Jeg har en sønn..

[AnonymBruker]

Det har jeg ikke gjort. Rusproblematikken er sterkt vektlagt. Men er dette over nå har han gode muligheter å vinne fram med foreldreansvar. Det skal være rus og psykiske problemer før dette nektes i en norsk rettsinstans.

Feil igjen! Det holder faktisk med så "lite" som dårlig (Altså, ikke-eksisterende) samarbeid mellom mor og far. Mor kan legge dette frem og få medhold. Innunder her vil fars tidligere vold osv mot mor også komme. (I de tilfeller det har skjedd da) Nevner det fordi mye annet har noe å si enn BÅDE rus og psykisk helse. Trenger overhode ikke være begge disse da en av dem (alvorlig) holder helt fint! Og JA jeg har nettopp vært gjennom dette selv. Det skal mye til å nekte foreldreansvar, men mange sammensatte grunner (ekte eller oppfunnet av mor) vil gjøre det ganske vanskelig likevel. Å ha vært rusfri siden desember (Dvs. max 40 dager! Om han ble nykter 1 des. og det tviler jeg på ) Lover ikke godt igrunn. Men om han holder seg pluss leverer urinprøver (av egen erfaring vet jeg at null urinprøver fra en narkoman = du ruser deg! I statens øyne) over TID, måneder minst. SÅ kan han ta det til retten.

Anonymous poster hash: b56f8...f6f

[AnonymBruker]

Ja "gjest" gjorde meg oppmerksom på at han hadde sprukket. Du ser svaret der at jeg ikke er uenig.

Rus og psykiske problemer hører ikke sammen med barn. Det mener jeg helt klart om noen skulle lure.

Hei Peter, jeg leste dessverre ikke langt nok ned i tråden hvor jeg ser at ting ble ryddet opp i. Du må bare se bort ifra mitt (overflødige) svar om du ønsker Beklager

Anonymous poster hash: b56f8...f6f

[AnonymBruker]

Problemet er at jeg blir sjalu når jeg hører om andre som får oppdra sine egne unger. Det gjør utrolig vondt. Det er ikke bare på kg, men overalt!

Ok, det er ikke vanskelig å forstå smerten din. Eller at "alle" har vært imot deg osv. Du har opplevd mye dritt, mye mer enn de fleste. Jeg har svart deg før, og poengene mine går egentlig ikke inn fordi du er for fanget i nettet ditt av selvmedlidenhet til å se ansvaret ditt og ta det ordentlig. Jeg mener fortsatt at du ville dra god nytte av å bo på en døgninstitusjon hvor de har kompetanse for rus og psykiske lidelser. Jeg skal fortelle deg to små ting:

Bodde på institusjon for rus da jeg var 18. Hadde blitt kasta ut fra mamma pga rus og turte ikke dra til pappa fordi han pleide å misbruke meg pluss slå meg. Han drakk også alt for mye. Jeg levde i parker i Oslo (sommertid) og som jente så blir man utsatt for mye rart i det miljøet. Du kan tro jeg følte verden var i mot meg for å si det sånn. Hvorfor faen skulle jeg bli nykter da? Familien min som skulle elske meg hadde behandlet meg som dritt, "venner" på skolen bare mobbet meg og ingen gutter likte meg engang! Før jeg begynte å ruse meg da. Men så ble jeg innlagt på den institusjonen da og de som jobbet der syntes så synd på meg stakkars lille jenta som hadde vært gjennom så mye vondt. Jeg satt på fanget til flere av damene der og fikk meg "ekstra mammaer". De flettet håret mitt og spilte kort med meg. De fortalte meg hele tiden at det var synd på meg som hadde opplevd alt for mye. Jeg hadde angst og orket ikke bli med ut i butikken/ut å spise/på tur med folk osv. Jeg sa "jeg klarer ikke". De lot meg bli hjemme, de sa også til meg at jeg ikke klarte å bli med. Jeg hadde tross alt hatt det så vondt så det var ikke "rart" at jeg ikke klarte sånt sa de. Jeg ble verre og verre og etter noen mnd så satt jeg kun i senga mi. Turte ikke gå ut i stua med de andre jentene som bodde der engang. Det gikk nesten ett år på denne måten! INGENTING skjedde med meg i utviklinga mi. Jeg var den samme umodne jenta. Men SÅ kom det en ny ansatt der. Hu tok meg til side og hevet stemmen og var litt streng. Hu fortalte meg rett ut at det var da søren ikke synd på meg selv om jeg hadde hatt det vondt. Jeg hadde ikke noe mindre ansvar enn andre folk! Jeg fortjente å ha det like bra jeg som andre folk. Hvis jeg ville ha det bedre fikk jeg se å skjerpe meg og gå fremover uansett hvem som prøvde å stoppe meg, uansett hvor mange ganger jeg falt og uansett hvor lang tid det tok. 6 år senere: Mange, mange feilsteg, masse overdoser og rus, masse skader på kroppen, mange har jeg mistet, ødelagt mange relasjoner, masse gjeld, ingen skole, ja lista er lang over ting jeg ikke har. Men vet du hva jeg har da? 2,5 år uten narkotika og alkohol. Jeg eier min egen leilighet (betaler på lån) fordi kommunen stolte endelig nok på meg til å gi meg startlån. Jeg har kontakt med familien min og de stoler på meg. Jeg har et nydelig barn som er trygg og har det bra. Jeg har det bra, selv om ting er kjipt og vanskelig innimellom og jeg "savner" noen ganger å bare sette en sprøyte for å få noen minutters pause så gjør jeg det ikke. Jeg setter meg ned og tenker: hva er egentlig best? Noen minutter med (god) rus eller denne dagen jeg nå har med bestevenninnen som er på besøk og mitt herlige barn som leker så lykkelig? Svaret er enkelt.

