Sønn og far havnet i slosskamp

[AnonymBruker]

Når barnet og faren ryker ihop og sloss på den måten forann dei andre barna så ja da er det bv sak, vist ikke far klarer å skjerme barna for slikt så har han et problem. Jeg jobber selv i barnevernet

Anonymous poster hash: c05aa...67b

Hva skulle far ha gjort når sønnen fløy på han og begynte å bane han da? Far kan jo ikke forutse at noe slikt plutselig skjer, og da er det ikke lett å skjerme de mindre barna. Skulle han sagt til sønnen: "hei du, vent litt med å slå, jeg skal bare sende søskenene dine ut først"?!? Tror du virkelig det ville ha funket når sønnen smelte til og klikket? Ts skrev flere ganger at faren ikke slo tilbake, sønnen hadde også sagt det flere ganger.

Skremmende at sånne som deg virkelig jobber i BV.....nesten så jeg har mine tvil om du reelt gjør det eller om det er noe du bare skriver for å få tyngde i den latterlige uttalelsen din.

Anonymous poster hash: f08f0...f73

[AnonymBruker]

Når barnet og faren ryker ihop og sloss på den måten forann dei andre barna så ja da er det bv sak, vist ikke far klarer å skjerme barna for slikt så har han et problem. Jeg jobber selv i barnevernetAnonymous poster hash: c05aa...67b

Så nå skal barnevernet begynne å ta barna når det blir krangling??

Hvis det finnes flere som deg på bv så blir jeg nesten litt redd. Så lenge barna ikke blir skadet av foreldrene så kan ikke bv bare ta de.

Tenker tilbake på hvordan barnevernet i Storbritannia er. Hvor mange av de misbrukte barna seksuelt, solgte dem til rike menn, og rett og slett drepte de innenfra.

Anonymous poster hash: a32e3...328

[Kittykat]

Du sier at det ligger en del historie bak og ting som har skjedd. Kan det ha seg sånn at dette har påvirket sønnen din mer enn han/dere vil innrømme? Jeg mener, pga reaksjonen hans etter krangelen med faren sin. Jeg leser mellom linjene at det ligger mer bak og krangelen med faren hans var det som fikk alt til å rase sammen. For meg så høres det ut som om at han har hatt et angst/panikkanfall, den dagen på rommet når han spurte om du var alene. Men her bare synser jeg.

Hvis denne oppførselen vedvarer over lengre tid, så hadde jeg vurdert å ta kontakt med fastlegen.

Ellers så ville jeg gitt sønnen min all den tiden han trenger og oppdatert faren i mellomtiden. Din sønn har nok tatt krangelen voldsomt innpå seg og trenger tid til å fordøye og gå igjennom det som har skjedd.

Endret 9. januar 2015 av Kittykat

[AnonymBruker]

Det var da voldsomt å blande inn barnevernet! Bør jeg være tydeligere på at dette aldri har skjedd før, altså slosskampen? Det kom veldig overraskende på både meg og eksmannen min. Eksmannen min ble jo selvsagt veldig sjokka når han fikk et slag i trynet og tok tak i genseren hans for å stoppe han, men uten hell. Sønnen vår er vel like sterk eller om mulig sterkere enn faren sin, så det kunne endt stygt hvis faren også tok igjen. Jeg forsikret meg om at sønnen min ikke ble slått tilbake, og det ble han ikke. De andre guttene så ikke slosskampen engang. De var i stua da eksmannen og sønnen min var på rommet til guttene. Og jeg har så klart sett til de to minste og de er ikke berørt eller noe annet, så det er ingen grunn til å ta det helt ut til barnevernet altså

Om det var et panikkanfall/angst tror jeg ikke, selv om jeg også har tenkt den tanken. Men vi var oppe ganske tidlig i dag og fikk snakket litt sammen om dette. Han hadde allerede sendt en melding til faren sin og sendt en unnskyldning for slosskampen, så det er jeg kjempe glad for! Han er seg selv igjen i dag og jeg har sagt ifra til han at hvis han føler at ting er litt vanskelig om dagen, hvis han føler seg deprimert eller noe annet så måtte han bare si ifra. Han takket meg til og med for at jeg ikke har kjeftet på han eller vært sint på han for det som skjedde! Han virket i mye bedre humør og sa til og med at han skulle prøve å snakke med faren sin etter hvert. De to har mye uoppgjort, så jeg håper virkelig dette løser seg snart Jeg tror han trengte den reaksjonen i går, for han har nok gått rundt og holdt litt på dette en god stund.

