borderline og graviditet

[AnonymBruker]

Denne kriseplanen har aldri vært i bruk. Det barnet mitt har vært med å utforme er hvem h*n er trygg på og ønsker å være hos hvis det blir aktuelt. Rett og slett for å sikre at h*n har de rette rundt seg som kan gi de svar h*n måtte trenge i en sånn situasjon.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

Jeg har aldri sagt at barne mitt har noe ansvar i denne planen. Jeg har ikke satt meg ned med hun å sagt at nå skal vi lage en plan for hva du skal gjøre hvis jeg blir suicidal. Det hadde jo vært galskap. Hun har ingen "oppgaver" i denne planen. Men jeg har gjennom samtaler i hverdagen om hvem som er de barnet stoler på. Og så pratet med de det gjelder uten barn tilstede. Disse personene er familiemedlemmer.den eneste som har ansvar i planen er meg. Og de 2 voksne familiemedlemmene som skal bo i vårt hjem, så alt rundt barnet mitt er så likt som mulig som det som er våres hverdag.

jeg er ikke ustabil nå. Og har heller ikke vært det på over 5 år. Mitt barn lider ikke under min sykdom. Og hvis jeg er så uegnet mor som du vil ha det til, tror ikke du at barnevernet hadde sett dette i godkjennelse prosessen for å bli midlertidig fosterforeldre for min kusines barn? Eller når de hadde tilsyn når barnet var i fosterhjem her?

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

Dette sier det meste, du sier først at barnet har delaktighet og så ikke. Ta vare på det barnet du har fremfor å sette flere til verden.

Anonymous poster hash: 7444c...264

[AnonymBruker]

Dette sier det meste, du sier først at barnet har delaktighet og så ikke. Ta vare på det barnet du har fremfor å sette flere til verden.

Anonymous poster hash: 7444c...264

Ja. Hun har uttalt seg om hvem hun stoler på og ønsker å være hos hvis noe forhindrer meg fra å være hjemme. Men det kan være alt fra at broen jeg må krysse for å kjøre hjem fra jobb blir stengt pga mye vind, til bilulykke eller at jeg må på kurs i forhold til jobb. I alle disse tilfellene ville jeg hatt behov for noen i verste fall måtte være hos oss til jeg kom hjem eller stokke innom for å se at alt sto bra til hvis det ikke var snakk om så veldig lang tid. Men og så har vi snakket om at hvis det er ting som er for vanskelig å snakke med foreldrene om hvem kan det da være aktuelt å gå til. Jeg har vært barn selv og vet at det er ikke alt et barn har lyst å ta opp med foreldrene og da er det viktig for meg at jeg vet at h*n kan gå til onkel "per" å få råd hvis det er for vanskelig å gå til mamma.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Jeg har ikke borderline, men strever med flere andre diagnoser, som for eksempel tilbakvendene depresjon, og jeg kunne aldri tenke meg å sette et barn til verden. Det ville være ren egoisme. Jeg vil ikke klare å gi barnet mitt en stabil og god oppvekst. Selv om TS klarer seg fint nå, er det ikke gitt at det vil vare evig... Borderline er nå en gang Borderline.

Anonymous poster hash: 1416a...f0c

[kisskissbangbang]

Vær glad for at barnet ditt ikke har sett deg alvorlig syk, sett pris på livet du har med barn og mann,og ikke risiker å bli kjempesyk ved å bli gravid på nytt.

Kanskje vil du bare være veldig ustabil og syk i 12 uker, men har du tenkt på hvordan det vil påvirke barnet ditt å se mammaen sin så syk så lenge? Det vil påvirke det lenge,kanskje for alltid.

Jeg hadde aldri tatt sjansen,og det synes jeg ikke du burde heller.

[AnonymBruker]

Det jeg lurer litt på er hvordan du vet at det går over etter de 12 ukene?

Jeg antar svangerskapene dine(du nevner 3, og at du har 1 barn) har endt ufrivillig eller frivillig- og da gjerne ved eller etter uke 12?

Er det noen medisinsk sammenheng her som gjør at du er såpass sikker på disse 12 ukene?

