Sønn og far havnet i slosskamp

[Gjest brutal_mann]

Hør på deg selv. Du kjenner, i følge deg selv, sønnen din inn og ut. samtidig som du sier at du ikke visste hvor lei eg han var. På tide å ta et hint og innse at det er på tide å få hjelp? Du snakker om kommunikasjon, men hva hjelper det å si en masse med ord når ordene ikke har innhold og sjel? Når jeg leser dine ord så hører jeg et distansert og pertentlig menneske som har alt striglet, men som ikke virkelig føler og engasjerer seg.

[Zienna]

Hør på deg selv. Du kjenner, i følge deg selv, sønnen din inn og ut. samtidig som du sier at du ikke visste hvor lei eg han var. På tide å ta et hint og innse at det er på tide å få hjelp? Du snakker om kommunikasjon, men hva hjelper det å si en masse med ord når ordene ikke har innhold og sjel? Når jeg leser dine ord så hører jeg et distansert og pertentlig menneske som har alt striglet, men som ikke virkelig føler og engasjerer seg.

Er det virkelig mulig?? Ord uten innhold og sjel, skriver du - distansert, pertentlig og striglet, ufølsom og uengasjert.

Dette er karakteristikker enhver burde holde seg for god til her på KG. Du må være en mistenksom person som tror at alle ord har en annen betydning enn de du leser.

Til TS, det gleder meg å høre at ting løser seg!

[AnonymBruker]

Håper virkelig ikke du jobber i BV lengre, evt er pensjonert. Skummelt at sånne som deg skal sitte å dikte opp ting i hodet og ta ting helt ut av proposjoner i en familiesak. Du er sikkert typen som fatter vedtak utifra at du antar ting.

Stakkars de som evt må ha hatt deg som saksbehandler!

Anonymous poster hash: f08f0...f73

Akuttvedtak er en vanlig sak og som resten av sakene vi har. Akuttvedtak blir kun brukt når det er grunn for det feks vold,dop,isest osv. Jeg dikter ikke opp noen ting. Som du ser selv så har ts skrevet om vold mellom far og sønn noe som ikke oppstår av seg selv. Nei det er noe som ikke stemmer her! Barn som opplever slikt burda ha vært i bv og fått hjelp.

Anonymous poster hash: c05aa...67b

[AnonymBruker]

Er det virkelig mulig?? Ord uten innhold og sjel, skriver du - distansert, pertentlig og striglet, ufølsom og uengasjert.

Dette er karakteristikker enhver burde holde seg for god til her på KG. Du må være en mistenksom person som tror at alle ord har en annen betydning enn de du leser.

Til TS, det gleder meg å høre at ting løser seg!

Hvor godt kjenner egentlig mor sønnen når han plutselig bryer sammen?

Anonymous poster hash: 30828...e82

[AnonymBruker]

Jeg tror mor ikke innser hvor alvorlig konflikten er. Jeg tror at selv om de blir venner igjen nå, så kommer enten en lignende konflikt til å skje igjen. Eller sønnen kommer på senere tidspunkt i livet når han er mer voksen- innse at han faktisk ble urettferdig behandlet og kan bli sint/ bitter. Tar du sønnen din sine følelser på alvor? Han er et sårbart individ, selv om det er et hannkjønn det er snakk om.

Anonymous poster hash: ef088...290

[AnonymBruker]

Hvor godt kjenner egentlig mor sønnen når han plutselig bryer sammen?

Anonymous poster hash: 30828...e82

men slapp nå av- det er da helt normalt at man kan ha noen major breakdowns ila ungdomstiden.. jeg husker jeg hulket og gråt hele kvelder noen ganger på vgs. foreldrene min prøvde snakke men jeg dyttet dem vekk, selv om jeg helst ville snakke. For min del var det ikke annet enn litt ungdommelig eksistensialisme.. meningen med livet, forvirring rundt hva de skulle bli av meg og mistrivsel på stedet jeg bodde,,, gikk meget bra med meg.

synes ts høres ut som ei framifrå mor som vil gutten det beste og har bena på jorda. bra gutten har tatt kontakt med faren men følg ham ekstra opp. snakk mye, besøk ham på rommet fremover osv.. tror han trenger mer støtte fra deg enn du hr trodd.

