Sønn og far havnet i slosskamp

[AnonymBruker]

Mannen og jeg er skilt og sønnene våre bor hos meg fulltid, men besøker faren sin når dem vil. De to yngste er 10 og 13 år gamle og har et godt forhold til faren sin, men min eldste på 17 derimot har hatt litt problemer med han i den siste tiden. Grunnene trengs ikke å nevnes her, da jeg risikerer å bli gjenkjent.

Men alle tre dro forrige helg hjem til faren sin for å være der fra fredag-søndag. De skulle på kino og sånt, gjøre ting sammen. Eksmannen min ønsket å gjøre opp med eldste gutten. Jeg var ikke tilstede, så jeg vet ikke hvordan det startet, men de hadde visst begynt å krangle igjen og sønnen vår ble så sint at han dyttet eksmannen min ganske hardt i brystet. Han tok tak i gutten og sa at vold ikke er en løsning på problemer, men likevel ble det noen slag her og der.

Sønnen min ringte til meg rett etter sloss kampen og ville bli hentet. Han var i oppløsning og ganske lei seg, så jeg skjønte jo at noe hadde skjedd. Hentet han og lot de to andre bli igjen da de ønsket det selv. Fikk ikke snakket så mye med eksmannen da jeg fokuserte mest på sønnen min. Han var sint og kjeftet, og var ikke til å roe ned.

Jeg så at eksmannen min blødde litt fra munnen og han var rimelig sint selv. Sønnen min hadde ikke noen synlige skader. Eksmannen min er ikke en voldelig mann, så jeg har skjønt det slik at sønnen vår har vært den voldelige her mens eksmannen har prøvd å stoppe det.

Når vi kom hjem snakket vi om det som hadde skjedd. Gutten var veldig sint og innrømte at han hadde startet sloss kampen og at faren ikke hadde slått han tilbake. Og selv om jeg egentlig visste at eksmannen min ikke slår barna våre, så måtte jeg jo spørre gutten min for sikkerhets skyld om han faktisk ikke ble slått av faren sin. Men det kunne sønnen min bekrefte at han ikke ble, det var kun han som tok til vold under krangelen. Han var tydelig på at han ikke skulle ha reagert så voldsomt, for han har aldri gjort det før, men at han ikke klarte å dy seg.

Nå en uke senere vil han fortsatt ikke snakke med faren sin. Sønnen min har aldri vært en sint person, heller ikke en som uttrykker så mye følelser på kort tid. Han har egentlig alltid vært litt reservert og rolig gutt, men samtidig alltid i godt humør og styrer unna bråk og lignende. Så dette kommer overraskende på oss.

Fikk en mld av han i stad som lød ca slik "Er du alene? jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :(" han var på rommet sitt mens jeg var i stua og hadde besøk av søsteren min. Men siden jeg fikk meldingen dro søsteren min hjem, så jeg kunne gå opp til han. Han gråt og gråt, tror ikke jeg har sett sønnen min så lei seg før. Det knuste hjertet mitt og tårene kom fram her også. Han ville ikke snakke. Han ville bare at jeg skulle holde rundt han og sitte der. Og jeg som engang ikke får lov til å gi han en liten klem før han skal på skolen eller sånn generelt!!

Siden han er den eldste og dermed min førstefødte, er dette første gang jeg har en tenåring i hus. Og jeg var forberedt på at det kunne bli noen tøffe dager med hormoner, pubertet og alt det der. Og vi har da hatt våre store krangler som har gått over på noen timer og det som følger med. Men dette knuser meg. Er dette noe de fleste tenåringsforeldre opplever en sjeldent gang kanskje? Skal sies at før all krangelen med faren og sånt så hadde de et godt forhold og sønnen vår var akkurat som han pleier å være. Han har egentlig vært seg selv denne uken her også, men plutselig ble det ille igjen i dag. Jeg skjønner jo at det gjør vondt å ikke komme overens med sin egen far og den situasjonen de er i, men jeg skulle ønske de kunne sitte sammen og snakke om det. Jeg har foreslått at jeg kan være med i samtalen, så vi tre kan ordne opp på en eller annen måte, men sønnen min ønsker ikk dette. Har derfor gitt han tid, men syns tre mnd (sånn ca) er lenge.. og eksmannen min er selvsagt lei seg for at sønnen ikke vil høre fra han.

