Vinglete ønsker..

[Gjest gjest1]

Skriver bare for å skrive - må bare få det ned på "papiret", og så kan jo de som gidder, lese - og så lærer dere litt mer om gamle mysan.

Jeg er jo singel, og trives godt med det. Ikke før nå i det siste har jeg vært inne på tanken at det kunne være hyggelig med en kjæreste. Har ikke vært klar for det tidligere, da jeg synes den lille fritiden jeg har hatt har vært for dyrebar til å skulle brukes til å pleie et forhold til en mann. Det krever jo litt å skulle være i et forhold - man er jo ikke der bare for sin egen del.

De mennene jeg har møtt i mitt liv, har vært søte og snille og hyggelige, men ingen som jeg kunne tenkt meg et fast og varig forhold til. Bortsett i fra én, som jeg traff for noen år siden, og som jeg hadde et forhold til i et halvt års tid, før han rygget ut og sa at han ikke kunne forholde seg til meg akkurat da.

Etter det har vi vært elskere en periode, og så har det gått et par år uten at jeg har verken sett eller hørt noe til ham, og så er han tilbake i livet mitt nå.

Han er en mann etter mitt hode. Morsom, levende, engasjert, snill, arbeidsom, sexy, maskulin.... alle de gode egenskapene jeg vil ha. En super far for ungene sine, fikk god kontakt med mine unger... osv...

Jeg er nok ikke damen han drømmer om, selv om han er glad i meg på et vis. han liker å ha meg som elskerinne og venninne, og han setter pris på meg, det vet jeg, men jeg vet også at den dagen han forelsker seg igjen, så er jeg skjøvet ut på sidelinja igjen. Om jeg vil få ha ham som en venn når den dagen kommer, vet jeg ikke, men jeg håper det. Men det kommer jo selvfølgelig også mye an på den kvinnen han treffer - vil hun godta at han og jeg er venner?

Vil jeg bli kjempelei meg og trist og deprimert når den dagen kommer? Ikke hvis jeg får beholde vennskapet hans tror jeg, men jeg vet jo ikke. Jeg vet bare at jeg er så utrolig glad i ham..... åååååååh! Hvorfor kan han ikke bare skjønne at jeg er kvinnen i hans liv????

Vi fungerer så fint sammen nå også, fordi vi har kjent hverandre så lenge, og fordi vi har vært med hverandre gjennom gråvær også. Han var med meg gjennom min brystkreft, og var vel mer bekymret enn jeg var selv. Og jeg var med ham gjennom hans deprimerte og jævlige periode, hvor han behandlet meg mer eller mindre som en dørmatte og en knulledokke, så vi kjenner hverandre godt. Vi snakker godt sammen, vi elsker godt sammen, vi ler sammen..... det ville vært så enkelt å starte et forhold med ham. Han er selvstendig, men liker ikke å være alene, uten å være desperat. Jeg vet at han ikke ville lagt beslag på all min fritid, og jeg ville heller ikke lagt beslag på hans.

kan ikke en eller annen gannekyndig same kaste litt gann på ham så han skjønner at det er meg han vil ha da? :cry:

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner ikke helt dette, men ser jo at det kun er tanker fra din side

Jeg skønner at du vil ha han når du skriver:

Han er en mann etter mitt hode. Morsom, levende, engasjert, snill, arbeidsom, sexy, maskulin.... alle de gode egenskapene jeg vil ha. En super far for ungene sine, fikk god kontakt med mine unger... osv...

og

Vi fungerer så fint sammen nå også, fordi vi har kjent hverandre så lenge, og fordi vi har vært med hverandre gjennom gråvær også. Han var med meg gjennom min brystkreft, og var vel mer bekymret enn jeg var selv.

Men ikke når du samtidig skriver:

Og jeg var med ham gjennom hans deprimerte og jævlige periode' date=' hvor han behandlet meg mer eller mindre som en dørmatte og en knulledokke, så vi kjenner hverandre godt. [/quote']

At du kan forholde deg til han som elsker så du får staket opp litt i kjærlighetsgrotta kan jeg forstå, men Hvorfor vil du ha en som da tydlig behandler deg som "et leketøy i påvente av noe bedre" som fremtidig mann?