Anonymous poster hash: 4ce8e...2f1

[AnonymBruker]

Det er nok ikke nødvendig, tenker jeg. Vi vet jo hva som er grunnen til at han er så sint på faren sin. Problemet er at han ikke vil slutte å være sint eller i det minste prate med faren sin uten å hisse seg opp. Det har gått ca tre måneder (siden slutten av oktober) siden krangelen begynte. Han viser ingen tegn til sinne eller depresjon eller noe sånt ellers. Alt er som normalt, bortsett ifra at han hadde et sammenbrudd om jeg kan kalle det det, tidligere i dag og at han er sint på faren sin. Sønnen min har alltid vært åpen om problemer og lignende med meg, så jeg vet og ser jo om det ligger noe mer bak enn dette.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Det var faktisk han som gikk til angrep på en annen. Din sønn er voldelig. Neste gang det skjer er det fullt mulig at vedkommende han angriper tar igjen, kanskje han har våpen. Mulig du ikke har noen sønn etter det. Er det virkelig en risiko du vil ta for å unngå å gi sønnen din den hjelpen han trenger?

Anonymous poster hash: 61367...0d5

[Zienna]

Det var faktisk han som gikk til angrep på en annen. Din sønn er voldelig. Neste gang det skjer er det fullt mulig at vedkommende han angriper tar igjen, kanskje han har våpen. Mulig du ikke har noen sønn etter det. Er det virkelig en risiko du vil ta for å unngå å gi sønnen din den hjelpen han trenger?

Anonymous poster hash: 61367...0d5

Det må være dette man kaller for dramatisering og krisemaksimering..!

[AnonymBruker]

Det må være dette man kaller for dramatisering og krisemaksimering..!

Ja selvfølgelig. Men i slike situasjoner er det bedre å være føre var. Neste gang er det kanskje mamma han blir sint på å slår vilt på eller lillebror han angriper. Når man har passert en sånn voldelig grense som han har så ung, så er det faktisk på tide å søke hjelp. Livet er hardt og det er ikke siste gangen han vil møte hard motgang,derfor kom jeg med våpen eksempelet.

Anonymous poster hash: 61367...0d5

[AnonymBruker]

Ja selvfølgelig. Men i slike situasjoner er det bedre å være føre var. Neste gang er det kanskje mamma han blir sint på å slår vilt på eller lillebror han angriper. Når man har passert en sånn voldelig grense som han har så ung, så er det faktisk på tide å søke hjelp. Livet er hardt og det er ikke siste gangen han vil møte hard motgang,derfor kom jeg med våpen eksempelet.

Anonymous poster hash: 61367...0d5

Nå syns jeg det er nok. Aldri hadde jeg forventet dette når jeg bestemte meg for å skrive ett innlegg om det som skjedde. At fremmede folk som deg tørr å komme med påstander om hvordan sønnen min er, at han er voldelig og en fare for andre?

Som jeg også har skrevet tidligere her, så har vi hatt våre krangler, både store og små. Han har også kranglet masse med brødrene sine oppgjennom årene. Men voldelig har han aldri vært i nærheten av! Ingen av guttene mine dytter eller slår hverandre når de krangler. Det går heller mer i høylytte stemmer enn en hånd på hverandre. Lekeslossing mellom de to minste blir det jo noen ganger av, men aldri med den eldste. Han har alltid vært rolig og forsiktig, og når han har blitt sint så går han for seg selv i noen timer før han er villig til å snakke med oss igjen. Aldri har han vært truende.

