Hvorfor skal alt handle om barna?

[AnonymBruker]

Hvorfor skal en ikke prioritere forholdet egentlig??

Jeg mener: har de voksne det bra, så har barna det bra.

Anonymous poster hash: f2d06...1c5

Den største gaven man kan gi barna er å ta vare på voksen relasjonene i livet til barna.

Man skal selvfølgelig prioritere barnas behov først når det kommer til trygghet. Man tar ikke å drar barna med seg halve Norge rundt fordi man har truffet en ny mann for eksempel.

I de store avgjørelsene som vil berøre barna, må deres behov komme først.

Men i hverdagen bør alles behov telle.

Jeg hadde ikke giddet å være sammen med en mann som i ett og alt lot meg være nr 2.

Jeg tror en glad foreldre, steforeldre er mer verdt for barna enn en som skal føle seg tilsidesatt hele tiden.

Anonymous poster hash: 65a4c...6f4

[Gjest Olivia Benson]

Det ene trenger vel ikke å utelukke det andre? Jeg vet at aviser, blader og sosiale medier liker å krisemaksimere familielivet, med unger ute av kontroll, slitne småbarnsforeldre, tidsklemma og forhold som går dukken. Men det er faktisk mulig å ha et ordentlig forhold samtidig som man sørger for at barna har det best mulig. Og det er mulig å ta vare på seg selv og sine behov uten at barnas behov overses.

[AnonymBruker]

Man kan jo prioritere forholdet, men ikke på bekostning av barna. Barna må prioriteres først, selvom det skulle gå på bekostning av forholdet (det går an å få til begge deler, men da helst der "forholdet" betyr barnas foreldre, ikke én som prioriterer forholdet først, og en som setter barna først). For foreldre vil det ofte være til barnas beste å pleie forholdet, for å ikke ende opp skilt.

Anonymous poster hash: 24eac...6b1

[Yzma]

Å prioritere forhold tror jeg er viktig.

Det er altfor mange barn som vokser opp med foreldre som omtrent ikke viser kjærlighet til hverandre. Det er utrolig synd.

Har de voksne det godt så har barna det godt <- enig i den. Selv om barna har det bra betyr ikke det at de voksne har det bra.

[AnonymBruker]

Her prioriterer vi barnet hver dag, og det er det som føles naturlig for oss. Hennes behov foran våre. Hun er ennå litt liten til å bli beordret på rommet for å leke (2 år, vi prøver men hun vil helst være der vi er og det er ok) men noen helger i året (ja flertall) har vi vesla hos besteforeldre og enten drar på kjærestetur eller bare går ut å spiser, kino, show, hotell i samme by, eller bare være oss. Syns det er en selvfølge at barnet prioriteres i hverdagen, men vi føler også behov for kjærestetid (og alenetid også faktisk) selv om vi har blitt foreldre.

Anonymous poster hash: 37929...8bb

[Euphemia]

Jeg likte ideen i en artikkel jeg leste i DB Magasinet i dag (artikkelen er fra januar) hvor foreldrene hver dag, uten unntak, lå inntil hverandre på sofaen i tjue minutter etter jobb.

Huset fikk flyte, ungene måtte klare seg selv en liten stund, middag og klesvask og e-post måtte vente i tjue minutter.

http://www.dagbladet.no/2015/01/26/magasinet/pluss/samliv/sex_og_samliv/parforhold/37378330/

(pluss-medlemskap)

[AnonymBruker]

Nå er man bare ansvarlig for barnets ve og vel i en veldig kort periode- at jeg i den tiden prioriterte barnas lykke fremfor min gir meg masse tilbake nå som barna er vokse og jeg kan med god samvittighet være "ego".

Barna var veldig lykkelig de helgene/ feriene de hadde mulighet til å være hos besteforeldre, og jeg kunne ha "voksentid".

Men i hverdagen var det kun tid for jobb og barn!

Anonymous poster hash: 13146...9a6

[AnonymBruker]

Det er ikke rart forholdet går ad undas når barna ALLTID prioriteres og settes først. Er det så vanskelig å sette både mann og barn først? Nei, det er faktisk ikke det. Barna må lære seg at de ikke er verdens midtpunkt, de må lære seg å være selvstendige små mennesker som ikke må henge over foreldrene døgnet rundt. Ja, vi bruker masse tid på barna, men vi bruker også tid på hverandre (uten at det går utover barna)

Anonymous poster hash: 09f3f...366

[Mafalda]

Hvorfor skal en ikke prioritere forholdet egentlig??

Jeg mener: har de voksne det bra, så har barna det bra.

Anonymous poster hash: f2d06...1c5

Jeg skjønner ikke helt hva som er problemstillingen, egentlig, det utsagnet er altfor rundt og vanskelig å få tak på.

Hvem sier at man ikke skal prioritere forholdet, og i hvilken sammenheng? Hva legger du i å prioritere forholdet?

