Stemor og snart mamma

[AnonymBruker]

Heisann

Jeg er stemor og snart mamma. I April i fjor, altså 2014 møtte jeg en mann. Han har en sønn på 4 som er veldig pappadalt for å si det sånn. Det har vært et veldig dramatisk brudd mellom kjæresten min og mor til guttungen. Mange rettsaker, løgner og diverse. De deler omsorg der far har gutten 40 og mor 60.

Jeg har et inntrykk av at mor prøver å lage litt trøbbel og kvalm for far i blant, med å ta med seg alt av klær som blir tatt med i barnehagen (vi kjøper ofte nye klær til han), Ikke hente gutten til avtalt tid, hun gjør stort sett som hun vil. Far vil ha han 50/50 men dette vil ikke mor og vi skjønner jo at det er fordi hun mister barnebidrag.

Forholdet mitt med stesønnen min var veldig problematisk, han hatet at jeg kom inn i livet til faren hans. Han kalte meg bare stygge ting og jeg fikk ikke lov til å se på han, lage mat til han eller snakke til han. Det er jo forståelig når han er vant til å ha pappa for seg selv og plutselig så er det en dame som skal være der hele tiden.

Nå er ting bedre, han søker kontakt, sier fine ting, holder meg i hånda og det er greit at jeg legger han. Tror dette kan være fordi jeg har en baby i magen som han skal bli storebror til. Jeg har blitt veldig glad i gutten, men hver gang han har vært hjemme hos mor så er det akkurat som at vi må starte hele den "bli kjent prosessen" på nytt.

Er det noen andre som er i samme situasjon? Hvordan skal man klare å holde den gode kontakten uten tilbakefall? kommer det av seg selv? Kan det være mor som har en negativ innvirkning ?

Jeg lurer også på hvor mye jeg kan blande meg inn i oppdragelsen?

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

[skruf]

Det har gått himla fort mellom dere hvis dere møttes i april i fjor, under et år siden, og du har allerede flyttet inn og er gravid!! Ikke noe rart at en liten 4-åring reagerer på så store omveltninger. Du er jo den som kom inn og forstyrret helt hans tilværelse. Husk at han er ganske så liten enda.

Jeg tror ikke du bør begynne å blande deg inn i oppdragelsen og det som foregår mellom samboeren din og guttens mor, det er ikke ditt bord. Støtt såklart mannen din, og følg hans retningslinjer for hvor han legger lista når det kommer til å oppdra sin egen sønn.

Ang barnets mor så vil jeg anbefale deg å holde deg unna. Dette er mellom far og mor, og ikke noe du skal begynne å styre med. Det er ikke nødvendigvis moren til gutten sin feil at han er vrang når han kommer til dere, husk han er bare 4 år, og i en helt ny situasjon med deg i hus og sin rolle som kommende storebror.

[AnonymBruker]

Du må gi barnet tid. Du har ikke kjent barnet i et år en gang, og selvfølgelig vil ikke barnet dele på faren sin. Sånn var det med meg også, når jeg traff stebarn for første gang var han veldig på meg. Men når jeg traff han for andre gang etter å ha hatt samvær med sin mor, var han kun på faren. Jeg fikk ikke sitte sammen med far i sofaen, se på ham eller snakke til han. Dette har vært litt vanskelig, men jeg gav både far og sønn tid, og nå har vi det bare supert

Bare pass på og inkludere ditt stebarn i baby, så skal du se at det ordner seg etter en stund.

Anonymous poster hash: 680b2...932

[AnonymBruker]

Den ekstremt fordomsfulle tonen du har i retning av mor hjelper ingen.

Anonymous poster hash: cd5b3...514

[Gjest daisydaisy]

Så slemme dere er mot TS. Ut i fra innleggene deres å tolke skulle man nesten tro at dere er noen bitre alenemødre som går gjennom det samme som barnets mor, hele gjengen.