Dette er en engangstilfelle hvor situasjonen er veldig sårende for sønnen min og en vanskelig ting å takle. Det er aldri en unnskyldning å ty til vold og dette har jeg snakket med sønnen min om og han angrer på at det skjedde, og har sagt unnskyld flere ganger. Jeg husker selv når jeg var tenåring, og jeg er ganske sikker på at alle har hatt en eller flere perioder hvor ting har vært på sitt verste i tenåra. Som 15 åring var jeg så forferdelig sint på moren min etter en krangel at jeg kalte en haug med stygge ting til henne og ba henne dra til h***** og smalt igjen døra flere ganger. Dette var en ting jeg aldri hadde gjort før og aldri noensinne gjorde igjen. Jeg angret i sekundet etterpå og sa unnskyld dagen etterpå. Moren min taklet det heldigvis bra. Jeg satt og grein hele den natten der, alene. Turde ikke å si ifra til mamma. Noe jeg tenker i dag var veldig synd. Derfor er jeg veldig glad sønnen min faktisk spurte etter meg. Han sa ifra at han trengte meg og det var akkurat det jeg venta på. Det kom uforventet akkurat den kvelden fordi han tidligere samme dag var i godt humør. Og i følge han så var han det, men det var når kvelden kom og alle tankene strømmet til, det svartnet for han. Og SÅNN er det bare noen ganger, uten at det nødvendigvis er noe galt med personen.

At jeg skal sitte her og måtte forsvare sønnen min nå føltes vondt, for det var ikke det jeg forventet jeg måtte gjøre her, etter å ha søkt om råd til hvordan jeg kan takle morsrollen best mulig i denne tiden hvor tenåringen min har det tungt.

Men uansett hva jeg sier, så er det allidt noen som vrir og vender rundt på det og beskylder sønnen min for å være voldelig osv. Sønnen min dro til faren sin for en times tid ca og skal være der til i morgen. Ting ordner seg, og om det ikke skulle gjøre det, så vet jeg at psykolog eller andre alternativer finnes. Jeg er ikke dum.

Dette blir mitt siste innlegg her og til dere andre: Takk for støtten og ha en videre fin helg!

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for personangrep.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Nå syns jeg det er nok. Aldri hadde jeg forventet dette når jeg bestemte meg for å skrive ett innlegg om det som skjedde. At fremmede folk som deg tørr å komme med påstander om hvordan sønnen min er, at han er voldelig og en fare for andre?

Som jeg også har skrevet tidligere her, så har vi hatt våre krangler, både store og små. Han har også kranglet masse med brødrene sine oppgjennom årene. Men voldelig har han aldri vært i nærheten av! Ingen av guttene mine dytter eller slår hverandre når de krangler. Det går heller mer i høylytte stemmer enn en hånd på hverandre. Lekeslossing mellom de to minste blir det jo noen ganger av, men aldri med den eldste. Han har alltid vært rolig og forsiktig, og når han har blitt sint så går han for seg selv i noen timer før han er villig til å snakke med oss igjen. Aldri har han vært truende.

Dette er en engangstilfelle hvor situasjonen er veldig sårende for sønnen min og en vanskelig ting å takle. Det er aldri en unnskyldning å ty til vold og dette har jeg snakket med sønnen min om og han angrer på at det skjedde, og har sagt unnskyld flere ganger. Jeg husker selv når jeg var tenåring, og jeg er ganske sikker på at alle har hatt en eller flere perioder hvor ting har vært på sitt verste i tenåra. Som 15 åring var jeg så forferdelig sint på moren min etter en krangel at jeg kalte en haug med stygge ting til henne og ba henne dra til h***** og smalt igjen døra flere ganger. Dette var en ting jeg aldri hadde gjort før og aldri noensinne gjorde igjen. Jeg angret i sekundet etterpå og sa unnskyld dagen etterpå. Moren min taklet det heldigvis bra. Jeg satt og grein hele den natten der, alene. Turde ikke å si ifra til mamma. Noe jeg tenker i dag var veldig synd. Derfor er jeg veldig glad sønnen min faktisk spurte etter meg. Han sa ifra at han trengte meg og det var akkurat det jeg venta på. Det kom uforventet akkurat den kvelden fordi han tidligere samme dag var i godt humør. Og i følge han så var han det, men det var når kvelden kom og alle tankene strømmet til, det svartnet for han. Og SÅNN er det bare noen ganger, uten at det nødvendigvis er noe galt med personen.