Hva ville dere gjort i en sånn situasjon? Latt gutten få bestemme når han selv vil snakke med faren igjen? Har hatt denne tankegangen en god stund ser dere, men virker ikke som sønnen vår er mindre sint for det om.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

Mannen og jeg er skilt og sønnene våre bor hos meg fulltid, men besøker faren sin når dem vil. De to yngste er 10 og 13 år gamle og har et godt forhold til faren sin, men min eldste på 17 derimot har hatt litt problemer med han i den siste tiden. Grunnene trengs ikke å nevnes her, da jeg risikerer å bli gjenkjent.

Men alle tre dro forrige helg hjem til faren sin for å være der fra fredag-søndag. De skulle på kino og sånt, gjøre ting sammen. Eksmannen min ønsket å gjøre opp med eldste gutten. Jeg var ikke tilstede, så jeg vet ikke hvordan det startet, men de hadde visst begynt å krangle igjen og sønnen vår ble så sint at han dyttet eksmannen min ganske hardt i brystet. Han tok tak i gutten og sa at vold ikke er en løsning på problemer, men likevel ble det noen slag her og der.

Sønnen min ringte til meg rett etter sloss kampen og ville bli hentet. Han var i oppløsning og ganske lei seg, så jeg skjønte jo at noe hadde skjedd. Hentet han og lot de to andre bli igjen da de ønsket det selv. Fikk ikke snakket så mye med eksmannen da jeg fokuserte mest på sønnen min. Han var sint og kjeftet, og var ikke til å roe ned.

Jeg så at eksmannen min blødde litt fra munnen og han var rimelig sint selv. Sønnen min hadde ikke noen synlige skader. Eksmannen min er ikke en voldelig mann, så jeg har skjønt det slik at sønnen vår har vært den voldelige her mens eksmannen har prøvd å stoppe det.

Når vi kom hjem snakket vi om det som hadde skjedd. Gutten var veldig sint og innrømte at han hadde startet sloss kampen og at faren ikke hadde slått han tilbake. Og selv om jeg egentlig visste at eksmannen min ikke slår barna våre, så måtte jeg jo spørre gutten min for sikkerhets skyld om han faktisk ikke ble slått av faren sin. Men det kunne sønnen min bekrefte at han ikke ble, det var kun han som tok til vold under krangelen. Han var tydelig på at han ikke skulle ha reagert så voldsomt, for han har aldri gjort det før, men at han ikke klarte å dy seg.

Nå en uke senere vil han fortsatt ikke snakke med faren sin. Sønnen min har aldri vært en sint person, heller ikke en som uttrykker så mye følelser på kort tid. Han har egentlig alltid vært litt reservert og rolig gutt, men samtidig alltid i godt humør og styrer unna bråk og lignende. Så dette kommer overraskende på oss.

Fikk en mld av han i stad som lød ca slik "Er du alene? jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :(" han var på rommet sitt mens jeg var i stua og hadde besøk av søsteren min. Men siden jeg fikk meldingen dro søsteren min hjem, så jeg kunne gå opp til han. Han gråt og gråt, tror ikke jeg har sett sønnen min så lei seg før. Det knuste hjertet mitt og tårene kom fram her også. Han ville ikke snakke. Han ville bare at jeg skulle holde rundt han og sitte der. Og jeg som engang ikke får lov til å gi han en liten klem før han skal på skolen eller sånn generelt!!