Selvsagt er det ikke så enkelt som at hvis de voksne har det bra, så har barna det bra- eller omvendt. Men jeg tror det er rimelig sikkert at hvis noen ikke har det bra, uansett hvilken part, så smitter det lett over.

Selv har vi ikke mulighet til å prioritere forholdet på den måten mange synes er viktig: tid alene, kinodater, reise bort, spise ute... Det funker ikke akkurat nå. Føler likevel ikke at vi lar barna gå først i alle sammenhenger eller at vi kun er fokusert på deres vel. Og vi er flinke på hverdagskjærlighet. Man må jo bare gjøre det beste ut av de rammene man har, i steden for å ønske at det var annerledes

[Gjest Bettys]

Huff, ikke fan av denne tankegangen. Man skal prioritere seg og partneren, dermed settes barna både titt og ofte bort til besteforeldre. Ferie skal man ha bare med partneren for å få kjærestetid. Grøss og gru.

[Gjest Olivia Benson]

Huff, ikke fan av denne tankegangen. Man skal prioritere seg og partneren, dermed settes barna både titt og ofte bort til besteforeldre. Ferie skal man ha bare med partneren for å få kjærestetid. Grøss og gru.

Ja huff, tenk at barna får lov til å være sammen med besteforeldrene sine da! Ikke bare en gang, men titt og ofte til og med! Stakkars barn...

[Gjest Bettys]

Ja huff, tenk at barna får lov til å være sammen med besteforeldrene sine da! Ikke bare en gang, men titt og ofte til og med! Stakkars barn...

Det var selvfølgelig ikke det jeg mente. Men jeg vet om barn som er hos besteforeldrene omtrent hver helg. Ikke fordi de skal ha tid med besteforeldrene, men fordi foreldrene skal feste, ha kjærestetid etc. Da vil jeg faktisk si stakkars barn.

[LindaM]

Barn bør komme først synes jeg. Det er ikke dermed sagt at forholdet trenger å lide. Vi er iallefall inneforstått med at alt går i perioder, og de første årene går det meste på barns premisser. Selvfølgelig unner vi oss en barnefri dag her og der. Det er like mye for barnets beste som for oss.

Som flere har sagt, det ene trenger ikke utelukke det andre.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal en ikke prioritere forholdet egentlig??

Jeg mener: har de voksne det bra, så har barna det bra.

Anonymous poster hash: f2d06...1c5

Men hva betyr det å sette barna først?

Er det når du skal på kino med kjæresten, men datteren din på 10 heller vil du skal være hjemme og ha kosekveld med henne?

Er det når du vi lage fiskeboller, men hun vil ha kjøttkaker.

Er det når barnet heller vil du skal ligge hos henne istedet for ektemannen/ samboeren fordi hun er redd.?

Jeg kan ramse opp i det uendelige.

Barn vil til enhver tid ha behov vi ikke kan tilfredsstille.

Har du allerede betalt kinobilletten for eksempel og kjæresten din står nede ved kinoen og venter; og datteren din vil du skal være hjemme istedet for at hun må dra til bestemor noen timer. Da setter du egentlig dine og kjærestens sin behov foran hennes.

Men selvfølgelig dra de fleste på kino i en slik situasjon, selv de som hevder at de setter barna først.

Jeg mener at det må være rom for å sette kjæresten og parforholdet først av og til. Ellers kan man ende opp med mange steforeldre til barna, noe som ikke er bra for barnet.

Men som jeg nevnte tidligere, man river ikke opp livet til barna og flytter halve Norge rundt fordi man har truffet en ny mann. Man tar de riktige valgene for barna og gir dem trygghet.

Å gi barna stabile trygge foreldre/steforeldre som viser hverandre kjærlighet og som prioriterer hverandre på lik linje med barna, gir trygge fine familier, mener jeg.

Ingen har det godt hvis en voksen hele tiden skal få høre at de er nr 2 i forholdet og i sitt eget hus.

Jeg tror ikke barna heller har godt av det, og det er det som er med på å gjøre at stebarn setter seg opp mot stemor/far. De merker fort hvis de har overtaket og at den biologiske omsorgs personen alltid tar deres parti uansett hva de gjør og sier.

Nei, i en familie synes jeg alle skal bli hørt og sett, og det gir barna gode verdier å se de voksne tar hverandre.

Anonymous poster hash: 65a4c...6f4

[Gjest Kili]

Et viktigere spm er

Hvorfor må man absolutt ha barn.

Sant! Folk lager og popper ut unger verre enn andre dyr! Før de får forhold til å fungere til og med

[AnonymBruker]

Men hva betyr det å sette barna først?

Er det når du skal på kino med kjæresten, men datteren din på 10 heller vil du skal være hjemme og ha kosekveld med henne?