At jeg skal sitte her og måtte forsvare sønnen min nå føltes vondt, for det var ikke det jeg forventet jeg måtte gjøre her, etter å ha søkt om råd til hvordan jeg kan takle morsrollen best mulig i denne tiden hvor tenåringen min har det tungt.

Men uansett hva jeg sier, så er det allidt noen som vrir og vender rundt på det og beskylder sønnen min for å være voldelig osv. Sønnen min dro til faren sin for en times tid ca og skal være der til i morgen. Ting ordner seg, og om det ikke skulle gjøre det, så vet jeg at psykolog eller andre alternativer finnes. Jeg er ikke dum.

Dette blir mitt siste innlegg her og til dere andre: Takk for støtten og ha en videre fin helg!

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Velkommen til KG, slik er det dessverre her inne. Noen vil ALLTID finne noe å bite huet av deg på. derfor skriver jeg nesten alltid som anonym, for det er virkelig helt utrolig hvordan enkelte dramaqueens på dette forumet klarer å vrenge det du sier til det mest hårreisende.

Eksempelvis skrev jeg en gang at vi ønsker å ta til oss en gammel katt, inne på dyreforumet. Det kom så mye rare svar ut av den tråden at du vil ikke tro det, det endte med at jeg både var hjerteløs og ond, nærmest, og egentlig ikke glad i dyr,siden jeg ville ha en eldre katt som ville dø snart fremfor en yngre....!!

Ja,, sånn er det her inne, dessverre. De aller fleste oppegående damer her inne skjønner imidlertid hva du prøver å si og skjønner din bekymring for en helt vanlig gutt som har en periode med noen følelsesmessige utbrudd som nok alle har opplevd i tenåra, om de tenker seg om. Som skrevet lenger opp; jeg synes du høres ut som en klok og fin mamma. Vær til stede for ham og snakk med ham fortsatt, så går nok dette veldig bra

Glem dritten noen slenger, du kjenner gutten, pappaen og situasjonen og at enkelte snakker om at gutten er voldelig og barnevern og what not sier bare sitt om dem.

Klem til deg

Anonymous poster hash: 4ce8e...2f1

[AnonymBruker]

Tror du nesten må si sånn ca. hvorfor han er sint på faren, ellers er dethåpløst å gi tips om adferden er normel eller ei.

Anonymous poster hash: 1703e...a57

[AnonymBruker]

Så nå skal barnevernet begynne å ta barna når det blir krangling??

Hvis det finnes flere som deg på bv så blir jeg nesten litt redd. Så lenge barna ikke blir skadet av foreldrene så kan ikke bv bare ta de.

Tenker tilbake på hvordan barnevernet i Storbritannia er. Hvor mange av de misbrukte barna seksuelt, solgte dem til rike menn, og rett og slett drepte de innenfra.

Anonymous poster hash: a32e3...328

Du, det er litt på grunn av sånne som deg at folk er redde for barnevernet også altså. Det er ingen som har sagt noe som helst om at bv skal "ta" gutten. Barnevernet jobber i all hovedsak med tiltak i hjemmet og i familien, det er sjelden barn blir fjernet fra familien sin i forhold til antall saker bv har. Tiltakene bv kunne ha satt inn her var f.eks. oppfølging av barnet og foreldrene, samtaler med en tredjepart, dialogmøter og så videre - å hoppe rett til konklusjonen "ta barnet", og videre derfra til seksuelt misbruk av barn (!!) er helt håpløst, og veldig virkelighetsfjernt.

Ikke at det betyr at jeg mener bv burde vært koplet inn her, jeg synes det høres ut som foreldrene til gutten gjør så godt de kan og velger en fornuftig linje å legge seg på. Jeg synes gutten her burde snakket med en tredjepart, ikke minst fordi man som fortvilt 17-åring som flyr på faren sin grunnet en konflikt kan trenge litt hjelp til å lære seg å regulere følelser. Men, forslaget er lagt frem og han ønsker ikke snakke med noen - det må man nesten også respektere. Kanskje far bør snakke med noen selv, for å få litt input på hvordan han skal møte dette på beste mulige måte.

Anonymous poster hash: 4bc04...711