Fedme plager meg

[AnonymBruker]

...Jeg kommer til å brennes levende på grunn av dette, men here goes.

Jeg plages ikke av min egen fedme, da jeg er slank selv, og jeg har spiseforstyrrelser. Jeg plages av andres fedme, spesielt de i min nære omgangskrets. Jeg blir uvel av at overvektige mennesker sitter og fråtset i usunn mat, og når de i familien gjør det blir jeg nesten sint. Hvorfor tar de ikke ansvar for egen helse?

Fra tid til annen lar jeg meg også irritere av totalt fremmede overvektige (helt til jeg ser ansiktene deres, da får jeg dårlig samvittighet), og jeg tenker jeg trenger hjelp. Hva feiler det meg?

Det bør nevnes at jeg har slitt med overvekt selv, har gått ned kanskje litt for mye i vekt og nå er jeg manisk i forhold til det å skulle gå opp igjen til "forbi" slank.

Jeg vil ikke være sånn Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: dc552...522

[AnonymBruker]

Jobb med spiseforstyrrelsen din og lær deg å godta at andre mennesker selv velger hvordan de skal leve, selv om de tar langsomt selvmord med feil kosthold.

Anonymous poster hash: 84228...ae6

[AnonymBruker]

Tja, jeg vet ikke helt, jeg er vel i en lignende situasjon selv, men da snakker vi STORE folk, ikke folks om er kanskje 10-30 kg over idealvekten. Jeg snakker de som burde gjort noe med det for mange år siden, og som lever på "lånt" tid. Jeg vil også legge til at jeg også har slitt med overvekt og på det verste hadde en bmi på 32, det er ikke bra. Jeg er normalvektig selv, og jeg må innrømme at jeg ikke dømmer folk som har litt ekstra.

Som sagt, jeg tenker ikke så mye over det hvis jeg ser en som kanskje har 10-30 kg for mye, men når jeg ser en som har en god del mer så blir jeg bekymret og tenker "DU burde kanskje legge ned den burgeren". Det handler ikke om å dømme, for jeg har selv vært i den situasjonen, men når jeg ser folk er såpass store, at det har gått så langt, så tenker jeg at noe MÅ gjøres.

Anonymous poster hash: 580d8...8b9

[Gjest Coolaid]

Jobb med spiseforstyrrelsen din og lær deg å godta at andre mennesker selv velger hvordan de skal leve, selv om de tar langsomt selvmord med feil kosthold.

Anonymous poster hash: 84228...ae6

Da har du lite innsikt i overvekt. Det er mange fysiske og psykiske grunner til overvekt. Snakker du med fagpersoner vil de kunne fortelle deg uendelig mye mer enn den enkle oppfattningen du tydeligvis har av overvektige. Om jeg har forstått deg riktig.

[AnonymBruker]

...Jeg kommer til å brennes levende på grunn av dette, men here goes.

Jeg plages ikke av min egen fedme, da jeg er slank selv, og jeg har spiseforstyrrelser. Jeg plages av andres fedme, spesielt de i min nære omgangskrets. Jeg blir uvel av at overvektige mennesker sitter og fråtset i usunn mat, og når de i familien gjør det blir jeg nesten sint. Hvorfor tar de ikke ansvar for egen helse?

Fra tid til annen lar jeg meg også irritere av totalt fremmede overvektige (helt til jeg ser ansiktene deres, da får jeg dårlig samvittighet), og jeg tenker jeg trenger hjelp. Hva feiler det meg?

Det bør nevnes at jeg har slitt med overvekt selv, har gått ned kanskje litt for mye i vekt og nå er jeg manisk i forhold til det å skulle gå opp igjen til "forbi" slank.

Jeg vil ikke være sånn Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: dc552...522

Du kan jo begynne å svare på ditt eget spørsmål. Hvorfor tar ikke du ansvar for egen helse?