Men takk for alle seriøse svar!! Jeg har enda to gutter til som er på vei inn i tenåra i årene foran oss, og vil være den beste moren for dem alle! Man skulle trodd jeg hadde alle svarene, men dette er en av situasjonene hvor jeg virkelig følte jeg feilet veldig! Men kanskje ikke likevel... praten vi hadde i dag var på en måte en bekreftelse på at jeg gjorde NOE riktig

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

Hva skulle far ha gjort når sønnen fløy på han og begynte å bane han da? Far kan jo ikke forutse at noe slikt plutselig skjer, og da er det ikke lett å skjerme de mindre barna. Skulle han sagt til sønnen: "hei du, vent litt med å slå, jeg skal bare sende søskenene dine ut først"?!? Tror du virkelig det ville ha funket når sønnen smelte til og klikket? Ts skrev flere ganger at faren ikke slo tilbake, sønnen hadde også sagt det flere ganger.

Skremmende at sånne som deg virkelig jobber i BV.....nesten så jeg har mine tvil om du reelt gjør det eller om det er noe du bare skriver for å få tyngde i den latterlige uttalelsen din.

Anonymous poster hash: f08f0...f73

Det ligger alltid noe mer enn hva ts sier, som far så skal du averge slike situasjoner. Og at foreldra ikke rok en samtale med barna rett etter det skjedde er rart, dei andre kan sitte og ha det vondt etter en slik situasjon. Når folk er redde for bv så er det vell en grunn for det. Jeg har jobbet i barnevernstjenesten nå i mange år og har god erfaring med å se ting mellom linjene.

Anonymous poster hash: c05aa...67b

[AnonymBruker]

Jeg tror sammenbruddet hans var pga han ikke hadde fått snakket ut med faren og satt i et slags vakuum. Jeg tipper at han føler seg mye bedre nå når han har sendt melding og opprettet kontakt med faren. Bare det er godt. Da er det viktig at faren tar i mot denne unnskyldningen med åpne armer og fortsetter å opprettholde kontakten med en god tone.

Anonymous poster hash: a4d0f...05f

[AnonymBruker]

Det ligger alltid noe mer enn hva ts sier, som far så skal du averge slike situasjoner. Og at foreldra ikke rok en samtale med barna rett etter det skjedde er rart, dei andre kan sitte og ha det vondt etter en slik situasjon. Når folk er redde for bv så er det vell en grunn for det. Jeg har jobbet i barnevernstjenesten nå i mange år og har god erfaring med å se ting mellom linjene.

Anonymous poster hash: c05aa...67b

Å herregud... Er ikke alltid det er så mye å se mellom linjene. Du påstår at du er ansatt i bv, vel da bør du forholde deg til fakta og ikke tillegge dine egne fantasier til saken. Virkelig, det er pga. slike som deg at bv har det dårlige rykte det har,

Anonymous poster hash: f3a49...c14

[AnonymBruker]

Det ligger alltid noe mer enn hva ts sier, som far så skal du averge slike situasjoner. Og at foreldra ikke rok en samtale med barna rett etter det skjedde er rart, dei andre kan sitte og ha det vondt etter en slik situasjon. Når folk er redde for bv så er det vell en grunn for det. Jeg har jobbet i barnevernstjenesten nå i mange år og har god erfaring med å se ting mellom linjene.

Anonymous poster hash: c05aa...67b

Håper virkelig ikke du jobber i BV lengre, evt er pensjonert. Skummelt at sånne som deg skal sitte å dikte opp ting i hodet og ta ting helt ut av proposjoner i en familiesak. Du er sikkert typen som fatter vedtak utifra at du antar ting.

Stakkars de som evt må ha hatt deg som saksbehandler!

Anonymous poster hash: f08f0...f73

[AnonymBruker]

Sikker på at sønnen ikke har en god grunn for å ikke ville snakke med faren da? Jeg vet svigermor er veldig trist og lei fordi sønnen hennes har kuttet kontakt med hennes kjæreste. Hun vil så gjerne de skal bli venner igjen og tok det opp ofte før. Men det er en ganske god grunn for at sønnen ikke vil ha kontakt med den drittsekken.

Det er mulig du ikke innser alvorligheten av det som skjedde, TS. At ditt ønske for at alle skal være venner og glade sammen overskygger noe mer alvorlig.