[skruf]

Så slemme dere er mot TS. Ut i fra innleggene deres å tolke skulle man nesten tro at dere er noen bitre alenemødre som går gjennom det samme som barnets mor, hele gjengen.

Hva er det som er så slemt med mitt svar? Utdyp gjerne. Synes du det er slemt sagt at jeg mener det har gått fort i svingene? For det er fakta at det har gjort. Under et år siden de møttes, og hun er allerede veldig gravid og blitt flyttet inn med faren til 4-åringen.

(og nei, jeg er ikke en "Bitter alenemor").

[Gjest daisydaisy]

Hva er det som er så slemt med mitt svar? Utdyp gjerne. Synes du det er slemt sagt at jeg mener det har gått fort i svingene? For det er fakta at det har gjort. Under et år siden de møttes, og hun er allerede veldig gravid og blitt flyttet inn med faren til 4-åringen.

(og nei, jeg er ikke en "Bitter alenemor").

Siktet egentlig ikke til deg. Jeg burde vel sitert de innleggende jeg mente var frekke.

Hvorvidt det har gått fort i svingene ser jeg ingen grunn til å diskutere. Folk gjør ting i sitt eget tempo. Noen vil bruke flere år på slike ting, andre vil ikke.

Endret 4. januar 2015 av daisydaisy

[AnonymBruker]

TS her. Når jeg startet denne tråden så var jeg egentlig forberedt på mye dritt. Jeg vet at ting har gått veldig fort, forelskelse kan føre til store omveltninger i manges liv, og i dette tilfelle så får sønnen til min kjæreste kjenne på dette. Jeg vil ikke være vond eller dømmende mot noen, jeg ber bare om tips og råd. Jeg har blitt kjempe glad i gutten, jeg er flink til å gi han tid, jeg ber også kjæresten om å finne på ting med gutten alene for at gutten skal se at jeg ikke er der for å ta pappa i fra han. Jeg gir gutten mye oppmerksomhet og koser meg når han er tilstede, spesielt nå som vi har knyttet bånd. Han henvender seg nesten like mye til meg som til sin far og han sier at vi er bestevenner, men den dagen han skal til mor eller kommer fra mor snur det. Derfor spør jeg om det kanskje kan være mor som viser negative tegn til at han liker meg? Hele slekta og vennene til kjæresten sier at hun er ufordragelig, og da er det ikke lett å vite. Jeg dømmer ikke mor og blander meg ikke inn i hva de blir enig om, men når det går utover avtaler jeg og kjæresten har med andre, økonomien og avtalte ferier så går det jo utover alle bortsett fra hun. Blir ikke det litt feil? Nå kommer det jo en ny unge snart, vi har ikke råd til å kjøpe nytt tøy til gutten hver uke, vi kan heller ikke drive frem og tilbake med avtaler fordi det kanskje ikke passer for henne å ha gutten når det er avtalt at hun skal ha gutten, vi kan heller ikke bytte ferieuker i siste liten når ferien er booket og bestilt..sånn holder hun på. skal jeg ikke ha noe å si?? Jeg er glad i guttungen og kjæresten min, og ville ikke vært foruten dem. Vi lever et ganske harmonisk liv men jeg prøver å se litt frem i tid, derfor spør jeg om disse rådene.

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

[AnonymBruker]

Så slemme dere er mot TS. Ut i fra innleggene deres å tolke skulle man nesten tro at dere er noen bitre alenemødre som går gjennom det samme som barnets mor, hele gjengen.

Takk for det spør bare etter tips her, ikke kjeft og du er en av de som skjønner det Takk for det :D

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

[AnonymBruker]

Du må gi barnet tid. Du har ikke kjent barnet i et år en gang, og selvfølgelig vil ikke barnet dele på faren sin. Sånn var det med meg også, når jeg traff stebarn for første gang var han veldig på meg. Men når jeg traff han for andre gang etter å ha hatt samvær med sin mor, var han kun på faren. Jeg fikk ikke sitte sammen med far i sofaen, se på ham eller snakke til han. Dette har vært litt vanskelig, men jeg gav både far og sønn tid, og nå har vi det bare supert

Bare pass på og inkludere ditt stebarn i baby, så skal du se at det ordner seg etter en stund.