Anonymous poster hash: ccf20...2d2

[Silfen]

Tja, jeg vet ikke helt, jeg er vel i en lignende situasjon selv, men da snakker vi STORE folk, ikke folks om er kanskje 10-30 kg over idealvekten. Jeg snakker de som burde gjort noe med det for mange år siden, og som lever på "lånt" tid. Jeg vil også legge til at jeg også har slitt med overvekt og på det verste hadde en bmi på 32, det er ikke bra. Jeg er normalvektig selv, og jeg må innrømme at jeg ikke dømmer folk som har litt ekstra.

Som sagt, jeg tenker ikke så mye over det hvis jeg ser en som kanskje har 10-30 kg for mye, men når jeg ser en som har en god del mer så blir jeg bekymret og tenker "DU burde kanskje legge ned den burgeren". Det handler ikke om å dømme, for jeg har selv vært i den situasjonen, men når jeg ser folk er såpass store, at det har gått så langt, så tenker jeg at noe MÅ gjøres.

Anonymous poster hash: 580d8...8b9

Du vet at bmi på 32 ikke trenger være mer enn 10 kilo unna normalvekt, ikke sant? Det er ikke enormt.

[Gjest Coolaid]

...Jeg kommer til å brennes levende på grunn av dette, men here goes.

Jeg plages ikke av min egen fedme, da jeg er slank selv, og jeg har spiseforstyrrelser. Jeg plages av andres fedme, spesielt de i min nære omgangskrets. Jeg blir uvel av at overvektige mennesker sitter og fråtset i usunn mat, og når de i familien gjør det blir jeg nesten sint. Hvorfor tar de ikke ansvar for egen helse?

Fra tid til annen lar jeg meg også irritere av totalt fremmede overvektige (helt til jeg ser ansiktene deres, da får jeg dårlig samvittighet), og jeg tenker jeg trenger hjelp. Hva feiler det meg?

Det bør nevnes at jeg har slitt med overvekt selv, har gått ned kanskje litt for mye i vekt og nå er jeg manisk i forhold til det å skulle gå opp igjen til "forbi" slank.

Jeg vil ikke være sånn Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: dc552...522

Vel, hvor mye bedre er det med spiseforstyrrelse enn overvekt ? Mange ville velg valgt 20 kg ekstra på kroppen i stedet for den sykdommen.

Dersom disse tankene plager deg tenke jeg at du kunne trengt å jobbe med deg selv, gjerne sammen med en psykolog eller annet helsepersonell. Minner litt om sykdomsangst.

[AnonymBruker]

Jeg blir kvalm av to ting:

- 30 kg overvektige mennesker som fråtser i feit mat.

- "Perfekte" folk som er kritiske mot andre.

Balanse er tingen...

Anonymous poster hash: 197ca...886

[got2go]

Jeg tenker likedan. Blir provosert av feite folk som fråtser godterier og sier "herregud som du trener"

Ja, de som bryr seg litt om kroppen sin MÅ faktisk trene! Syns ikke det er så forbanna moro å jogge i minusgrader og sludd jeg heller, men en har et ansvar for egen helse.

[Gjest Kili]

Enig det er så plagsomt med kjempefeite folk som ikke gidder å ta vare på sin egen kropp. Det er ikke bare å knipse med finger'n. Vi burde tvinge folk til å trene ellers fikk de bot pga for mye fett. Det er ikke farlig å trene litt. Ingen dør av det.

[Gjest Kariannne]

...Jeg kommer til å brennes levende på grunn av dette, men here goes. Jeg plages ikke av min egen fedme, da jeg er slank selv, og jeg har spiseforstyrrelser. Jeg plages av andres fedme, spesielt de i min nære omgangskrets. Jeg blir uvel av at overvektige mennesker sitter og fråtset i usunn mat, og når de i familien gjør det blir jeg nesten sint. Hvorfor tar de ikke ansvar for egen helse? Fra tid til annen lar jeg meg også irritere av totalt fremmede overvektige (helt til jeg ser ansiktene deres, da får jeg dårlig samvittighet), og jeg tenker jeg trenger hjelp. Hva feiler det meg? Det bør nevnes at jeg har slitt med overvekt selv, har gått ned kanskje litt for mye i vekt og nå er jeg manisk i forhold til det å skulle gå opp igjen til "forbi" slank. Jeg vil ikke være sånn Hva skal jeg gjøre? Anonymous poster hash: dc552...522

Har selv hatt spiseforstyrrelse (anoreksi) og tenkte det samme. Helt til anoreksien bikket over til bulimi og deretter overspising. Hva vet du om de som fråtser i mat har et like stort problem som deg selv? Å ikke spise er en sykdom, å overspise er også ofte psykisk betinget.

