Er så sliten av livet

[AnonymBruker]

, av å kjempe, av å prøve å få det bra. Hver dag er en kamp i seg selv. Jeg føler jeg kjemper i motvind, at det ikke er "meningen" at jeg noen sinne skal ha det bra. Har sloss mot dette så lenge jeg kan huske, nærmer meg nå midten av 30- årene.

Har fått diagnosene bipolar 2, engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse, og sosial angst. Venter nå på behandling. Har gått til psykolog til og fra i over ti år, uten at det har hjulpet. Har ikke funnet medisiner som gjør det store for meg. Prøver å passere i livet som "normal," og har til nå kunnet gjemme meg bak det å være student. Nå kan jeg ikke det lenger. Er livredd for å falle mer og mer utenfor samfunnet, å ikke ha en jobb som jeg mestrer. Akkurat nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal kunne få, og beholde en jobb. Selv ikke mine nærmeste vet hvordan jeg egentlig har det. Jeg dusjer ikke på ukesvis, er ikke utenfor døra på ukesvis. Det eneste jeg vil er å sove. Jeg har en kjæreste, men det er et avstandsforhold. Føler meg ensom inn til margen. Jeg leser om folk som har bipolar lidelse under kontroll, og som har funnet medisiner som virker. Dette virker som en ren utopi for meg. Vil noen dele sine erfaringer med meg? Noen som kanskje har de samme diagnosene, hvordan er deres liv?

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[AnonymBruker]

Akk, hvor kjedelig er det ikke med folk som sliter med kjedelige ting som depresjon?! Skulle ha spica det opp med litt sex, drugs and rock and roll;)

- TS

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[AnonymBruker]

Jeg vil bare få gi den en stooooor

Anonymous poster hash: e6791...16b

[AnonymBruker]

Jeg har et søskenbarn og en tante som er bipolare. De snakker svært lite om sykdommen sin til oss som ikke er blant de aller nærmeste familiemedlemmene sine. Dette synes jeg er synd da det bare gjør at det blir vanskeligere for oss andre å forholde seg til den hele personen som de er. For oss som ikke er utdannet innen helse blir det desto vanskeligere å vite hvordan man skal forholde seg til dem. Har du prøvd å snakke med dine nærmeste om hvordan du faktisk har det? Kanskje det vil bli lettere for dem å omgås deg (no offence) dersom du er helt åpen med dem om hvordan du har det.

Anonymous poster hash: 1ecc5...08a

[AnonymBruker]

Jeg vil bare få gi den en stooooor

Anonymous poster hash: e6791...16b

Takk!

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[AnonymBruker]

Jeg har et søskenbarn og en tante som er bipolare. De snakker svært lite om sykdommen sin til oss som ikke er blant de aller nærmeste familiemedlemmene sine. Dette synes jeg er synd da det bare gjør at det blir vanskeligere for oss andre å forholde seg til den hele personen som de er. For oss som ikke er utdannet innen helse blir det desto vanskeligere å vite hvordan man skal forholde seg til dem. Har du prøvd å snakke med dine nærmeste om hvordan du faktisk har det? Kanskje det vil bli lettere for dem å omgås deg (no offence) dersom du er helt åpen med dem om hvordan du har det.

Anonymous poster hash: 1ecc5...08a

Så bra at dere har en åpen familie:) Jeg er nok ikke så vanskelig å omgås, er flink til å spille frisk. Min mor, som jeg kunne snakke med om slikt, er dessverre borte. Resten av familien har store fordommer mot psykiske sykdommer. Jeg har prøvd å snakke med dem, men de vil rett og slett ikke høre noe om det. Etter jeg har sagt noe, har det vært helt stille, ingen av de sier noe. De er ikke gode mennesker, så jeg skulle ønske jeg ikke hadde de i livet mitt. Når det gjelder venner, så vil jeg ikke være hun med alle problemene. Jeg var veldig åpen mot de før, men nå ses vi ikke så ofte at det er naturlig. Jeg vil ikke bruke den tiden vi ses på mine problemer. Når det gjelder kjæresten min, så er dette med psykisk sykdom helt nytt for han. Jeg gir han små doser av sannheten, men jeg kan ikke forlange/ forvente at alle forstår meg. Jeg kan ikke oute meg helt heller, da er jeg faktisk redd han går fra meg. Jeg prøver å forklare, men han skjønner nok ikke. Takk for at du svarte:) Hvis du stiller direkte spørsmål til din tante og din kusine, så kanskje de åpner seg.