Siden han er den eldste og dermed min førstefødte, er dette første gang jeg har en tenåring i hus. Og jeg var forberedt på at det kunne bli noen tøffe dager med hormoner, pubertet og alt det der. Og vi har da hatt våre store krangler som har gått over på noen timer og det som følger med. Men dette knuser meg. Er dette noe de fleste tenåringsforeldre opplever en sjeldent gang kanskje? Skal sies at før all krangelen med faren og sånt så hadde de et godt forhold og sønnen vår var akkurat som han pleier å være. Han har egentlig vært seg selv denne uken her også, men plutselig ble det ille igjen i dag. Jeg skjønner jo at det gjør vondt å ikke komme overens med sin egen far og den situasjonen de er i, men jeg skulle ønske de kunne sitte sammen og snakke om det. Jeg har foreslått at jeg kan være med i samtalen, så vi tre kan ordne opp på en eller annen måte, men sønnen min ønsker ikk dette. Har derfor gitt han tid, men syns tre mnd (sånn ca) er lenge.. og eksmannen min er selvsagt lei seg for at sønnen ikke vil høre fra han.

Hva ville dere gjort i en sånn situasjon? Latt gutten få bestemme når han selv vil snakke med faren igjen? Har hatt denne tankegangen en god stund ser dere, men virker ikke som sønnen vår er mindre sint for det om.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Tror jeg ville ringt fastlegen og fått henvisning til psykolog, sønnen din sliter sterkt med noe!

Anonymous poster hash: 806ee...002

[AnonymBruker]

Tror jeg ville ringt fastlegen og fått henvisning til psykolog, sønnen din sliter sterkt med noe!

Anonymous poster hash: 806ee...002

Det er nok ikke nødvendig, tenker jeg. Vi vet jo hva som er grunnen til at han er så sint på faren sin. Problemet er at han ikke vil slutte å være sint eller i det minste prate med faren sin uten å hisse seg opp. Det har gått ca tre måneder (siden slutten av oktober) siden krangelen begynte. Han viser ingen tegn til sinne eller depresjon eller noe sånt ellers. Alt er som normalt, bortsett ifra at han hadde et sammenbrudd om jeg kan kalle det det, tidligere i dag og at han er sint på faren sin. Sønnen min har alltid vært åpen om problemer og lignende med meg, så jeg vet og ser jo om det ligger noe mer bak enn dette.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[Zienna]

Jeg har lest det du har skrevet, og synes fryktelig synd på dere alle. Beklager, jeg vet ikke selv hva jeg ville gjort i din situasjon.
Om du kjenner bakgrunnen for din sønns negativitet mot faren, så kan du kanskje gjøre noe med det? Ved å legge inn gode ord om din ex, fortelle sønnen din at du vet hvor glad faren hans er i ham...?

[AnonymBruker]

Jeg har lest det du har skrevet, og synes fryktelig synd på dere alle. Beklager, jeg vet ikke selv hva jeg ville gjort i din situasjon.

Om du kjenner bakgrunnen for din sønns negativitet mot faren, så kan du kanskje gjøre noe med det? Ved å legge inn gode ord om din ex, fortelle sønnen din at du vet hvor glad faren hans er i ham...?

Det er en vanskelig situasjon! Jeg kjenner til bakgrunnen ja, og jeg har prøvd å løse det sammen med eksmannen. Jeg har så klart minnet sønnen min på hvor glad faren hans er i han og at han virkelig ønsker å løse dette, men det har ikke hjulpet så mye, virker det som. Det virket som sønnen min var åpen for å ordne opp forrige helg da han valgte å bli med brødrene sine og bli over hos faren hele helga, men det varte som sagt i bare noen timer før det eksalerte igjen og jeg måtte hente han.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig situasjon! Jeg kjenner til bakgrunnen ja, og jeg har prøvd å løse det sammen med eksmannen. Jeg har så klart minnet sønnen min på hvor glad faren hans er i han og at han virkelig ønsker å løse dette, men det har ikke hjulpet så mye, virker det som. Det virket som sønnen min var åpen for å ordne opp forrige helg da han valgte å bli med brødrene sine og bli over hos faren hele helga, men det varte som sagt i bare noen timer før det eksalerte igjen og jeg måtte hente han.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Tror psykolog kan hjelpe, før det skjer verre ting.

