deprimert av psykolog

[AnonymBruker]

Forrige psykolog jeg gikk til var veldig nedlatende hele veien. Kanskje jeg er høysensetiv, har angst mot å snakke og kan virke sur når jeg ser ned i bakken og ikke klarer å få frem et ja/nei pga ''klumpen'' i halsen som fysisk hindrer det.

Hun sa hun var skuffet fordi hun hadde sett for seg at jeg skulle snakke, men at hun istedenfor interviewet en nikkedukke..

Jeg følte virkelig det var litt for tough love om jeg skal kalle det det. Hun sa hun faktisk synes jeg var ganske barnslig, at jeg sløser med tiden hennes og hun ikke skjønte hva problemet var.

Vel, et av mine langvarige problem er at jeg ikke klarer å snakke og er sjenert.. Følte faktisk hun var verre en alle på barne og ungdomsskolen på en måte.

Jeg er deprimert av mange ting og føler egentlig det bare blir verre siden jeg ikke klarer å snakke om det og derfor forstår ingen meg.

Jeg droppet ut av skolen, noe som er veldig dumt og tok fag på nettgymnas. Skjønte at dette er alt for dyrt så fortsatte ikke..

Men mest skuffet er moren min. Hun har alltid sakt at jeg må gjøre det jeg vil og ta ting i eget tempo. Men når jeg faktisk droppet ut så har jeg aldri sett henne så skuffet, og jeg føler meg mislykket. Hun forstår heller ikke. ''Det er bare 1 år så er du ferdig'' ''dette er så dumt av deg, nå ligger du etter'' ''alle har ting de sliter med'' o.s.v

Jeg vet ikke egentlig hva jeg venter på nå. Vil ingenting. Absolutt ikke psykolog, jeg har aldri følt meg så liten før. Sover hele tiden og den lille tiden jeg er våken føler jeg meg helt rastløs, sint, lei meg, skuffet, bitter og så til slutt helt tom uten tanker og følelser. Til slutt sovner jeg igjen.

Moren min sier jeg må gå på nav og søke om penger siden jeg får regninger fra studielån, med verdens mest snerpete nedlatende tone. Jeg klarer det ikke. Jeg får meg selv ikke til å dusje eller spise mer enn det moren min gir til meg i sengen. Føler ingen forstår, spesielt når moren min sier jeg vil angre og ødelegger for fremtiden min. Tenker bare hvilken fremtid?

Så her sitter jeg klokken 5 om morningen. Skulle bare skrive om hendelser fra psykolog men det ble litt mere. Akkurat nå er jeg på det stadiet der jeg ikke føler noe. Det endres så fort. I det ene øyeblikket kan jeg tenke at jeg skal dø snart, mens i neste kan jeg ikke tro at jeg tenkte slik og at det bare er overdramatisering.

Er det noen andre som føler det sånn?

Har så mange tanker og følelser på en gang at jeg blir gal, så jeg prøver heller å sove meg gjennom det. For å så våkne igjen. Dette går jo ikke..

(19 år)

Anonymous poster hash: fbffe...b70

[Gjest Blomsterert]

Forrige psykolog jeg gikk til var veldig nedlatende hele veien. Kanskje jeg er høysensetiv, har angst mot å snakke og kan virke sur når jeg ser ned i bakken og ikke klarer å få frem et ja/nei pga ''klumpen'' i halsen som fysisk hindrer det.

Hun sa hun var skuffet fordi hun hadde sett for seg at jeg skulle snakke, men at hun istedenfor interviewet en nikkedukke..

Jeg følte virkelig det var litt for tough love om jeg skal kalle det det. Hun sa hun faktisk synes jeg var ganske barnslig, at jeg sløser med tiden hennes og hun ikke skjønte hva problemet var.

Vel, et av mine langvarige problem er at jeg ikke klarer å snakke og er sjenert.. Følte faktisk hun var verre en alle på barne og ungdomsskolen på en måte.

Jeg er deprimert av mange ting og føler egentlig det bare blir verre siden jeg ikke klarer å snakke om det og derfor forstår ingen meg.

Jeg droppet ut av skolen, noe som er veldig dumt og tok fag på nettgymnas. Skjønte at dette er alt for dyrt så fortsatte ikke..

