Navnekrangel

[skruf]

Jeg gleder meg til å stolt kunne bære etternavnet til min kommende mann og hans familie. De er fantastiske alle sammen, så jeg skal bære det med stolthet. selv om tradisjonen er utdatert og vi ikke skal ha felles barn, da vi begge har fra før, så skal jeg allikevel ta hans etternavn.

Synes du ikke det blir rart å ikke ha samme etternavn som dine egne barn hvis du tar mannen din sitt etternavn?

[Gjest Eurodice]

Nei, herlighet. Det var et vilkårlig tall for å poengtere at i 2015 så er det ikke like vanlig som "i gamle dager".

Da forstod jeg deg riktig, men måtte bare spørre for sikkerhets skyld .

[AnonymBruker]

i 1849 så var det vanlig..

Kun i byen. På bygda, hvor de fleste bodde, var det fremdeles å ta navn etter plassen/gårdenan bodde på. Så selv om det ikke var uvanlig i 1849, var det absolutt ikke det vanligste.

Anonymous poster hash: a38d9...761

[Jacuzzi]

Min mor beholdt sitt etternavn, og min far sitt. Jeg fikk min mors etternavn, mens min bror fikk min fars. Skjønner ikke hvorfor det er så viktig å ha samme navn?? Vi er da like fullt en familie.

Og hvorfor i alle dager tror du hun blir tryggere på å ville ha barn med deg hvis dere har samme etternavn?

[funginger]

Begge mine foreldre beholdt sine etternavn da de giftet seg og det er slik jeg selv kommer til å gjøre det.

Jeg er ganske sikker på at mine foreldre rett og slett slo mynt og kron om hvem sitt etternavn som skulle være etternavn og hvilket skulle være mellomnavn.

Som nevnt over her: ser ikke hvorfor man skulle være mer eller mindre familie hvis man har samme eller forskjellig etternavn? Høres uansett ut som om dere har andre, viktigere problemer enn valg av navn.

[Blosa]

Synes du ikke det blir rart å ikke ha samme etternavn som dine egne barn hvis du tar mannen din sitt etternavn?

Min sønn har ikke samme etternavn som meg fra før. Vi har aldri hatt samme etternavn og kommer aldri til å få det 😊

[AnonymBruker]

Vi giftet oss for en stund siden, og har enda ikke blitt enige pm hvordan vi skal gjøre med etternavnet. Hun er fast bestemt på at hun vil ha sitt, og er sterkt imot dobble navn, så ingen komprmoiss der. Jeg har også tidligere sagt at det virker litt stress med dobble navn, men merker at jeg skiftet litt mienig nå når jeg selv stod opp i det. Viste seg at jeg er sterkere knyttet til navnet mutt enn jeg hadde trodd, føler at det er en stor del av meg, men det er kanskje bare en vane og! Ønsker også at vi skal ha noe navn til felles, og er derfor for å ha mitt navn som mellomnavn og hennes til etternavn, men det vil altså ikke hun, har også foreslått at kun jeg har to ettermavn til ingen nytte. Håper på å stifte familie sammen en gang, og da er det ønslelig med noe felles navn, men føles det såom alt har stoppet opp bare på grunn av denne teite krangelen. Trenger noe forslag her, bør jeg bare gi meg og ta hennes navn? Er nok jeg som drømmer mest om å stifte fanilie, så det er kanskje kompromisset jeg må gi? Hjelper heller ikke at familien min synes det er vedlig sårt hvis jeg skifter navn. Noen tips til en frustrert 26 år gammel mann?

I stedet for å bruke en masse energi på å diskutere hva dere to skal hete, så ville jeg nok heller valgt å diskutere hva eventuelle barn skal hete.

Ingen av dere trenger vel å skifte navn? De aller fleste i min omgangskrets har beholdt sine etternavn etter at de giftet seg.

Anonymous poster hash: 20531...19e

[Tante-Sofie]

Synes du ikke det blir rart å ikke ha samme etternavn som dine egne barn hvis du tar mannen din sitt etternavn?

Hvorfor i all verden skulle det være rart? Det er ikke etternavnet som avgjør om man er familie eller ei. Og i familier der man har mine, dine og våre barn må det jo nesten bli sånn.

[Petalouda]

Jeg hadde ikke tenkt å bytte da jeg skulle gifte meg for andre gang. Jeg byttet i første runde, mislikte det ganske fort og byttet tilbake til mitt pikenavn lenge før separasjonen. Men da jeg skulle gifte meg igjen og diskusjonen kom opp sa min kommende mann at han veldig gjerne ville vi skulle hete det samme og at han veldig gjerne ville ha mitt som en del av sitt. Vi har begge sjeldne etternavn som er stedsnavn fra der familiene våre kommer fra, og vi kommer fra samme sted sånn at våre familier har vært tett knyttet i over hundre år. Og når min svigerfar da kommer, nærmest med tårer i øynene og sier at han gleder seg til å få gi meg navnet sitt, da var det ikke så vanskelig lenger.

Navn er viktig, og for noen er det enda viktigere enn for andre. Jeg mislikte identiteten jeg fikk da jeg byttet første gang, og var redd for å miste meg selv igjen om jeg skulle bytte på nytt. Men når noe er rett er det rett, og da kan man om ikke annet glede en gammel og vidunderlig skjønn svigerfar. Så vi har mitt som mellomnavn og hans som etternavn, og hadde jeg ant hvor stolte svigerforeldrene mine skulle bli hadde jeg aldri nølt.