Det er så mange som setter hunder foran mennesker

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så vanskelig for dere foreldre å forstå at alle andre gir en lang fanden i deres barn? De er ikke like spesielle for oss som det de er for dere.

Medmenneskelighet kalles det. Jeg trenger ikke at du bryr deg om barnet mitt, men at du har nok medmenneskelighet til å ikke snu opp ned på livene til de som blir igjen.

Anonymous poster hash: e1376...865

[Gjest Salvesen]

Medmenneskelighet kalles det. Jeg trenger ikke at du bryr deg om barnet mitt, men at du har nok medmenneskelighet til å ikke snu opp ned på livene til de som blir igjen.

Anonymous poster hash: e1376...865

Ta det helt med ro, jeg kommer ikke til å gjøre noe aktivt for å bringe skade over Deres barn. Men ut over det, er det Deres oppgave å passe på Deres egne barn - og min oppgave å passe på min hamster. Skulle De i så måte sette meg i en situasjon hvor jeg må velge mellom min hamster og Deres barn (som De selv skulle ha passet på), velger jeg så klart min hamster.

Endret 20. februar 2015 av Salvesen

[Gorgonzola]

Jeg reagerer mer på folk som behandler dyr som mennesker.

Ditto.

Og jeg reagerer enda mer enn det på mennesker som behandler mennesker som dyr.

Det skjer, for å si det forsiktig, hele tiden, nesten overalt.

Dessuten er jeg mildt sagt over mange av (de unge?) KG brukernes holdninger og såkalte verdisyn når det diskuteres i disse "er dyr like mye verd som mennesker" trådene. Jeg får frysninger faktisk. Av at såpass mange mangler såpass mye når det kommer til sjelsevner. Det forteller meg vel i bunn og grunn at mange er lullet inn i en Instagram-myk-sofa-med tekoppen-og ullsokker-bomulls verden det kan bli beintøft å komme ut av, når dere blir voksne.

Faen ikke rart at jenter dropper et utdanningsløp innen landbruket men heller fantaserer om veterinær eller stalljente. Se for dere følgende: "Shit, skal vi knerte hønene, kalven eller den yngste dattera vår i dag Bonde?"

Endret 20. februar 2015 av Gorgonzola

[Gorgonzola]

Jeg elsker dyr og har hatt flere selv. Jeg vet godt hvor knytte man kan bli og hvor uendelig trist det er når man mister de

Hva med rotter, lemen eller oter?

Eventuelt et steg videre - edderkopper, kakerlakker eller stålorm? (jada, vet at de er i kategorien insekter men allikevel, de har puls de også)

Hvor står du da?

Endret 20. februar 2015 av Gorgonzola

[Gjest Aella]

Skjønner rett og slett ikke hvordan du kan sette din egen sorg over en hel families. Hvordan du kan se foreldrene til barnet i øynene og rettferdiggjøre valget ditt.

Jeg får bare håpe at dersom du Gud forby skulle havne i den situasjonen, at du hadde valgt annerledes enn du tror. Anonymous poster hash: e1376...865

Ikke alle som har dyr er de typiske kattedamene hvor når de dør blir spist opp av kattene. Det er barnefamilier med dyr også, så det å si at en person setter sin egen sorg foran en annen familie er feil, da de kanskje setter sin families sorg før en annens. Hvor for meg høres ganske naturlig ut.

[AnonymBruker]

Hva med rotter, lemen eller oter?

Eventuelt et steg videre - edderkopper, kakerlakker eller stålorm? (jada, vet at de er i kategorien insekter men allikevel, de har puls de også)

Hvor står du da?

Leste du resten av innlegget? Eller er ditt standpunkt at man ikke kan være glad i dyr i det hele tatt?

Anonymous poster hash: e1376...865

[Gjest Vind]

Skjønner rett og slett ikke hvordan du kan sette din egen sorg over en hel families. Hvordan du kan se foreldrene til barnet i øynene og rettferdiggjøre valget ditt.

Jeg får bare håpe at dersom du Gud forby skulle havne i den situasjonen, at du hadde valgt annerledes enn du tror.

Anonymous poster hash: e1376...865

Jeg skjønner ikke hvorfor det er vanskelig å fatte at jeg setter min families sorg først. Man står nærmest sine egne, men jeg ville så klart prøvd å redde det andre barnet også dersom jeg kunne.