- TS

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva slags diagnose, eller om jeg har noen.. Men jeg føler det samme som deg, iallefall på flere områder. Jeg virker nok helt normalt utad, men faktum er at jeg har meget mørke tanker, ganske ofte. Jeg unngår i det store og det hele menneskelig kontakt, iallefall så godt det går an. Jeg føler meg trygg på 3 areaner, og det er med familien min, de nærmeste vennene mine, og på hobbyen jeg bedriver. Her er jeg komfortabel.

I motsetning til deg, har jeg ikke klart studentlivet engang. Og ei heller har jeg jobb eller særlig med arbeidserfaring. Jeg er noe yngre enn deg, men også jeg føler at det er "meningen" at jeg aldri skal ha det bra. Alt jeg forsøker på, ender med skuffelse.. Gang på gang.

I motsetning til deg, har ikke jeg kjæreste. Kan ikke fatte og begripe hvordan en jente skal kunne bli glad i meg. Jeg er stadig interessert i jenter, men tankene faller bort da jeg innser at hun har utdannelse og er kommet mye lenger enn meg, selv om vedkommende kanskje er opptil 8 år yngre enn meg... Det føles slett ikke godt.

Pga angst og likegyldighet, klarer jeg ikke å ta utdannelse. Mange dager i uka føler jeg at jeg ikke burde eksistere, som om at det er meningen med meg. Jeg føler at svært få mennesker liker meg.

Anonymous poster hash: 327e6...22a

[AnonymBruker]

Akk, hvor kjedelig er det ikke med folk som sliter med kjedelige ting som depresjon?! Skulle ha spica det opp med litt sex, drugs and rock and roll;)

- TS

Anonymous poster hash: 2882f...ade

Velkommen til KG Du skulle nevnt noe om NAV, utroskap, sniking på mobil, silikonpupper og at du er slank med former i tittel, så hadde det blitt aktivitet her - noen KGere er utrolig simple

Men vet du..det var som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg dusjer hver dag (da føler du deg bedre!!), nærmere 30 Og har samboer. Han må jo være gal...hadde PF jeg og, erklært frisk, men sliter likevel....du er ikke alene! Kan jeg spørre hvor du bor? Jeg er også veldig ensom...

Anonymous poster hash: b7d01...393

[AnonymBruker]

Uff, lyst til å gi deg en klem jeg også! Du fortjener ikke å ha det sånn.

Jeg ville nok pratet med fastlegen din og blitt henvist til noen (psykiater el lign) som kan bipolar lidelse og medisinering av den. Det finnes veeeldig mange ulike medikamenter som brukes ved bipolar lidelse - det gjelder "bare" å finne et som fungerer.

Kanskje det finnes støttegruppe du kan ta kontakt med? Jeg ville søkt litt rundt på nett, samt spurt f.eks. psykiater eller fastlege om det. Kan også søke NAV om psykiatrisk sykepleier eller besøksvenn (sistnevnte har også Røde Kors tror jeg, og flere unge voksne har det, ikke bare eldre folk).

Kanskje ta opp en gammel hobby du slapper av godt med og føler mestring gjennom? Eller noe sosialt, med en du kan prate med samtidig, strikkekveld/squash/klatring/tur etc.

