Har du angst, eller psykiske problemer?

[AnonymBruker]

Hva er årsaken? Svar gjerne anonymt.

Jeg selv har ikke det, men mannen min, og vi har hatt flere svært tøffe år, men kommet oss gjennom det, og har det ganske bra i dag.

Syns det virker som det er veldig mange her inne som sliter psykisk, og jeg er bare nysgjerrig på hva som er årsakene. I min manns tilfelle er det pga en far som dro fra han, og en mor som aldri lot han vise følelser, og som ikke så han. Altfor opptatt av fasade, og stresset og hysterisk. Den dag i dag tar hun fortsatt ingen selvkritikk, selv om mannen min både har slitt med sterk angst og alkoholisme, og gått til psykolog i flere år. Hun klarer ikke å se hvilken del hun har i det.

Anonymous poster hash: d6d90...964

[Testosteron]

Nei. Jeg er lykkelig.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har angst og depresjon. Begge mine foreldre, en av to av mine søstre og to av mine besteforeldre har det samme, så jeg regner med at det er fordi det ligger i familien.

Anonymous poster hash: fdcd5...d1a

[AnonymBruker]

Ja, pg.a. vanskelig og traumatiserende barndom.

Anonymous poster hash: 3733e...439

[Gjest Vevila]

Arv, vanskelig barndom og mobbing

[Duckie]

Ja, men ikke på grunn av en spesifikk hendelse. Sannsynligvis medfødt, har vært deprimert og engstelig så langt tilbake jeg kan huske.

[LeaMichele]

Vanskelig barndom og lite kjærlighet i hjemmet. Foreldre som ikke bryr seg, spesielt mor. Det har formet resten av livet mitt.

[Kragebein]

Har vært deprimert mer eller mindre så lenge jeg kan huske, det ligger også i familien. Ingen grunn såvidt jeg vet.

Endret 15. februar 2015 av Kragebein

[fullførsetningen]

Jeg er vel disponert for litt lettere angst, og negativ tankegang, noe som gjør at jeg innimellom ikke føler meg helt bra og finner sosiale situasjoner litt mer krevende enn gjennomsnittet. Jeg tror rett og slett dette kommer av arv, og ingenting annet, for jeg ser en del av det samme både i søsken, foreldre, besteforeldre, onkler og tanter, om enn på litt forskjellige måter. Allikevel har alle (redigert) nesten alle på en eller annen måte lyktes ganske bra i livet. Det er vel en slektning som har kommet litt uheldig ut.

Det inntrykket jeg gir av meg selv på forumet her, er nok en del verre enn hvordan jeg blir oppfattet i verden utenfor. Selv om jeg tenker negativt, og ytrer det her, så betyr jo ikke det at jeg faktisk er slik utenom. Noe av det jeg skriver her fungerer litt som en nødvendig ventil når ting ser litt svart ut.

Jeg er i grunnen normalt velfungerende, jeg har fullført en lang og krevende utdannelse, har fast jobb og det meste på stell, men kan være litt for sosialt tilbakeholden. Jeg har ikke så veldig mange nære gode venner, har null kontakt med mine barndomsvenner og har lite dameerfaring. Det at jeg har funnet det vanskelig å ta mot til meg for å vise initiativ ovenfor damer er noe som har plaget meg en del innimellom, og jeg rennes jo ikke akkurat ned av damene heller, så selvtilliten på det området har aldri vært noe særlig.

Endret 15. februar 2015 av fullførsetningen

[Gjest Kili]

Tøff barndom, far som var alkoholiker og voldelig, mobbing, rus, og utroskap har gjort meg ulykkelig og kraftig deprimert. Har også prøvd å...ja..

[AnonymBruker]

Hva er årsaken? Svar gjerne anonymt.

Jeg selv har ikke det, men mannen min, og vi har hatt flere svært tøffe år, men kommet oss gjennom det, og har det ganske bra i dag.