Anonymous poster hash: 680b2...932

Takk for svar Har absolutt planer om å inkludere han, han skal ikke bli oversett, prøver også å inkludere han så mye jeg kan når jeg har samtaler med far. Han skal ikke føle seg oversett. Prøver også å komme med ideer til hva han og guttungen kan gjøre sammen, uten meg på slep.

Anonymous poster hash: 543e0...6ce

[AnonymBruker]

Du er mer heldig enn meg. Kjenner til det at man må starte på nytt men her er det vanlig samvær annen hver helg. Syns det går også på min bekostning fordi man blir følelsesmessig bundet og det barnet blir revet fra meg annen hver uke. Lykke til med den nye familien din.

Anonymous poster hash: dd9d5...549

[AnonymBruker]

TS her. Når jeg startet denne tråden så var jeg egentlig forberedt på mye dritt. Jeg vet at ting har gått veldig fort, forelskelse kan føre til store omveltninger i manges liv, og i dette tilfelle så får sønnen til min kjæreste kjenne på dette. Jeg vil ikke være vond eller dømmende mot noen, jeg ber bare om tips og råd. Jeg har blitt kjempe glad i gutten, jeg er flink til å gi han tid, jeg ber også kjæresten om å finne på ting med gutten alene for at gutten skal se at jeg ikke er der for å ta pappa i fra han. Jeg gir gutten mye oppmerksomhet og koser meg når han er tilstede, spesielt nå som vi har knyttet bånd. Han henvender seg nesten like mye til meg som til sin far og han sier at vi er bestevenner, men den dagen han skal til mor eller kommer fra mor snur det. Derfor spør jeg om det kanskje kan være mor som viser negative tegn til at han liker meg? Hele slekta og vennene til kjæresten sier at hun er ufordragelig, og da er det ikke lett å vite. Jeg dømmer ikke mor og blander meg ikke inn i hva de blir enig om, men når det går utover avtaler jeg og kjæresten har med andre, økonomien og avtalte ferier så går det jo utover alle bortsett fra hun. Blir ikke det litt feil? Nå kommer det jo en ny unge snart, vi har ikke råd til å kjøpe nytt tøy til gutten hver uke, vi kan heller ikke drive frem og tilbake med avtaler fordi det kanskje ikke passer for henne å ha gutten når det er avtalt at hun skal ha gutten, vi kan heller ikke bytte ferieuker i siste liten når ferien er booket og bestilt..sånn holder hun på. skal jeg ikke ha noe å si?? Jeg er glad i guttungen og kjæresten min, og ville ikke vært foruten dem. Vi lever et ganske harmonisk liv men jeg prøver å se litt frem i tid, derfor spør jeg om disse rådene.

Hva hadde vel kvinneguiden vært uten drittslenging..

Samme situasjon som deg, minus at jeg ikke er gravid selv. Jeg ble kjent med barnefar som akkurat hadde flyttet ut. Barnet var da fire år. Vi flyttet fort sammen av praktiske grunner, og jeg møtte barnet etter bare to måneder. Barnet elsket meg fra første stund, på tross av alt dritt mor kom med hele tiden... Kommentarer som "mamma sier at du ikke får lov til å..." ble jeg veldig vant til, men merket at setningene ikke kom fra barnet selv.

Vi har hatt advokater, barnevern og andre interessante tider siden jeg møtte barnefar, og har nå barnet annenhver helg (noe som gjør det enklere for mor å skape utfordringer...). Etter tre år har ting begynt å roe seg ned. Far og meg satt foten ned for alt dritt mor kom med, og fortalte barnet at det var to ulike kulturer med ulike regler. Hos oss gjelder aldersgrenser på TV og film, hos mor gjør det ikke. Åh, alle gangene barnet har hat mareritt om natten for ting som mor har latt det se på...