En gang jeg bodde på en behandlingsinstitusjon noen år etter dette så klagde og søyt jeg litt pga det som skjedde i barndommen min. Da kom det en jente som også bodde der og bad meg være positiv. Ikke så mye, bare så mye som jeg klarte for eksempel skrive ned 3 positive ting hver kveld. Gjerne enkle ting som at det var sol/god mat osv. Jeg tenkte "så lett for deg å si, lett for folk som har hatt det lett å være positive.." Men så fikk jeg vite at hun hadde opplevd akkurat det samme som meg: overgrep fra sin far. Bare at hun hadde også hatt en mamma som ruset seg. Hun hadde også blitt flyttet i fosterhjem for å få det godt men der møtte hun en fosterfar som også forgrep seg på henne. Ja, det er sykt.. Hun var en enorm inspirasjon for meg og jeg kommer aldri til å glemme henne. Hvis hun klarer, klarer jeg også tenkte jeg. Og det gjorde jeg. Det kan du også. Du skriker jo så intenst etter det. Men helt ærlig hva forventer du? At du skal ligge på sofaen mens noen andre gjør deg frisk? Helst en uskyldig jente og et uskyldig barn! Det går ikke, dette er ikke enkelt vennen

Ingen stopper deg fra å dra til legen og begynne på urinprøver (du må betale litt men kan søke nav om refusjon-dette hjelper psykologen deg med). Ingen stopper deg fra å invitere eksen til familievernskontoret. Ingen stopper deg fra NOE. Selv om du liker å fortelle deg selv det. Du har det vondt pga andre, du ser ikke sønnen din pga eksen din, du ville hatt det lettere om du hadde et barn du hadde kontakt med. Du ville oppført deg bedre om andre ikke var så onde, du ville gått ferdig skolen om læreren ikke behandlet deg så urettferdig, du ville fortsatt å jobbe om de ikke mobbet deg sånn- N E I kjære, NEI det er ikke sånn.

Jeg forteller deg nå at du ville klart alt dette om du ikke hadde gitt deg. Det sagt så trengs medisiner i noen tilfeller (husker ikke akkurat nå hva du har sagt om dette) Og det kan være en god drahjelp i tillegg til samtaleterapi. Lykke til uansett om du fortsetter å skrive ut frustrasjonen din på KG og alltid måtte understreke at det tross alt ikke er DU som begynte, men noen andre. Lykke til uansett om du ikke skjerper deg og oppfører deg som en mann. Selv om du har vært svak så kan du velge å være sterk.

Kunne/burde kanskje tatt dette på pm, men gjort ferdig nå.

Anonymous poster hash: b56f8...f6f

[Bootybuilder]

Jeg droppa ut av skolen for jeg klarte ikke gå der. Lærerne tenkte kun på de flinke og ga faen i de som slet. Så var det noen som drev med falske rykter om meg som vanlig. Skole klarer jeg bare ikke. Har ikke studert noe siden. Har prøvd meg i jobb, men der begynte mobbinga igjen, for de bestemte seg for å ikke like meg.

Nettopp, du ønsker jo ikke et bedre liv for deg selv, men skal heller sitte og vente på at det skal falle ned i hodet på deg. Da har jeg en nyhet til deg, det kommer ikke til å skje! DU må ta ansvar, DU må legge det vonde bak deg, DU må ta tak i livet ditt.

[AnonymBruker]

Ja da får du bare sitte der og synes synd på deg selv da.

Anonymous poster hash: 822e4...67e

Helt enig. Han velger å sitte hjemme og syns synd på seg selv. Alle er slemme mot han, men han er en engel som aldri gjør noe galt. Snille, lille TS som er så perfekt.

Anonymous poster hash: e533f...33c

[Gjest Sitrondrops]

Jeg får vondt i hodet av å høre om livet ditt.