Men mest skuffet er moren min. Hun har alltid sakt at jeg må gjøre det jeg vil og ta ting i eget tempo. Men når jeg faktisk droppet ut så har jeg aldri sett henne så skuffet, og jeg føler meg mislykket. Hun forstår heller ikke. ''Det er bare 1 år så er du ferdig'' ''dette er så dumt av deg, nå ligger du etter'' ''alle har ting de sliter med'' o.s.v

Jeg vet ikke egentlig hva jeg venter på nå. Vil ingenting. Absolutt ikke psykolog, jeg har aldri følt meg så liten før. Sover hele tiden og den lille tiden jeg er våken føler jeg meg helt rastløs, sint, lei meg, skuffet, bitter og så til slutt helt tom uten tanker og følelser. Til slutt sovner jeg igjen.

Moren min sier jeg må gå på nav og søke om penger siden jeg får regninger fra studielån, med verdens mest snerpete nedlatende tone. Jeg klarer det ikke. Jeg får meg selv ikke til å dusje eller spise mer enn det moren min gir til meg i sengen. Føler ingen forstår, spesielt når moren min sier jeg vil angre og ødelegger for fremtiden min. Tenker bare hvilken fremtid?

Så her sitter jeg klokken 5 om morningen. Skulle bare skrive om hendelser fra psykolog men det ble litt mere. Akkurat nå er jeg på det stadiet der jeg ikke føler noe. Det endres så fort. I det ene øyeblikket kan jeg tenke at jeg skal dø snart, mens i neste kan jeg ikke tro at jeg tenkte slik og at det bare er overdramatisering.

Er det noen andre som føler det sånn?

Har så mange tanker og følelser på en gang at jeg blir gal, så jeg prøver heller å sove meg gjennom det. For å så våkne igjen. Dette går jo ikke..

(19 år)

Anonymous poster hash: fbffe...b70

Hei i tidlig morgen :-)

Det ser ikke ut til at du var spesielt heldig med psykologen du var til. Fikk du henvisning fra lege?

Da tenker jeg du hadde hatt utbytte av å snakke med en,jeg lover deg at det fins gode psykologer også.

De er dog avhengige av at de vet litt om deg,men du kan jo skrive ned ting om du prøver igjen?

Du er for ung til å ha det som du har det,for ting blir ikke bedre av seg selv. Det virker som om du har en depresjon,og slapp helt av,det har ingenting med galskap å gjøre :-) Men det passer med det du beskriver.

Du er nesten nødt for å snakke med lege igjen,for du er bare nitten år,og skal leve et annet liv enn du gjør nå,hvor du kun tilbringer tiden med å sove.

Noen ganger skulle vi alle ønske at alt ble bra bare sånn uten videre,eller at noen kom og fikset alt for oss. Men det skjer jo ikke... Så hva gjør en da?

En må ta første skrittet selv. Det virker ikke som om moren din helt forstår,ellers kunne det jo vært fint om dere kunnet snakke,og kanskje hun kunne tatt noen ord med legen sammen med deg om du syns det er vanskelig selv. Det er ingenting å være skeptisk til,for eldre mennesker har også med seg andre iblant.

En klarer liksom ikke alt alene her i verden,men det første skrittet må en selv ta.

Håper veldig at du snakker med legen igjen,for hvis dette er en depresjon så blir den ikke borte av seg selv. Og prøv å snakk...si at du har problemer med det til å begynne med.

Ikke tenk at alle psykologer kjører en så hard linje som hun du var hos.

Vil iallefall ønske deg lykke til. Du er nitten år,så når du har kommet deg igjen etter å forhåpentligvis tør be om hjelp,så er du fremdeles ung,og da kan du også fullføre skolen e.l.

[Gjest Sitrondrops]

Kjenner meg igjen fra jeg selv var på din alder. Nå er jeg cirka 10 år eldre. Og jeg henger etter med utdanning, jobb og det hele fordi jeg sluttet på VGS. Selv om jeg hadde mine grunner den gang så er det litt bittert i dag å se andre på min alder være etablerte med fine hus og biler, kjernefamilien sin osv mens jeg fortsatt sliter og prøver å lappe sammen det vesle livet jeg har og gjøre det om til noe jeg kan være stolt av og ha det fint i.

De sier disse tingene for å få deg inn på rett spor, så du skal greie å bli et selvstendig menneske som har det bra i livet. Noen ganger gjør og sier andre mennesker ting som kan såre oss, men ofte vil det også sette i gang tankeprosesser.