Jeg skjønner godt at situasjonen du er i er vanskelig, og vil anbefale å samarbeid godt med far og snakke med barnet om ulike ting, som regler, kulturen i hjemmet og ting som mor skaper problemer med. Jeg begynte å legge barnet og ble fortalt at moren sa at jeg ikke skulle. Etter å ha snakket med barnet om det (4 år) var alt greit og det kom færre og færre kommentarer. Barnet var bare usikker på grenser og var utrygg når mor holdt på som hun gjorde. I dag er alt veldig fint .Mor har gitt seg og barnet trives begge steder. Ja, flere ting gikk kanskje fort, men akkurat meg og barnefar var noe barnet syntes var bra fra starten. Jeg og barnet har alltid hatt en god relasjon og ser på meg som en mor nummer to. Hvorfor? Fordi jeg har snakket mye med barnet om ting som mor har prøvd å ødelegge fra starten, vist omsorg og vært der for det.

Du sier at ting allerede har roet seg ned, og jeg tror at om du og barnefar forklarer og viser barnet hvem dere er så vil det ordne seg fremover også. Snakk pent om mor, vis interesse for hvordan barnet har det der og vis kjærlighet.

Det med barnehagen er vi veldig kjent med... Snakket til slutt med barnehagen som fortalte at alle barneklær fra og med samtalen skulle komme fra mor fordi de selv hadde opplevd at ting bare forsvant ut av kurvene. Ikke riktig og dårlig gjort av mor, men ikke et ukjent fenomen fra en merkelig sjalu mor.

Gratulerer så masse med liten i magen!

Anonymous poster hash: 14fc5...2e2

[AnonymBruker]

Hva er det som er så slemt med mitt svar? Utdyp gjerne. Synes du det er slemt sagt at jeg mener det har gått fort i svingene? For det er fakta at det har gjort. Under et år siden de møttes, og hun er allerede veldig gravid og blitt flyttet inn med faren til 4-åringen.

(og nei, jeg er ikke en "Bitter alenemor").

Det har gått himla fort mellom dere hvis dere møttes i april i fjor, under et år siden, og du har allerede flyttet inn og er gravid!! Ikke noe rart at en liten 4-åring reagerer på så store omveltninger. Du er jo den som kom inn og forstyrret helt hans tilværelse. Husk at han er ganske så liten enda.

Jeg tror ikke du bør begynne å blande deg inn i oppdragelsen og det som foregår mellom samboeren din og guttens mor, det er ikke ditt bord. Støtt såklart mannen din, og følg hans retningslinjer for hvor han legger lista når det kommer til å oppdra sin egen sønn.

Ang barnets mor så vil jeg anbefale deg å holde deg unna. Dette er mellom far og mor, og ikke noe du skal begynne å styre med. Det er ikke nødvendigvis moren til gutten sin feil at han er vrang når han kommer til dere, husk han er bare 4 år, og i en helt ny situasjon med deg i hus og sin rolle som kommende storebror.

Når man kommer inn som en stemor er det klart at dette kan være sårende ord og høre. Hun har gjort en fantastisk jobb til nå virker det om. Inkluderer barnet, viser omsorg, lar far og barn få tid sammen og relasjonen ser ut til å ha bedret seg etterhvert om tiden har gått. Når du sier hold deg unna, ikke ditt bord og diverse, virker det som om du ikke er kjent ved en slik situasjon. Klart hun ikke blander seg, men støtter mannen. Med en gang en kvinne legger ut en slik tråd, er det rett til angrep på at det er stemor som styrer båten. For alt du vet er hun støttende, og hun er da ikke med på advokat/meklingsmøter, men en støtte som ønsker råd og andres erfaringer.