Anonymous poster hash: 806ee...002

[Zienna]

Det kan hende at det riktige er å la sønnen din i fred en tid. Han er 17 år, og da forstår og reflekterer han.

Følg heller med og merk deg når han synes å ha lyst å snakke om dette. Kanskje bare litt, og på hans premisser.. Men det er kanskje tid han trenger.

[AnonymBruker]

Det kan hende at det riktige er å la sønnen din i fred en tid. Han er 17 år, og da forstår og reflekterer han.

Følg heller med og merk deg når han synes å ha lyst å snakke om dette. Kanskje bare litt, og på hans premisser.. Men det er kanskje tid han trenger.

Det er akkurat hva jeg har gjort den siste tiden her. Han er voksen nok til å reflektere selv og finne ut av det med faren sin på egenhånd. Hver gang han har hatt lyst til å prate, så har han tatt intiativet først. Han har alltid vært grei sånn, og vi har en åpen og lett kommunikasjon. Så jeg har aldri følt behov for å grave noe ut av han. Men ja, kanskje han trenger enda mer tid.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[Zienna]

Du høres ut til å være en fornuftig mor. Jeg tror du kommer til å føle deg fram her, og det er nok det riktige. Det ordner seg da, etter hvert.

[AnonymBruker]

Hva med å organisere et sammentreff med sønnen og din eksmann? De skal sitte ved et bord, mens du sitter ved siden av. De skal være på hver sin side av bordet slik at de ser hverandre, hvor du sitter på siden mellom dem. Da gir du dem x antall minutter hver på å forklare seg, og da kan det gå flere runder fram og tilbake.

Min nest eldste sønn hadde også problemer med faren. De største grunnene er at han glemte å hente ham på fotballtrening en gang, og siden sønnen ikke hadde mobil så måtte han gå noen timer hjemover. Den andre er at det var han som tok skilsmisse (sønnen mener faren har skyld i at familien ble splittet), men jeg har prøvd flere ganger å si at vi gikk fra hverandre og at faren ikke skal dømmes for dette.

Etter møtet jeg arrangerte mellom dem, så merket jeg at stemmningen etterhvert ble lettet. De fikk all sin tur, og kunne si hva de enn ville uten noen forstyrrelser. Jeg ser ennå at forholdet mellom dem ikke er på topp, men den er definitivt mye bedre enn før (sønnen vår ble også litt voldelig, han kunne slå og kaste ting på faren, men faren brukte aldri vold mot sønnen vår). Jeg anbefaler deg å prøve det.

Anonymous poster hash: a32e3...328

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg tenker veldig i kveld. Jeg syns det har blitt så trist mellom eksmannen og sønnen vår. Det er så vondt å se sønnen min så såret over det som har skjedd, og at han ikke ønsker å ordne opp. Guttene mine har egentlig alltid vært selvstendige, og jeg har aldri følt at jeg har måtte bekymre meg så mye for de, selv om jeg selvfølgelig har gjort det. Helt siden de ble født! Det er vel det som følger med å være mor.

Kanskje jeg må være mer litt ops på humøret hans og hvordan han ter seg nå i disse dager. Er redd for at dette vil påvirke han mer enn jeg tror. Jeg tenker også mye på at når sønnen min, som ikke er så glad i klemmer fra verken meg eller faren sin, i stad bare ville sitte inntil meg. Han gråt så fryktelig å, hjertet hans banket så fort. Og da så jeg virkelig hvor såret han er og hvor tøft dette er for han. Har jeg gjort for lite? Har jeg ikke fulgt med godt nok de siste ukene her? Har han grått flere ganger uten at jeg har lagt merke til det? Sover han om nettene? Er så mange tanker som streifer oppi her nå! Jeg vet han er 17 år. Han er stor nok til å takle ting selv med mindre han ber om hjelp eller råd. Men i kveld trengte han meg virkelig, men det var jeg ikke klar over i det hele tatt. Tanken om å gå opp og sjekke åssen han hadde det streifet meg, men jeg visste at det beste var å la han komme til meg først. Hva om han ikke hadde sendt meg melding? Da hadde jeg ikke visst om at han satt oppe på rommet sitt og vært lei seg.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

Hva med å organisere et sammentreff med sønnen og din eksmann? De skal sitte ved et bord, mens du sitter ved siden av. De skal være på hver sin side av bordet slik at de ser hverandre, hvor du sitter på siden mellom dem. Da gir du dem x antall minutter hver på å forklare seg, og da kan det gå flere runder fram og tilbake.