Er det når du vi lage fiskeboller, men hun vil ha kjøttkaker.

Er det når barnet heller vil du skal ligge hos henne istedet for ektemannen/ samboeren fordi hun er redd.?

Jeg kan ramse opp i det uendelige.

Barn vil til enhver tid ha behov vi ikke kan tilfredsstille.

Har du allerede betalt kinobilletten for eksempel og kjæresten din står nede ved kinoen og venter; og datteren din vil du skal være hjemme istedet for at hun må dra til bestemor noen timer. Da setter du egentlig dine og kjærestens sin behov foran hennes.

Men selvfølgelig dra de fleste på kino i en slik situasjon, selv de som hevder at de setter barna først.

Jeg mener at det må være rom for å sette kjæresten og parforholdet først av og til. Ellers kan man ende opp med mange steforeldre til barna, noe som ikke er bra for barnet.

Men som jeg nevnte tidligere, man river ikke opp livet til barna og flytter halve Norge rundt fordi man har truffet en ny mann. Man tar de riktige valgene for barna og gir dem trygghet.

Å gi barna stabile trygge foreldre/steforeldre som viser hverandre kjærlighet og som prioriterer hverandre på lik linje med barna, gir trygge fine familier, mener jeg.

Ingen har det godt hvis en voksen hele tiden skal få høre at de er nr 2 i forholdet og i sitt eget hus.

Jeg tror ikke barna heller har godt av det, og det er det som er med på å gjøre at stebarn setter seg opp mot stemor/far. De merker fort hvis de har overtaket og at den biologiske omsorgs personen alltid tar deres parti uansett hva de gjør og sier.

Nei, i en familie synes jeg alle skal bli hørt og sett, og det gir barna gode verdier å se de voksne tar hverandre.

Anonymous poster hash: 65a4c...6f4

Hehe,, den siste setningen ble litt feil... Det skulle selvfølgelig stå, se de voksne tar vare på hverandre.

Og lenger opp i innlegget, snakket jeg om barn som ønsket at foreldrene skulle ligge hos dem hver natt, ikke av og til.

Når mine barn var redde, fikk de komme inn til oss, men ikke hver natt.

Anonymous poster hash: 65a4c...6f4

[lemon-aid]

For å sette det litt på spissen her, i frykt for å bli halshugd her inne:

Forholdet kommer først! Hvorfor? Fordi et godt forhold med kjærlighet bygger på mer kjærlighet og omsorg til barna. Barna ser og lærer. Mamma og pappa er glad i hverandre, og de må lære seg at voksne også har behov for å være kjærester. Man må kunne samarbeide som partnere, det er sunt!

(Nei, det er ikke snakk om å nedprioritere barna, eller gi blanke faen)

[Havbris]

Barn og voksne har helt ulike posisjoner og kan vel ikke akkurat stå i et konkurranseforhold til hverandre. Kjærlighet til et barn er noe annet enn kjærlighet til en partner, og disse ulike måtene å elske på kan heller ikke stå i et enten- eller forhold, eller sammenliknes. Derfor kan jeg heller ikke se det fruktbart å omtale barn og partner som enten nummer 1 eller 2 fordi det dreier seg om helt forskjellige relasjoner.

Å si at en prioriterer et barn kan også være det samme som å si at "jeg er villig til å gå igjennom ild og vann for barnet mitt", nettopp fordi jeg er forelder. Det er ikke nødvendigvis det samme som å si at mitt barn skal få all min oppmerksomhet hele tiden og at jeg alltid skal gjøre det barnet mitt vil at jeg skal gjøre. Som forelder er det også min oppgave å lære barnet en del kjøreregler som det vil trenge senere i livet.

Som oftest er det vår intuisjon og kjennskap til barnet som fungerer som radar når vi skal vurdere barnets beste fra situasjon til situasjon. I tillegg kommer det faktum at vi voksne også har et ansvar for det forholdet vi er i og da må vi også gjøre valg for å kunne ta det ansvaret på alvor. Forholdet kan ikke legges på hylla i troen på at vi kan finne det igjen slik det var før vi la det på hylla. Ingenting levende vokser ved å ligge på ei hylle uten næring. Vi må altså kunne pleie flere relasjoner på samme tid uten at de skal stå i et konkurranseforhold til hverandre. For mange handler dette om organisering av livet.

Utsagnene "barna har det godt når de voksne har det godt", og omvendt, kan lett bli dårlige unnskydninger når vi ikke klarer å prioritere begge relasjonene på den måten de bør prioriteres på. Å prioritere noe er ikke det samme som å velge alt annet vekk, men kan like mye handle om å forsøke å gi riktig plass til de vi elsker i alle gitte situasjoner. Det kan i mine øyne aldri innebære et enten - eller. Men jeg innser at det å få det til kan være en kunst i seg selv...

Endret 11. februar 2015 av Havbris