Kunsten å konversere

[Miklo Velka]

Kan den læres? Hvis ja, hvordan går man frem?

Jeg har alltid vært sjenert, og i barndommen var det så ille at jeg slet med å snakke med nære slektninger, og i alle fall fremmede. Etter hvert som årene har gått så har dette bedret seg, men jeg er fortsatt uhyre sjenert og reservert, og har nok også en liten anelse av sosial angst, selvdiagnosert sådan.

Jeg vil gjerne bli en mere åpen og snakkesalig person, men merker at jeg sliter med å finne ting til å starte en samtale med, og like mye det å delta og holde en samtale gående. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal si, og det tror jeg gjør at veldig mange oppfatter meg som enten kjedelig, uinteressert, eller kanskje til og med litt arrogant.

Dette gjør at jeg hater sosiale sammenkomster, og noe av det verste er å dra på byen, eller lignende. Er det store folkemengder eller mye bråk, så sliter jeg med å delta, da jeg må anstrenge meg vanvittig mye for å heve stemmen nok til å kunne delta, grunnet en medfødt svakhet i stemmen. Jeg foretrekker derfor små grupper, og helst bare én og én, men er samtidig redd for stillheten som kan komme, og hva den andre parten da skal tenke og tro. Jeg frykter at venner, eller personer jeg ønsker vennskap med, skal finne meg uinteressant, og at personer jeg ønsker noe mere med ikke skal finne noe attraktivt, eller noe som fenger med meg.

Hva kan jeg gjøre for å forandre på dette?

[AnonymBruker]

Slenger meg på denne! Er i samme situasjon og lurer på det samme, det gnager langt inn i sjela fordi jeg føler meg misforstått.

Anonymous poster hash: efbca...fb4

[Wonderbitch]

Jeg tror mengdetrening er tingen! Jeg merker at i perioder jeg har vært mye sosial, går småpraten mye lettere.

Ellers tror jeg man bare må tørre å begynne å prate, selvom temaene kan være kjedelige eller rare. Som regel kommer man inn på noe mer interessant etterhvert. Og hvis det skulle bli helt stille alikevel, er det bedre å smile eller le av den pinlige tausheten istedenfor å sette nesa i været, nekte blikkontakt og svare med EnstavelseSord.

[Gjest mainbitch]

Mengdetrening ja, som wonderbitch sier over her. Jeg tror det kan læres å være sosial og å konversere

[Wonderbitch]

Haha det er visst bare skikkelige bitcher som kan kunsten å konversere

[Miklo Velka]

Jeg tror mengdetrening er tingen! Jeg merker at i perioder jeg har vært mye sosial, går småpraten mye lettere.

Ellers tror jeg man bare må tørre å begynne å prate, selvom temaene kan være kjedelige eller rare. Som regel kommer man inn på noe mer interessant etterhvert. Og hvis det skulle bli helt stille alikevel, er det bedre å smile eller le av den pinlige tausheten istedenfor å sette nesa i været, nekte blikkontakt og svare med EnstavelseSord.

Men hva gjør man når man er fullstendig blottet for fantasi og samtaleemner? Jeg har problemer med dette, selv med gode venner som jeg kjenner godt og tilbringer mye tid sammen med.

Jeg ønsker å treffe noen, men tenker på at jeg har et handicap i utseende og personlighet. Utseende fordi at jeg vet at jeg ikke har de kvalitetene som "de fleste" kvinner ønsker, noe jeg har merket etter mange års erfaring og feiling. Personlighet for at jeg er så sjenert og beskjeden at jeg sliter stort med å snakke med fremmede, og spesielt når mitt største ønske i livet er å finne ei å dele livet med, så blir jeg overrøst av frykten for at jeg skal bli misforstått, eller rett og slett ikke være bra nok.

Når jeg da skal starte eller delta i en samtale så stopper alt bare opp, og spesielt hvis det er en større gruppe mennesker, eller mye støy rundt. Da blir jeg stort sett sittende stille, fordi at jeg må anstrenge meg så mye for å delta, for å komme meg inn i samtalen, slik at det stort sett blir korte ord eller setninger.

Dette plager meg virkelig, men jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal gjøre for å endre på det.

[AnonymBruker]

Hopp ut i det ukjente og ha i bakhodet at det kun er EN vei det kan gå, og det er OPP!