Min nest eldste sønn hadde også problemer med faren. De største grunnene er at han glemte å hente ham på fotballtrening en gang, og siden sønnen ikke hadde mobil så måtte han gå noen timer hjemover. Den andre er at det var han som tok skilsmisse (sønnen mener faren har skyld i at familien ble splittet), men jeg har prøvd flere ganger å si at vi gikk fra hverandre og at faren ikke skal dømmes for dette.

Etter møtet jeg arrangerte mellom dem, så merket jeg at stemmningen etterhvert ble lettet. De fikk all sin tur, og kunne si hva de enn ville uten noen forstyrrelser. Jeg ser ennå at forholdet mellom dem ikke er på topp, men den er definitivt mye bedre enn før (sønnen vår ble også litt voldelig, han kunne slå og kaste ting på faren, men faren brukte aldri vold mot sønnen vår). Jeg anbefaler deg å prøve det.

Anonymous poster hash: a32e3...328

"Hyggelig" å høre fra en som har vært i ca. samme situasjon! Prøvde dette for noen uker siden. Sønnen min, jeg og faren hans satt i stua hans og snakket litt om dette, men syns ikke det hjalp så mye. Og sønnen vår var ikke interessert i å snakke der og da, han ville helst hjem. Så det var ikke så lett å dra ting ut av han når han ikke var interessert i å snakke der og da. Etter det har jeg prøvd å få det til igjen, men som sagt har jeg latt vær å mase og heller ventet til han har villet det selv. Men nå syns jeg det har gått lenge nok og begynner å bli litt bekymret for om dette har såret sønnen vår mer enn vi tror.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

Situasjonen er litt komplisert også. Det ligger en del historie bak der og så skjedde det noe i høst som har gjort hele greia enda mer komplisert og ikke minst verre for gutten vår.

Men jeg får bare følge litt nøyere med i tiden framover og se hva jeg kan få gjort. Men tenker kanskje at tiden leger alle sår, så kanskje han bare trenger litt mer tid rett og slett men følge med litt mer skal jeg gjøre. Tror egentlig jeg har vært litt for uvitende.. altså at jeg ikke har skjønt hvor såret han er før i kveld.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

[AnonymBruker]

I mine tenåringsår var jeg ikke på talefot med min egen far i årevis. Var ingen spesiell grunn (som jeg husker nå ihvertfall) bare mange små konflikter som etterhvert ble til en generell misnøye.

Jeg drømte om at foreldrene mine ville skille seg sånn at jeg kunne velge han helt vekk fra livet mitt. Ingen logikk i verden hadde kunnet endre på situasjonen den gang. For selv om jeg i alle andre situasjoner ble sett på som en moden og fornuftig tenåring så var det hormonene som styrte denne konflikten.

Om noen hadde prøvd å få en slutt på det ved å forsøke å megle er jeg sikker på at det ville gjort vondt verre.

Vi har i dag et veldig godt forhold på tross av konfliktfylte tenårings år

Anonymous poster hash: 60f4e...239

[AnonymBruker]

Mannen og jeg er skilt og sønnene våre bor hos meg fulltid, men besøker faren sin når dem vil. De to yngste er 10 og 13 år gamle og har et godt forhold til faren sin, men min eldste på 17 derimot har hatt litt problemer med han i den siste tiden. Grunnene trengs ikke å nevnes her, da jeg risikerer å bli gjenkjent.