[AnonymBruker]

Hvorvidt jeg hadde reddet et dyr foran et menneske kan jeg ikke si noe om. Det er lett å si bastant det ene eller det andre, men hva jeg faktisk hadde gjort om jeg var i en slik ekstrem situasjon kan jeg ikke uttale meg om nå, trygt fra sofaen.

Men det er ingen tvil om at jeg reagerer mye, mye mer på tortur og dødsfall av dyr i tv/media enn av mennesker. Jeg vet ikke hvorfor, det er jo ikke en styrt eller bevisst reaksjon. Det bare skjer.

På samme måte så føler jeg lite om jeg ser en baby. Ikke noe særlig morsinstinkt eller ønske om å holde, kose eller være nær babyen. Men ser jeg en kattunge eller en valp så slår jeg nesten krøll på meg selv av iver. Blir fylt av varme, glede og et ønske om å ta vare på den lille. Det er som om morsinstinktet mitt er feilkoblet og går mot dyrebabyer i stedet for menneskebabyer.

Igjen - det er ikke en bevisst avgjørelse. Det er følelser som enten kommer eller ikke kommer, ikke noe jeg styrer bevisst.

Som om jeg skulle skrevet det selv.

Anonymous poster hash: 6ea45...242

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor det er vanskelig å fatte at jeg setter min families sorg først. Man står nærmest sine egne, men jeg ville så klart prøvd å redde det andre barnet også dersom jeg kunne.

Jeg har aldri noensinne vært vitne til eller hørt om noen som sørger på samme måte over en katt eller hund som de gjør overfor er barn(eller øvrige familiemedlemmer).

Man blir trist og lei seg, ja. Men å sidestille dette med tap av et menneske er helt absurd.

Anonymous poster hash: e1376...865

[Gjest Kili]

Mennesker er også dyr så.. Mennesker er ikke noe bedre eller viktigere enn andre dyr! Jeg hadde så klart reddet de jeg er glad i og mine nærmeste foran fremmede mennesker. Uansett om det er dyr eller mennesker jeg er evig glad i.

[Soulless]

Mange av dere er grunnen til at mister troa på menneskeheten i blant, og det ironiske her er at dere hadde reddet dyr fordi dere synes at andre mennesker er så forferdelige.

Jeg tenker som så at om dere hadde reddet deres dyr over andres barn er det fordi dere ikke har barn selv eller har noen seriøse tilknytningsproblemer. Ingen med en frisk psyke og normale menger empati hadde noen sinne valg dyr over barn uansett.

Hadde du vært i en gisselsituasjon og fått valget mellom å redde katten din eller barnet mitt og valgte katten, så ja, da hadde jeg blitt så sjelløs at jeg hadde ønsket å påføre deg så mye smerte som mulig. Hadde situasjonen vært omvendt og jeg fikk valget mellom hunden min og barnet ditt, så hadde jeg valgt barnet ditt. Selvfølgelig. Jeg hadde til og med forstått det om du hadde latt mitt barn dø for å redde ditt eget barn, selv om det hadde knust meg.

Og jeg vet hvor uendelig glad det går an å bli i dyr, men det finnes en grense. Jeg har hatt et husdyr som jeg savner veldig masse,og tenker på hver dag. Hadde jeg derimot mistet mitt barn så hadde jeg druknet i sorg. Livet hadde mistet all mening, og selvmordstanker hadde nok florert oppi hodet mitt. Om du får selvmordstanker av å miste et husdyr vil jeg tro du har alvorlige avhengighetsproblmer, for det ligger i din menneskelige natur å knytte sterkest bånd med egen art.

Men ja, om jeg hadde mistet min hund hadde jeg opplevd et større tap enn om et fremmed barn dør. Derimot hadde jeg aldri kunne leve med meg selv dersom jeg hadde forårsaket et annet barns død, for jeg vil sette en hel familie i bunnløs sorg. Og det har jeg for mye empati til å klare. Det blir som disse crazy vaksine-motstanderne som ikke bryr seg om noen av de rundt seg. Hva skjedde med flokkmentalitet og medmennesklighet?

[Gjest Vind]

Jeg har aldri noensinne vært vitne til eller hørt om noen som sørger på samme måte over en katt eller hund som de gjør overfor er barn(eller øvrige familiemedlemmer).