[Leini]

Ok, det er ikke vanskelig å forstå smerten din. Eller at "alle" har vært imot deg osv. Du har opplevd mye dritt, mye mer enn de fleste. Jeg har svart deg før, og poengene mine går egentlig ikke inn fordi du er for fanget i nettet ditt av selvmedlidenhet til å se ansvaret ditt og ta det ordentlig. Jeg mener fortsatt at du ville dra god nytte av å bo på en døgninstitusjon hvor de har kompetanse for rus og psykiske lidelser. Jeg skal fortelle deg to små ting:

Bodde på institusjon for rus da jeg var 18. Hadde blitt kasta ut fra mamma pga rus og turte ikke dra til pappa fordi han pleide å misbruke meg pluss slå meg. Han drakk også alt for mye. Jeg levde i parker i Oslo (sommertid) og som jente så blir man utsatt for mye rart i det miljøet. Du kan tro jeg følte verden var i mot meg for å si det sånn. Hvorfor faen skulle jeg bli nykter da? Familien min som skulle elske meg hadde behandlet meg som dritt, "venner" på skolen bare mobbet meg og ingen gutter likte meg engang! Før jeg begynte å ruse meg da. Men så ble jeg innlagt på den institusjonen da og de som jobbet der syntes så synd på meg stakkars lille jenta som hadde vært gjennom så mye vondt. Jeg satt på fanget til flere av damene der og fikk meg "ekstra mammaer". De flettet håret mitt og spilte kort med meg. De fortalte meg hele tiden at det var synd på meg som hadde opplevd alt for mye. Jeg hadde angst og orket ikke bli med ut i butikken/ut å spise/på tur med folk osv. Jeg sa "jeg klarer ikke". De lot meg bli hjemme, de sa også til meg at jeg ikke klarte å bli med. Jeg hadde tross alt hatt det så vondt så det var ikke "rart" at jeg ikke klarte sånt sa de. Jeg ble verre og verre og etter noen mnd så satt jeg kun i senga mi. Turte ikke gå ut i stua med de andre jentene som bodde der engang. Det gikk nesten ett år på denne måten! INGENTING skjedde med meg i utviklinga mi. Jeg var den samme umodne jenta. Men SÅ kom det en ny ansatt der. Hu tok meg til side og hevet stemmen og var litt streng. Hu fortalte meg rett ut at det var da søren ikke synd på meg selv om jeg hadde hatt det vondt. Jeg hadde ikke noe mindre ansvar enn andre folk! Jeg fortjente å ha det like bra jeg som andre folk. Hvis jeg ville ha det bedre fikk jeg se å skjerpe meg og gå fremover uansett hvem som prøvde å stoppe meg, uansett hvor mange ganger jeg falt og uansett hvor lang tid det tok. 6 år senere: Mange, mange feilsteg, masse overdoser og rus, masse skader på kroppen, mange har jeg mistet, ødelagt mange relasjoner, masse gjeld, ingen skole, ja lista er lang over ting jeg ikke har. Men vet du hva jeg har da? 2,5 år uten narkotika og alkohol. Jeg eier min egen leilighet (betaler på lån) fordi kommunen stolte endelig nok på meg til å gi meg startlån. Jeg har kontakt med familien min og de stoler på meg. Jeg har et nydelig barn som er trygg og har det bra. Jeg har det bra, selv om ting er kjipt og vanskelig innimellom og jeg "savner" noen ganger å bare sette en sprøyte for å få noen minutters pause så gjør jeg det ikke. Jeg setter meg ned og tenker: hva er egentlig best? Noen minutter med (god) rus eller denne dagen jeg nå har med bestevenninnen som er på besøk og mitt herlige barn som leker så lykkelig? Svaret er enkelt.

En gang jeg bodde på en behandlingsinstitusjon noen år etter dette så klagde og søyt jeg litt pga det som skjedde i barndommen min. Da kom det en jente som også bodde der og bad meg være positiv. Ikke så mye, bare så mye som jeg klarte for eksempel skrive ned 3 positive ting hver kveld. Gjerne enkle ting som at det var sol/god mat osv. Jeg tenkte "så lett for deg å si, lett for folk som har hatt det lett å være positive.." Men så fikk jeg vite at hun hadde opplevd akkurat det samme som meg: overgrep fra sin far. Bare at hun hadde også hatt en mamma som ruset seg. Hun hadde også blitt flyttet i fosterhjem for å få det godt men der møtte hun en fosterfar som også forgrep seg på henne. Ja, det er sykt.. Hun var en enorm inspirasjon for meg og jeg kommer aldri til å glemme henne. Hvis hun klarer, klarer jeg også tenkte jeg. Og det gjorde jeg. Det kan du også. Du skriker jo så intenst etter det. Men helt ærlig hva forventer du? At du skal ligge på sofaen mens noen andre gjør deg frisk? Helst en uskyldig jente og et uskyldig barn! Det går ikke, dette er ikke enkelt vennen

Ingen stopper deg fra å dra til legen og begynne på urinprøver (du må betale litt men kan søke nav om refusjon-dette hjelper psykologen deg med). Ingen stopper deg fra å invitere eksen til familievernskontoret. Ingen stopper deg fra NOE. Selv om du liker å fortelle deg selv det. Du har det vondt pga andre, du ser ikke sønnen din pga eksen din, du ville hatt det lettere om du hadde et barn du hadde kontakt med. Du ville oppført deg bedre om andre ikke var så onde, du ville gått ferdig skolen om læreren ikke behandlet deg så urettferdig, du ville fortsatt å jobbe om de ikke mobbet deg sånn- N E I kjære, NEI det er ikke sånn.

