Stebarn og grenser

[AnonymBruker]

Barn på 7 og 11? Burde de ikke få konsekvenser når de er klar over at handlingen de gjør ikke er lov? Eller mener du for en 4-åring? Sistnevnte er jeg enig med, en kan ikke bruke slik straff på en fireåring, men ville dele min erfaring med at steforeldre sier fra også, og setter seg i respekt.

Mente for en fireåring, ja, men ser at den lett kan misforstås

Forøvrig er jeg tilhenger av å finne andre løsninger enn straff når det kommer til å få barn til å gjøre som en vil. Dermed ikke sagt at ikke noen handlinger skal få noen slags konsekvenser. Men man må se litt an ift barnas alder. Ordet "straff" klinger ikke bra i mine ører.

Anonymous poster hash: 4eba7...697

[AnonymBruker]

Selvsagt skal du si fra når sønnen til samboeren din snakker stygt til deg.

En fireåring må lære hvordan han oppfører seg, og du gjør ham en tjeneste ved å være en konsekvent voksenperson som setter genser. Hvorfor vil ikke far at du skal snakke til ham? Snakker han til ham selv, når sønnen oppfører seg dårlig mot deg? Eller mener han bare at han skal få holde på? Om han på den måten "tar parti" med sønnen sin, så undergraver han jo din voksenautoritet fullstendig, og sønnen hans vil jo aldri få respekt for deg. Det må far forstå.

Barn må lære å bli tilrettevist av voksne de kjenner. Hvordan skal de ellers gå når de er i barnehage og skole - skal ikke lærerne snakke til barn og unge når det er nødvendig?

Anonymous poster hash: 1ca5c...c52

[AnonymBruker]

Hei og god kveld:)

Jeg vil bare ha andres synspunkter på en ting her.

Jeg har en stesønn på 4 år. Vi er som regel gode venner og kommer godt overens, men i perioder så så skriker han og snakker stygt til meg. Jeg sier da i fra til han at jeg ikke liker at han snakker sånn til meg, og kan noen ganger heve stemmen litt (Skriker ikke eller kjefter). Jeg prøver bare å forklare at man ikke snakker sånn til hverandre her i huset og at hvis man trenger hjelp til noe så trenger man ikke å brøle og skrike til folk.

Samboeren min, altså pappa til gutten syns det er sårt at jeg snakker til gutten. Selv så setter han grenser, men han liker ikke at jeg hever stemmen eller sier at jeg ikke liker å bli snakket til på den måten.

Vi bor jo under samme tak og det blir litt slitsomt om han skal få lov til å snakke sånn til meg. Er det noen her på KG som har noe av samme erfaringen?

Hva burde jeg gjøre? Si i fra eller holde kjeft?

Anonymous poster hash: 4243c...235

Er vi sammen med samme mann?

Neida, men er litt sånn her i huset også, med ungen hans på straks 8 år. Jeg fikk beskjed tidlig i forholdet(barnet var da 4 år) av både mor og far at det var bare for meg å snakke til barnet om det skulle være nødvendig. I starten gikk det jo ganske greit, barnet var rolig og prøvde ikke så mye å teste grenser mot meg ihvertfall. Men ettersom vi ble kjent, og jeg flyttet inn, ble det jo til at barnet testet mer og mer. I starten gikk det forsåvidt greit at jeg sa ifra, det var jo ikke så ofte.

Men nå i det siste, har barnet bare blitt mer og mer utagerende (om jeg kan si det sånn), og da kreves det jo litt mer tilsnakk. Og det er ikke alltid far ser hva barnet sier/gjør, og da er jeg nødt til å si ifra. Og som en konsekvens av at far ikke følger med, får han jo ikke med seg nødvendigvis hvorfor jeg sier ifra, og ender med å gå imot meg og si at det var unødvendig av meg og si ifra der og der osv. Dette gjerne foran barnet, så barnet får jo med seg at faren støtter oppunder der støtt, og ikke meg, når jeg setter grenser.

Som følge av dette, blir det jo til at jeg distanserer meg en del når barnet er her, for jeg får blanda signaler av far om hvordan jeg skal oppføre meg rundt barnet.

Vi har snakket om dette mange ganger, men er samme greia. For å være ærlig hadde jeg ikke vært her nå, men siden vi venter barn sammen, må jeg nesten holde ut. Og siden vi får barn sammen, forventer jeg ihvertfall å få mer og si..

Så, ja.. jeg vet hvordan du har det. Ikke noe kjekt, men har du prøvd å sette deg ned å snakke med samboeren din? Prøve å få han til å skjønne litt fra din side også?