Anonymous poster hash: c2657...a6a

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva slags diagnose, eller om jeg har noen.. Men jeg føler det samme som deg, iallefall på flere områder. Jeg virker nok helt normalt utad, men faktum er at jeg har meget mørke tanker, ganske ofte. Jeg unngår i det store og det hele menneskelig kontakt, iallefall så godt det går an. Jeg føler meg trygg på 3 areaner, og det er med familien min, de nærmeste vennene mine, og på hobbyen jeg bedriver. Her er jeg komfortabel.

I motsetning til deg, har jeg ikke klart studentlivet engang. Og ei heller har jeg jobb eller særlig med arbeidserfaring. Jeg er noe yngre enn deg, men også jeg føler at det er "meningen" at jeg aldri skal ha det bra. Alt jeg forsøker på, ender med skuffelse.. Gang på gang.

I motsetning til deg, har ikke jeg kjæreste. Kan ikke fatte og begripe hvordan en jente skal kunne bli glad i meg. Jeg er stadig interessert i jenter, men tankene faller bort da jeg innser at hun har utdannelse og er kommet mye lenger enn meg, selv om vedkommende kanskje er opptil 8 år yngre enn meg... Det føles slett ikke godt.

Pga angst og likegyldighet, klarer jeg ikke å ta utdannelse. Mange dager i uka føler jeg at jeg ikke burde eksistere, som om at det er meningen med meg. Jeg føler at svært få mennesker liker meg.

Anonymous poster hash: 327e6...22a

Hei! Leit å høre om dine problemer. Kjekt å høre at du har gode venner og familier, og en hobby:) Jeg har heller ikke "klart" studentlivet. Men jeg kunne tidligere gjemme meg bak det å være student. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Din situasjon utelukker ikke nødvendigvis en kjæreste. Jeg vet det kan være vanskelig å tro på. Og selv om det kan virke sånn, så har ikke alle livet, studier og jobb helt under kontroll, og er der de vil være. Men jeg forstår hvordan du føler det. Føler ofte det samme. Kanskje du burde oppsøke hjelp ( hvis du ikke har gjort det ), og sjekke om du har noen diagnoser? Det kan være skremmende, men samtidig åpner det potensielt noen dører hva hjelp angår, ift. til evt. terapi og medisiner. Noe som kan gi god hjelp. Jeg kjenner meg igjen i tankegangen din ift at du føler folk ikke liker meg. Vet ikke om det er den sosiale angsten som snakker, eller personlighetsforstyrrelsen. Kanskje du kan kjenne deg igjen i de diagnosene? Ikke det at dette er riktig forum for diagnostisering altså, men det kan finnes medisiner som gjør enkelte ting bedre. Håper du får det bedre!

- TS

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[AnonymBruker]

Velkommen til KG Du skulle nevnt noe om NAV, utroskap, sniking på mobil, silikonpupper og at du er slank med former i tittel, så hadde det blitt aktivitet her - noen KGere er utrolig simple

Men vet du..det var som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg dusjer hver dag (da føler du deg bedre!!), nærmere 30 Og har samboer. Han må jo være gal...hadde PF jeg og, erklært frisk, men sliter likevel....du er ikke alene! Kan jeg spørre hvor du bor? Jeg er også veldig ensom...

Anonymous poster hash: b7d01...393

Ja, sant? Neste gang skal jeg slenge inn noe litt mer juicy stuff!

Var det det? Det er rart, men det er en slags støtte i det å høre at andre kan ha det på samme måte. Det normaliserer vel meg selv på en måte, kanskje. Man føler seg ikke så unormal. Jeg vet jeg burde dusje hver dag, og det er jo med skam jeg forteller om hvordan det egentlig er. Hadde jeg bare hatt litt mer energi! Ha ha, jaja, de gale har det etter sigende godt! Jeg visste ikke at man kunne bli erklært frisk av en pf, hadde du den samme? Takk for det, det er faktisk godt å høre:) Jeg er litt redd for å si hvor jeg bor, er ikke så store forhold her. Kan jeg spørre hvor du bor? He he:)