Jeg forteller deg nå at du ville klart alt dette om du ikke hadde gitt deg. Det sagt så trengs medisiner i noen tilfeller (husker ikke akkurat nå hva du har sagt om dette) Og det kan være en god drahjelp i tillegg til samtaleterapi. Lykke til uansett om du fortsetter å skrive ut frustrasjonen din på KG og alltid måtte understreke at det tross alt ikke er DU som begynte, men noen andre. Lykke til uansett om du ikke skjerper deg og oppfører deg som en mann. Selv om du har vært svak så kan du velge å være sterk.

Kunne/burde kanskje tatt dette på pm, men gjort ferdig nå.

Anonymous poster hash: b56f8...f6f

Slike som deg står det respekt av. Som har opplevd dritt men reiser seg og greier å komme ut av miljøet og skape et godt liv! Veldig bra skrevet!

Og Tissefant: Jeg er ikke spesielt god på å huske de forskjellige brukerne, så dette blir kun basert på det jeg har lest i denne tråden.

Det er tydlig at du er glad i sønnen din. Eneste muligheten for å få noe mer (og bedre) samvær, er at du får ryddet opp i livet ditt. Ja du har opplevd dritt, men det er vi mange som har, -men du må ta deg selv i nakken og rett og slett se fremover! Hold deg unna rus, studere,jobbe. Samt få bekreftelse på at du virkelig ikke ruser deg mer. Er motivasjonen stor nok, så greier du det!

Det at du ikke har gode minner med skolegang tidligere bør ikke stoppe deg fra å prøve en gang til.

[AnonymBruker]

Ok, det er ikke vanskelig å forstå smerten din. Eller at "alle" har vært imot deg osv. Du har opplevd mye dritt, mye mer enn de fleste. Jeg har svart deg før, og poengene mine går egentlig ikke inn fordi du er for fanget i nettet ditt av selvmedlidenhet til å se ansvaret ditt og ta det ordentlig. Jeg mener fortsatt at du ville dra god nytte av å bo på en døgninstitusjon hvor de har kompetanse for rus og psykiske lidelser. Jeg skal fortelle deg to små ting:

Bodde på institusjon for rus da jeg var 18. Hadde blitt kasta ut fra mamma pga rus og turte ikke dra til pappa fordi han pleide å misbruke meg pluss slå meg. Han drakk også alt for mye. Jeg levde i parker i Oslo (sommertid) og som jente så blir man utsatt for mye rart i det miljøet. Du kan tro jeg følte verden var i mot meg for å si det sånn. Hvorfor faen skulle jeg bli nykter da? Familien min som skulle elske meg hadde behandlet meg som dritt, "venner" på skolen bare mobbet meg og ingen gutter likte meg engang! Før jeg begynte å ruse meg da. Men så ble jeg innlagt på den institusjonen da og de som jobbet der syntes så synd på meg stakkars lille jenta som hadde vært gjennom så mye vondt. Jeg satt på fanget til flere av damene der og fikk meg "ekstra mammaer". De flettet håret mitt og spilte kort med meg. De fortalte meg hele tiden at det var synd på meg som hadde opplevd alt for mye. Jeg hadde angst og orket ikke bli med ut i butikken/ut å spise/på tur med folk osv. Jeg sa "jeg klarer ikke". De lot meg bli hjemme, de sa også til meg at jeg ikke klarte å bli med. Jeg hadde tross alt hatt det så vondt så det var ikke "rart" at jeg ikke klarte sånt sa de. Jeg ble verre og verre og etter noen mnd så satt jeg kun i senga mi. Turte ikke gå ut i stua med de andre jentene som bodde der engang. Det gikk nesten ett år på denne måten! INGENTING skjedde med meg i utviklinga mi. Jeg var den samme umodne jenta. Men SÅ kom det en ny ansatt der. Hu tok meg til side og hevet stemmen og var litt streng. Hu fortalte meg rett ut at det var da søren ikke synd på meg selv om jeg hadde hatt det vondt. Jeg hadde ikke noe mindre ansvar enn andre folk! Jeg fortjente å ha det like bra jeg som andre folk. Hvis jeg ville ha det bedre fikk jeg se å skjerpe meg og gå fremover uansett hvem som prøvde å stoppe meg, uansett hvor mange ganger jeg falt og uansett hvor lang tid det tok. 6 år senere: Mange, mange feilsteg, masse overdoser og rus, masse skader på kroppen, mange har jeg mistet, ødelagt mange relasjoner, masse gjeld, ingen skole, ja lista er lang over ting jeg ikke har. Men vet du hva jeg har da? 2,5 år uten narkotika og alkohol. Jeg eier min egen leilighet (betaler på lån) fordi kommunen stolte endelig nok på meg til å gi meg startlån. Jeg har kontakt med familien min og de stoler på meg. Jeg har et nydelig barn som er trygg og har det bra. Jeg har det bra, selv om ting er kjipt og vanskelig innimellom og jeg "savner" noen ganger å bare sette en sprøyte for å få noen minutters pause så gjør jeg det ikke. Jeg setter meg ned og tenker: hva er egentlig best? Noen minutter med (god) rus eller denne dagen jeg nå har med bestevenninnen som er på besøk og mitt herlige barn som leker så lykkelig? Svaret er enkelt.