Men alle tre dro forrige helg hjem til faren sin for å være der fra fredag-søndag. De skulle på kino og sånt, gjøre ting sammen. Eksmannen min ønsket å gjøre opp med eldste gutten. Jeg var ikke tilstede, så jeg vet ikke hvordan det startet, men de hadde visst begynt å krangle igjen og sønnen vår ble så sint at han dyttet eksmannen min ganske hardt i brystet. Han tok tak i gutten og sa at vold ikke er en løsning på problemer, men likevel ble det noen slag her og der.

Sønnen min ringte til meg rett etter sloss kampen og ville bli hentet. Han var i oppløsning og ganske lei seg, så jeg skjønte jo at noe hadde skjedd. Hentet han og lot de to andre bli igjen da de ønsket det selv. Fikk ikke snakket så mye med eksmannen da jeg fokuserte mest på sønnen min. Han var sint og kjeftet, og var ikke til å roe ned.

Jeg så at eksmannen min blødde litt fra munnen og han var rimelig sint selv. Sønnen min hadde ikke noen synlige skader. Eksmannen min er ikke en voldelig mann, så jeg har skjønt det slik at sønnen vår har vært den voldelige her mens eksmannen har prøvd å stoppe det.

Når vi kom hjem snakket vi om det som hadde skjedd. Gutten var veldig sint og innrømte at han hadde startet sloss kampen og at faren ikke hadde slått han tilbake. Og selv om jeg egentlig visste at eksmannen min ikke slår barna våre, så måtte jeg jo spørre gutten min for sikkerhets skyld om han faktisk ikke ble slått av faren sin. Men det kunne sønnen min bekrefte at han ikke ble, det var kun han som tok til vold under krangelen. Han var tydelig på at han ikke skulle ha reagert så voldsomt, for han har aldri gjort det før, men at han ikke klarte å dy seg.

Nå en uke senere vil han fortsatt ikke snakke med faren sin. Sønnen min har aldri vært en sint person, heller ikke en som uttrykker så mye følelser på kort tid. Han har egentlig alltid vært litt reservert og rolig gutt, men samtidig alltid i godt humør og styrer unna bråk og lignende. Så dette kommer overraskende på oss.

Fikk en mld av han i stad som lød ca slik "Er du alene? jeg vet ikke hva jeg skal gjøre :(" han var på rommet sitt mens jeg var i stua og hadde besøk av søsteren min. Men siden jeg fikk meldingen dro søsteren min hjem, så jeg kunne gå opp til han. Han gråt og gråt, tror ikke jeg har sett sønnen min så lei seg før. Det knuste hjertet mitt og tårene kom fram her også. Han ville ikke snakke. Han ville bare at jeg skulle holde rundt han og sitte der. Og jeg som engang ikke får lov til å gi han en liten klem før han skal på skolen eller sånn generelt!!

Siden han er den eldste og dermed min førstefødte, er dette første gang jeg har en tenåring i hus. Og jeg var forberedt på at det kunne bli noen tøffe dager med hormoner, pubertet og alt det der. Og vi har da hatt våre store krangler som har gått over på noen timer og det som følger med. Men dette knuser meg. Er dette noe de fleste tenåringsforeldre opplever en sjeldent gang kanskje? Skal sies at før all krangelen med faren og sånt så hadde de et godt forhold og sønnen vår var akkurat som han pleier å være. Han har egentlig vært seg selv denne uken her også, men plutselig ble det ille igjen i dag. Jeg skjønner jo at det gjør vondt å ikke komme overens med sin egen far og den situasjonen de er i, men jeg skulle ønske de kunne sitte sammen og snakke om det. Jeg har foreslått at jeg kan være med i samtalen, så vi tre kan ordne opp på en eller annen måte, men sønnen min ønsker ikk dette. Har derfor gitt han tid, men syns tre mnd (sånn ca) er lenge.. og eksmannen min er selvsagt lei seg for at sønnen ikke vil høre fra han.