- TS

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg - er sliten av livet og diagnostisert med bipolar og en slags atypisk schizofreni. Så de mener at jeg har schizoaffektiv lidelse, men i det bipolare spektrum. Jeg sliter med hva som er vrangforestillinger og hva som er virkelighet daglig. Jeg ble ufør men det jeg sliter med er livskvalitet som følge av at sykdommen farger hverdagene. Jeg fikk ikke " feiret" at jeg fikk økonomisk trygghet gjennom å bli ufør fordi jeg tok meg så ekstremt nær av hvordan folk ser på uføre på nettet som svindlere og snyltere etc. Jeg har mange dager hvor jeg er suicidal i humøret fordi jeg ser ingen endelse på lidelsen og angsten.

Anonymous poster hash: 65e53...32e

[AnonymBruker]

Jeg som skrev sist her; i perioder har jeg fungert godt og hatt samboer og deltidsjobb, men de siste 3 årene etter en alvorlig depresjon som var veldig dyp så har jeg slitt mye og føler at jeg flere ganger har bestemt meg for å bli frisk og bare å ta det valget er så tøft og så følge opp med alle mulige behandlinger som jeg tror jeg skal hjelpe meg der og da, og som ikke alltid hjelper.

Jobbe kognitivt med tankene sine etc er også kjempetøft, og alle blir jo ikke friske, men man må ta det valget, selvom alt man vil er å sove og gjemme seg vekk. Men jeg føler som deg; at jeg lever i motstrøms pga sykdommen.

Anonymous poster hash: 65e53...32e

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg - er sliten av livet og diagnostisert med bipolar og en slags atypisk schizofreni. Så de mener at jeg har schizoaffektiv lidelse, men i det bipolare spektrum. Jeg sliter med hva som er vrangforestillinger og hva som er virkelighet daglig. Jeg ble ufør men det jeg sliter med er livskvalitet som følge av at sykdommen farger hverdagene. Jeg fikk ikke " feiret" at jeg fikk økonomisk trygghet gjennom å bli ufør fordi jeg tok meg så ekstremt nær av hvordan folk ser på uføre på nettet som svindlere og snyltere etc. Jeg har mange dager hvor jeg er suicidal i humøret fordi jeg ser ingen endelse på lidelsen og angsten.

Anonymous poster hash: 65e53...32e

Hei! Takk for ditt svar. Høres slitsomt ut med slike vrangforestillinger. Skjønner veldig godt det du sier om folks holdninger til det å være ufør. Jeg har reagert på det samme her inne. Min psykolog har nevnt det å bli ufør for meg, men jeg klarer ikke å slå meg til ro med det, så jeg fortsetter å prøve og prøve og prøve. Men det kan komme til et punkt der jeg ikke kan prøve lenger. Denne "prøvetiden" kan ikke vare for alltid. Å bli ufør føles som å takke ja til å bli sosialt dømt for resten av livet. Jeg håper virkelig ikke holdningene man ser her inne er representativt for samfunnet. Jeg har det på samme måte som deg, i det du skriver sist her. Kan ikke fatte og begripe at så mange ser ut til å tro at det er så attraktivt å være ufør. Jeg ville aldri ha svindlet meg til det, og tror jeg snakker for det absolutte flertall når jeg sier at det er siste utvei. Hvem vil vel ikke fungere, passe inn, ha en jobb og tjene penger?

Kan ikke ta et valg om å bli frisk, det er jo kroniske lidelser det er snakk om. Men jeg prøver å lære hvordan jeg kan håndtere det best mulig, og hva jeg kan gjøre for å være friskest mulig. Ønsker deg lykke til:)

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[temolitus]

*

Endret 2. desember 2015 av ilouises

[AnonymBruker]

Min situasjon er lik din, men allikevel ulik. Er godt og vel ti år yngre enn deg, sliter med sosial angst, langvarig og sterk depresjon og mest sannsynlig ettervirkninger etter traumer. Jeg har vært syk halve livet, klarer ikke å jobbe heltid eller studere som mange på min alder. Er fornøyd hvis jeg klarer å jobbe deltid som jeg gjør nå. Har alltid vært utenfor på skolen, men jeg hang med faglig, selv om jeg hadde en del fravær etter jeg ble syk.