Jeg lurer også på hvordan du evt ville taklet fødselsdepresjon eller svangerskapsdepresjon; kan det tenkes du med din helse ville vært en av dem som går inn i psykose?

Jeg spør altså, jeg påstår ikke.

Anonymous poster hash: acb12...060

[AnonymBruker]

Jeg har selv borderline og er gift, men har tatt et valg om ikke å fåmbarn, fordi jeg ikke tar sjansen på å gi et barn en like utrygg og vond oppvekst som jeg selv hadde. Siden du har pedagogisk utdanning, TS, antar jeg du kjenner til begrepet tilknytning, og hvor viktig en trygg tilknytning er. Det er vanskelig å utvikle dette hos et barn om man er ustabil selv, og jman burde i alle fall avstå fra alt som kan gi den ustabiliteten.

Når du beskriver at svangerskap kan utløse kriser hos deg, TS, så synes jeg du burde tenke på hvordan dette kan påvirke det barnet du allerede har. Det er en alvorlig diagnose, og noen ganger må man innse at man ikke kan få alt man ønsker seg i verden. Man må tilpasse livet sitt etter de forutsetningene man har.

Om du likevel velger å bli gravid enda en gang, synes jeg det minste du kan gjøre for barnet ditt (både det nåværende og det kommende), er å bli fulgt tett opp fastlege og av en terapeut med kunnskap om personlighetsforstyrrelser. En egenkomponert kriseplan er ikke nok.

Anonymous poster hash: 11912...ae7

[AnonymBruker]

Syns noen er slemme med TS her. Har vokst opp med en far som har personlighetsforstyrrelser og selv om det har påvirket meg litt så er han verdens beste pappa og jeg ville ikke byttet ut han eller oppveksten med en som var aldri så perfekt!

Anonymous poster hash: 5d71d...20a

[AnonymBruker]

Syns noen er slemme med TS her. Har vokst opp med en far som har personlighetsforstyrrelser og selv om det har påvirket meg litt så er han verdens beste pappa og jeg ville ikke byttet ut han eller oppveksten med en som var aldri så perfekt!

Anonymous poster hash: 5d71d...20a

Nå er det forskjell på personlighetsforstyrrelser. Og mange av dem er absolutt forenelige med å få barn. Borderline kjennetegnes ved en alvorlig grad av ustabilitet som er direkte usunt for barns tilknytning.

Anonymous poster hash: b71fd...31d

[AnonymBruker]

Syns noen er slemme med TS her. Har vokst opp med en far som har personlighetsforstyrrelser og selv om det har påvirket meg litt så er han verdens beste pappa og jeg ville ikke byttet ut han eller oppveksten med en som var aldri så perfekt!

Anonymous poster hash: 5d71d...20a

Du snakker som om vi er på barneskolen. Det handler ikke om å være slem eller ei. Det handler om at folk flest vil beskytte barna til TS!

Hun er jo rimelig syk hvis hun blir suicidal, og selv ikke ser at utifra hva hun skriver så er det best å la være.

Hvis TS har den utdannelsen hun sier så bør hun se dette selv, og hvis ikke hun ser det selv så er det bør jo varsellampene begynne å lyse for henne hvis alle andre ber henne tenke seg om.

Anonymous poster hash: cbc75...2fb

[AnonymBruker]

Jeg har selv borderline og er gift, men har tatt et valg om ikke å fåmbarn, fordi jeg ikke tar sjansen på å gi et barn en like utrygg og vond oppvekst som jeg selv hadde. Siden du har pedagogisk utdanning, TS, antar jeg du kjenner til begrepet tilknytning, og hvor viktig en trygg tilknytning er. Det er vanskelig å utvikle dette hos et barn om man er ustabil selv, og jman burde i alle fall avstå fra alt som kan gi den ustabiliteten.

Når du beskriver at svangerskap kan utløse kriser hos deg, TS, så synes jeg du burde tenke på hvordan dette kan påvirke det barnet du allerede har. Det er en alvorlig diagnose, og noen ganger må man innse at man ikke kan få alt man ønsker seg i verden. Man må tilpasse livet sitt etter de forutsetningene man har.