Jeg kom meg ut av hula mi ved å lese avisa, engasjere meg litt, få egne meninger, dra ut og prøve å fortrenge den lille røde mannen på skuldra som leser høyt fra janteloven.

Du er nok ikke kjedelig skal du se, eller som ei venninne av meg sa "du hadde kanskje ikke mye å snakke om i starten, men hva forventer du av mirakler når du stirrer på sola for første gang på 3 år??" Hun har vært der for meg i 7 år nå og det siste vi gjør er å holde kjeft.

Anonymous poster hash: d1ded...b56

[Wonderbitch]

Været, nyheter, tvserier, noe som skjer der dere er, at du nettopp har kjøpt ny mobil eller lurer på hva du skal ha til middag i dag, at du er sur fordi bilen ikke ville starte eller at du gleder deg til ferie snart?

Ofte er det enklere hvis man finner noe som engasjerer begge, f.eks om en person går forbi og holder på å skli, musikken dere hører på eller at dere har like briller.

Jeg vet ikke, er ingen ekspert på dette, men disse tingene pleier å funke for meg hvis jeg vil starte (og fortsette) en samtale.

[AnonymBruker]

Har begynnt å trene på å konversere. Det jeg har funnet ut er at det hjelper å bruke innholdsrike settninger. Eks: "vansklig å velge farge på bilen, grønnt kler den, bra valg." I steden for å si "fin farge på bilen". Da har du åpnet for at praten beveger seg over på andre ting som er vanskelig eller noe annet som er grønnt, eller hvorfor han liker grønnt osv. Med den siste settningen dreper man liksom samtalen litt da det ikke stinulerer til et fylldig svar.

Anonymous poster hash: 86bf2...f86

[draug 75]

Bor du på en stor eller liten plass?

For hvis du bor i en norsk småby, eller enda bedre på et tettsted, er det mange som er nesten som deg der og det er fort gjort å bli oppfatta som en original hvis du gjør det (det er fordi din sosiale tilhørighet er bestemt for deg: litt utenfor) - og du bør kanskje reise litt vekk for å gjøre dette

Lørdag på et kjøpesenter, stappfullt av folk. Smil til "alle" - og får du øyekontakt, si hei. Ekspeditører i butikker er fine mål: de er fremmede, men de er nødt for å prate med deg når du er i butikken...

Sett deg små mål. Først få kontakt med folk, så få igang en samtale. Så få de til å smile (eller enda bedre: le). Men husk nå: andre kan også være sjenerte, så du kan oppleve at det går tregt sjøl om det ikke er din skyld.

Først og fremst: små mål.

[gjest 321]

Kan den læres? Hvis ja, hvordan går man frem?

Jeg har alltid vært sjenert, og i barndommen var det så ille at jeg slet med å snakke med nære slektninger, og i alle fall fremmede. Etter hvert som årene har gått så har dette bedret seg, men jeg er fortsatt uhyre sjenert og reservert, og har nok også en liten anelse av sosial angst, selvdiagnosert sådan.

Jeg vil gjerne bli en mere åpen og snakkesalig person, men merker at jeg sliter med å finne ting til å starte en samtale med, og like mye det å delta og holde en samtale gående. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal si, og det tror jeg gjør at veldig mange oppfatter meg som enten kjedelig, uinteressert, eller kanskje til og med litt arrogant.

Dette gjør at jeg hater sosiale sammenkomster, og noe av det verste er å dra på byen, eller lignende. Er det store folkemengder eller mye bråk, så sliter jeg med å delta, da jeg må anstrenge meg vanvittig mye for å heve stemmen nok til å kunne delta, grunnet en medfødt svakhet i stemmen. Jeg foretrekker derfor små grupper, og helst bare én og én, men er samtidig redd for stillheten som kan komme, og hva den andre parten da skal tenke og tro. Jeg frykter at venner, eller personer jeg ønsker vennskap med, skal finne meg uinteressant, og at personer jeg ønsker noe mere med ikke skal finne noe attraktivt, eller noe som fenger med meg.

Hva kan jeg gjøre for å forandre på dette?

Hei,

For det første er du vanvittig selvkritisk og tenker utrolig mye over hva andre tror om deg.

Du må nesten jobbe med å slutte å bry deg så mye.

