Irriterer meg over noe fra oppveksten

[AnonymBruker]

Min mann gjør også sånt med jentungen vår. Jeg sier alltid fra foran henne de gangene han ikke lytter når hun sier stopp.

Det har, som andre også sier, med respekt for andres grenser og evne til å sette grenser for egen kropp å gjøre. I tillegg til at jeg håper det skal være med på å bygge et tillitsforhold mellom oss, så hun vet at jeg alltid vil støtte henne så hun tør komme til meg den dagen hun kanskje har større problemer enn at pappa ikke slutter å kile når hun sier nei.

Anonymous poster hash: f0a7a...a51

[AnonymBruker]

Min mann gjør også sånt med jentungen vår. Jeg sier alltid fra foran henne de gangene han ikke lytter når hun sier stopp.

Det har, som andre også sier, med respekt for andres grenser og evne til å sette grenser for egen kropp å gjøre. I tillegg til at jeg håper det skal være med på å bygge et tillitsforhold mellom oss, så hun vet at jeg alltid vil støtte henne så hun tør komme til meg den dagen hun kanskje har større problemer enn at pappa ikke slutter å kile når hun sier nei.

Anonymous poster hash: f0a7a...a51

Hva sier du da? Hører mannen din på det eller hvordan reagerer han da? Jeg har ikke forsøkt det så tips tas i mot med takk!! Vil gjerne også ha god relasjon til henne.

Det som irriterer meg mest er hvor respektløst det er fra mannen min.

Anonymous poster hash: cf694...1b1

[AnonymBruker]

Jeg sier noe i retning av 'det holder nå' eller rett ut 'hun sa nei'. Mannen er ikke alltid like god på å lese kroppsspråk, så jeg sier av og til 'se på henne, nå holder det' eller lignende. Jeg forsøker å være bevisst på å støtte henne uten å undergrave ham. Det er tross alt viktig at hun har tillit til pappa også.

Anonymous poster hash: f0a7a...a51

[AnonymBruker]

Han gir seg som oftest forresten. Han glemmer på en måte å stoppe fordi han blir ivrig og trenger bare å minnes på å lese hennes signaler. 'Nå tror jeg ikke det er gøy lenger' kan også være en fin påminnelse.

Anonymous poster hash: f0a7a...a51

[Mafalda]

Synes du har fått gode råd, og støtter dette med å finne en måte å minne ham på det/stoppe ham. Et nei er et nei, og ofte er det ikke så lett å se sin egen oppførsel utenfra, det gjelder de fleste

Klart det er et "luksusproblem" med slike minner fra barndommen, som det er blitt påpekt til det kjedsommelig, men det er likevel fint at du unngår at hun får samme opplevelsen. Men, ett eller annet kommer hun nok til å minnes som lite hyggelig likevel. Alle har sine sår og skrammer fra barndommen, det er nesten umulig å unngå. Alle voksne har sin egen bagasje og sine blinde flekker, og vi kommer til å såre barna våre på måter vi ikke selv ser. Jeg tror det er umulig å få barna igjennom barndommen uten å skuffe dem på ulike måter, og en perfekt barndom (som i ALT var tipp topp på alle måter) er nok et dårlig utgangspunkt for å møte voksenlivet uansett. Vi får gjøre så godt vi kan og håpe at vi ikke gjør altfor mye galt!

(sier ikke at du tenker sånn TS, bare litt generell synsing omkring temaet ).

[Søken]

Skal ta til meg det du skriver her. Og si det foran henne.

Hvordan er ditt forhold til foreldrene dine i dag?

Anonymous poster hash: cf694...1b1

Jo, har et greit forhold til foreldrene mine. Men har måttet jobbe masse masse med meg selv. Å føle at jeg betyr noe har vært hovedproblemet. Det er så innmari viktig at dersom noen blir behandlet urett at det ikke ties og prates om dette i det skjulte. Har også hatt andre hendelser hvor naboer har sett hendelser de har reagert kraftig på (ikke på noe foreldrene mine har gjort altså, men andre folk rundt meg), men ikke gjort noe med det.... senere har de snakket med foreldrene mine om hvor dårlig behandlet jeg ble... dette har jeg fått vite i ettertid, nå når jeg er voksen... men den lille jenta som opplevde all urettferdigheten følte at hun fortjente det, fordi ingen sa noe annet.