Syns det virker som det er veldig mange her inne som sliter psykisk, og jeg er bare nysgjerrig på hva som er årsakene. I min manns tilfelle er det pga en far som dro fra han, og en mor som aldri lot han vise følelser, og som ikke så han. Altfor opptatt av fasade, og stresset og hysterisk. Den dag i dag tar hun fortsatt ingen selvkritikk, selv om mannen min både har slitt med sterk angst og alkoholisme, og gått til psykolog i flere år. Hun klarer ikke å se hvilken del hun har i det.

Anonymous poster hash: d6d90...964

Slik sykdom er medfødt og ikke nor man pådrar seg. Noen er mere disponert for det enn andre.

Anonymous poster hash: c78ea...ed7

[AnonymBruker]

Panikkangst og generalisert angst, sosial angst m.m. Ikke noe spesifikt som har utløst det annet enn flink pike syndrom, autoritetsangst, mindreverdighetskomplekser og negativ tankegang, som ikke kommer av vond barndom. Møtte veggen da jeg fikk barn. Ble for stresset av å skulle gjøre alt riktig.

Anonymous poster hash: 08224...ad2

[AnonymBruker]

Det er veldig sammensatt... Jeg kommer ikke til å skrive alt fordi det ville ta hele dagen.
Jeg var født inn i fattigdom. Vi eide ikke så å si ingenting, og det var ikke få ganger min elskede mor løy om hun hadde spist, for så å gi hennes mat til oss små. Vi barna visste det veldig godt at det var sånn for vi kunne se at hun led hver eneste dag. Mine foreldre jobbet så å si hele tiden for å få tingene til å gå rundt. Vi barna var mye alene hjemme eller hos min bestemor. Min far var en hissigpropp uten like, så vi levde under konstant frykt for at han skulle eksplodere og gjøre oss vondt. For det meste psykisk, men han ble også fysisk noen ganger. Min eldre bror led av kraftig aspergers symdrom som gjorde til at han titt og ofte fikk raserianfall. Det var ikke få ganger han ødela ting og gjorde ting mot oss andre. Jeg ble dyttet ned trappa i hvert fall to ganger, en gang ble jeg også dyttet ned fra taket til dokkestua. For å ikke nevne alle de andre tingene som ble gjort. Men jeg tror dere skjønner tegningen. Jeg prøvde alltid å beskytte min bror, fordi jeg visste at det ikke var hans feil, men det ble bare hardere og hardere å ta godt av ham når han gjorde sånt.
På skolen ble jeg mobbet så å si hver eneste dag, både psykisk og fysisk. Jeg ble holdt ute av klasserommet og stengt inne i et rom, fordi de ikke visste hva de skulle gjøre med sånne som meg. (Jeg har dysleksi og har en hjerneskade.) Det gjorde mobbingen mye verre, og jeg mistet verdifull skolegang som gjorde at jeg ikke kunne fullføre videregående eller ta noe høyere utdannelse. Denne utestengingen skjedde fra 2 klasse av opp til 10ende.
På videregående ble mobbingen verre, og jeg ble frastjålet mye selv om jeg alltid hadde de få eiendelene mine på meg. Ingenting ble gjort, og jeg falt ut av skolen fordi jeg ble fysisk syk av angsten og depresjonen. På toppen av dette mistet jeg en person som betydde veldig mye for meg. Siden den gang har jeg aldri greid å hatt noen nær meg... Jeg ble voldtatt, flere ganger. Nå lever jeg i fullstendig isolasjon og i grunn bare venter på at ting skal ende. Det finnes ingen vei ut av det, fordi jeg møter de folka som gjorde meg vondt veldig ofte og det river opp de sårene jeg har fått. Jeg har aldri hatt en eneste venn... og jeg vet heller ikke hvordan jeg kan få en fordi jeg har aldri hatt mye å gjøre med folk annet enn når de har gjort meg vondt...

Anonymous poster hash: 430ea...1f1