det er så sært.. For to mnd siden kunne jeg kjenne en følelse av glede - noe jeg ikke har kjent siden jeg var 14år. Og nå er jeg tilbake til å ikke finne glede på innsiden.

Jeg vil så gjerne gjøre noe på dagene! Jeg VIL jobbe, men jeg klarer ikke. Det ender med hodepine og fravær, som resulterer i oppsigelse eller sykemelding med oppsigelse ved friskmelding. Been there, done that, eller hva man sier.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror jeg lider av "Flink Pike"-syndromet også, for jeg gjør jo det alle ber meg om, helt til jeg møter veggen fordi jeg ikke har tatt hensyn til mine egne behov. Sier noen til meg "Snoopy, gjør slik og sånn" så gjør jeg slik og sånn, uten å egentlig skjønne hva jeg gjør eller hvorfor. Eller, jeg skjønner jo hvorfor; for å finne en jobb. Men hvor ble det egentlig av spørsmålene "Hvor står du i løypa nå? Er du klar? Trenger du litt mer tid til å komme på plass psykisk?"?

Her hvor jeg står nå skjønner jeg ikke hvordan folk orker å stå opp tidlig hver dag for å gå på jobb. Den tankegangen er jo fordi jeg selv ikke er der. Jeg ser ikke "vitsen" med ting. Jeg misunner dog de som har en jobb og de som klarer å stå opp kl 06:00 hver dag for å dra på jobb. Jeg vil dit selv, men er ikke der helt enda.

Jeg vet ikke helt hva jeg burde gjøre.. Oppsøke psykolog? Sykemelde meg for en to-ukers periode?

Det eneste jeg vet er at jeg skal til legen i morgen, pga hodepine. Jeg skal spørre om det er mulig å prøve migrene-medikamenter eller bli utredet for migrene og om jeg MÅ vente i nesten et år på å få den timen hos nevrolog.

[Gjest Vaniljekjeks]

Har du spurt legen om antidepressiva mot depresjonen? Det at du ikke ser vitsen med ting er nok depresjonen som snakker.

[AnonymBruker]

Oi, ikke før i desember. Klarer du å skrape sammen penger til en privat legetime?

Vet ikke hvordan Pøbelprosjektet fungerer, men er der ikke en tillitsvalgt du kan snakke med?

Anonymous poster hash: 393ba...268

[Gjest FuturePrimitive]

Sitter du mye på nett, mye i mobilen? Har du evnen til å konsentere deg og lese en bok i f.eks en time uten å sjekke mob eller at tankene strømmer på?

[Gjest snoopy_93]

Beklager sent svar, har ikke hatt anledning til å være så mye på nett.

En privattime hos nevrolog vil koste meg tre tusen kr ca, og da har jeg i så fall tusen kroner igjen til mat.. :/
Sitter en del på nett på mobilen, men klarer fint å gjøre andre ting uten å ha telefonen til stede.

Jeg ble anbefalt å ikke bruke antidepressiva av både lege og psykolog. Pøbelprosjektet har tillitsvalgt, men jeg har egentlig ikke så mye tillit til pøblene der.

Har heldigvis vært hos lege denne uka og er på medikament prøving på migrene medisiner. Fikk også rekvisisjon i hånda så jeg kunne levere den selv til andre klinikker(?) som har tid tidligere. Hun synes også at å vente til Desember var vel lenge når jeg allerede er såpass "hemmet" i min hverdag med mye hodepine. Fikk også noen øvelser jeg skal gjøre for å strekke ut nakke og rygg muskler. Fikk i tillegg informasjon om et sted i kommunen man kunne gå gratis til samtaler for å få ut litt "gugg", så vi får se.

Takk for svar så langt, alle sammen!

[Gjest incognita]

Husk at vi har fritt sykehusvalg her til lands. Du kan sjekke ventetider her: http://www.frittsykehusvalg.no/start/

[Sulosi]

Hvordan tenker du dette pøbelprosjetet fungere og hvilke håp og forventinger trenger du å få hjelp med? Er prosjektet rett sted for deg? finnes det andre alternativer som kan fungere bedre?

Hodepinen kan komme av at du ikke har det bra og ikke vet hvordan du skal komme deg ut av de problemene som tynger deg. En psykiatrisk sykepleier kan hjelpe deg med å sortere ut alt slik at du ser en retning som er rett for deg. Skal du forsøke få resten av læretiden en annen plass? Om du skal bruke medisiner eller ikke kan ikke jeg si men, jeg har brukt medisiner som har hjulpet meg i vanskelige perioder.