Om du ikke har planer om å være til hjelp, ikke kommenter. Det du sier med at barnet kanskje trenger tid til justeringene i livet, kan være og er en grei ting å si, men hold deg unna. De er to om oppdragelsen i fars hjem nå , klart hun skal være en del av det. Barnet trenger trygghet. Om ts holder seg unna oppdragelse vil barnet miste trygghet, hilsen en med kjennskap til dette...

Anonymous poster hash: 14fc5...2e2

[AnonymBruker]

Du er en del av barnets hverdag, så du og barnefar må sammen kommunisere om hvilken oppdragelse dere mener at huskulturen skal være. I tillegg er du gravid, (gratulerer ), noe som tilsier at den skal være lik for begge barna. At begge er en del av rutinene i huset er viktig, slik at barnet ser at dere er likestilt som primærpersoner i hjemmet.

Jeg vil også anbefale at far og barn får tid sammen alene, det er en viktig relasjon å opprettholde. Ved at de drar ut og gjør noe bare de to, eller at de får noen dager alene sammen (om det er mulig å gjennomføre). Jeg gjorde ikke dette i starten selv, og når jeg gir de tid alene, vil barnet bare hjem igjen eller mener jeg også skal være med på alt. Meg og min mann er likestilt i oppdragelse og barnet har det fantastisk når det er her.

Jeg er også enig i at silke ting skjer i ulike tempo. Så lenge barnet har det godt, er det greit. At mor er en drittsekk er ikke noe du kan noe for og skal bare ignorere. Vær deg selv og gjør det som er naturlig for dere!

Anonymous poster hash: 14fc5...2e2

[skruf]

Når man kommer inn som en stemor er det klart at dette kan være sårende ord og høre. Hun har gjort en fantastisk jobb til nå virker det om. Inkluderer barnet, viser omsorg, lar far og barn få tid sammen og relasjonen ser ut til å ha bedret seg etterhvert om tiden har gått. Når du sier hold deg unna, ikke ditt bord og diverse, virker det som om du ikke er kjent ved en slik situasjon. Klart hun ikke blander seg, men støtter mannen. Med en gang en kvinne legger ut en slik tråd, er det rett til angrep på at det er stemor som styrer båten. For alt du vet er hun støttende, og hun er da ikke med på advokat/meklingsmøter, men en støtte som ønsker råd og andres erfaringer.

Om du ikke har planer om å være til hjelp, ikke kommenter. Det du sier med at barnet kanskje trenger tid til justeringene i livet, kan være og er en grei ting å si, men hold deg unna. De er to om oppdragelsen i fars hjem nå , klart hun skal være en del av det. Barnet trenger trygghet. Om ts holder seg unna oppdragelse vil barnet miste trygghet, hilsen en med kjennskap til dette...

Anonymous poster hash: 14fc5...2e2

Jeg mener bestemt at stemor her ikke bør blande seg i hverken oppdragelsen av sønnen til samboeren, ei heller gå inn i noe drama og styr med barnets mor. Til de har hun og samboer vært sammen altfor kort tid. Under et år har de vært sammen, noe som omrokkerer noe voldsomt hverdagen og livet til en liten 4-åring. Det er nettopp trygghet barnet trenger, og det har absolutt ikke fått trygghet når det går så fort i svingene som dette.

Selv om ikke det jeg svarer er drømmesvaret til Ts så har jeg like rett å svare som de som stryker Ts med hårene og skriver hvor flink hun er.

Hilsen ei som har erfaring med situasjonen barn og steforeldre, og som har ei fantastisk stemor og en fantastisk stefar til sitt barn.

[AnonymBruker]

Stemor har vært i barnets liv i 1. år, 25% av livet hans, og skal snart bli mor til et barn som vil være der på fulltid. Barna skal vokse opp som søsken. Så kommenteres det at kun far skal ha noe å si ift oppdragelsen av eldsriktinn? Det medfører faktisk at det kun er far som skal bestemme hvordan begge barna skal oppdtas det da, eller mener dere at to ulike måter å oppdra barn på skal gjelde for barn som vokser opp under samme tak?