[AnonymBruker]

Min mann er også slik. Han leker mye med ungene og liker å gjøre det på en herjete og voldsom måte (etter mine begreper), noe som resulterer i mye roping, skråling og latter. Han jager dem fx gjennom leiligheten og kaster dem opp i senga, leke-bryter, løfter og kiler.. og så gir han mange og lange klemmer der han knusklemmer og susser på dem og holder dem fast. eldstejenta blir spesielt sur hvis han klemmer og styrer ogholder henne fast fordi han gjør det så voldsomt og det skjer ofte at jeg må si at han skal slutte fordi hun roper nei, stopp og han ikke stopper, både med klemming, kiling og bryting". Jeg tåler selv lite støy så jeg er egentlig snar med å stoppe ropingen fra ungene da og be ham slutte med en gang når ungene klager og ber ham slutte og han ikke hører. Et nei er et nei, nå må du høre på henne, sier jeg til ham da. mener det er viktig å understreke dette for både ham og barna- og for å signalisere til jentene at jeg hører på dem. selv om han bare mener å tøyse/leke el.l så er det viktig å respektere at ikke barna vil.

Anonymous poster hash: 4640e...aa7

[Gjest DitteH]

Det bør være et krav at en forelder respekterer et nei, selv om dette er ganske uskyldig. Det er så fort å gå over en grense og små barn tror ofte at alt er greit inntil de skjønner selv at det ikke er greit. Hadde jeg vært deg så hadde jeg irettesatt han foran datteren om han ble aldri så sur på meg for det.

[Gjest Kaffelattn]

Kitling kan være ok til et visst punkt, hvor en da sier nei eller stopp. Da skal man selvsagt stoppe. Et barn sier ikke nei på gøy, et barn sier ikke nei for å gjøre seg kostbar. Et nei er et nei. Jeg har selv blitt kitlet (ikke av foreldre men av venner) som ikke har skjønt at kitlingen ble uutholdelig etter en stund og at jeg faktisk ønsket at de stoppet når jeg sa nei. Grunnen til at dette ikke respekteres er nok pga at man ufrivillig ler når man blir kitlet, dette er jo en refleks, og ikke et tegn på at det er gøy. Noe som mange ikke tenker over.

Bagatell? At nei er et nei? Absolutt ikke. Dette er noe grunnleggende alle bør lære seg! Både den som sier nei og den som må slutte!

Nei = stopp!

Absolutt. Jeg synes det TS tar opp er et reelt problem og noe flere bør føle seg truffet av - og slutte når noen sier "nei"!

[Gjest Kaffelattn]

Kitling kan være ok til et visst punkt, hvor en da sier nei eller stopp. Da skal man selvsagt stoppe. Et barn sier ikke nei på gøy, et barn sier ikke nei for å gjøre seg kostbar. Et nei er et nei. Jeg har selv blitt kitlet (ikke av foreldre men av venner) som ikke har skjønt at kitlingen ble uutholdelig etter en stund og at jeg faktisk ønsket at de stoppet når jeg sa nei. Grunnen til at dette ikke respekteres er nok pga at man ufrivillig ler når man blir kitlet, dette er jo en refleks, og ikke et tegn på at det er gøy. Noe som mange ikke tenker over.

Bagatell? At nei er et nei? Absolutt ikke. Dette er noe grunnleggende alle bør lære seg! Både den som sier nei og den som må slutte!

Nei = stopp!

Absolutt. Jeg synes det TS tar opp er et reelt problem og noe flere bør føle seg truffet av - og slutte når noen sier "nei"!

[AnonymBruker]

Nå er kanskje jeg farget av at jeg hadde en jævlig barndom. Men klarer virkelig ikke å se problemet med dette. Hvis dette er det verste fra din barndom, har du hatt en helt fantastisk barndom.

Jeg hadde en onkel som var sånn, kilte noe voldsomt, og fortsatte lenge etter man hadde sagt nei. Men jeg har overhodet ingen dårlige minner av det.

Anonymous poster hash: 71e33...f6d

Ja, det var det jeg også tenkte... Jeg satt og ventet på når det skulle utvikle seg til det verre, men.. Så skjedde det aldri.. Dersom dette hadde vært det verste fra min barndom hadde jeg vært overlykkelig.

Anonymous poster hash: bd15b...9c5