Jeg har selv slitt med mye og har kava i systemene. Jeg dro til rauland rehabiliteringssenter, jeg kan anbefale å ta imot ett slikt opphold enten der jeg var eller andre slike sentre. Nav betalte mitt opphold. Der, i møte med legen så konstanterte han at jeg aldri kom til å bli frisk (hode og nakkevondt) før jeg fikk løst opp i mine dårlige arbeiderfaringer (mobbing) og se en fremtid jeg kunne leve med.

Jeg vet ikke om dette var til hjelp men om du lurer på noe så bare spør❤️

[Gjest Gaea]

Sikker på at du ikke kvalifiserer for AAP? Jeg får det selv, og det hjelper mye... Fast inntekt, blir ikke ''kasta ut'' om jeg ikke funker i en periode og sammen med saksbehandler kommer man frem til en behandlings- eller arbeidsrettet aktivitetsplan (eller blanding).

Vi sliter ikke med helt det samme, men en del ligner litt, og jeg kjenner meg spesielt igjen i det å ville gjøre noe, men ikke være flink nok til å sette grenser... Som er grunnen til at jeg har gått på utallige skoler/praksisplasser/deltidsjobber, og bare opplevd å feile. Som sagt, for min del hjelper det mye nå å faktisk kunne si at ''nei, jeg funker ikke for tiden - jeg må fokusere mer på behandling i en periode'' om jeg har behov for det, uten å være redd for å ende opp på gata (satt på spissen).

[AnonymBruker]

Hva med å gjennoppta kontakt med tidligere psykolog?

Anonymous poster hash: 79646...efc

[Gjest snoopy_93]

Hvordan tenker du dette pøbelprosjetet fungere og hvilke håp og forventinger trenger du å få hjelp med? Er prosjektet rett sted for deg? finnes det andre alternativer som kan fungere bedre?

Hodepinen kan komme av at du ikke har det bra og ikke vet hvordan du skal komme deg ut av de problemene som tynger deg. En psykiatrisk sykepleier kan hjelpe deg med å sortere ut alt slik at du ser en retning som er rett for deg. Skal du forsøke få resten av læretiden en annen plass? Om du skal bruke medisiner eller ikke kan ikke jeg si men, jeg har brukt medisiner som har hjulpet meg i vanskelige perioder.

Jeg har selv slitt med mye og har kava i systemene. Jeg dro til rauland rehabiliteringssenter, jeg kan anbefale å ta imot ett slikt opphold enten der jeg var eller andre slike sentre. Nav betalte mitt opphold. Der, i møte med legen så konstanterte han at jeg aldri kom til å bli frisk (hode og nakkevondt) før jeg fikk løst opp i mine dårlige arbeiderfaringer (mobbing) og se en fremtid jeg kunne leve med.

Jeg vet ikke om dette var til hjelp men om du lurer på noe så bare spør❤️

1. Til å begynne med synes jeg det virket som et flott tiltak for å få unge ut i arbeid eller skole og vi fikk jo selv valget om vi trengte tid eller om vi kunne fly ut i arbeid med en gang. Jeg var da ærlig fra første stund og sa at jeg ville trenge tid. Videre så fikk jeg jo tid samtidig som min situasjon der jeg bodde før ble forverret da jeg og kjæresten fikk beskjed om å dra til helvete ganske ofte og fikk det inn med skje hvor lite verdt han var og om vi var syke og derfor valgte å bli i senga så bare latet vi som og "det er ingen som ligger i senga hele dagen selv om de er syke" (hilsen sykepleier).. Vedkommende er en slik person som ikke blir sur for at du har revet en vegg, men blir sur for at det ligger igjen en skrue på gulvet.

Nå på pøbelprosjektet så føler jeg at det har blitt så mye jag. Som jeg skrev i HI så føler jeg at jeg helst skulle vært i full jobb i går. Jeg får hele tiden bemerkninger om at NÅ må du gå på nett og finne ut hva du vil gjøre. og de har mer eller mindre bestemt litt for meg at jeg skal jobbe på sykehjem, da gjerne et av de jeg ikke trivdes på i det hele tatt - noe jeg også har fortalt.

2. Jeg vil tro at prosjektet er rett sted, jeg trives jo med alle "pøblene" der og jeg har jo noe å gå til annet en å sove hele dagen og ikke få noe ut av den tiden jeg har.

