Diagnose = merket for livet?

[AnonymBruker]

Hei!

For noen dager siden fikk jeg diagnosen moderat depressiv, samt PTSD. Har gått til samtalebehandling en stund nå og føler det fungerer godt for meg. Jeg er veldig klar over at jeg har gått til behandling for en grunn, men når jeg så diagnosen stå der, svart på hvitt, må jeg innrømme at lufta gikk litt ut av meg. Jeg har slitt så lenge, alltid kommet meg ut av det på egenhånd, men så alltid falt tilbake igjen. Likevel kjennes diagnosen tyngre å bære, det kjennes som et nederlag. Jeg har alltid jobbet hardt for å være selvstendig, flittig og positiv. Nå for tiden er jeg ingen av delene.. Jeg vet at det vil komme gode og dårlige perioder. Jeg har mye å jobbe med. Jeg er redd for at diagnosen(e) skal stikke kjepper i hjulene for meg! Jeg tar en bachelor innen helsefag og jeg tør ikke fortelle kontaktlærer om at jeg sliter fordi jeg er redd for å få tvilsmelding om skikkethet. Verste av alt er at jobb er det eneste jeg mestrer for tiden. Det er privatlivet som går til h*lvete. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Er det flere her som reagerte slik på diagnose? Vil den følge meg livet ut eller er det mulighet for å bli helt frisk av dette?

Anonymous poster hash: 40f5b...1ff

Anonymous poster hash: 1e36e...0c7

[AnonymBruker]

Ser nå at dette kanskje ble lagt under feil emne. Noen som kan flytte det? TS.

Anonymous poster hash: 1e36e...0c7

[Kokomomo]

En diagnose er jo papire du selv eier og har. Viss du ikke vill at noen skal vite at du har en diagnose på hvorfor du er som du er, så trenger du ikke og fortelle det til venner eller jobben. Slik jeg har forstått det. Men viss du føler at du trenger spessiel tilrettelegging på grunn av diagnosen så kan det jo være Gunn til og si det uansett. En diagnose er ikke noe og være flau over :-)

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen paranoid schizofren, men det er ikke en kjeft her i byen som kan lukte det.

Du er ikke din diagnose, du er ikke din sykdom. Lær deg å leve med det og gjør det beste du kan ut av situasjonen. Til å begynne med så tok jeg det tungt og tenkte at folk så ned på meg. At de kunne lese at jeg var gal og at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Men så går det opp for meg, jeg har ikke opplysningsplikt. Personlig vil jeg anbefale deg å aldri dele dine diagnoser med noen. Det har de ingenting med.

Lykke til.

Anonymous poster hash: aca14...6ea

[Leini]

Diagnosene dine er ikke deg. De er heller ikke nødvendigvis varige om du får rett hjelp.

Merket for livet, javisst. Når du har jobbet deg gjennom det, så har du mer kunnskap og livserfaring enn de som ikke har vært borte i det. Positiv vinkling, kjære deg.

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på om en diagnose kan hindre deg i jobber? det er masse jeg kunne tenkt meg å jobbe som... men om jeg får en diagnose ADHD, Asperger, Bipolar e.l så kan det hende at jeg ikke får den av den grunn?

Anonymous poster hash: 338eb...cb3

[AnonymBruker]

Jeg har lurt på om en diagnose kan hindre deg i jobber? det er masse jeg kunne tenkt meg å jobbe som... men om jeg får en diagnose ADHD, Asperger, Bipolar e.l så kan det hende at jeg ikke får den av den grunn?

Anonymous poster hash: 338eb...cb3

Jeg er den flinkeste ingeniøren, har jobbet meg igjennom depresjoner og alt annet drit som fulgte med sykdommen og diagnosen, og alikevel vil firmaer ha meg for mitt utadvente natur og godt humør. Jeg har bare ikke fortalt noen min diagnose, og det har de ingenting med heller.

Det er ingen som setter en begrensning for hva du kan gjøre. Bare lær deg å leve med diagnosen og alt som følger med dette. Du må kjenne dine svake sider og hvordan håndtere de. Dette fikser du.