Anonymous poster hash: ef088...290

[AnonymBruker]

Selv om gutten virker kjekkere og mer fornøyd, tror jeg likevel du bør følge godt med han og prøve å få han til å åpne seg mest mulig om hva han har av tanker i hodet. Jeg syns heller ikke du skal nøle med å snakke med profesjonelle folk dersom du er usikker på hvordan han har det.

Anonymous poster hash: 74948...1aa

[AnonymBruker]

Selv om gutten virker kjekkere og mer fornøyd, tror jeg likevel du bør følge godt med han og prøve å få han til å åpne seg mest mulig om hva han har av tanker i hodet. Jeg syns heller ikke du skal nøle med å snakke med profesjonelle folk dersom du er usikker på hvordan han har det.

Anonymous poster hash: 74948...1aa

Meg i innlegget over:

I åpningsinnlegget spør du om andre foreldre har opplevd slikt med barn i den alderen. Jeg har en sønn på 17 åring selv og har aldri opplevd en slik reaksjon fra han, selv om gutten har slitt en del i oppveksten både med mobbing og på skolen. Jeg får inntrykk av at dette er en veldig sterk reaksjon hos din sønn.

Anonymous poster hash: 74948...1aa

[AnonymBruker]

Det er akkurat hva jeg har gjort den siste tiden her. Han er voksen nok til å reflektere selv og finne ut av det med faren sin på egenhånd. Hver gang han har hatt lyst til å prate, så har han tatt intiativet først. Han har alltid vært grei sånn, og vi har en åpen og lett kommunikasjon. Så jeg har aldri følt behov for å grave noe ut av han. Men ja, kanskje han trenger enda mer tid.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Han er ikke det, ts. Han er en skremt og sint liten unge. Det er gode 8 år til han er mentalt fullvokst.

Som flere her nevner: alt en ikke løser selv må en ha hjelp til å løse. Om dere har prøvd og feilet så søker dere hjelp. Psykolog elelr samtaler med en voksenperson som ikke er slekt er ikke en falitterklæring eller et tegn på at en er psykisk syk. Det er å innrømme at dette er jeg ikke god til - og så oppsøke noen som ER gode til det.

Om sønnen din kom til deg med tannverk ville du straks ringt tannlegen. Tross at tenner er betydelig enklere og mindre komplisert å fikse enn din sønns psykiske helse så ville du antagelig ha gjort det på dagen. Her har du drøyet med mental tannpine i månedsvis. Ring en proff. Ikke la det utvikle seg til full tannråte og gebiss.

Anonymous poster hash: 78352...117

[AnonymBruker]

Ts, jeg syns situasjonen og reaksjonen som din sønn opplever er bekymringsfull. Jeg ville vært virkelig vært på vakt. Beklager hvis jeg skremmer deg, men jeg føler at jeg er nødt å si fra.

Anonymous poster hash: 74948...1aa

[AnonymBruker]

Ingen av dem som har uttalt at de jobber/ har jobbet i bv i denne tråden gjør det. Hvis en person sitter og synser på et tilfeldig forum ( alt for lite info til å stille noen som helst " diagnose") er de ikke kapabel til å jobbe i bv.

Anonymous poster hash: 94468...6d6

[Gjest brutal_mann]

Det er akkurat hva jeg har gjort den siste tiden her. Han er voksen nok til å reflektere selv og finne ut av det med faren sin på egenhånd. Hver gang han har hatt lyst til å prate, så har han tatt intiativet først. Han har alltid vært grei sånn, og vi har en åpen og lett kommunikasjon. Så jeg har aldri følt behov for å grave noe ut av han. Men ja, kanskje han trenger enda mer tid.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Nei.

[Gjest brutal_mann]

Din motvilje til å få inn en proffesjonell tredjepart er det som bekymrer meg mest her TS. Du vet hvorfor det er en konflikt, men klarer ikke å gjøre noe med det. Du kan IKKE forvente at en på 17 skal klare å løse en konflikt med en av sine foreldre på egenhånd. Det er på tide at du svelger stoltheten din og søker hjelp utenfra.

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal spørre sønnen din om han har lyst til å prate med en psykolog eller en annen nøytral tredjepart om problemene. Husk at barn ofte slites mellom foreldrene sine når de skilles, og kan ha store problemer med å få sagt alt de har på hjertet. Med en nøytral tredjepart med taushetsplikt kan han få tømt ut alt uten å bekymre seg for at det blir mer problemer og vanskelig. Så kan det avtales samtaler inkl faren senere og også deg. Men alt dette skal skje på din sønns premisser.

