Søke på lederstilling i en avd man har jobbet på "gulvet" i?

[AnonymBruker]

Det er snart ledig en stilling på min avdeling som avdelingsleder når den gamle lederen slutter.

Denne stillingen mener jeg at jeg er kvalifisert for mtp utdanning, erfaring g egnethet. De fleste av mine kolleger mener jeg MÅ søke, fordi de vil ha MEG som leder...

Men... Tanken på å plutselig bli avdelingsleder (om jeg skulle få den da) i en avdeling jeg har jobbet 10 år... Å plutselig skulle være sjefen til folk jeg har jobbet med gjennom mange år.. Den tanken er så skremmende. Da vil vi ikke være "vanlige" kolleger lengre, og får et helt annet forhold. Bare tanken på å ta avgjørelser "over hodet" på folk som tidligere har jobbet ved min side er ikke forlokkende. Jeg hadde ikke tenkt slik om det var en annen avdeling der jeg ikke kjente de ansatte så godt fra før.. Og vet rett og slett ikke om jeg kunne tenke meg en lederjobb i denne avdelingen pga at jeg da vil gå fra en av de ansatte til å bli en leder...

Noen som har gått fra "vanlig ansatt" til leder i en avdeling du har jobbet over mange år? Hvordan var det?

Anonymous poster hash: d29ff...316

[AnonymBruker]

Jeg har på en måte prøvd det. Gikk fra å være assistent til sykepleier, og det var helt håpløst.

Anonymous poster hash: a3935...c69

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det på en avdeling med 25 årsverk. Var rart en måned, siden har det fungert kjempefint.

Anonymous poster hash: 8aff1...d99

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to ledere som har kommet på den måten, totalt katastrofe! De er veldig opptatt av å holde seg inne med venninnene sine, venninnnene får alle fordelene, klarer ikke yte rettferdighet, og tar med seg gamle konflikter inn i lederstillingen. Selv mener de såklart ikke at dette er tilfellet, men det er ganske merkbart for oss "på gulvet". De snakkér og sladrer like mye som før, har ingen respekt for taushetsplikten, og i forsøket på å vise at de kan bestemme kommer det masse merkelige avgjørelser. Selv syns de det fungerer utmerket, trives i jobben og syns de gjør det bra. Bak ryggen deres rister vi på hodet.

Husk at det å gå fra ansatt til sjef innebærer mye endringer om du skal bli en god sjef. Du må lær deg at venninneklikken din på jobb ikke lenger er dine beste fortrolige, at du holdes litt på siden sosialt, at du må distansere deg i en del uenigheter, og at det å behandle folk rettferdig gjør at venninneklikken blir misfornøyd med deg. Skulle ønske man i steden for å ansette folk fra gulvet prioriterte folk som faktisk har lederutdanning, fremfor bare kjennskap til avdelingen. Det er vanvittig stor forskjell.

Anonymous poster hash: a7f90...307

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to ledere som har kommet på den måten, totalt katastrofe! De er veldig opptatt av å holde seg inne med venninnene sine, venninnnene får alle fordelene, klarer ikke yte rettferdighet, og tar med seg gamle konflikter inn i lederstillingen. Selv mener de såklart ikke at dette er tilfellet, men det er ganske merkbart for oss "på gulvet". De snakkér og sladrer like mye som før, har ingen respekt for taushetsplikten, og i forsøket på å vise at de kan bestemme kommer det masse merkelige avgjørelser. Selv syns de det fungerer utmerket, trives i jobben og syns de gjør det bra. Bak ryggen deres rister vi på hodet.

Husk at det å gå fra ansatt til sjef innebærer mye endringer om du skal bli en god sjef. Du må lær deg at venninneklikken din på jobb ikke lenger er dine beste fortrolige, at du holdes litt på siden sosialt, at du må distansere deg i en del uenigheter, og at det å behandle folk rettferdig gjør at venninneklikken blir misfornøyd med deg. Skulle ønske man i steden for å ansette folk fra gulvet prioriterte folk som faktisk har lederutdanning, fremfor bare kjennskap til avdelingen. Det er vanvittig stor forskjell.

Anonymous poster hash: a7f90...307

Jeg har både grunnutdanning og lederutdanning på toppen av det 😉 Men det du skisserer er det jeg "frykter". Huff nei, tror jeg venter til det kommer noe ledig på en annen avdeling, har aldri sett for meg å søke på lederjobb her jeg er nå, det er noe jeg har tenkt på etter kollegene startet å "mase" om å få med til å søke...