Det er flere millioner mennesker der ute, alle kan ikke like deg, alle kan ikke syntes at det du sier er gøy, og alle har hver sin egen mening om Alt.

Det er med andre ord ikke vits å prøve å leve opp til andres forventninger om deg selv, for hver eneste person du møter vil forvente ulike ting.

Hva så om noen syntes du er kjedelig? Det er ikke så farlig, det er nok av folk som sannsynligvis syntes det motsatte. Akkurat som du selv har meninger om alle andre, vil de også ha meninger om deg. Man kan ikke leve et liv styrt av andres forventninger.

En annen ting du kan ha i fokus, er at de fleste er mer opptatt av seg selv enn andre. De bryr seg svært lite om du driter deg ut eller sier noe feil i en samtale, de er opptatt av å ikke drite seg ut selv. Så de analyserer ikke deg på samme måten som du analyserer deg selv. Ergo om du sier noe dumt en gang, så har de glemte det i løpet av neste setning. Og det er virkelig ikke vits å bruke tid på å tenke på det.

Så over til spørsmålet:

Jeg tror den eneste måten å bli bedre til å føre samtaler med, er rett og slett å snakke så mye som overhode mulig med Alt og Alle.

Du må pushe grensene dine. Utfordre deg selv.

Snakk med personen i kassa på butikken, spør etter ting: Eks: Hei, vet du hvor mye klokka er? Vet du om 12 bussen har gått? Hvor står ..... på butikken?

Dra på fester du i utgangspunktet hadde tenkt at kunne blitt kleint, og sett deg mål: Du skal prøve å starte en samtale med minst En person i løpet av kvelden (Alt etter hvor grensene dine går)

En annen ting er å prøve å jobbe med å ikke ta deg selv så selvhøytidelig. Du virker altfor opptatt av hva den andre tenker om deg. Prøv å heller snu det rundt og legg fokus andre veien - liker du dem?

Hvis du utfordrer deg på alle mulige måter du syntes er ubehagelig, så kommer du gradvis til å flytte grensene dine. Og ting du syntes var ubehagelig før, er plutselig helt greit, men den som intet våger, intet vinner!

[gjest 321]

Men hva gjør man når man er fullstendig blottet for fantasi og samtaleemner? Jeg har problemer med dette, selv med gode venner som jeg kjenner godt og tilbringer mye tid sammen med.

Kanskje du skal begynne å engasjere deg innenfor noe? Begynne å lese psykologi? følge med i nyheter? lese deg opp på trening? funfacts? Sjekking? Alt som kunne ha interessert deg.

Eller dra ut i verden og oppleve ting, opplevelser gjør at man får historier, og da har man også mer å fortelle om!

Kjipt å si det, men hvis man bare sitter hjemme (tror ikke at du gjør det..) uten å lese seg opp på noe som helst, og i tillegg har lite kontakt med andre mennesker. Så er det jo heller ikke rart om man ikke har noe å prate om når man først treffer andre mennesker.

Folk er som regel veldig glad i å snakke om seg selv, så hvis du ikke har så mye å komme med selv, så kan du stille masse spørsmål til den du snakker med.

Utseende fordi at jeg vet at jeg ikke har de kvalitetene som "de fleste" kvinner ønsker

Hvis du selv ikke føler deg tilstrekkelig, så blir det vanskelig for andre å syntes du er det.

Så her må du virkelig begynne å jobbe med selvbildet ditt - så du føler deg bra nok for din egen del. Hvis man viser at man er fornøyd med seg selv, så utstråler man akkurat dette - Jeg er god nok. Det samme gjelder motsatt vei, når du anser deg selv for å ha et slags handicap på utseendet og personlighet, så utstråler du dessverre akkurat dette.

Du må jobbe med å akseptere deg selv som du er, og slutte å legge vekt på de negative egenskapene dine. Tipper du har vel så mange positive sider du heller kan fokusere på!

Personlighet for at jeg er så sjenert og beskjeden at jeg sliter stort med å snakke med fremmede,

Dette kan du gjøre noe med. Du er ikke dømt til å være sjenert og beskjeden for alltid

[Summers]

Jeg har ikke peiling, men kan hende man har rett på behandling og kurs om man sliter med å snakke med familiemedlemmer. Sjekk med fastlegen.