Du snakker med eksen din og ber om at dere to deler på utgiftene for psykolog for sønnen deres. Og du bestiller time. Til sønnen din forklarer du det jeg har understreket.

Anonymous poster hash: 24d75...22d

[AnonymBruker]

Jeg har vært barnet som hadde en langvarig konflikt med en forelder, og jeg støtter forslagene om en nøytral tredjepart. Selv om sønnen din kanskje ikke sier det har han mye som foregår i hodet sitt nå, og har det ikke greit med seg selv. For min del fungerte det ikke med psykolog, men jeg fikk en klinisk sosionom som var super.

Anonymous poster hash: 30828...e82

[AnonymBruker]

Jeg er veldig overrasket over hvor mange som mener sønnen min trenger psykolog eller en tredjepart til å snakke med han. For det første er det jeg som kjenner sønnen min best og vet eksakt hva som står bak konflikten mellom han og faren. Kan undestreke at skillsmissen ikke er problemet. Mannen og jeg skilte som venner og ingen av guttene (etter å ha snakket med de om det flere ganger) har hatt problemer med det. Selvsagt syns de det var leit der og da, når vi fortalte dem at vi skulle skilles og pappa skulle flytte ut. Men han bor 15 minutter unna oss og guttene får bestemme fritt når de vil være hos faren sin og hvor lenge de vil være der. Så jeg setter pris på at dere fremmede bak tastaturet der ikke drar fram ting dere ikke har peil på.

Jeg skrev dette innlegget den kvelden sønnen min brøt sammen. Jeg ble redd og lei meg og følte for å snakke med andre foreldre. Kanskje hente tips, råd eller høre om andres erfaringer. Og noe av det føler jeg at jeg har fått her. Og det setter jeg stor pris på!

Jeg har ikke utelukket pyskolog, jeg har tenkt tanken. Og jeg har snakket med sønnen min om det, foreslått psykolog. Han har takket nei til det, sagt at han ikke trenger det og at han gjerne løser ting selv med faren sin. Som sagt sendte han en melding til faren sin i dag morges og de har snakket sammen i telefonen i dag. Jeg kjenner de best og jeg vet at de vil ordne opp etter hvert, men det er vel egentlig helt opp til sønnen min når det skal skje.

Jeg har også skrevet her at jeg faktisk ikke visste hvor lei seg han var før i går. Denne uken har vært en følelsesmessig berg og dal bane, spesielt for sønnen min men også for meg og eksmannen min. Reaksjoner fra sønnen vår som vi ikke forventet. Jeg er også fullt klar over at selv om sønnen min er i godt humør igjen i dag og har sagt unnskyld til faren sin og til og med fått snakket med han, så KAN det slå tilbake igjen. Kanskje han plutselig blir sint igjen, eller kanskje han kan bli veldig lei seg igjen osv. Jeg skal som sagt følge med. For meg har kommunikasjon alltid vært svært viktig for meg og familien min! Helt fra guttene har vært små, har jeg lært dem at kommunikasjon og åpenhet er så viktig. Som jeg også har skrevet et par ganger her, sønnen min har aldri vært vanskelig å snakke med. Han har kommet til meg når det har vært problemer. Vi har hatt flere middager rundt bordet hvor vi snakker om alt og ingenting, deler tanker og følelser og ja. Jeg har alltid vært nøye på å spørre guttene mine om de har det bra, hvordan de syns det er å bo fulltid hos meg og besøke pappaen sin, hvordan det er å være hos pappaen, om skolen går bra osv osv.

Det var akkurat denne uken her med slosskampen og at han var så lei seg i går som satte meg i en litt vanskelig situasjon. Som fikk meg til å søke råd på nettet. Hadde jeg følt at ting ikke er bra i hjemmet, med eksmannen og sånne ting, hadde jeg så klart tatt kontakt med en tredjepart o.l. for å få hjelp! Så så det sagt, er jeg ikke redd for å få hjelp.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

Håper det ordner seg for gutten. Har tenkt så mye på han i kveld. Som jeg tidligere skrev er jeg mor til en på 17 selv, kanskje derfor det du fortalte gikk så direkte inn på meg.

Anonymous poster hash: 74948...1aa