Så, er det noe du vil i livet ditt? Har du tenkt over hvilke interesser du har, vil du reise litt, hjelpe fattige i andre land, få deg en jobb på sykehjem, ta de fagene du mangler som privatist, gå på folkehøyskole, flytte til et annet land for et år og lære et nytt språk eller kanskje begynne å surfe?

Mulighetene dine er uendelige og du sløser dem bort ved å ligge i senga og synes synd på deg selv, hvis ikke du gjør noe med livet ditt kommer ingen andre til å gjøre noe med det heller, selv om de er glade i deg så har de egne liv å leve. Har du lest litt om egenomsorg? http://ndla.no/nb/node/53808

Trening med andre mennesker hjalp meg utrolig mye for å bli kvitt siste rest av depresjon, du burde prøve det over en lengre periode med en aktivitet du liker å holde på med.

Lykke til!

Endret 13. januar 2015 av Sitrondrops

[Gjest Evans]

Hvis du føler at du ikke har en god relasjon med psykologen din syns jeg du skal bytte psykolog.

Det er også noen psykologer som sier at det er greit om du skriver brev/mail til dem, også kan dere prøve å snakke om hva du har skrevet. Kanskje du kan foreslå noe slik neste gang ettersom det er vanskelig for deg å snakke?

Og kanskje du kan si/skrive at du har et problem med dette å snakke med andre mennesker til den neste psykologen din?

[Testosteron]

Forrige psykolog jeg gikk til var veldig nedlatende hele veien. Kanskje jeg er høysensitiv, har angst mot å snakke og kan virke sur når jeg ser ned i bakken og ikke klarer å få frem et ja/nei pga ''klumpen'' i halsen som fysisk hindrer det.

Når man går til psykolog, er man ikke særlig høy i hatten, og det bør psykologer forstå, så jeg syns ikke du skal klandre deg selv for at du ikke klarte å fortelle om problemene dine. Her var det psykologen som var altfor lite forståelsesfull mot deg

[Synapomorphy]

Gråt nesten da jeg leste dette. Det mest hjerteskjærende er at moren din ikke støtter deg.

Å gå til psykolog er greit i seg selv, men tror faktisk det er bedre terapi å snakke med gode venner. De kjenner deg, på godt og vondt. Det er ihvertfall sikkert at du har vært uheldig med psykologen, ja.

Du er bare 19 år og i en sårbar fase i livet. Du er igjennom en depresjonsperiode nå – det betyr ikke at det blir slik for resten av livet.

[Cowboy Lotte]

Huff ja, jeg liker ikke psyko(pat)loger... Hver gang jeg har prøvd har det endt med at de synes jeg syntes for mye synd i meg selv, at jeg ikke skjønner at andre har det vondt... Døh... Var ikke poenget å nettopp snakke om MIN psykiske helse ikke andre... Fikk også kjeft for at jeg sa jeg ikke kunne jobbe pga sykdom og at jeg følte meg konstant utmattet av hele samfunnet. Men også der møtte jeg nedlatende og lite forstående toner...

Hehe til helvete med hele psykologen tenkte jeg. Møtt mange nå og ingen gadd å sette seg inn i hvordan jeg hadde det og følte det...

Jeg forstår deg godt trådstarter... Jeg var slik som deg da jeg var din alderen... Men på den tiden var Nav et helvete så endte med å bli prostituert en stund før jeg fikk hjelp... Håper du møter bedre folk snart som kan hjelpe deg.

Endret 13. januar 2015 av Cowboy Lotte

[pantora]

Høres ut som en fryktelig usympatisk psyokolog, grøss!!

[Asparges]

Forrige psykolog jeg gikk til var veldig nedlatende hele veien. Kanskje jeg er høysensetiv, har angst mot å snakke og kan virke sur når jeg ser ned i bakken og ikke klarer å få frem et ja/nei pga ''klumpen'' i halsen som fysisk hindrer det.

Hun sa hun var skuffet fordi hun hadde sett for seg at jeg skulle snakke, men at hun istedenfor interviewet en nikkedukke..

Jeg følte virkelig det var litt for tough love om jeg skal kalle det det. Hun sa hun faktisk synes jeg var ganske barnslig, at jeg sløser med tiden hennes og hun ikke skjønte hva problemet var.

Vel, et av mine langvarige problem er at jeg ikke klarer å snakke og er sjenert.. Følte faktisk hun var verre en alle på barne og ungdomsskolen på en måte.