Anonymous poster hash: e9fa2...130

[AnonymBruker]

Jeg har gjort det, og det fungerte utmerket! Fikk positive tilbakemeldinger fra de andre ansatte også. Fordelene var at ingen andre ønsket jobben (så jeg "tok" ikke jobben fra noen andre), og jeg var godt kjent med alle rutiner osv fra før av. Kunne derfor fokusere på andre ting enn alle de basic tingene man gjerne må bruke tid på vanligvis.

Anonymous poster hash: 33e4f...ac6

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to ledere som har kommet på den måten, totalt katastrofe! De er veldig opptatt av å holde seg inne med venninnene sine, venninnnene får alle fordelene, klarer ikke yte rettferdighet, og tar med seg gamle konflikter inn i lederstillingen. Selv mener de såklart ikke at dette er tilfellet, men det er ganske merkbart for oss "på gulvet". De snakkér og sladrer like mye som før, har ingen respekt for taushetsplikten, og i forsøket på å vise at de kan bestemme kommer det masse merkelige avgjørelser. Selv syns de det fungerer utmerket, trives i jobben og syns de gjør det bra. Bak ryggen deres rister vi på hodet.

Husk at det å gå fra ansatt til sjef innebærer mye endringer om du skal bli en god sjef. Du må lær deg at venninneklikken din på jobb ikke lenger er dine beste fortrolige, at du holdes litt på siden sosialt, at du må distansere deg i en del uenigheter, og at det å behandle folk rettferdig gjør at venninneklikken blir misfornøyd med deg. Skulle ønske man i steden for å ansette folk fra gulvet prioriterte folk som faktisk har lederutdanning, fremfor bare kjennskap til avdelingen. Det er vanvittig stor forskjell.

Anonymous poster hash: a7f90...307

Dette har jeg også erfaring med, som ansatt.

Den nye sjefen hadde jo venner som hun ikke klarte å si nei til. Om vi andre sa noe så ble vi ikke hørt. Det var totalt katastrofe, en god grunn for å bytte jobb for min del.

Anonymous poster hash: 0e748...ee0

[Kara W]

Jeg har sett det gå begge veier. Dersom det er et visst konfliktnivå i avdelingen, eller sterke klikker hadde jeg latt være. Det er vanskelig å komme som "vanlig ansatt" å skulle bryte igjennom det. "Hvem tror du at du er, liksom?". Da er det bedre å få inn noen utenfra. Er det derimot et generelt godt miljø og du kommer godt overens med de fleste så kan det bli riktig bra. Som andre sier så må du være klar for å skille mellom privat og jobb, og å ta upopulære avgjørelser. Du må også være klar for og faktisk motivert for å lede avdelingen. Har sett eksempler på folk som har takket ja, men så prøvd å fortsett som vanlig. Ville ikke ta avgjørelser for andre, lot alle holde på selv, og det eneste leder-oppgaven de påtok seg var i fylle ut de månedlige rapportene. Det fungerer bare så lenge alle jobber godt på egenhånd, men ikke når noen må dras litt i for å prestere.

[Gjest Klaveret]

Jeg har ikke gjort det selv, men opplevd andre gjøre det. I det ene tilfellet ble det så godt som perfekt i og med at vedkommende visste hva som skulle til for å få avdelingen til å fungere. Hun taklet overgangen til leder for tidligere kolleger på en respektfull og god måte samtidig som hun var en tydelig leder. Noen har det vel bare i seg. Et annet eksempel gikk heller dårlig da vedkommende tydeligvis glemte alle egne erfaringer "på gulvet" og ble litt høy på seg selv.

[AnonymBruker]

Dette har jeg vært med på ganske nylig. Fikk på kontrakt en høyere stilling nå i januar, men før det har jeg i ca. ett år vært i en mellomposisjon mellom gulvet og min nåværende stilling. Grunnet andres sykdom har jeg på kort varsel måtte tre inn i lederoppgavene noen dager, samtidig som jeg andre dager bare var en normal ansatt. Akkurat det tærte på meg; lederne så meg ikke som en leder, og gulvet så meg ikke som en av dem. Så at jeg nå faktisk har blitt en av lederne er jo nærmest en befrielse for meg.