En gang jeg bodde på en behandlingsinstitusjon noen år etter dette så klagde og søyt jeg litt pga det som skjedde i barndommen min. Da kom det en jente som også bodde der og bad meg være positiv. Ikke så mye, bare så mye som jeg klarte for eksempel skrive ned 3 positive ting hver kveld. Gjerne enkle ting som at det var sol/god mat osv. Jeg tenkte "så lett for deg å si, lett for folk som har hatt det lett å være positive.." Men så fikk jeg vite at hun hadde opplevd akkurat det samme som meg: overgrep fra sin far. Bare at hun hadde også hatt en mamma som ruset seg. Hun hadde også blitt flyttet i fosterhjem for å få det godt men der møtte hun en fosterfar som også forgrep seg på henne. Ja, det er sykt.. Hun var en enorm inspirasjon for meg og jeg kommer aldri til å glemme henne. Hvis hun klarer, klarer jeg også tenkte jeg. Og det gjorde jeg. Det kan du også. Du skriker jo så intenst etter det. Men helt ærlig hva forventer du? At du skal ligge på sofaen mens noen andre gjør deg frisk? Helst en uskyldig jente og et uskyldig barn! Det går ikke, dette er ikke enkelt vennen

Ingen stopper deg fra å dra til legen og begynne på urinprøver (du må betale litt men kan søke nav om refusjon-dette hjelper psykologen deg med). Ingen stopper deg fra å invitere eksen til familievernskontoret. Ingen stopper deg fra NOE. Selv om du liker å fortelle deg selv det. Du har det vondt pga andre, du ser ikke sønnen din pga eksen din, du ville hatt det lettere om du hadde et barn du hadde kontakt med. Du ville oppført deg bedre om andre ikke var så onde, du ville gått ferdig skolen om læreren ikke behandlet deg så urettferdig, du ville fortsatt å jobbe om de ikke mobbet deg sånn- N E I kjære, NEI det er ikke sånn.

Jeg forteller deg nå at du ville klart alt dette om du ikke hadde gitt deg. Det sagt så trengs medisiner i noen tilfeller (husker ikke akkurat nå hva du har sagt om dette) Og det kan være en god drahjelp i tillegg til samtaleterapi. Lykke til uansett om du fortsetter å skrive ut frustrasjonen din på KG og alltid måtte understreke at det tross alt ikke er DU som begynte, men noen andre. Lykke til uansett om du ikke skjerper deg og oppfører deg som en mann. Selv om du har vært svak så kan du velge å være sterk.

Kunne/burde kanskje tatt dette på pm, men gjort ferdig nå.

Anonymous poster hash: b56f8...f6f

DETTE!

Anonymous poster hash: 822e4...67e

[frøkna]

Jeg droppa ut av skolen for jeg klarte ikke gå der. Lærerne tenkte kun på de flinke og ga faen i de som slet. Så var det noen som drev med falske rykter om meg som vanlig. Skole klarer jeg bare ikke. Har ikke studert noe siden. Har prøvd meg i jobb, men der begynte mobbinga igjen, for de bestemte seg for å ikke like meg.

Å, du minner meg om eksen min. Alt i livet hans var noen andre sin feil. Han "prøvde" liksom, men av en eller annen grunn var alle liksom slemme mot han, stakk han i ryggen eller gjorde det vanskelig for han. Og med den forferdelige barndommen hans så kunne vel ikke jeg stå der å forvente at han løfta en finger for noenting vel?

Mitt råd til deg: Ta deg sammen! Slutt å skyld på andre. Ingen andre tar ansvar for ditt liv annet enn deg selv! Ingen i livet ditt skylder deg en dritt, begynn å ta ansvar for deg selv så kommer disse tingene du vil ha i livet ditt av seg selv. Problemene dine tåker synet ditt for hva du virkelig må gjøre. Ikke bruk energi, tanker og krefter på å finne unnskyldninger eller problemer. Finn LØSNINGER.

[Gjest Kili]

Ok, det er ikke vanskelig å forstå smerten din. Eller at "alle" har vært imot deg osv. Du har opplevd mye dritt, mye mer enn de fleste. Jeg har svart deg før, og poengene mine går egentlig ikke inn fordi du er for fanget i nettet ditt av selvmedlidenhet til å se ansvaret ditt og ta det ordentlig. Jeg mener fortsatt at du ville dra god nytte av å bo på en døgninstitusjon hvor de har kompetanse for rus og psykiske lidelser. Jeg skal fortelle deg to små ting:

Bodde på institusjon for rus da jeg var 18. Hadde blitt kasta ut fra mamma pga rus og turte ikke dra til pappa fordi han pleide å misbruke meg pluss slå meg. Han drakk også alt for mye. Jeg levde i parker i Oslo (sommertid) og som jente så blir man utsatt for mye rart i det miljøet. Du kan tro jeg følte verden var i mot meg for å si det sånn. Hvorfor faen skulle jeg bli nykter da? Familien min som skulle elske meg hadde behandlet meg som dritt, "venner" på skolen bare mobbet meg og ingen gutter likte meg engang! Før jeg begynte å ruse meg da. Men så ble jeg innlagt på den institusjonen da og de som jobbet der syntes så synd på meg stakkars lille jenta som hadde vært gjennom så mye vondt. Jeg satt på fanget til flere av damene der og fikk meg "ekstra mammaer". De flettet håret mitt og spilte kort med meg. De fortalte meg hele tiden at det var synd på meg som hadde opplevd alt for mye. Jeg hadde angst og orket ikke bli med ut i butikken/ut å spise/på tur med folk osv. Jeg sa "jeg klarer ikke". De lot meg bli hjemme, de sa også til meg at jeg ikke klarte å bli med. Jeg hadde tross alt hatt det så vondt så det var ikke "rart" at jeg ikke klarte sånt sa de. Jeg ble verre og verre og etter noen mnd så satt jeg kun i senga mi. Turte ikke gå ut i stua med de andre jentene som bodde der engang. Det gikk nesten ett år på denne måten! INGENTING skjedde med meg i utviklinga mi. Jeg var den samme umodne jenta. Men SÅ kom det en ny ansatt der. Hu tok meg til side og hevet stemmen og var litt streng. Hu fortalte meg rett ut at det var da søren ikke synd på meg selv om jeg hadde hatt det vondt. Jeg hadde ikke noe mindre ansvar enn andre folk! Jeg fortjente å ha det like bra jeg som andre folk. Hvis jeg ville ha det bedre fikk jeg se å skjerpe meg og gå fremover uansett hvem som prøvde å stoppe meg, uansett hvor mange ganger jeg falt og uansett hvor lang tid det tok. 6 år senere: Mange, mange feilsteg, masse overdoser og rus, masse skader på kroppen, mange har jeg mistet, ødelagt mange relasjoner, masse gjeld, ingen skole, ja lista er lang over ting jeg ikke har. Men vet du hva jeg har da? 2,5 år uten narkotika og alkohol. Jeg eier min egen leilighet (betaler på lån) fordi kommunen stolte endelig nok på meg til å gi meg startlån. Jeg har kontakt med familien min og de stoler på meg. Jeg har et nydelig barn som er trygg og har det bra. Jeg har det bra, selv om ting er kjipt og vanskelig innimellom og jeg "savner" noen ganger å bare sette en sprøyte for å få noen minutters pause så gjør jeg det ikke. Jeg setter meg ned og tenker: hva er egentlig best? Noen minutter med (god) rus eller denne dagen jeg nå har med bestevenninnen som er på besøk og mitt herlige barn som leker så lykkelig? Svaret er enkelt.

En gang jeg bodde på en behandlingsinstitusjon noen år etter dette så klagde og søyt jeg litt pga det som skjedde i barndommen min. Da kom det en jente som også bodde der og bad meg være positiv. Ikke så mye, bare så mye som jeg klarte for eksempel skrive ned 3 positive ting hver kveld. Gjerne enkle ting som at det var sol/god mat osv. Jeg tenkte "så lett for deg å si, lett for folk som har hatt det lett å være positive.." Men så fikk jeg vite at hun hadde opplevd akkurat det samme som meg: overgrep fra sin far. Bare at hun hadde også hatt en mamma som ruset seg. Hun hadde også blitt flyttet i fosterhjem for å få det godt men der møtte hun en fosterfar som også forgrep seg på henne. Ja, det er sykt.. Hun var en enorm inspirasjon for meg og jeg kommer aldri til å glemme henne. Hvis hun klarer, klarer jeg også tenkte jeg. Og det gjorde jeg. Det kan du også. Du skriker jo så intenst etter det. Men helt ærlig hva forventer du? At du skal ligge på sofaen mens noen andre gjør deg frisk? Helst en uskyldig jente og et uskyldig barn! Det går ikke, dette er ikke enkelt vennen

Ingen stopper deg fra å dra til legen og begynne på urinprøver (du må betale litt men kan søke nav om refusjon-dette hjelper psykologen deg med). Ingen stopper deg fra å invitere eksen til familievernskontoret. Ingen stopper deg fra NOE. Selv om du liker å fortelle deg selv det. Du har det vondt pga andre, du ser ikke sønnen din pga eksen din, du ville hatt det lettere om du hadde et barn du hadde kontakt med. Du ville oppført deg bedre om andre ikke var så onde, du ville gått ferdig skolen om læreren ikke behandlet deg så urettferdig, du ville fortsatt å jobbe om de ikke mobbet deg sånn- N E I kjære, NEI det er ikke sånn.

Jeg forteller deg nå at du ville klart alt dette om du ikke hadde gitt deg. Det sagt så trengs medisiner i noen tilfeller (husker ikke akkurat nå hva du har sagt om dette) Og det kan være en god drahjelp i tillegg til samtaleterapi. Lykke til uansett om du fortsetter å skrive ut frustrasjonen din på KG og alltid måtte understreke at det tross alt ikke er DU som begynte, men noen andre. Lykke til uansett om du ikke skjerper deg og oppfører deg som en mann. Selv om du har vært svak så kan du velge å være sterk.