Nå er jeg hvertfall blitt frisk og respekterer folk uansett hvordan de ser ut og hva de spiser. Jeg har vært der selv og det er et hårfint skille mellom det du driver med og til å overspise.

[AnonymBruker]

Det kan virke som jeg i alle fall deler tankegangen med noen her. Men likevel, så føler jeg at jeg er litt for dømmende og "ekstrem".

Jeg kan irritere meg grenseløst av at en overvektig person går foran meg, sinker, og i tillegg er for i veien til at jeg kan få gått forbi... Det er dette jeg mener ikke er normalt. Jeg oppriktig IRRITERER meg. Er jeg i skikkelig dårlig humør, som i morges, så irriterer jeg meg over ting som hvordan de må gå, fordi lårene skyver beina fra hverandre.

Også eksploderer jeg jo når de sitter og fråtser, for så å klage over hvor tjukke de er. Og ja, som got2go sier, når de klager over folk som tar ansvar for helsen sin.

Når det gjelder min egen helse, så vet jeg at jeg har en vei og gå, men jeg jobber med det hver eneste dag.

Anonymous poster hash: dc552...522

[AnonymBruker]

Det kan virke som jeg i alle fall deler tankegangen med noen her. Men likevel, så føler jeg at jeg er litt for dømmende og "ekstrem".

Jeg kan irritere meg grenseløst av at en overvektig person går foran meg, sinker, og i tillegg er for i veien til at jeg kan få gått forbi... Det er dette jeg mener ikke er normalt. Jeg oppriktig IRRITERER meg. Er jeg i skikkelig dårlig humør, som i morges, så irriterer jeg meg over ting som hvordan de må gå, fordi lårene skyver beina fra hverandre.

Også eksploderer jeg jo når de sitter og fråtser, for så å klage over hvor tjukke de er. Og ja, som got2go sier, når de klager over folk som tar ansvar for helsen sin.

Når det gjelder min egen helse, så vet jeg at jeg har en vei og gå, men jeg jobber med det hver eneste dag.

Anonymous poster hash: dc552...522

Kjernen i både anoreksi og det å være dømmende mot andre, er den samme. Selvkritikk som blir for dominerende i forhold til å lytte til følelsene sine og akseptere at en selv også har litt av det en legger over på andre.

Anonymous poster hash: 197ca...886

[Gjest Lite nytt]

Du vet at bmi på 32 ikke trenger være mer enn 10 kilo unna normalvekt, ikke sant? Det er ikke enormt.

Vet du hvilken høyde som skal til for at 7 bmi-enheter skal tilsvare 10 kg?

Det er faktisk 1,19 m.... Hvilken voksen person kjenner du på den høyde?

Jeg tror de småvokste ikke teller på bmi-skalaen....

[Gjest Lite nytt]

Det kan virke som jeg i alle fall deler tankegangen med noen her. Men likevel, så føler jeg at jeg er litt for dømmende og "ekstrem".

Jeg kan irritere meg grenseløst av at en overvektig person går foran meg, sinker, og i tillegg er for i veien til at jeg kan få gått forbi... Det er dette jeg mener ikke er normalt. Jeg oppriktig IRRITERER meg. Er jeg i skikkelig dårlig humør, som i morges, så irriterer jeg meg over ting som hvordan de må gå, fordi lårene skyver beina fra hverandre.

Også eksploderer jeg jo når de sitter og fråtser, for så å klage over hvor tjukke de er. Og ja, som got2go sier, når de klager over folk som tar ansvar for helsen sin.

Når det gjelder min egen helse, så vet jeg at jeg har en vei og gå, men jeg jobber med det hver eneste dag.