Anonymous poster hash: 5184b...3b7

[absinthia]

Selvfølgelig skal en si fra til barn om at en ikke vil bli snakket til på en stygg måte. 4- åringer er i en fase der de ofte utforsker regler og ser om de alltid gjelder og trenger støtte til å få inn samfunnets spilleregler.

Jeg snakker til omtrent alle barn som snakker til meg på en mindre pen måte. Er nøye med at jeg gjør det saklig, greit og ikke høres sint ut , spesielt om det er fremmede barn, men jeg har enda ikke fått noen motbør fra voksne på dette.

Barn trenger å få saklige tilbakemeldinger fra alle rundt seg og spesielt de de bor sammen med.

Jeg synes det er greit at mine " private" barn får tilbakemelding fra stefar - tross alt så er han også en del av husstanden og skal behandles like bra som andre.

[Jade]

Om noen snakker stygt til meg eller mine barn, så sier jeg fra på en bestemt men ok måte at det ikke er greit. Dette gjør jeg uansett om det er egne barn, stebarn, nevøer/nieser, naboer, butikkdamer, bussjåfører eller hvem det måtte være. Dette er MINE grenser, og ikke andre som skal avgjøre om det er ok eller ikke.

Dårlig oppførsel i mitt hus sier jeg også fra om, enten det er egne barn, stebarn eller besøkende. Jeg trenger ikke de biologiske foreldrene til å fortelle barna at de ikke får hoppe i min sofa eller drikke rett fra melkekartongen!

Nå har jeg ikke stebarn, altså. Så dette blir bare eksempler.

Jeg lurer litt på hvor høylydt du var, TS, om kanskje det var så voldsomt at det var derfor far reagerte?

[AnonymBruker]

Som mor til en sønn som må finne seg i at hans far og sitt hjem også må beboes av en fremmed (ikke en i familien) så ville jeg med en gang ha tatt en prat med far og krevd at ingen snakker med hevet stemme eller kjefter på min sønn i hans eget hjem!!!

Dette ville jeg ha fulgt opp og bedt om "rapport" på fra sønnen og faren.

Jeg ville ha gjort livet vanskelig for deg hvis dette gjaldt mitt barn.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Ikke mat trollemor

Anonymous poster hash: fd782...bd8

[AnonymBruker]

Som mor til en sønn som må finne seg i at hans far og sitt hjem også må beboes av en fremmed (ikke en i familien) så ville jeg med en gang ha tatt en prat med far og krevd at ingen snakker med hevet stemme eller kjefter på min sønn i hans eget hjem!!!

Dette ville jeg ha fulgt opp og bedt om "rapport" på fra sønnen og faren.

Jeg ville ha gjort livet vanskelig for deg hvis dette gjaldt mitt barn.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Hadde jeg ikke godtatt. Hadde garantert satt deg på plass.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Obs Obs Trollemor. Du må i det minste passe på å fjerne sporene dine bedre. Samme AB-kode. Nei og nei

Anonymous poster hash: fd782...bd8

[AnonymBruker]

La far sette grensene - i hvertfall når gutten ikke er mer enn fire år gammel. Hvor lenge dere har bodd sammen spiller også inn her. Barn tåler bedre irettesetting som kommer fra biologiske foreldre, rett og slett fordi de elsker dem "uansett". Fortsetter du på denne veien, er det ikke sikkert du kan regne med en varig god relasjon til gutten. Så jeg ville ligget litt lavt og heller bedt far om å snakke med gutten når det er nødvendig.

Anonymous poster hash: 4eba7...697

Det er helt uakseptabelt at stepersoner tar del i noe som likner oppdragelse.

Mor og far tar seg av oppdragelse, grenser og regler.

Stepersoner kan være hyggelige og ok de men de har ikke noe å gjøre i forhold til grsesetting og oppdrager. Dette er forbeholdt mor og far eksklusivt.

Dette er aller best for barna.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

[AnonymBruker]

Obs Obs Trollemor. Du må i det minste passe på å fjerne sporene dine bedre. Samme AB-kode. Nei og nei

Anonymous poster hash: fd782...bd8

Kom med ennå flere nå, Einstein :-)

:-)

Anonymous poster hash: b1584...1cb

[AnonymBruker]

TS her. Når jeg sier hever stemmen så mener jeg ikke at jeg snakker veldig høylytt egentlig. Snakker på en konsekvent måte for at han skal forstå at jeg mener alvor. Dette er også etter jeg har sagt det på en rolig måte, men noen ganger rekker jeg ikke frem og da må jeg legge på en litt strengere stemme. Dette er ikke ofte, men noen ganger. Det skal sies at vi også venter barn og jeg vil ha et harmonisk hjem der vi snakker pent til hverandre. Samboer hever stemmen litt for mye til både meg og sønnen om det er noe han ikke liker. Kan jo hende at dette også smitter over på guttungen. Jeg vil ikke at mitt barn skal vokse opp i et hjem der man snakker stygt til hverandre. Jeg har prøvd å snakke med han om det og han forstår meg på en måte med samtidig så er han så utrolig overbeskyttende når det kommer til sønnen.