Jeg er deprimert av mange ting og føler egentlig det bare blir verre siden jeg ikke klarer å snakke om det og derfor forstår ingen meg.

Jeg droppet ut av skolen, noe som er veldig dumt og tok fag på nettgymnas. Skjønte at dette er alt for dyrt så fortsatte ikke..

Men mest skuffet er moren min. Hun har alltid sakt at jeg må gjøre det jeg vil og ta ting i eget tempo. Men når jeg faktisk droppet ut så har jeg aldri sett henne så skuffet, og jeg føler meg mislykket. Hun forstår heller ikke. ''Det er bare 1 år så er du ferdig'' ''dette er så dumt av deg, nå ligger du etter'' ''alle har ting de sliter med'' o.s.v

Jeg vet ikke egentlig hva jeg venter på nå. Vil ingenting. Absolutt ikke psykolog, jeg har aldri følt meg så liten før. Sover hele tiden og den lille tiden jeg er våken føler jeg meg helt rastløs, sint, lei meg, skuffet, bitter og så til slutt helt tom uten tanker og følelser. Til slutt sovner jeg igjen.

Moren min sier jeg må gå på nav og søke om penger siden jeg får regninger fra studielån, med verdens mest snerpete nedlatende tone. Jeg klarer det ikke. Jeg får meg selv ikke til å dusje eller spise mer enn det moren min gir til meg i sengen. Føler ingen forstår, spesielt når moren min sier jeg vil angre og ødelegger for fremtiden min. Tenker bare hvilken fremtid?

Så her sitter jeg klokken 5 om morningen. Skulle bare skrive om hendelser fra psykolog men det ble litt mere. Akkurat nå er jeg på det stadiet der jeg ikke føler noe. Det endres så fort. I det ene øyeblikket kan jeg tenke at jeg skal dø snart, mens i neste kan jeg ikke tro at jeg tenkte slik og at det bare er overdramatisering.

Er det noen andre som føler det sånn?

Har så mange tanker og følelser på en gang at jeg blir gal, så jeg prøver heller å sove meg gjennom det. For å så våkne igjen. Dette går jo ikke..

(19 år)

Anonymous poster hash: fbffe...b70

Kjære deg

Takk for at du skriver så ærlig! Du er flink å sette ord på følelsene dine! Du forstår mye av din situasjon, og det er en kjempegod start på ditt nye liv! Allerede med det du har skrevet her har du vist at du har alt som trengs for å komme deg ut av senga, gjerne ta en dusj, spise frokost ved kjøkkenbordet, gå ut av både rommet ditt og huset. Gå en tur og suge inn den friske luften!

Det som er viktig for deg er å møte det du frykter. Du frykter kanskje å møte folk siden du sier at du er sjenert og synes det er vanskelig å snakke. Selv har jeg en niese på din alder som har hatt det ganske tøft - psykisk sett - en metode hun har brukt er å skrive ned hva hun føler, tenker osv. En lur psykolog ville lagt fram et papir og en blyant foran deg, og på den måten gitt mulighet å kommunisere på en annen måte.

Det er vanskelig, men heldigvis for deg, så er du klar over din situasjon. Du vet hva du frykter, og det du frykter vil bare bli større om du ikke møter det. Folk som har flyskrekk blir ikke kvitt flyskrekk uten at de faktisk møter denne frykten og flyr, enten på eget initiativ eller gjennom et anti-flyskrekk-kurs. Og for din del gjelder det første steget å gå til legen igjen, gjerne sammen med moren din, for å be om en dyktigere psykolog som kan møte deg gjennom forskjellige kommunikasjonsformer - fint om legen kan gi beskjed til en evt. ny psykolog at en gjerne kan skrive litt sammen før en tar steget inn for å snakke sammen.

Har du en venn/ venninne du stoler på? Det vil være lettere for deg å snakke og å uttrykke deg for noen du stoler på, som er gode lyttere (eller lesere om du ønsker å skrive). Noen som ikke dømmer eller gir deg dårlig selvbilde.

Når deg gjelder fremtiden, så skal du vite at det ikke alltid vil være slik du har det nå! Jeg husker ei jente som ble mobbet veldig mye i barne og ungdomsalderen, fortalte at hun så på fremtiden som et sort hull - det var ingenting positiv å se frem til. Da hun så tilbake på denne tunge tiden var det en setning hun gjerne ville hørt: Det vil ikke alltid være slik - mobbingen vil ta slutt og du vil ha et rikt liv! Det samme gjelder deg - du har en fantastisk fremtid i møte - og den vil du ikke gå glipp av!!