Kunne/burde kanskje tatt dette på pm, men gjort ferdig nå.

Anonymous poster hash: b56f8...f6f

Takk for et tankevekkende innlegg! Jeg beundrer sånne som deg som er så sterk, og blir flau over meg selv for at jeg er så svak innvendig. Jeg har alltid vert det. Kommer sikkert alltid til å bli det. Jeg kjemper virkelig hardt for å bedre meg. Det er dessverre alt for lett å skylde på mennesker som har vert med å ødelagt for meg, i stedet for å gi faen i de personene. Men jeg skal prøve og prøve helt til jeg klarer det. Den minste motstand får meg til å sitte å synes synd på meg selv. Vil skjerpe meg. Skal! Selv om det er jævlig tungt og sikkert en hard og lang kamp for sånne svake mennesker som meg.

Kjempebra at det gikk bra med deg tilslutt og håper du får være lykkelig resten av livet! Det fortjener du!

[Gjest Kili]

Helt enig. Han velger å sitte hjemme og syns synd på seg selv. Alle er slemme mot han, men han er en engel som aldri gjør noe galt. Snille, lille TS som er så perfekt.

Anonymous poster hash: e533f...33c

Jeg har aldri sagt at jeg er perfekt! Jeg er langt i fra en engel! Jeg har gjort mye dumt i livet.

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at du er sint og bitter på grunn av at du har hatt et vanskeligere liv enn mange andre. Jeg kan også forstå at det å gjøre de riktige valgene her i livet er en tøffere motbakke for deg å gå, enn for mange andre. Men det betyr ikke at du er fritatt for ansvar for egen livssituasjon. Du må ta et solid tak i ditt eget liv og snu det til det bedre. Men hvordan kan du ta tak i ditt eget liv hvis alt er andres skyld? Det går ikke, det sier seg selv.

Du er nødt til å finne en måte å gi slipp på bitterheten og sinnet ditt, for det kan virke som det spiser deg opp innvendig og kveler et hvert tilløp til en positiv tanke. Og du må finne en annen "coping-mechanism" (for å si det på godt norsk), enn rus, sinne og bitterhet. Hva gjør du når du blir frustrert? Sint? irritert? Lei deg? Hvordan håndterer du disse følelsene? Lar du følelsene styre deg fullstendig eller klarer du å ta kontroll over de?

Foreslår at du begynner i det små og tar et skritt av gangen. I stedet for å tenke "nå skal jeg få livet mitt på rett kjøl", så tenk heller at nå skal du bare holde deg rusfri. Når kalenderen viser februar, så skal du i tillegg til å fortsatt holde deg rusfri, også finne deg en fornuftig aktivitet, feks. frivillig arbeid som du er med på en dag i uken. Og sånn fortsetter det, et skritt av gangen. Få gjerne psykologen din til å sette opp en plan med slike små del-mål.

Kanskje du etterhvert kan skaffe deg en hund? Det tror jeg kan gjøre deg mye godt, da det forplikter å ha ansvaret for et lite vesen i tillegg til at de er veldig gode lyttere. Men først håper jeg du får kontroll på sinnet ditt, for slikt merker hunder veldig raskt.

Anonymous poster hash: 781a8...02d

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor du tror du kan barneoppdragelse bedre enn foreldre som har barna sine daglig kun på grunn av at du har en sønn du så å si aldri ser. I tillegg er du rusmisbruker. Kan du ikke forstå at andre synes dette er provoserende? På tide å komme ned fra sin høye hest. Selvsagt finnes det foreldre som absolutt ikke burde ha blitt foreldre, men det gjelder ikke majoriteten.

Ja jeg dummet meg ut da, men synes den dama burde lære å tilgi. Hun var ikke akkurat en engel selv.

Herregud, hun sliter ikke paranoia selv om hun missforstår anonymbruker funksjonen. Unødvendig kommentar.

Du forstod tydeligvis ikke spørsmålet til denne AB'en. Vedkommende skrev da følgelig:

"Sliter du med paranoia eller mangler du forståelse for anonymbruker-funksjonen"

Anonymous poster hash: 4c435...e61

[Gjest Silje1]

Ja, dette er min andre bruker.

Takk for fint svar

Har ikke peiling. Hun fikk tydeligvis lov. De flyttet etter et år ca. Plutselig bodde de i et annet land et av nabolanda de er flyttet til. Han hun er sammen med nå bodde også med henne i Norge da.

Hun har ikke lov til å flytte mer en 40 km - 4 mil uten ditt samtykke, det har forøvrig ikke du heller. Og samtykket skal skrives på papir. Endret 13. januar 2015 av Silje1

[AnonymBruker]

Jeg hadde ingen anelse om at det var 16 åringer på den festen. Dessuten brukte jeg kondom når det gjaldt henne. Likevel var ikke det nok. Jeg bruker alltid kondom når det gjelder ons. Jeg brukte ikke kondom med hun jeg var i et forhold med (hun var like gammel som meg) som jeg har en gutt med. Jeg var dum den gangen og angrer på det, men jeg er evig glad i gutten og det klarer jeg ikke styre eller endre på.