Anonymous poster hash: dc552...522

For alt du vet, så jobber de overvektige du ser med sin egen helse. Bare ikke akkurat så veldig hardt på det aktuelle tidspunktet du ser dem...

Jeg kan tenke helt forferdelig om folk selv, men jeg tar meg i det. Hva vet vel jeg om dem og hvor de er på vei fra og til?

Men som det kom fram i HI, så mister jeg også matlysten når jeg ser overvektige fråtse. Men da spesielt familiemedlemmer. Jeg tok alltid av meg i jula før, for mine nærmeste fråtset. Jeg spiste så vidt noe da.

Nå er det andre boller gitt

[AnonymBruker]

Kjernen i både anoreksi og det å være dømmende mot andre, er den samme. Selvkritikk som blir for dominerende i forhold til å lytte til følelsene sine og akseptere at en selv også har litt av det en legger over på andre.

Anonymous poster hash: 197ca...886

Vel, dette gir i alle fall mening for meg. Jeg har ikke på det jeg kan huske vært fornøyd med meg selv,

Anonymous poster hash: dc552...522

[AnonymBruker]

Det var dette med å bli mindre dømmende mot deg selv. Da kan du gå veien mot å bli frisk fra anoreksian, og bli mindre dømmende mot andre. Det er deres liv og deres valg Håper det ikke har gått så langt hos deg at du mister håret, og har utviklet beinskjørhet. Går du i behandling for lidelsen din? Lykke til.

Anonymous poster hash: 60391...4fe

[AnonymBruker]

Da har du lite innsikt i overvekt. Det er mange fysiske og psykiske grunner til overvekt. Snakker du med fagpersoner vil de kunne fortelle deg uendelig mye mer enn den enkle oppfattningen du tydeligvis har av overvektige. Om jeg har forstått deg riktig.

du har nok forstått meg feil. Jeg er selv overvektig på grensen til fedme i følge BMI og har stor forståelse for at overvekt har mange årsaker. I mitt tilfelle er det for mye sjokolade og for lite bevegelse men jeg vet at andre kan ha andre og mer sammensatte årsaker.

For å oppklare litt: jeg mener at hun bør få orden på sin egen spiseforstyrrelse og slutte å bry seg om andre. Det at jeg kalte det "langsomt selvmord med usunt kosthold" var mer en ironisk greie og satt veldig på spissen.

Anonymous poster hash: 84228...ae6

[AnonymBruker]

Overspising er og en spiseforstyrrelse. Her startet det med anoreksi, gikk gradvis over til bulimi, hadde det i mange år, så har det gått over til overspising. I perioder klarer jeg meg jo uten, og trener masse. Kan og i overspisings perioden trene til jeg spyr. Så her går jeg masse opp og ned i vekt, er jo virkelig ikke bra.

Anonymous poster hash: 68b0f...b2f

[Gjest Lille-pus]

...Jeg kommer til å brennes levende på grunn av dette, men here goes.

Jeg plages ikke av min egen fedme, da jeg er slank selv, og jeg har spiseforstyrrelser. Jeg plages av andres fedme, spesielt de i min nære omgangskrets. Jeg blir uvel av at overvektige mennesker sitter og fråtset i usunn mat, og når de i familien gjør det blir jeg nesten sint. Hvorfor tar de ikke ansvar for egen helse?

Fra tid til annen lar jeg meg også irritere av totalt fremmede overvektige (helt til jeg ser ansiktene deres, da får jeg dårlig samvittighet), og jeg tenker jeg trenger hjelp. Hva feiler det meg?

Det bør nevnes at jeg har slitt med overvekt selv, har gått ned kanskje litt for mye i vekt og nå er jeg manisk i forhold til det å skulle gå opp igjen til "forbi" slank.

Jeg vil ikke være sånn Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: dc552...522

Du har en spiseforstyrrelse, - det sier du selv.

Får du behandling for denne spiseforstyrrelsen din?

Det jeg hører er at det i praksis er spiseforstyrrelsen din som snakker.