Hva ville dere gjort i en sånn situasjon? Latt gutten få bestemme når han selv vil snakke med faren igjen? Har hatt denne tankegangen en god stund ser dere, men virker ikke som sønnen vår er mindre sint for det om.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Hadde jeg vist hvem du var så hadde jeg ringt barnevernet!!

Anonymous poster hash: c05aa...67b

[AnonymBruker]

Hadde jeg vist hvem du var så hadde jeg ringt barnevernet!!

Anonymous poster hash: c05aa...67b

Hvorfor i huleste skulle du ha ringt barnevernet? Pga en 17-åring flyr på faren sin? Pga far ikke tar igjen og ikke har slått sønnen? Pga ts prøver å megle å få sønnen og eksen på talefot igjen? Pga Ts og eksen vil finne ut hva som plager sønnen? Pga Ts synes det er en vanskelig og vond situasjon?

Synes Ts opptrer høvelig og riktig i denne situasjonen.

Du derimot har ikke peiling. Snakk om å misbruke barnevernet.

Anonymous poster hash: f08f0...f73

[AnonymBruker]

Har far prøvd å kontakte/ vise interesse for sin sønn i denne perioden? Hadde ett sånn "breakdown" periode med min datter da hun var i den alderen.. hun flyttet ut og ga klar beskjed om at hun IKKE ville ha kontakt med meg.

Jeg lot henne være i fred- men sendte stadig tekstmeldinger type: hei- går det bra.. glad i deg"..slik at hun viste at jeg var der- når hun var klar. Etter en stund begynte hun å svare på meldingene, og i dag har vi ett fantastisk forhold...

Så kanskje dere skal bare gi sønnen tid- la han vite at både du og far er der og er glad i han NO matter What:-)

Lykke til.. tenåringsperioden er tøff både for tenåringe og ikke minst foreldrene.

Anonymous poster hash: 82f5d...ead

[AnonymBruker]

Situasjonen er litt komplisert også. Det ligger en del historie bak der og så skjedde det noe i høst som har gjort hele greia enda mer komplisert og ikke minst verre for gutten vår.

Men jeg får bare følge litt nøyere med i tiden framover og se hva jeg kan få gjort. Men tenker kanskje at tiden leger alle sår, så kanskje han bare trenger litt mer tid rett og slett men følge med litt mer skal jeg gjøre. Tror egentlig jeg har vært litt for uvitende.. altså at jeg ikke har skjønt hvor såret han er før i kveld.

Anonymous poster hash: b8c3e...6b6

Jeg synes du må ta et ansvar her og la ham få snakke ut med en tredjepart.

Dette er ikke helt vanlig tenåringsoppførsel, og noe plager ham åpenbart dypt.

Anonymous poster hash: dd1e8...f9b

[AnonymBruker]

Hvorfor i huleste skulle du ha ringt barnevernet? Pga en 17-åring flyr på faren sin? Pga far ikke tar igjen og ikke har slått sønnen? Pga ts prøver å megle å få sønnen og eksen på talefot igjen? Pga Ts og eksen vil finne ut hva som plager sønnen? Pga Ts synes det er en vanskelig og vond situasjon?

Synes Ts opptrer høvelig og riktig i denne situasjonen.

Du derimot har ikke peiling. Snakk om å misbruke barnevernet.

Anonymous poster hash: f08f0...f73

Når barnet og faren ryker ihop og sloss på den måten forann dei andre barna så ja da er det bv sak, vist ikke far klarer å skjerme barna for slikt så har han et problem. Jeg jobber selv i barnevernet

Anonymous poster hash: c05aa...67b

[AnonymBruker]

Når barnet og faren ryker ihop og sloss på den måten forann dei andre barna så ja da er det bv sak, vist ikke far klarer å skjerme barna for slikt så har han et problem. Jeg jobber selv i barnevernet

Anonymous poster hash: c05aa...67b

Far har da ikke kontroll over hva sønnen finner på å gjøre, det er ikke alltid barna kan skjermes, det burde du vite hvis du jobber i barnevernet. Det er pga. slike som deg at folk er redd BV.

Anonymous poster hash: f3a49...c14