Endret 11. februar 2015 av Summers

[Miklo Velka]

Jeg har ikke peiling, men kan hende man har rett på behandling og kurs om man sliter med å snakke med familiemedlemmer. Sjekk med fastlegen.

Dette var når jeg var liten, ikke i dag.

[Miklo Velka]

Kanskje du skal begynne å engasjere deg innenfor noe? Begynne å lese psykologi? følge med i nyheter? lese deg opp på trening? funfacts? Sjekking? Alt som kunne ha interessert deg.

Eller dra ut i verden og oppleve ting, opplevelser gjør at man får historier, og da har man også mer å fortelle om!

Jeg bor utenlands, og har gjort det i fem år av livet mitt så langt, så det telles vel som å dra ut i verden og oppleve ting. :-)

Så her må du virkelig begynne å jobbe med selvbildet ditt - så du føler deg bra nok for din egen del. Hvis man viser at man er fornøyd med seg selv, så utstråler man akkurat dette - Jeg er god nok. Det samme gjelder motsatt vei, når du anser deg selv for å ha et slags handicap på utseendet og personlighet, så utstråler du dessverre akkurat dette.

Du må jobbe med å akseptere deg selv som du er, og slutte å legge vekt på de negative egenskapene dine. Tipper du har vel så mange positive sider du heller kan fokusere på!

Selvbildet og selvtillit har vært rasert i en årreke, og det er noe jeg faktisk forsøker å aktivt gjøre noe med. Jeg flyttet langt hjemmefra, og i de årene jeg har bodd her så har jeg bevisst forsøkt å gjøre ting, eller sette meg i situasjoner som er utenfor min komfortsone, for å utvikle og forandre meg selv. Det har hjulpet, men etter så mange år med rejections så sliter jeg med å forandre tankesettet, selv om det har blitt mye bedre. I dag så vet jeg at jeg er bra nok for noen, og at jeg fortjener det, men samtidig så vet jeg også at jeg aldri har opplevd å lykkes i å sjekke opp noen, eller å oppleve gjensidig forelskelse. Da hjelper det ikke hvor mye jeg vet at jeg er bra nok, eller fortjener noen, når virkeligheten, og mine erfaringer så langt i livet, forteller meg at ikke veldig mange er interessert i det jeg har å tilby.

[Miklo Velka]

For det første er du vanvittig selvkritisk og tenker utrolig mye over hva andre tror om deg.

Du må nesten jobbe med å slutte å bry deg så mye.

Det har du helt rett i. For meg er det essensielt å vise de som er rundt meg at jeg er en bra person, og at mine venner er det det viktigste jeg har i livet mitt. Jeg gjør hva som helst for de, og jeg er ikke glad og fornøyd om ikke de er det selv. Har de det vondt så har jeg det vondt, uansett hvor glad og fornøyd jeg er med det som skjer med meg. Jeg har alt for mye empati, og det merker jeg er slitsomt til tider.

Hva så om noen syntes du er kjedelig? Det er ikke så farlig, det er nok av folk som sannsynligvis syntes det motsatte. Akkurat som du selv har meninger om alle andre, vil de også ha meninger om deg. Man kan ikke leve et liv styrt av andres forventninger.

Det er ikke nødvendigvis nok av de. Jeg er en person med liten omgangskrets, og med få venner. De jeg har er gode venner, og jeg har noen som er helt fantastiske. Jeg har ikke noe stort behov for å ha flere rundt meg, men slik det er nå så forsvinner mennesker ut av livet mitt etter relativt kort tid, på grunn av jobb-, bo- eller livssituasjon. Jeg vet derfor at tiden jeg har med mange av de rundt meg er begrenset, og jeg stresser nok derfor med å presse inn mange års vennskap inn i noen måneder, eller et år eller to. Noen ganger gjør jeg det kanskje fordi at jeg vet at de vil forsvinne, mens andre ganger så gjør jeg det nok fordi at jeg håper og ønsker så inderlig at mitt nærvær i deres liv skal bli så positivt for de at de ikke ønsker eller klare å gjøre de forandringene som dytter meg ut av hverdagen deres. Jeg blir så ufattelig tett knyttet til de jeg har nærmest, men opplever gang etter gang at de forsvinner ut av livet mitt, og at jeg må bli kjent med nye mennesker for å fylle tomrom i hverdagen min.