Begynn med å gå ut av senga. Spis mat på kjøkkenet. Gå ut - og møt frykten din, selv om du aller helst ville bare ligge i senga og sove. Det krever mye viljestyrke å endre det mønsteret du har etablert i hodet - og du vil trenge hjelp. Vis denne tråden (ditt innlegg) til moren din. Til legen din. Møt mennesker. Møt mennesker. Møt mennesker. Ut av rommet ditt er det viktigste steget! Ut av huset er steg nummer ti! Gå en tur er steg nr tyve! Møte mennsker er steg nummer hundre.

Om ikke lenge ser vi deg kanskje stå å holde foredrag om prosessen du har gått gjennom for en mengde mennesker!! Men ett skritt av gangen - små skritt, men stødige skritt! Møt frykten.

[AnonymBruker]

Huff ja, jeg liker ikke psyko(pat)loger... Hver gang jeg har prøvd har det endt med at de synes jeg syntes for mye synd i meg selv, at jeg ikke skjønner at andre har det vondt... Døh... Var ikke poenget å nettopp snakke om MIN psykiske helse ikke andre... Fikk også kjeft for at jeg sa jeg ikke kunne jobbe pga sykdom og at jeg følte meg konstant utmattet av hele samfunnet. Men også der møtte jeg nedlatende og lite forstående toner...

Hehe til helvete med hele psykologen tenkte jeg. Møtt mange nå og ingen gadd å sette seg inn i hvordan jeg hadde det og følte det...

Jeg forstår deg godt trådstarter... Jeg var slik som deg da jeg var din alderen... Men på den tiden var Nav et helvete så endte med å bli prostituert en stund før jeg fikk hjelp... Håper du møter bedre folk snart som kan hjelpe deg.

Nå er det endog sånn at det ALDRI er "alle andre" det er noe galt med når man til stadighet blir møtt med sånt. For meg virker det som om de prøvde å hjelpe, men siden du ikke var enig med dem å evnet å reflektere så ble de "fienden".

Anonymous poster hash: 6c539...a51

[Cowboy Lotte]

Nå er det endog sånn at det ALDRI er "alle andre" det er noe galt med når man til stadighet blir møtt med sånt. For meg virker det som om de prøvde å hjelpe, men siden du ikke var enig med dem å evnet å reflektere så ble de "fienden".

Anonymous poster hash: 6c539...a51

Pøh tøv... Jeg ønsket bare å bli hørt og bli møtt med respekt og forståelse som alle andre mennesker. Føler jeg aldri blir forstått, folk er bare ute etter å påpeke feil og hvor fæl jeg er hele tiden. Ønsker en som hører og forstår og som ikke bare påpeker alle feil og mangler...

Endret 14. januar 2015 av Cowboy Lotte

[AnonymBruker]

Pøh tøv... Jeg ønsket bare å bli hørt og bli møtt med respekt og forståelse som alle andre mennesker. Føler jeg aldri blir forstått, folk er bare ute etter å påpeke feil og hvor fæl jeg er hele tiden. Ønsker en som hører og forstår og som ikke bare påpeker alle feil og mangler...

Selvfølgelig skal man bli møtt med forståelse, men for å få det bedre må man klare å endre tankene sine, få et lysere syn på livet, for hvis ikke vil du aldri få det bedre! De som har prøvd å hjelpe deg har sikkert gjort dette i beste mening. Men de burde tydeligvis ha godt frem på en annen måte.

Anonymous poster hash: 9a9b4...9e8

[AnonymBruker]

Syns det var uproft av psykologen å komme med sånne uttalelser. Selvfølgelig vil det være vanskelig for psykologen når en pasient ikke snakker, men det er også en kjempe vanskelig situasjon for pasienten selv. Det er en grunn for at du går til en psykolog.

Selvfølgelig ville det gjøre alt mye lettere hvis du bare gjorde ditt og datt, fordi det blir ikke noe bedre av å holde på sånn som du gjør nå. Men dette veit du jo godt selv! Det du trenger hjelp til er jo å komme til det punktet hvor du klarer å ta hånd om livet, skritt for skritt til du faktisk føler du at har kontrollen over ditt eget liv igjen.