Åja, har du ONS? Men anser du ikke kvinner som har ONS som horer og løsslupne da?

Fra en far til en annen:

Jeg synes det står respekt av deg å tåle kritikken du får. Jeg har ikke lest mye av det du har skrevet her inne, og jeg ser jo at du har mange i mot deg.

Jeg synes det er stygt gjort å hetse deg på den måten de mener du har hetset dem - spesielt i en tråd som dette.

At du har en sønn på 3 år som du er glad i, skal du iallefall ikke la noen ta fra deg gleden av. Det er en spesiell følelse å være pappa. Selv om du ikke ser han så ofte du ønsker.

Min kjæreste var også utro, og det endte opp med at vi flyttet fra hverandre. Resulatet er egentlig at jeg går glipp av 50% av livet hans, selv om jeg har han annenhver uke.

Når det kommer til et forhold mellom far og sønn, er ingenting annet enn 100% kontakt godt nok. Jeg forstår deg virkelig, og håper at det ordner seg for deg - og for sønnen din.

Når det er sagt, er jeg enig i at dersom du har problemer med narkotika eller alkohol, så er det beste for sønnen din å aldri oppleve deg som den personen du er når du er ruset. Selv om det bare er "litt".

Du vil alltid være pappa, og du vil alltid være forbildet hans. En eventuell stefar kan ikke, og kommer aldri til å kunne ta din plass. Uansett hvor store rusproblemer du måtte ha, og det er noe du burde være bevisst på. Sønnen din vil ønske å bli som deg. Han vil ikke bare å ønske å bli som deg når det kommer til dine gode sider - men han ønsker å bli som hele deg!

Derfor synes jeg du skal gjøre alt hva du kan for å bli rusfri, skifte livstaktikk og gjøre de skippertakene som kreves, lenge FØR han er gammel nok til å fortelle at han ønsker mer tid med deg.

Ta pisseprøver, gjør det du kan gjøre selv for å dokumentere livet ditt - på eget inititativ. Bevis at du er den faren som sønnen din ønsker at du skal være.

Det er ingenting som føles bedre enn når sønnen min ser på meg med beundring, og antakeligvis tenker at "sånn vil jeg også klare".

Ønsker deg lykke til med både sønn, og de valgene du måtte ta - de kan nok kanskje bli tøffe - men ut ifra hva du skriver, ser det ut til at du har funnet den motivasjonen du kanskje trenger for å endre måten livet har kjørt deg hardt på.

Anonymous poster hash: 8ae6b...d69

Det er ikke nødvendigvis sant. Dette var et lite reflektert utsagn. Det er svært mange som har tatt avstand fra den ene eller begge av sine (biologiske) foreldre. Det er mange som ikke anser den biologiske faren sin (eller moren for den saks skyld) som sin far. I mange slike tilfeller har nettopp en eventuell stefar tatt hans plass. Det er faktisk et slikt tilfelle i familien min, som ligner svært mye på denne situasjonen. Selv anser ikke jeg min biologiske far som faren min, og jeg ser absolutt ikke opp til han eller ønsker å bli som han.

Anonymous poster hash: 4c435...e61

[AnonymBruker]

Hun har ikke lov til å flytte mer en 40 km - 4 mil uten ditt samtykke, det har forøvrig ikke du heller. Og samtykket skal skrives på papir.

Moren har 100% samvær. Dette betyr ingenting da.

Anonymous poster hash: 4c435...e61

[Gjest Gjest]

Moren har 100% samvær. Dette betyr ingenting da.

Anonymous poster hash: 4c435...e61

Er det ikke omsorgsrett du snakker om?

[AnonymBruker]

Jeg droppa ut av skolen for jeg klarte ikke gå der. Lærerne tenkte kun på de flinke og ga faen i de som slet. Så var det noen som drev med falske rykter om meg som vanlig. Skole klarer jeg bare ikke. Har ikke studert noe siden. Har prøvd meg i jobb, men der begynte mobbinga igjen, for de bestemte seg for å ikke like meg.

Når skal du begynne å ta ansvar for ditt eget liv? Du skylder på alle andre for alle problemene i livet ditt, og det du ikke klarer å skylde på andre, bortforklarer du heller med at andre gjør det samme eller gjør noe verre.

Anonymous poster hash: 4c435...e61

[AnonymBruker]

Er det ikke omsorgsrett du snakker om?

Ja, det var det jeg mente. Takk.

Anonymous poster hash: 4c435...e61

[AnonymBruker]

Jeg har aldri sagt at jeg er perfekt! Jeg er langt i fra en engel! Jeg har gjort mye dumt i livet.

Du skylder konstant på andre, andre er dumme og slemme fordi du ikke klarer noen ting. Andre sin feil, alt er andre sin feil og det er selvfølgelig alle andre sin feil at du tok dop, ikke ser sønnen din, ikke kommer deg gjennom jobb, ikke kom deg gjennom skole.

I fjor sommer/høst skrev du at rusen var den eneste tingen som holdt deg oppe og du aldri skulle slutte.

Anonymous poster hash: e533f...33c