Jeg må innrømme at jeg har fått et litt dårligere forhold til noen av mine tidligere medmennesker på gulvet. På gulvet var det ikke min oppgave å bry seg med hva alle andre gjør, men det er jo nettopp oppgaven til en leder. Som leder skjønner en i større grad konsekvensene av folk som sluntrer unna, ikke følger ulike regler for hvordan vi skal fremstå foran kunder, gjentatte forsentkomminger eller folk som løper rundt i sin egen verden uansett om de har fått klar beskjed at vi må vite hvor de er til enhver tid. Så enkelte som jeg tidligere har hatt et godt forhold til, har jeg måtte sagt i fra til / snakket med om slike ting, og da blir man ikke lenger favorittpersonen å sitte vedsiden av på jobbfesten.

Du må LIKE å lede andre for å bli leder, med at det gode og vonde det innebærer. Jeg liker at jeg har mulighet nå til å ta tak i ting, problemer og oppførsel som jeg bare måtte irritere meg i over på gulvet. Jeg liker ansvaret som følger med, og mestringsfølelsen når bedriften går bra. De aller fleste ansatte klarer jo jobben sin supert på egenhånd - det er gjerne kun få personer eller enkeltepisoder som trenger litt... fiksing.

Og ja, i begynnelsen var jeg veldig redd for at jeg skulle bli sett på som en for streng leder, så jeg gikk forsiktig ut. Sa fra på snille måter, forsøkte å lære de ting ved å gå foran med et godt eksempel (det gjør jeg fortsatt, men for noen er det ikke nok i seg selv). Min snillisme førte ene og alene til at et par stykker tok seg MER frihet til å drite i hva bedriftens regler er. Da må man si i fra klarere. For folk som gjerne ikke var vant med det fra min eller andre lederes side (er jo en grunn til at noen fikk fortsette og fortsette med oppførselen sin), var det nok uvant.

Vi er ikke en avdeling med "klikker", alle ansatte på gulvet seg i mellom har et godt forhold til hverandre. Det er ingen sladring. Så jeg var aldri i en "klikk" på gulvet som jeg nå er redd for å behandle annerledes. Men ja, jeg er blitt mer distansert fra alle sammen, men det er i mine øyne en nødvendig følge. Folk respekterer ikke en venninne på samme måte som en leder.

Anonymous poster hash: 1fab4...f89

[AneHelene]

Det er snart ledig en stilling på min avdeling som avdelingsleder når den gamle lederen slutter.

Denne stillingen mener jeg at jeg er kvalifisert for mtp utdanning, erfaring g egnethet. De fleste av mine kolleger mener jeg MÅ søke, fordi de vil ha MEG som leder...

Men... Tanken på å plutselig bli avdelingsleder (om jeg skulle få den da) i en avdeling jeg har jobbet 10 år... Å plutselig skulle være sjefen til folk jeg har jobbet med gjennom mange år.. Den tanken er så skremmende. Da vil vi ikke være "vanlige" kolleger lengre, og får et helt annet forhold. Bare tanken på å ta avgjørelser "over hodet" på folk som tidligere har jobbet ved min side er ikke forlokkende. Jeg hadde ikke tenkt slik om det var en annen avdeling der jeg ikke kjente de ansatte så godt fra før.. Og vet rett og slett ikke om jeg kunne tenke meg en lederjobb i denne avdelingen pga at jeg da vil gå fra en av de ansatte til å bli en leder...

Noen som har gått fra "vanlig ansatt" til leder i en avdeling du har jobbet over mange år? Hvordan var det?

Anonymous poster hash: d29ff...316

Hei! Gikk du for å søke på jobben? Og fikk du den?

Jeg skriver bacheloroppgave om dette temaet og hadde vært interessant å høre om hvordan det gikk

Mvh Ane

[AnonymBruker]

Vet om noen som ble sjef i barnehagen de selv gikk i, hvor flere av de ansatte også var ansatt da hun gikk der som barn.

En megasuksess!

Anonymous poster hash: 0d60d...76f

[Christiania_Oslo]

Jeg har hatt to ledere som har kommet på den måten, totalt katastrofe! De er veldig opptatt av å holde seg inne med venninnene sine, venninnnene får alle fordelene, klarer ikke yte rettferdighet, og tar med seg gamle konflikter inn i lederstillingen. Selv mener de såklart ikke at dette er tilfellet, men det er ganske merkbart for oss "på gulvet". De snakkér og sladrer like mye som før, har ingen respekt for taushetsplikten, og i forsøket på å vise at de kan bestemme kommer det masse merkelige avgjørelser. Selv syns de det fungerer utmerket, trives i jobben og syns de gjør det bra. Bak ryggen deres rister vi på hodet.