Anonymous poster hash: aca14...6ea

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen paranoid schizofren, men det er ikke en kjeft her i byen som kan lukte det.

Du er ikke din diagnose, du er ikke din sykdom. Lær deg å leve med det og gjør det beste du kan ut av situasjonen. Til å begynne med så tok jeg det tungt og tenkte at folk så ned på meg. At de kunne lese at jeg var gal og at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Men så går det opp for meg, jeg har ikke opplysningsplikt. Personlig vil jeg anbefale deg å aldri dele dine diagnoser med noen. Det har de ingenting med.

Lykke til.

Anonymous poster hash: aca14...6ea

Klart du ikke trenger å dele diagnosen med noen...med mindre du stoler på dem, og du ønsker støtte. Hvis noen ser ned på deg er det de som har et problem, ikke du. Jeg er litt nysgjerrig, hvordan er det å leve med din sykdom, jobber du f.eks?

Anonymous poster hash: 0af36...fbc

[AnonymBruker]

Takk for svar alle.

Alt dette er veldig nytt for meg, har jo alltid lidd litt i det stille. Tror det bare er det som er litt skremmende akkurat nå. Blir nok bedre etterhvert. Så får jeg lære å leve med det. Takk. TS

Anonymous poster hash: 1e36e...0c7

[Gjest Blomsterert]

Takk for svar alle.

Alt dette er veldig nytt for meg, har jo alltid lidd litt i det stille. Tror det bare er det som er litt skremmende akkurat nå. Blir nok bedre etterhvert. Så får jeg lære å leve med det. Takk. TS

Anonymous poster hash: 1e36e...0c7

Du trenger ikke å fortelle noe,men det er jo ikke noe å være skamfull eller flau over! Og ja,du kan bli frisk av dette. Slapp helt av. Og husk : de aller fleste sliter i kortere eller lengre periode i livet.

[Gjest Blomsterert]

Jeg har lurt på om en diagnose kan hindre deg i jobber? det er masse jeg kunne tenkt meg å jobbe som... men om jeg får en diagnose ADHD, Asperger, Bipolar e.l så kan det hende at jeg ikke får den av den grunn?

Anonymous poster hash: 338eb...cb3

Hvorfor skulle ikke de med disse diagnosene få jobb?

[AnonymBruker]

Klart du ikke trenger å dele diagnosen med noen...med mindre du stoler på dem, og du ønsker støtte. Hvis noen ser ned på deg er det de som har et problem, ikke du. Jeg er litt nysgjerrig, hvordan er det å leve med din sykdom, jobber du f.eks?

Anonymous poster hash: 0af36...fbc

Jeg har klart å fungere i hverdagen. Det har vært et helvete. Jeg gikk fra å være tungt medisinert til å ikke bruke medisiner i det hele tatt. Jeg fullfører for tiden en bachelor i ingeniørfag og har et snitt godt over B. Skal også videre på master.

Poenget er at sykdommen kan ikke definere hvem du er eller hva du kan få til. Hadde jeg hørt på helsevesnet (som forøvrig er helt ubrukelige når et kommer til psykiatri); så skulle jeg bare blitt uføretrygdet og aldri begynt på høyere utdanning. Det var faktisk flere leger og psykologer som mente at "det er for vanskelig for en med din diagnose å klare". Fuck dem.

Anonymous poster hash: aca14...6ea

[AnonymBruker]

Jeg har klart å fungere i hverdagen. Det har vært et helvete. Jeg gikk fra å være tungt medisinert til å ikke bruke medisiner i det hele tatt. Jeg fullfører for tiden en bachelor i ingeniørfag og har et snitt godt over B. Skal også videre på master.

Poenget er at sykdommen kan ikke definere hvem du er eller hva du kan få til. Hadde jeg hørt på helsevesnet (som forøvrig er helt ubrukelige når et kommer til psykiatri); så skulle jeg bare blitt uføretrygdet og aldri begynt på høyere utdanning. Det var faktisk flere leger og psykologer som mente at "det er for vanskelig for en med din diagnose å klare". Fuck dem.

Anonymous poster hash: aca14...6ea

Så flink du er! Glad paa dine vegne.

Anonymous poster hash: 0af36...fbc