Det å være midt oppi en depresjon er helt ekstremt utmattende. Man mister all energi. Hvor skal man starte? Alt er jo bare kaos. Har vært der selv og er der fortsatt litt. Har heldigvis blitt møtt med forståelse blant både fastlege og psykolog.

Jeg råder deg til å oppsøke enten psykolog eller noen andre du føler det komfortabelt å dele tanker med og åpne deg med. Er ikke alltid like naturlig å dele sine innerste tanker med enten familie eller venner, men alle er forskjellig.

Det er også viktig at moren din forstår hva du går igjennom. Når du er i en depresjon så er det ikke bare å gjøre sånn og sånn, det gjør det bare værre når det blir bagatellisert og oversett. Du må først komme på rett vei for å klare å ta tak i ting.

Skjønner deg veldig godt! Noen ganger er livet alt for vanskelig! Hjernen er tross alt det mest avanserte verktøyet vi har, når du har satt deg fast i et spor med mye negative og depressive tanker så er det ikke lett å komme ut, men det er fullt mulig med rett hjelp og rette mennesker rundt en!

Anonymous poster hash: 43bbb...4f9

[AnonymBruker]

Kjære TS, så trist å lese om hvordan du har det! Du trenger hjelp, men som så mange andre her sier så er det første skrittet opp til deg - ta kontakt med fastlegen din og forklar problemet, skriv det gjerne ned på forhånd og lever det når du kommer. Ikke pakk inn, og vær helt ærlig. Jeg er selv psykolog, og jeg er helt sikker på at du klarer å ta første skritt, du fremstår både reflektert og sterk slik jeg leser innlegget sitt!

Det finnes også noe i denne teknologiske verdenen vi lever i som heter e-terapi/e-mestring. Det er en behandlingsformer der store deler av terapien faktisk foregår over nett med mail/chat og det er allerede mange mennesker som får god hjelp på denne måten! Sjekk ut i din egen kommune - i min kommune må fastlege henvise til dette også, men slik jeg ser det må du være den perfekte kandidat! Det kan ihvertfall være en start som oppleves mindre "farlig" enn å sitte ansikt til ansikt med en psykolog😊

Jeg vet jo ikke hva slags psykolog du har vært hos, men hvis du ønsker å gi psykologer en ny sjanse så foreslår jeg at du ber spesifikt om å bli henvist til en psykolog innenfor allmennpsykiatri. Det er her vansker med depresjon og engstelighet kommer inn under, og man vet kanskje litt bedre hvordan man skal møte mennesker med nettopp de vanskene. Det er trist at du har fått en sånn opplevelse, for jeg skjønner at du preges av det! Men jeg håper du trår til og tar det første skittet, og at du får hjelp! Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 735ce...867

[AnonymBruker]

Huff, skjønner at du har det fælt. Problemet med psykologer er at det går så mye på kjemi. Og de skal behandle personer, ikke bare symptomer, og det et individ trenger er ikke nødvendigvis det som fungerer på et annet.

Selv har jeg hatt to psykologer jeg ikke passet med. Jeg klarte bare ikke å åpne meg for dem. Den ene jattet bare med, den andre lot meg prate i et helt år om været o.l. Den jeg har nå derimot pusher meg akkurat nok til at jeg kan prate om det jeg faktisk skal prate om, samtidig som han har brukt mye tid på å føle meg trygg. Men en psykolog skal ikke få deg til å føle deg verre. Som andre sier, kanskje du kan skrive ned tankene dine og spørre om hun vil lese det. Her kan du også ta opp hva du trenger fra psykologen for at du skal kunne åpne deg. Jeg syns ofte det er lettere å skrive enn å si ting høyt. Jeg kjenner noen som går tur med psykologen sin, da de føler praten går mer naturlig da. Det er jo tross alt en litt merkelig setting, det å sitte i et rom med en fremmed og skulle åpne seg om det en syns er vanskelig.

Det er også ufattelig trist at moren din reager slik, men det kan godt hende hun mener godt. Det er vanskelig for en forelder å se at barnet sliter, og enkelte ganger kan ting komme feil ut. Og vi som sliter har en tendens til å være ekstra ømfintlige og feiltolket mye. Ikke misforstå og tro jeg unnskylder henne. Jeg vet av erfaring at det eneste jeg kan forvente fra mine nærmeste som ikke har slitt psykisk selv, er aksept og anerkjennelse, forståelse kan en ikke forvente.