Til TS: jeg synes det virker som at du gjør en kjempejobb, og supert at du er ydmyk nok til å be om råd og innspill fra andre. Jeg håper likevel ikke at du sliter deg ut med å ta så mye ansvar fordi du ønsker å gjøre alt så "riktig". Jeg tenker bl.a. på at du kommer med forslag til aktiviteter som far og barn kan gjøre alene. Jeg antar at far tar litt ansvar han også? Høres ut som at du avlaster far veldig i hverdagen, og det er jo bra, men det er ikke lenge før dere får et barn sammen som vil endre hverdagen deres i enda større grad. Av erfaring vil jeg råde deg til å fokusere litt mer på deg selv og dine ønsker og behov (tid m venninner etc) før babyen kommer. Selvfølgelig ikke trekke deg bort.. litt dårligforklart så ttidlig på morgenen fra mobil, men det er heftig å bli del av en familie så raskt og omveltningene blir enda større når babyen blir født. Har du skjemt bort far det siste året skaper det forventning om hvordan du skal fortsette å bidra fremover!

Lykke til og gratulerer med den lille i magen :-)

Anonymous poster hash: 7644c...6a6

[skruf]

Som jeg skrev i et svar tidligere nå i morges så har barnet mitt ei fantastisk stemor og en fantastisk stefar. Misforstå meg riktig; jeg mener ikke at steforeldre ikke skal være med å oppdra barna, men at de ikke skal komme inn som en virvelvind med masse nye regler og sanksjoner. Når dere bor sammen så skal barnet kunne finne seg i at du på lik linje med mor eller far sier fra når f.eks det er tid for å legge seg, at barnet ikke får lov til å kaste middagen i gulvet, si ifra hvis barnet drar katten i halen osv osv..

Og ang konflikten mellom mor og far så står jeg for at du bør holde deg unna, mest for din egen del. Støtt mannen din når han har det vanskelig, men når det kommer til f.eks møter på familievernkontor o.l så er det mor og far som skal finne ut av det.

Det at barnet er vrangt og vanskelig når han kommer til dere på samvær har ikke nødvendigvis noe med at han misliker deg å gjøre, det kan rett og slett være så enkelt at det er selve situasjonen med bytting av hjem han reagerer på. For alt du vet så kan han være like vanskelig når han kommer hjem til moren også (selv om mor mest sannsynlig ikke innrømmer det ). Siden han er grei mot deg etter ei stund og viser deg tillitt så har han nok godtatt at du er der nå (det du skrev med å holde i hånden, sier fine ting, du får legge han).

Gi det tid, så tror jeg dette blir bra

[Biloba]

Stemor har vært i barnets liv i 1. år, 25% av livet hans, og skal snart bli mor til et barn som vil være der på fulltid. Barna skal vokse opp som søsken.

Anonymous poster hash: 7644c...6a6

Dette er jo en sannhet med modifikasjoner. Sannheten er at ts møtte _mannen_ i april. Dvs for 9 mnd siden. Når hun møtte gutten står ikke, når hun flyttet inn står ikke. Har hun flyttet inn fra dag 1, er samværet fortsatt 1 overnatting i uken etter barnehagen (ca 4 våkne timer + migrering?), 2 helger i måneden, og antagelig 2 uker sommerferie. Gitt at ts har vært med på hver time av dette, blir det likevel ikke så veldig lang tid. Det er ikke rart at denne gutten ikke har falt til ro med situasjonen, og jeg håper for guttens skyld at ts og mannen ikke planla å lage ny baby oppi dette allerede.

[Rainbow]

Tråden er ryddet for personangrep og svar til dette.

Rainbow81, mod

[AnonymBruker]

Til alle ste-kvinner:

Dere er IKKE barnets mor, og:

La barnet få ha jevnlig og mye ALENE-tid med sin far!!!!!!!

Anonymous poster hash: 70f6e...788