Jeg føler at livet har bestått av å kjempe, kjempe, kjempe over en laang periode. Har gått til psykolog over lengre tid tidligere, men gjør ikke det for tiden, da jeg føler at det kun hjelper over kortere tid, og det er ikke lett å finne en god behandler for traumer når man ikke bor særlig sentralt.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, her vandrer jeg rundt i joggebukse og med fett og ubørstet hår... Bare å komme ned til postkassen eller å lage og spise mat blir en kjempestor utfordring.

Jeg har egentlig ikke så mye tips, vil bare si at jeg ønsker deg alt godt

Anonymous poster hash: dc685...a0e

[AnonymBruker]

Velkommen til KG Du skulle nevnt noe om NAV, utroskap, sniking på mobil, silikonpupper og at du er slank med former i tittel, så hadde det blitt aktivitet her - noen KGere er utrolig simple

Men vet du..det var som å lese om meg selv. Bortsett fra at jeg dusjer hver dag (da føler du deg bedre!!), nærmere 30 Og har samboer. Han må jo være gal...hadde PF jeg og, erklært frisk, men sliter likevel....du er ikke alene! Kan jeg spørre hvor du bor? Jeg er også veldig ensom...

Anonymous poster hash: b7d01...393

Jeg er ofte i Oslo:) -TS

Anonymous poster hash: 2882f...ade

[Gjest Gjest_Erica]

Jeg har gått i terapi i 13 år, og til tider kan det være vanskelig. Noen ganger føler jeg at jeg tar ett skritt frem og to tilbake, men plutselig hopper jeg fremover igjen. Jeg har mer enn 60 (har sluttet å telle) innleggelser på psykiatrisk avdeling bak meg og det har vært tøft. Ikke gi opp. Terapi hjelper og med prøving og feiling finner du mest sannsynlig til slutt noe som hjelper. Jeg har vært gjennom halve Felleskatalogen av hva innsovningsmedisin, beroligende, antidepressiv og antipsykotisk medisin, og endelig funnet en god kombinasjon. Det tok 12 år med prøving og feiling.

Jeg har ikke de samme diagnosene som deg, men jeg skriver dette for å gi deg håp om at ting vil endre seg hvis du gjør en innsats. Holder ut i terapi og er villig til å prøve ut medisiner. Ikke gi opp. Det første du bør gjøre, er å ikke sløve deg mer ned. Dusj minst annenhver dag, selv om du ikke skal møte noen, bare fordi du skal gå deg en halv times tur ute i frisk luft hver dag, uansett vær og vind. Da vil du vel se presentabel ut? Litt frisk luft skal ha god innvirkning på det psykiske. Lag deg hverdagsrutiner. Selv om du ikke trenger å stå opp til en jobb, setter du alarmen på 8.30 og legg deg kl. 23.00. Fyll dagene dine med innhold. Lag deg måltidsrytmer, inkl. middag hver dag. Hva med et egenstudium å fylle dagene med? Er det noen organisasjon du kunne tenke deg å bli aktiv i? Er det noen hobby du kan ta frem, som strikking, kokkelering, frimerkesamling... Hold deg oppdatert på hva som skjer i samfunnet enten med TV eller nett. Ikke les på Facebook hvor alle bretter ut hvor perfekte liv de har - alt har en skyggeside...

Lykke til med behandlingen du skal begynne med. Mitt råd da er at du ikke slutter før du har det bedre. Ikke tenk "dette hjelper ikke" etter et halvt år, for du skal snu tankegangen, og slikt tar tid. Det er ikke bare som å brekke et bein. Skaden er leget innen 6 uker.