Til slutt vil jeg si at du er enda ung. Det fins fortsatt masser av tid til utdannelse. Det viktigste nå er å ta vare på deg selv. Ikke bekymre deg for mye for framtiden, eller bekymre deg for at du ikke klarer å se framover. Det er helt vanlig å ikke klare det om en sliter. Fins det kanskje noe lavterskel-tilbud der du bor? Kan hende det fins noen der du kan prate med. Ikke gi helt opp psykologen. Om du ikke klarer å åpne deg helt om det som er vanskelig enda, så si ifra. Spør om dere kan prøve noe annet, som å skrive det ned. Om psykologen er helt håpløs, ta kontakt med fastlegen og spør om det er muligheter for å bytte, eller om det er andre tilbud der du bor.

Anonymous poster hash: f1385...0ae

[Kittykat]

Kjenner meg igjen fra jeg selv var på din alder. Nå er jeg cirka 10 år eldre. Og jeg henger etter med utdanning, jobb og det hele fordi jeg sluttet på VGS. Selv om jeg hadde mine grunner den gang så er det litt bittert i dag å se andre på min alder være etablerte med fine hus og biler, kjernefamilien sin osv mens jeg fortsatt sliter og prøver å lappe sammen det vesle livet jeg har og gjøre det om til noe jeg kan være stolt av og ha det fint i.

De sier disse tingene for å få deg inn på rett spor, så du skal greie å bli et selvstendig menneske som har det bra i livet. Noen ganger gjør og sier andre mennesker ting som kan såre oss, men ofte vil det også sette i gang tankeprosesser.

Så, er det noe du vil i livet ditt? Har du tenkt over hvilke interesser du har, vil du reise litt, hjelpe fattige i andre land, få deg en jobb på sykehjem, ta de fagene du mangler som privatist, gå på folkehøyskole, flytte til et annet land for et år og lære et nytt språk eller kanskje begynne å surfe?

Mulighetene dine er uendelige og du sløser dem bort ved å ligge i senga og synes synd på deg selv, hvis ikke du gjør noe med livet ditt kommer ingen andre til å gjøre noe med det heller, selv om de er glade i deg så har de egne liv å leve. Har du lest litt om egenomsorg? http://ndla.no/nb/node/53808

Trening med andre mennesker hjalp meg utrolig mye for å bli kvitt siste rest av depresjon, du burde prøve det over en lengre periode med en aktivitet du liker å holde på med.

Lykke til!

Som om jeg skulle sagt dette selv. Been there, done that. Av og til så må det til en del "tough love". Det er for at man til slutt skal kunne klare seg selv og bygge seg opp et liv. Jeg er nå i prosessen med et tiltak som forhåpentligvis ender opp med en jobb eller omskolering, etter mange år med angst og depresjon.

Jeg tror ikke psykologen mente det vondt, men man skal ikke føle seg liten og enda mer deprimert etter en behandlingstime. Du kan bytte psykolog og prøve igjen. Hvis man vil bli frisk igjen, så må man ikke gi opp. Man må stå på, selv når enkelte ting blir tøft. Det tar tid, men til slutt så kommer du frem du også

Endret 14. januar 2015 av Kittykat

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen din. Få ny henvisning, og få hjelp til å søke Nav om AAP.

Be moren din lese seg opp på depresjon.

Anonymous poster hash: 84b4d...bcd

[AnonymBruker]

Pøh tøv... Jeg ønsket bare å bli hørt og bli møtt med respekt og forståelse som alle andre mennesker. Føler jeg aldri blir forstått, folk er bare ute etter å påpeke feil og hvor fæl jeg er hele tiden. Ønsker en som hører og forstår og som ikke bare påpeker alle feil og mangler...

Det er fullstendig mulig å forstå hva folk mener og å ha forståelse for det selv om man er fullstendig uenig og påpeker feil og mangler. Om det er flere som påpeker de samme feilene, så er det faktisk en feil der. Det er ALDRI alle andre sin feil om man alltid møter kjipe mennesker. Da er det faktisk en meget stor tjanse at det er deg det er noe galt med. Desto fortere man faktisk innser det, jo fortere går det faktisk å bli frisk. Å ha selvinnsikt kalles det.

Anonymous poster hash: 6c539...a51