Snakker dere til vogna alene ute?

[Trampe]

Selvsagt snakket jeg med babyen hvis babyen var våken, uavhengig av hvor vi var og hvem som så oss. Det er jo sånn barn lærer å kommunisere, og babyen ville garantert reagert negativt hvis mamma plutselig unngikk kontakt ute på tur. Man har jo med seg noen på tur, og da kommuniserer man jo...? Jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede med svært begrenset språk, men jeg snakket da til de allikevel, selv om det var grynting og kaving som kom i retur.

Jeg snakker med katta mi også, og da jeg hadde hest snakket jeg til den også når vi var ute på tur...

[GammelKaktus]

Jeg pratet alltid med lillegutt når han var liten, fra han var nyfødt. Når vi var på trilletur så snakket jeg han i søvn.

[AnonymBruker]

Husker jeg observerte en mor på bussen engang, der babyen fortvilt forsøkte å få kontakt med henne. Men hun hysjet bare på det igjen og igjen. Til slutt ble barnet så frustrert at det kom med stadige hyl. Fortsatt uten å få så mye som øyekontakt engang. Trist!

Anonymous poster hash: 94ab4...f89

[Jade]

Så trist

Jeg snakker også med katten

[melatonin]

Så trist

Jeg snakker også med katten

jeg snakker også med katten min. Så hadde jeg fått barn hadde jeg nok snakket med den og ute blant folk. Synes ikke det er noe rart.

[Gjest ashanti]

Jeg snakket med min når han var baby og vi var ute på tur. Opplevde flere ganger at folk snudde seg usikkert og tittet bort på meg med et lavt "øøh.. Hei ja". Fordi de trodde jeg sa hei til dem (et eksempel)

[Trampe]

Finnes det folk som synes det er rart at man snakker til en baby? Hvordan skal den ellers lære å snakke?

Jeg reagerer på babypjatt jeg da. Folk som pjaaaaatej til mamma sin snuskepuskeluske høyt og tydelig - med pipete babystemme. Da blir jeg litt flau kjenner jeg. Jeg kan godt legge om stemmen litt og lage grimaser og morsomme ansikter nedi ei barnevogn, men det der babyspråket får jeg noia av.

[Jade]

Finnes det folk som synes det er rart at man snakker til en baby? Hvordan skal den ellers lære å snakke?

Jeg reagerer på babypjatt jeg da. Folk som pjaaaaatej til mamma sin snuskepuskeluske høyt og tydelig - med pipete babystemme. Da blir jeg litt flau kjenner jeg. Jeg kan godt legge om stemmen litt og lage grimaser og morsomme ansikter nedi ei barnevogn, men det der babyspråket får jeg noia av.

Kanskje de tror at de skal lære dem babyspråk først, og så skal de lære dem vanlig språk etterpå

[AnonymBruker]

Jeg pratet masse med sønnen min da han satt og lå i vogn, jeg. :-) Hele tiden. Pekte og forklarte, lærte han nye ord på hver eneste tur. Vi fikk masse skryt i barnehagen da han var halvannet år, fordi han hadde så stort og rikt ordforråd i så ung alder. Han kunne allerede da si hele setninger på sju-åtte ord. Barnehagen lurte på om jeg brukte mye tid på å lese og prate med guttungen, og det kunne jeg jo da svare bekreftende på at jada, det gjorde vi.

Det var veldig morsomt å se reaksjonen til barnet hver gang det gikk et lys opp for han hva er ord betydde. Da lo han og lyste opp med et lys i øynene. F.eks. når jeg var på trilletur med han i vogn engang, så stanset jeg foran en rå murvegg av betong. Jeg ville lære han hva ordet "hard" betydde, og banket med knoken i veggen og sa tydelig"Denne veggen er hard" med trykk på "Hard", og så tok jeg hånden hans bort så han fikk kjenne og klappe på murveggen. Så gikk vi noen skritt til litt gress, og da lærte jeg han hva "mykt" var, med samme metode og ved å stryke en gressbunt mot kinnet hans og la han få ta på den med fingrene sine. Han skjønte alt sammen, for jeg testet han senere med to forskjellige lekeballer. Den ene var skumgummiball (myk) og den andre en ping-pong ball i plast (hard). Lot han få kjenne på begge ballene, og ba han så plukke ut hvilken som var myk og hvilken som var hard. Han klarte det, og strålte som en sol da han fikk ros og jeg jublet for han :- )

Så joda, jeg pratet og tegnet og forklarte hele veien når vi to var ute og gikk turer i vogn. Alt mulig. Pekte på en katt, pekte på en hund, pekte på en bil eller en blomst. Han kunne alle bilmerkene før han var to år! Pekte jeg på en bil som passerte oss på veien og sa "Hva slags bil er det?" så kom svaret; "Mæssedes" eller "Volvo" osv.

Å snakke med han om ting vi så på tur med vogn, det begynte jeg med så fort han kunne sitte i vognen, og dermed kunne se hva jeg snakket om.

Før det, mens han lå i vognen som spedbarn, så snakket jeg med han hele tiden likevel for å vise at jeg var her og alt var bra og for at han skulle høre stemmen min og høre ordene.

Å ikke snakke med barnet sitt i vognen virker helt merkelig og fremmed for meg. Vi hadde masse spennende og morsomme turer sammen vi, der vi lærte noe nytt hver dag! Man kan utvide ordforrådet til barnet sitt på hver eneste tur utendørs.

Anonymous poster hash: dbb47...cd0