Om du likevel velger å bli gravid enda en gang, synes jeg det minste du kan gjøre for barnet ditt (både det nåværende og det kommende), er å bli fulgt tett opp fastlege og av en terapeut med kunnskap om personlighetsforstyrrelser. En egenkomponert kriseplan er ikke nok.

Anonymous poster hash: 11912...ae7

Jeg har laget den selv og den har blitt godkjent av behandler.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Det jeg lurer litt på er hvordan du vet at det går over etter de 12 ukene?

Jeg antar svangerskapene dine(du nevner 3, og at du har 1 barn) har endt ufrivillig eller frivillig- og da gjerne ved eller etter uke 12?

Er det noen medisinsk sammenheng her som gjør at du er såpass sikker på disse 12 ukene?

Jeg lurer også på hvordan du evt ville taklet fødselsdepresjon eller svangerskapsdepresjon; kan det tenkes du med din helse ville vært en av dem som går inn i psykose?

Jeg spør altså, jeg påstår ikke.

Anonymous poster hash: acb12...060

Jeg har hatt en abort pga sykt foster i uke 12. Og en SA i uke 13. Grunnen til at ting stabilisere seg er at hormonene stabiliserer seg.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Men trenger ikke å prøve å ta sitt eget liv for å være suicidal. Jeg har aldri prøvd å ta mitt eget liv. Det finnes faktisk folk som oppsøker hjelp med en gang det trenger det. Og mitt barn har aldri sett meg ustabil.

Nå har denne tråden gått langt vekk fra det jeg ville at den skulle være om. Og det var de som har erfaring med situasjonen jeg skrev i HI. Så jeg kommer fra nå ikke til å svare på alt annet.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Men trenger ikke å prøve å ta sitt eget liv for å være suicidal. Jeg har aldri prøvd å ta mitt eget liv. Det finnes faktisk folk som oppsøker hjelp med en gang det trenger det. Og mitt barn har aldri sett meg ustabil.

Nå har denne tråden gått langt vekk fra det jeg ville at den skulle være om. Og det var de som har erfaring med situasjonen jeg skrev i HI. Så jeg kommer fra nå ikke til å svare på alt annet.

TSAnonymous poster hash: c9713...91a

Du vil ikke ta innspill fra andre som selv har diagnosen, nei vel. Men sørg i alle fall for å ha oppfølging av terapeut i dette svangerskapet. Du skriver jo selv at du blir ustabil av å være gravid. En kriseplan er ikke nok.

Personlig synes jeg du burde vurdere om det er i barnets interesse å komme til verden med den lidelsen du beskriver. Du har allerede et barn. To barn er tre ganger så mye jobb. Og de trenger en trygg oppvekst med trygge omsorgspersoner.

Anonymous poster hash: 11912...ae7

[AnonymBruker]

Nå er jeg altfor ung til å få barn, men jeg har selv borderline. Jeg syns du burde vente, (har du gått\går du i BEHANDLING MOT borderline?) Og jeg skjønner tankegangen din, men syns du burde vente. En dag trenger du kanskje ingen kriseplan lenger. Da passer det bedre å få barn.

Anonymous poster hash: 42daf...fec

[AnonymBruker]

Nå er jeg altfor ung til å få barn, men jeg har selv borderline. Jeg syns du burde vente, (har du gått\går du i BEHANDLING MOT borderline?) Og jeg skjønner tankegangen din, men syns du burde vente. En dag trenger du kanskje ingen kriseplan lenger. Da passer det bedre å få barn.

Anonymous poster hash: 42daf...fec

Jeg har gått i dbt og har forsatt kontakt med behandler der. Jeg kan ringe når som helst å starte opp igjen i dbt hvis jeg føler behov for det. Denne planen har aldri vært i bruk. Jeg vil heller ha en plan liggende uten å bruke den enn å ikke ha en plan i det hele tatt.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Jeg har gått i dbt og har forsatt kontakt med behandler der. Jeg kan ringe når som helst å starte opp igjen i dbt hvis jeg føler behov for det. Denne planen har aldri vært i bruk. Jeg vil heller ha en plan liggende uten å bruke den enn å ikke ha en plan i det hele tatt.

