40årskrise

[Gjest Mythic]

Selvsagt er man sjef over eget liv. Og hvis man er komfortabel med eget liv og egne valg ser jeg heller ikke hvorfor man skulle bli usikker av diskusjon rundt alder

Tråden var jo for å diskutere "frykt" rundt alder og evt. midtlivskriser. Og det som for mange er noe man tenker over, utover fysisk forfall, er hvordan man blir mindre fleksibel og mulighetene skrumper litt inn.

Dvs. det å bli dumpet når man er 25 og når man er 55 har ulike resultater. Det samme gjelder å miste jobben. Selvsagt skal man ta fatt og snu det til noe bra, men det er ikke en hemmelighet at det blir vanskeligere med alderen å finne en ny jobb, eller en livspartner (spesielt i lys av at menn jevnt over foretrekker yngre kvinner). Og dette er ganske sentralt i frykter for å bli eldre. Utfordringene på datingmarkedet er store for kvinner over en viss alder, og vi ser jo dette bl.a. på KG.

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

Godt for meg, og mange med meg, at det viktigste i livet ikke er eventuell verdi på datingmarkedet, og hva menn måtte mene om damer over en viss, alder da

Jeg frykter ikke å bli eldre, men jeg frykter å bli syk, hjelpetrengende og hjelpeløs. Det er verre enn at mannfolk skulle foretrekke en yngre dame, altså.

Har ikke aldersangst eller føler meg usikker i en debatt angående alder. Vet ikke helt hvorfor du tror det. Mitt poeng var at du var veldig fatalistisk i forhold til hva det vil si å bli 50 kontra å fortsatt være i 40-åra. Jeg er mer positiv til det meste i livet, og det gir jo en bedre innstilling. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, heter det. Det teller mer enn hvilket årstall som står i fødselsattesten.

Endret 1. februar 2015 av Mythic

[AnonymBruker]

Godt for meg, og mange med meg, at det viktigste i livet ikke er eventuell verdi på datingmarkedet, og hva menn måtte mene om damer over en viss, alder da

Jeg frykter ikke å bli eldre, men jeg frykter å bli syk, hjelpetrengende og hjelpeløs. Det er verre enn at mannfolk skulle foretrekke en yngre dame, altså.

Har ikke aldersangst eller føler meg usikker i en debatt angående alder. Vet ikke helt hvorfor du tror det.

Fordi du vrir om poengene mine som om de er overfladiske, selv om de egentlig er genuine bekymringer veldig mange har. Denne typen litt påtatt selvtillit virker det som mange godt voksne kvinner har, og det får dem til å fremstå som om de egentlig er veldig usikre.

De fleste mennesker vil ha en partner å dele livet med og bli gammel med. Det er ikke overfladisk eller tullete. Det blir vanskeligere med alderen, om ikke annet fordi mange er opptatt og man ikke like lett treffer nye mennesker. Det er en realitet, og mange godt voksne mennesker kjenner på den.

Jeg mener ikke det er en kjempekontrast mellom 40 og 50. Det sa jeg aldri. Tema for tråden var 40-årskrise og jeg sa at jeg ikke tenkte så mye på det, litt mer på 50.

Det er langt verre ting man treffer i alderdommen enn å miste utseende, men jeg anså det som så selvsagt at kreft er verre enn å bli dumpet, at det ikke trengtes å presiseres.

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

[Gjest Mythic]

Fordi du vrir om poengene mine som om de er overfladiske, selv om de egentlig er genuine bekymringer veldig mange har. Denne typen litt påtatt selvtillit virker det som mange godt voksne kvinner har, og det får dem til å fremstå som om de egentlig er veldig usikre.

De fleste mennesker vil ha en partner å dele livet med og bli gammel med. Det er ikke overfladisk eller tullete. Det blir vanskeligere med alderen, om ikke annet fordi mange er opptatt og man ikke like lett treffer nye mennesker. Det er en realitet, og mange godt voksne mennesker kjenner på den.

Jeg mener ikke det er en kjempekontrast mellom 40 og 50. Det sa jeg aldri. Tema for tråden var 40-årskrise og jeg sa at jeg ikke tenkte så mye på det, litt mer på 50.