3. Jeg tror ikke kommunen har noen andre alternativer annet en jobbsøkekurs.

Jeg er litt vinglepetter når det gjelder konkret hva jeg vil bli, men så har jeg etter mye om og men bestemt meg for å bli ambulansearbeider. Jeg vil, før jeg søker skole, forbedre noen karakterer fra vg1 slik at jeg står litt sterkere teoretisk. Da jeg fortalte det til veilederen min på pøbel ble det snakk om førerkort, noe jeg pr dags dato ikke har. Jeg har grunnkurset uten mørkekjøring rett og slett fordi økonomien har vært så trang at jeg ikke har fått skvist ut 1700,- på bare mørkekjøringen. Da smeller det fra veilederen at "Kan du ikke be om forskudd på arv eller penger fra mor og far?"

Da ble jeg litt irritert. Er jo ikke alle foreldre som kan spytte penger på ungene sine til en hver tid? Jeg vet at mamma og pappa har det litt små trangt økonomisk akkurat nå og har derfor valgt å kun spørre om penger til mat dersom det er nødvendig.

Jeg tror ikke jeg kvalifiserer til psykolog riktig enda heller, sist jeg slet med noe av det samme fikk jeg to samtaler også var behandlingen ferdig fordi problemene ikke var store nok.

Søkte om AAP også, men da ville ikke legen sende inn sine papirer fordi jeg var for frisk til å få AAP.

Tusen takk for alle svar så langt!

[Sulosi]

Det høres ut som greitt nok men det tar deg ingen vei videre og det er ofte ett problem med slike prosjekt, det blir mere oppbevaring og fokus på "se hva vi får de unge til å gjøre" enn det som gir mening for de som er brukere. Du skriver at du har lyst til å bli ambulansearbeider, ta tak i det og søk deg inn på skole så du får de karakterene du trenger. Å henge med "pøbler" får deg jo ingensteds når de som skal veilede dere ikke klarer å gjøre jobben sin. En god veileder skal se dine evner, hjelpe deg med å finne motivasjonen du trenger og hjelpe deg videre og være en støtte. Hva er dine positive egenskaper, hva tenner gnisten hos deg og hvordan ser du for deg livet om x antall år? Hva kan du gjøre i dag for å nerme deg dine mål? Små skritt og store skritt, alt er bedre enn ingenting.

Jeg får en følelse av at de lar dere (som trenger tid) bare skure og gå, så lenge det ser fint ut på papiret. Det er spesielt den kommentaren om arv jeg reagerer på, det er hårreisende å foreslå noe slikt. Lappen tar du når den tid kommer, enn så lenge du ikke er i lære som ambulansearbeider er det ingen hast. Du skal ikke godta å føle deg nødt til å gjøre noe som du ikke ser lyst på (sykehjem). Ett og annet fag og en praksisplass her og der må man av og til bare se på som en del av veien frem til mål. Jeg har hatt flere praksisperioder og fag hvor jeg kunne revet av meg håret i ren frustrajson, da måtte jeg bare minne meg selv på at det måtte til for å få den utdannelsen jeg ville ha (og vil man til mål så tåler man mere enn man aner).

Ang legen og aap, psykolog osv. Blir du tatt på alvor av legen? Forsøker han å finne en løsning eller blir du ett nummer i køa? Kan du få bedre hjelp om du bytter lege? Lag en liten dagbok og noter hver dag hvordan du har det både fysisk og psykisk, vis den til legen. Noen leger ser ikke hele bildet så lett samtidig som vi pasienter ikke alltid er så flinke til å fortelle alt som er relevant og hvordan vi virkelig har det. Du vil jo noe med livet og du skal ikke la legen stoppe deg i å komme videre.

I stede for psykolog vil jeg anbefale å forsøke å bli henvist til psykiatrisk sykepleier. Disse har litt lavere terskel for hva man snakker om, hvor syk man må være for å få hjelp osv. Jeg har selv prøvd både psykolog og psyk sykepleier og foretrekker sistnevnte. Det kan være mye hjelp i å ha en samtale hver 14.dag hvor du kan snakke om hvordan du takler dagene, får litt hjelp til å sette seg nye passende mål fra gang til gang og hjelp til å ufarliggjøre den motstanden man måtte møte i hverdagen.

Klem fra Sulosi❤️

[Gjest snoopy_93]

Det høres ut som greitt nok men det tar deg ingen vei videre og det er ofte ett problem med slike prosjekt, det blir mere oppbevaring og fokus på "se hva vi får de unge til å gjøre" enn det som gir mening for de som er brukere. Du skriver at du har lyst til å bli ambulansearbeider, ta tak i det og søk deg inn på skole så du får de karakterene du trenger. Å henge med "pøbler" får deg jo ingensteds når de som skal veilede dere ikke klarer å gjøre jobben sin. En god veileder skal se dine evner, hjelpe deg med å finne motivasjonen du trenger og hjelpe deg videre og være en støtte. Hva er dine positive egenskaper, hva tenner gnisten hos deg og hvordan ser du for deg livet om x antall år? Hva kan du gjøre i dag for å nerme deg dine mål? Små skritt og store skritt, alt er bedre enn ingenting.