TSAnonymous poster hash: c9713...91a

Hvorfor har du ikke fullført opplegget før du tenker på barn, eller i det minste er i behandling nå? Er det ikke bra om du får jobbet med noen av de ustabile trekkene? Det er vel bare om man avslutter behandlingen før tiden at man kan begynne igjen, sånn du beskriver (og da er man i så fall heldig).

Anonymous poster hash: 11912...ae7

[AnonymBruker]

Ikke la deg provosere av besserwisserne her inne som i grunn ikke vet en brøkdel om diagnosen din, ts. Det er riktig at borderline kan være en trussel mot tilknytning men det faktum at du har full omsorg for barn og har hatt det hele veien og ikke har vært ustabil utenom tidlig i svangerskap synes jeg sier noe om at du generelt er stabil. Går du på medisiner, forresten? Du er jo forberedt på hva som kan skje i første del av svangerskapet så du kan få hjelp i den fasen. det bør du sikkert for barnet ditt sin skyld også.

Kjenner for øvrig noen med ocd som har fått alvorlig forverring i svangerskapet med innlegging på psykiatrisk, dette gikk over etter svangerskap. Tror dette hang sammen med avbrutt medisinering.

Anonymous poster hash: 9f371...fd6

[AnonymBruker]

Ikke la deg provosere av besserwisserne her inne som i grunn ikke vet en brøkdel om diagnosen din, ts. Det er riktig at borderline kan være en trussel mot tilknytning men det faktum at du har full omsorg for barn og har hatt det hele veien og ikke har vært ustabil utenom tidlig i svangerskap synes jeg sier noe om at du generelt er stabil. Går du på medisiner, forresten? Du er jo forberedt på hva som kan skje i første del av svangerskapet så du kan få hjelp i den fasen. det bør du sikkert for barnet ditt sin skyld også.

Kjenner for øvrig noen med ocd som har fått alvorlig forverring i svangerskapet med innlegging på psykiatrisk, dette gikk over etter svangerskap. Tror dette hang sammen med avbrutt medisinering.

Anonymous poster hash: 9f371...fd6

Jeg går ikke på medisiner og har ikke gått på de de siste 6 årene. Jeg bruker aktivt mindfullness og har et godt forhold til min behandler. Jeg har valgt å vedlikeholde behandling ved at jeg har 1 time hver mnd. Jeg har fått forklart av lege og behandler at grunnen til at jeg blir ustabil er at rask økning i hormoner.

Jeg lar meg ikke provosere av kommentarene her inne, det er bra at folk sier sin mening. Rett og slett for at da vil jeg måtte tenke på saken fra forskjellige vinkler. Og som du sier så har de en brøkdel av informasjon om min livssituasjon og diagnose.

Jeg har alltid får skryt for hvordan jeg håndterer de utfordringene borderline kan gi. Jeg er ikke redd for å be om veileding. jeg er åpen om min diagnose til både jobb, nettverk og i samarbeid med barnevernet (da jeg var midlertidig fosterhjem).

Jeg har tatt kurs i marte meo for å sikre at forutsetning for god tilknytning er tilstede.

Jeg vet at jeg tar det rette valgene. Men jeg ønsker erfaringer fra andre på det å bli ustabil i en graviditet. For å være mer forberedt på hva som kan skje, og hva forberedelser som er lurt å gjøre.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Barn fortjener å vokse opp uten alvorlig syke foreldre, så jeg syns ikke du bør få flere barn. At foreldre blir syke etter at barna kommer til verden får man ikke gjort noe med, men når du allerede er såpass syk, så syns jeg det blir egoistisk å skulle få flere barn.

Anonymous poster hash: 7444c...264

Signerer! beklager.

Anonymous poster hash: fee4e...36a

[kisskissbangbang]

Jeg vil bare presisere at jeg synes du høres ut som en flott mamma for ditt barn, og min skepsis bunner ikke i at jeg ikke synes psykisk syke bør få barn, eller i fordommer mot eupf.

Men jeg synes du bør ta med i betraktninga det jeg nevnte i mitt forrige innlegg; at barnet ditt sannsynligvis vil bli nødt til å se deg veldig syk en periode. Dette kan gjøre ham/henne veldig utrygg langt utover denne lille perioden på 12 uker, og jeg synes overhode ikke det er verdt risikoen.