Det er langt verre ting man treffer i alderdommen enn å miste utseende, men jeg anså det som så selvsagt at kreft er verre enn å bli dumpet, at det ikke trengtes å presiseres.

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

Jeg vil nå heller påstå at de som føler for å trykke andre ned på den måten du gjør her, vitner om usikkerhet.

Jeg har en grunnleggende genuint god selvtillit, så her skyter du bom. Ikke noe påtatt her. Alder plager meg overhodet ikke, det var nok helst du som ikke tok sarkasmen i det jeg skrev.

Ikke alle ser på det som noe stort mål i livet å finne seg en ny partner i den alderen, veldig mange er da også godt etablert, og da er det ingen problemstilling overhodet.

Mitt utgangspunkt var også å berolige TS med at 40-årskrise ikke trenger å bli noen krise, du trakk inn at ved 50 blir det straks mye verre. Da tenkte jeg....hmmm...nei...jeg merker ikke så stor forskjell på 40 og å nærme seg 50.

[AnonymBruker]

Jeg er 47, og synes det var helt greit å bli 40. Aldri noen krise her i gården. Det jeg derimot sliter litt med, er å innse hvor gammel jeg faktisk er, og jeg tar meg ofte i å lure på når det skjedde at jeg plutselig nærmer meg 50. Spesielt er det rart å ha en sønn på 27, når jeg ikke føler meg stort eldre selv.

Det er nok det grusomme med å være menneske - at man mentalt ikke blir gammel, men kroppen gjør det. Bestemoren min ble 87 år, og bodde på aldershjem, men trivdes ikke så godt, for det var så mange gamle folk der, sa hun. Hun sa også at det verste med å bli gammel, var at andre ser bare ei grå, gammel dame, men inni seg følte hun seg fortsatt som 25. Nå forstår jeg hva hun mente.

Begynte helt seriøst å gråte av denne tråden, og det med bestemoren din tok kaka på angsten. Faen gruer meg til meg og mine blir eldre

Anonymous poster hash: 619d7...3c5

[AnonymBruker]

Hehe er jo først når vi kvinner er over 40 at vi blir skikkelig sexy! Er selv 51 og er svært populær blant mannfolk, får mange blikk, og må innrømme at jeg får en varm følelse inne meg av det.

Synes mannfolk som bastant går etter yngre kvinner er umoralsk... Hvem vil liksom ha ei dum blondine på 20 uten noen ambisjoner??

Anonymous poster hash: 9fcf5...b3f

[Gjest Mythic]

Begynte helt seriøst å gråte av denne tråden, og det med bestemoren din tok kaka på angsten. Faen gruer meg til meg og mine blir eldre

Anonymous poster hash: 619d7...3c5

Var ikke meningen å få noen til å gråte, da! En må huske på å leve mens man kan. Det nytter ikke gå rundt og grue seg til å bli gammel, man må i stedet nyte det livet en har her og nå.

[AnonymBruker]

Jeg er 47, og synes det var helt greit å bli 40. Aldri noen krise her i gården. Det jeg derimot sliter litt med, er å innse hvor gammel jeg faktisk er, og jeg tar meg ofte i å lure på når det skjedde at jeg plutselig nærmer meg 50. Spesielt er det rart å ha en sønn på 27, når jeg ikke føler meg stort eldre selv.

Det er nok det grusomme med å være menneske - at man mentalt ikke blir gammel, men kroppen gjør det. Bestemoren min ble 87 år, og bodde på aldershjem, men trivdes ikke så godt, for det var så mange gamle folk der, sa hun. Hun sa også at det verste med å bli gammel, var at andre ser bare ei grå, gammel dame, men inni seg følte hun seg fortsatt som 25. Nå forstår jeg hva hun mente.

Det der er så sant. Jeg ser meg selv i speilet og får litt sjokk. Jeg er jo bare 27 år i hodet og har ansiktet til en på 40 år. Krise. Men jeg ser nok en del yngre ut, for alle tror jeg er i begynnelsen av 30-åra og det er jeg glad for. Jeg har jo like mye livsglede og livslyst som en 20-åring og kan være like fjåsete fortsatt.

Anonymous poster hash: 31fe5...232