Man blir trist og lei seg, ja. Men å sidestille dette med tap av et menneske er helt absurd.

Anonymous poster hash: e1376...865

Å rangere andres sorg på den måten, sier mer om deg enn det gjør om meg.

[Soulless]

Jeg har aldri noensinne vært vitne til eller hørt om noen som sørger på samme måte over en katt eller hund som de gjør overfor er barn(eller øvrige familiemedlemmer).

Man blir trist og lei seg, ja. Men å sidestille dette med tap av et menneske er helt absurd. Anonymous poster hash: e1376...865

Enig! Hvis jeg hadde kommet til min tante som mistet sitt barn til hjernehinnebetennelse og sagt at jeg vet hvordan hun har det fordi jeg har mistet hunden min tror jeg hun ville disowna meg som familiemedlem.

[Maleficenta]

Jeg hadde redda ungen fir katter klarer som regel å redde seg selv. De smyger seg unna og kan hoppe høyt og løpe fort. De har også bedre syn og luktesans og værer fare lenge flr mennesker. Barn er mer hjelpesløse

[AnonymBruker]

Er det så rart? Mennesker har en tendens til å være helt jævlige. Hunder gjør ingen noe galt så lenge de har blitt trent riktig.

Anonymous poster hash: 92e1b...684

[AnonymBruker]

Å rangere andres sorg på den måten, sier mer om deg enn det gjør om meg.

Går det virkelig an å være uenig i at konsekvensene av å miste et menneske, og spesielt et barn, er større enn å miste et kjæledyr? At du gir fanden i disse konsekvensene er en ting, men at det kan sidestilles er bare tull.

Anonymous poster hash: e1376...865

[Gjest Vind]

Går det virkelig an å være uenig i at konsekvensene av å miste et menneske, og spesielt et barn, er større enn å miste et kjæledyr? At du gir fanden i disse konsekvensene er en ting, men at det kan sidestilles er bare tull.

Anonymous poster hash: e1376...865

Det eneste jeg sier er at jeg hadde reddet våre familiemedlemmer før jeg hadde reddet et fremmed barn. For oss er disse kattene våre barn. Jeg hadde selvfølgelig prøvd å¨redde ungen etterpå. Jeg "gir ikke fanden i noe som helst", men jeg setter faktisk min og herr Vinds sorg før fremmede. Man står sine egne nærmest.

Endret 20. februar 2015 av Vind

[AnonymBruker]

Det eneste jeg sier er at jeg hadde reddet våre familiemedlemmer før jeg hadde reddet et fremmed barn. For oss er disse kattene våre barn. Jeg hadde selvfølgelig prøvd å¨redde ungen etterpå. Jeg "gir ikke fanden i noe som helst", men jeg setter faktisk min og herr Vinds sorg før fremmede. Man står sine egne nærmest.

Nettopp! Jeg hadde også reddet hunden min først, hun er min familie. til deg, Vind, som er en god kattemamma

Anonymous poster hash: 6ea45...242

[Gjest Vind]

Nettopp! Jeg hadde også reddet hunden min først, hun er min familie. til deg, Vind, som er en god kattemamma

Anonymous poster hash: 6ea45...242

Tusen takk, hundemamma/ pappa. Jeg tror man må være dyremor/far for å skjønne. Alt det beste til deg Vi lover jo å ta vare på dem med alt vi har så lenge de får være med oss.

Edit: Trykka for fort på send.

Endret 20. februar 2015 av Vind

[AnonymBruker]

Det eneste jeg sier er at jeg hadde reddet våre familiemedlemmer før jeg hadde reddet et fremmed barn. For oss er disse kattene våre barn. Jeg hadde selvfølgelig prøvd å¨redde ungen etterpå. Jeg "gir ikke fanden i noe som helst", men jeg setter faktisk min og herr Vinds sorg før fremmede. Man står sine egne nærmest.

Og dette er noe du kunne levd med i ettertid? Dette er noe du kan rettferdiggjøre overfor deg selv og andre? At noen har mistet sitt barn, barnebarn, søsken, klassekamerat?

Jeg prøver og prøver å sette meg inn i din tankegang og se for meg situasjonen, men jeg klarer det bare ikke. Jeg får igjen bare trøste meg med at dette aldri kommer til å skje.

Anonymous poster hash: e1376...865