Jeg får en følelse av at de lar dere (som trenger tid) bare skure og gå, så lenge det ser fint ut på papiret. Det er spesielt den kommentaren om arv jeg reagerer på, det er hårreisende å foreslå noe slikt. Lappen tar du når den tid kommer, enn så lenge du ikke er i lære som ambulansearbeider er det ingen hast. Du skal ikke godta å føle deg nødt til å gjøre noe som du ikke ser lyst på (sykehjem). Ett og annet fag og en praksisplass her og der må man av og til bare se på som en del av veien frem til mål. Jeg har hatt flere praksisperioder og fag hvor jeg kunne revet av meg håret i ren frustrajson, da måtte jeg bare minne meg selv på at det måtte til for å få den utdannelsen jeg ville ha (og vil man til mål så tåler man mere enn man aner).

Ang legen og aap, psykolog osv. Blir du tatt på alvor av legen? Forsøker han å finne en løsning eller blir du ett nummer i køa? Kan du få bedre hjelp om du bytter lege? Lag en liten dagbok og noter hver dag hvordan du har det både fysisk og psykisk, vis den til legen. Noen leger ser ikke hele bildet så lett samtidig som vi pasienter ikke alltid er så flinke til å fortelle alt som er relevant og hvordan vi virkelig har det. Du vil jo noe med livet og du skal ikke la legen stoppe deg i å komme videre.

I stede for psykolog vil jeg anbefale å forsøke å bli henvist til psykiatrisk sykepleier. Disse har litt lavere terskel for hva man snakker om, hvor syk man må være for å få hjelp osv. Jeg har selv prøvd både psykolog og psyk sykepleier og foretrekker sistnevnte. Det kan være mye hjelp i å ha en samtale hver 14.dag hvor du kan snakke om hvordan du takler dagene, får litt hjelp til å sette seg nye passende mål fra gang til gang og hjelp til å ufarliggjøre den motstanden man måtte møte i hverdagen.

Klem fra Sulosi❤️

Takk for flott svar!

Her svarer jeg på det som er uthevet i teksen du skrev.

1. Jeg søkte meg inn på ambulansefag i går, men fant da også ut at for ca 1år siden så ble den linja omgjort til å bli tre-årig. Altså VG1 ambulansefag, VG2 Ambulansefag, VG3 Ambulansefag og VG4 Lærling. De har også redusert skolene slik at det er én skole i Akershus som har linja og det er Strømmen VGS. *river meg i håret*. Tidligere har både Nesbru og Strømmen hatt den linja.

Først fant jeg ikke valgalternativet på vigo og tok derfor kontakt med Inntakskontoret og da ble jeg litt forvirret da mannen sa at jeg kunne søke meg inn på VG2 for også si at jeg skulle søke VG1. Så fikk jeg søknadskjema på mail og måtte da sende det via post. Han la også til at "da står du bakerst i køen fordi du søker på papir".

2. Jeg føler også litt av det samme og mange av de som bare er der for å være der ødelegger litt for de som vil videre og ut av både NAV og Pøbel fordi de bråker og "forventer" at alle skal være med å leke barnehage. Den lederen jeg har er også av den typen som rakker mer ned på folk en å dra de opp. Folk kan komme litt trøtte på en mandag og få spørsmålet slengt i fleisen "Er du dopa?"

3. Jeg føler at min fastlege og jeg har ganske god kjemi og hun ser lett om jeg er nede psykisk. Hun har også hjulpet meg med å få leie bolig igjennom NAV og med psykologhjelp. Jeg føler ihvertfall at hun tar meg på alvor, men at hun av og til kanskje ikke helt forstår hva jeg mener når ting for meg er litt vanskelig å få fra tanker til ord. Hun spiller på mitt lag føler jeg, bortsett fra den ene gangen jeg skulle søke om AAP og hun ikke sendte sine papirer og når jeg etterspurte de så ville hun ikke.

4. Takk for godt råd! Jeg skal definitivt høre om hun kan henvise til en psykriatisk sykepleier. Ikke fordi verden er ille nå, men fordi det bygger seg litt og litt opp, og da er det litt godt å bare tømme tanker og bekymringer også få litt råd om hvordan jeg kan takle ting bedre en hva jeg gjør nå.