Husk at det å gå fra ansatt til sjef innebærer mye endringer om du skal bli en god sjef. Du må lær deg at venninneklikken din på jobb ikke lenger er dine beste fortrolige, at du holdes litt på siden sosialt, at du må distansere deg i en del uenigheter, og at det å behandle folk rettferdig gjør at venninneklikken blir misfornøyd med deg. Skulle ønske man i steden for å ansette folk fra gulvet prioriterte folk som faktisk har lederutdanning, fremfor bare kjennskap til avdelingen. Det er vanvittig stor forskjell.Anonymous poster hash: a7f90...307

Helt uenig med den siste biten der. Har du vært på gulvet så vet du hva som foregår/hvem som sluntrer unna/hvordan ting gjøres osv enn å få inn en som ikke har jobba en dag på gulvet.

[AnonymBruker]

Helt uenig med den siste biten der. Har du vært på gulvet så vet du hva som foregår/hvem som sluntrer unna/hvordan ting gjøres osv enn å få inn en som ikke har jobba en dag på gulvet.

Det spørs jo helt hvem man selv har "klikket" med eller vært nære med. Ofte så er det to eller flere gupper på en arbeidsplass, det her jo naturlig siden vi er forskjellige og man kan ikke være bestevenne med alle. Når det nye sjefen da kommer ut i fra den ene gruppen så vet egentlig ikke h*n hvordan de andre gruppene er. Man ser seg veldig blind på seg selv og sin situasjon.

Min erfaring er at det ikke fungerer så bra å få en sjef som har jobbet "på gulvet" sammen med en. Den sjefen vi fikk var fortsatt bestevenn mot noen og bitch mot andre, sånn som det var før hun ble sjef.

Men om man er et reflektert menneske (som de fleste liker å tro at vi er, det gjorde også denne nye sjefen) så gjør man nok ikke sånn som jeg opplevde.

Anonymous poster hash: 0e748...ee0

[AnonymBruker]

Jeg jobber med HR og vi rekrutterer kun ledere innenfra.

Det som er viktig å være obs på etter min erfaring:

- Den nye sjefen må være forbredt på å miste vennskapsfølelsen til sine kolleger. Det er ensomt på toppen.

- Den nye må tidlig tørre å være tydelig i sine forventninger. Gjerne ha et møte, der man sier at sånn og sånn har det vært, sånn og sånn bir det fremover.

- Forskjellsbehandling kan absolutt ikke forekomme.

- Å rekruttere innenfra fungerer bare hvis man ansetter en faglig dyktig person.

Anonymous poster hash: a5949...844

[Cessa74]

Jeg tror dette bunner i hvilken person du er. Jeg har jobbet med ledere fra gulvet som har fungert utmerket og en som det overhode ikke fungerte med. Så lenge du setter deg i respekt og ikke lar deg styre av "trynefaktor" og vennskap - så kan du bli en utmerket leder som har masse erfaring fra nettopp den avdelingen du skal lede. Bare hold deg unna "vennefella", vær rettferdig og tydelig! Må jo være en grunn til at kollegaene dine ønsker deg som leder?? Go for it!

[Christiania_Oslo]

Jeg jobber med HR og vi rekrutterer kun ledere innenfra. Det som er viktig å være obs på etter min erfaring: - Den nye sjefen må være forbredt på å miste vennskapsfølelsen til sine kolleger. Det er ensomt på toppen.- Den nye må tidlig tørre å være tydelig i sine forventninger. Gjerne ha et møte, der man sier at sånn og sånn har det vært, sånn og sånn bir det fremover.- Forskjellsbehandling kan absolutt ikke forekomme.- Å rekruttere innenfra fungerer bare hvis man ansetter en faglig dyktig person. Anonymous poster hash: a5949...844

Nei, snakker vi om avd.ledere som det i en stor bedrift kan være mange av, så er de ikke på "toppen". De er ansatte som har gjennomgått kurs og en liten praksisperiode og de er ansatte MED lederansvar. De har sin sjef å svare til, de skal svare til hovedverneombud og hovedtillitsvalgt,HR,BHT og andre organer. Er man misfornøyd med sin avdelingsleder så går man til hans/hennes sjef, og de lederne burde gjøre ansatte fornøyde hvis de vil beholde sin stilling, de får holde seg på bakken enn å tro de er på toppen.

En god avd.leder ER på jobb, involverer seg i produksjonen etc. En sjef er en som styrer alt i en bedrift, det gjør virkelig ikke en avd.leder.