Tenåring som lyger!

[AnonymBruker]

TS er en kvinne som blir løyet til i sitt eget hjem.

Det er mer enn grunn nok til å søke råd.

Sikkert men noen her svarte "barnet ditt". Påpeker at det ikke er hennes barn.

Anonymous poster hash: 22f3a...da9

[AnonymBruker]

Tenåringen har en mor.

Du er ikke moren...

Anonymous poster hash: 22f3a...da9

Du klarte ikke å holde deg nå heller nei, du må virkelig slite med stemødre på en eller annen måte.

Saklig kommentar fra din side i denne diskusjonen var det neppe.

Anonymous poster hash: f862a...94a

[AnonymBruker]

Du klarte ikke å holde deg nå heller nei, du må virkelig slite med stemødre på en eller annen måte.

Saklig kommentar fra din side i denne diskusjonen var det neppe.

Anonymous poster hash: f862a...94a

Hun har sikkert en stemor til barna sine som hun ikke liker

Anonymous poster hash: 0c652...4ec

[AnonymBruker]

Nå er jeg 'barnet' i situasjonen (ikke TS sin situasjon) og jeg hadde en periode veldig lett for å lyve. Røyk, alkohol, hvem jeg var med, støvsuging, lekser. Jeg løy for å slippe unna og ha det enkelt for meg selv. Det gikk en liten stund og så smalt det. Konsekvensen var null tillitt, og om jeg ble tatt i å lyve så var det ikke snakk om noen goder overhodet. Altså ble det til slutt så ille at jeg måtte komme rett hjem fra skolen og det eneste jeg fikk lov til var å gjøre lekser og gå tur med bikkja. Et rømningsforsøk endte med at far sto i døra mi til jeg sovnet på kvelden. Til slutt så slapp de litt mer og mer på grensene, løy jeg så ble de skrenket inn igjen et hakk, men jo mer jeg oppførte meg, jo mer fikk jeg tillitt. Og løy jeg og innrømte det (noe som er grusomt vanskelig) så var de litt mildere, men fortsatt skuffet. Etter 2-3 mnd var tilliten tilbake og så lenge jeg var åpen om det meste så fikk jeg også lov til det meste innenfor grensene vi hadde satt. Det var vanskelig for alle når alt ble innført, men noen vanskelige uker og mnd så var husfred et faktum.

Anonymous poster hash: 41901...be4

[frustrert70]

Nå er jeg 'barnet' i situasjonen (ikke TS sin situasjon) og jeg hadde en periode veldig lett for å lyve. Røyk, alkohol, hvem jeg var med, støvsuging, lekser. Jeg løy for å slippe unna og ha det enkelt for meg selv. Det gikk en liten stund og så smalt det. Konsekvensen var null tillitt, og om jeg ble tatt i å lyve så var det ikke snakk om noen goder overhodet. Altså ble det til slutt så ille at jeg måtte komme rett hjem fra skolen og det eneste jeg fikk lov til var å gjøre lekser og gå tur med bikkja. Et rømningsforsøk endte med at far sto i døra mi til jeg sovnet på kvelden. Til slutt så slapp de litt mer og mer på grensene, løy jeg så ble de skrenket inn igjen et hakk, men jo mer jeg oppførte meg, jo mer fikk jeg tillitt. Og løy jeg og innrømte det (noe som er grusomt vanskelig) så var de litt mildere, men fortsatt skuffet. Etter 2-3 mnd var tilliten tilbake og så lenge jeg var åpen om det meste så fikk jeg også lov til det meste innenfor grensene vi hadde satt. Det var vanskelig for alle når alt ble innført, men noen vanskelige uker og mnd så var husfred et faktum.

Anonymous poster hash: 41901...be4

godt å høre fra et barns ståsted. Her er det også slik at om de innrømmer at de har løyet med en gang så er det mye bedre enn å fortsette å lyge. Selve gjerningen er ofte ikke så ille, det er lygingen jeg vil bli kvitt. Det handler også om at ungene skal lære seg at de ikke skal lyge på skolen osv. Og som du skriver her, jeg har null tillit til unger som lyger til meg, dvs. at det blir innstramninger på alt de har lyst til.