[Gjest gjest1]

hehe - det vet jeg ikke, men det er personligheten hans jeg vil ha rundt meg. Det faktum at jeg ikke er den perfekte damen for han, er jo nettopp hele problemet - ikke sant? For han er perfekt for meg..... med den personligheten mener jeg. Skjønner du?

Og derfor ender jeg opp som elskerinne og venninne, og synes forsåvidt det er greit - til en viss grad... men... ja, ja .. sånn er det bare

Men ikke sånn at jeg vil ha ham med den instillingen han har til meg i dag, men altså hvis det plutselig gikk opp et lys for ham i min favør da.... ikke sant?

[punkyB]

DU kan jo ikke være noen annen enn den du er . `

Utfra det jeg har oppfattet her er jo du absolutt en oppegående dame - som virker å ha bein i nesen og er interessant og spennende. Han typen vender jo stadig tilbake til deg så noe må det jo være også?

Men nå virker det som om han knipser og du kommer - og utenom det sitter du og venter uten å ta noe initiativ selv ? Hva med å innvitere han hjem til deg - lag en koselig middag. Finn på noen aktiviteter dere kan gjøre sammen - hva er deres felles interesser?

Hvis han evnt. ikke stiller opp på noe av det så hadde jeg villet droppet han. Dessverre er det jo de som er uoppnåelige som virker å være mest spennende - men er de nå egentlig det

[Gjest gjest1]

Når jeg leser svarene deres så begynner jeg å lure på meg selv ja.... hm....

Men han er fryktelig søt, og jeg er fryktelig glad i ham. Sist jeg var der ute, sa han at det var så hyggelig å ha en sånn venninne som han kunne ringe til sent på kveld og som kanskje tok seg en tur når han var skravlesjuk og hadde lyst på litt kos og kropp... eller noe lignende..

Han sa også at han ville ta meg med på en hotellweekend fordi jeg fortjener det fordi jeg har vært så snill alltid selv om ikke han bestandig har vært det. Så vi kan snakke og danse, og spise og drikke oss litt fulle sammen, og kline litt og knulle litt.... og være sammen en hel helg, ikke bare et par timer hver gang han knipser.... sa han nå sist. Han er bånn ærlig, derfor er det på en måte greit også. Han later ikke som noen ting.

Og så konstaterte han det faktum at jeg jo aldri ringer og spør om jeg kan ta en tur, så det skal jeg nok snart gjøre Han klaget ikke, eller bebreidet meg, men bare konstaterte at sånn var det jo.

Nå sist var det jeg som sente ham en sms for å høre hvordan det stod til, og han ba meg ringe litt senere på kvelden for han hadde guttungen sin. Og da, når jeg snakket med ham litt senere, så ba han meg ta en tur ut.

Jeg har ikke mistet hodet, og han også vet at jeg bare kommer hvis jeg har lyst. Jeg sier ikke alltid ja, selv om han er vanskelig å si nei til fordi han er så sinnsykt sta.

Og jeg har kjent ham i mange år - fra 98 eller noe sånt. Og vi snakket på nett i to år før vi fikk ut fingeren og møttes på ordentlig, selv om vi bor en drøy halvtime fra hverandre. Kortene er åpne, så jeg føler ikke verken at jeg blir lurt, brukt eller løyet for. Jeg har dessuten også fortalt ham ved et par anledninger at jeg er redd for å involvere meg i noe fast.... at jeg ikke har noe tid og ork eller kan forholde meg til noen mann... det var kanskje ikke så lurt nei, men det er litt sant og litt en forsvarsmekanisme jeg har lagt meg til.

Jeg tror ikke jeg er forelsket i ham heller, men jeg er sinnsykt sinnsykt glad i ham, bare fordi han er så levende og ærlig, og morsom å være rundt....