Anonymous poster hash: 4243c...235

[AnonymBruker]

Det er helt uakseptabelt at stepersoner tar del i noe som likner oppdragelse.

Mor og far tar seg av oppdragelse, grenser og regler.

Stepersoner kan være hyggelige og ok de men de har ikke noe å gjøre i forhold til grsesetting og oppdrager. Dette er forbeholdt mor og far eksklusivt.

Dette er aller best for barna.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Hva med når far ikke er hjemme?? Jeg er jo en voksenperson som kommer til å være i livet til guttungen fremover.

Anonymous poster hash: 4243c...235

[Lillemini]

Det er helt uakseptabelt at stepersoner tar del i noe som likner oppdragelse.

Mor og far tar seg av oppdragelse, grenser og regler.

Stepersoner kan være hyggelige og ok de men de har ikke noe å gjøre i forhold til grsesetting og oppdrager. Dette er forbeholdt mor og far eksklusivt.

Dette er aller best for barna.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Er du seriøs? Så dette mener du om "stepersoner", hva med andre barn da? Om ungene dine har venner på besøk som oppfører seg dårlig, lar du det bare gå da? Sier du ingenting? For i såfall vil jeg regne deg som et dårlig "ste-medmenneske", for å dikte opp et nytt ord. Alle burde si ifra om andre oppfører seg dårlig. Det være seg egen familie eller andres familie, man skal ikke godta folk som er ufine.

Om du seriøst mener det er best for barna at far og mors partner ikke deltar i oppdragelsen synes jeg oppriktig synd på deg og dine eventuelle barn.

Edit: jeg "oppdrar" min datters venner også jeg, når de er på besøk. Eksempel: "her i huset hopper vi ikke i sofaen" eller "hos oss må barna sitte ved bordet til alle andre barn er ferdige". Er dette også uakseptabelt, siden dette er en form for for oppdragelse? Eller er det kun "stepersoner" som ikke får lov til å si noe?

Endret 1. februar 2015 av Lillemini

[AnonymBruker]

Jeg har ikke stebarn, men jeg snakker til barn som ikke oppfører seg hos meg. Hvis min niese eller nevø ikke er snill så gir jeg beskjed om at det ikke er greit. Jeg skriker ikke, jeg kjefter ikke, men jeg hever stemmen og lar h*n vite at det ikke er akseptabelt.

Foreldrene har hatt problemet med fritids aktiviteter fordi de som arrangerer det sier til foreldrene at "du fireåringen din gjør ikke det h*n får beskjed om på trening." Skal foreldre være med å stå på sidelinjen og snakke til barna når de ikke hører etter? Det må da være mulig for andre voksne å ha litt ben i nesa når de har med barn å gjøre. Hvis barnet ikke oppfører seg så må de få beskjed om det, ellers fortsetter oppførselen fordi de vet at hvis ikke mamma og pappa er der så kommer ingen til å si noe.

Anonymous poster hash: 6e7b2...a1b

[AnonymBruker]

Kom med ennå flere nå, Einstein :-)

:-)

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Hvorfor gidder du? Vi har fått med oss hva du mener nå. Du behøver ikke poste x-antall poster med det samme budskapet med ulik ordlyd. Eller fikk du ikke nok oppmerksomhet kanskje? Alle skjønner at det du poster bare er tull og fanteri uansett ;-)

Anonymous poster hash: fd782...bd8

[got2go]

Som mor til en sønn som må finne seg i at hans far og sitt hjem også må beboes av en fremmed (ikke en i familien) så ville jeg med en gang ha tatt en prat med far og krevd at ingen snakker med hevet stemme eller kjefter på min sønn i hans eget hjem!!!

Dette ville jeg ha fulgt opp og bedt om "rapport" på fra sønnen og faren.

Jeg ville ha gjort livet vanskelig for deg hvis dette gjaldt mitt barn.

Anonymous poster hash: b1584...1cb

Er det mulig! Psycho x!