Så over til spørsmålet:

Jeg tror den eneste måten å bli bedre til å føre samtaler med, er rett og slett å snakke så mye som overhode mulig med Alt og Alle.

Du må pushe grensene dine. Utfordre deg selv.

Snakk med personen i kassa på butikken, spør etter ting: Eks: Hei, vet du hvor mye klokka er? Vet du om 12 bussen har gått? Hvor står ..... på butikken?

Dra på fester du i utgangspunktet hadde tenkt at kunne blitt kleint, og sett deg mål: Du skal prøve å starte en samtale med minst En person i løpet av kvelden (Alt etter hvor grensene dine går)

Et problem her er at jeg ikke snakker språket i landet jeg bor i, og det gjør det straks litt vanskeligere.

Å dra på fest gjør jeg stort sett ikke uansett. Jeg synes ikke alkohol er vanvittig godt. Jeg blir mye roligere og mere beskjeden og innesluttet når jeg drikker. Jeg kan ikke, og liker ikke, å danse. Er det fest så betyr dette store folkemengder og/eller mye støy, og da er det rett og slett for krevende for meg å snakke med noen, og da mener jeg ikke psykisk. Det er greit at det er en god greie å utfordre sin komfortsone, men dette er i et helt annet univers, og strider så fundamentalt mye i mot den jeg er, og hva jeg liker, at jeg føler det er en sikker oppskrift på å mislykkes.

[Miklo Velka]

Lørdag på et kjøpesenter, stappfullt av folk. Smil til "alle" - og får du øyekontakt, si hei.

En ting jeg har merket meg etter at jeg leste dette er at her hvor jeg bor så er fremmede mere imøtekommende og hyggelig enn hjemme, og man hilser på hverandre for eksempel i heisen, uansett om det er i din egen byggning eller i en butikk eller kontorbygg.

Men problemet er fortsatt at hjernen min går i dvalemodus når jeg skal starte en samtale med noen, og jeg tror ikke jeg hadde vært i stand til å finne et samtaleemne en gang om livet mitt stod på spill.

[draug 75]

En ting jeg har merket meg etter at jeg leste dette er at her hvor jeg bor så er fremmede mere imøtekommende og hyggelig enn hjemme, og man hilser på hverandre for eksempel i heisen, uansett om det er i din egen byggning eller i en butikk eller kontorbygg.

Men problemet er fortsatt at hjernen min går i dvalemodus når jeg skal starte en samtale med noen, og jeg tror ikke jeg hadde vært i stand til å finne et samtaleemne en gang om livet mitt stod på spill.

Jeg har bare en innleder:

"Hvordan står det til her?"

Svarer hun ikke, evt svarer surt, så bare unnskyld henne med at hun har en dårlig dag. Sier hun noe nedsettende om måten du (prøver å) sette i gang samtalen på, så er hun ute etter å bli sjekket opp av en skikkelig player og rundbrenner. Det kan skje, men det har med henne å gjøre og ikke så mye deg.

Det høres rart ut, men det kan være greit å ha en fast linje å åpne med, eller to. Det å trene seg på å komme i prat med folk, og samtidig trene på å ta et samtaleemne ut av luften kan bli litt uoverkomelig

[Gjest Frank Slade]

I all ydmykhet, så er jeg fantastisk på dette området.

Ja, det kan læres, om du er villig til å utfordre deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg var slik før. Nå jobber jeg som firsør så jeg MÅ klare å prate med fremmede hver dag, gjerne i flere timer. Folk jeg ikke kjenner i det hele tatt... Mine Tips til å bli bedre på smalltalk er:

- STILL SPØRSMÅL når noen forteller noe. Gå i detaljer: "Hvordan var været på reisen da? Hvor lenge var dere der. Var du fornøyd med hotellet?

-Bruk emner som engasjerer verden (hold deg oppdatert på nyhetene)

-Snakk om været

-Prat om den siste høytiden som har vært eller neste som kommer (Noen spennende planer i påsken da?, kan også bruke helgen feks)

-Finn ett emne som "engasjerer motparten" (Alle elsker å prate om seg selv, og dette er ett felt alle er gode på)

-Utdanning/skole/jobb/bosituasjon/Hvor personen kommer fra/Hva de drev med tidligere.

Anonymous poster hash: e335e...fd2