borderline og graviditet

[AnonymBruker]

Jeg har borderline diagnose og har i løpet av de siste 8 årene vært gravid 3 ganger. Nå når jeg se tilbake på graviditetene er det et mønster av at jeg blir ekstremt ustabil i begynnelsen. Hver gang jeg fant ut at jeg var gravid var jeg innlagt på psykiatrisk akuttmottak. Jeg har hatt 3 dårlige perioder og hver gang har det startet med en graviditet. Er det noen andre som har en lignende erfaring? Jeg har 1 barn, men ønsker meg ett til. Men pga at det utløser en dårlig periode med mye destruktiv tanker og handling så vet jeg ikke om jeg tør, uten riktig oppfølging. Jeg er nå i et forhold med en mann som ikke har egne barn. Men som ønsker seg barn. Så vis det er noen der ute med erfaringer som vil dele de med meg så hadde jeg vært veldig takknemlig. Jeg kan legge til at utenom disse 3 dårlige periodene har jeg et bra liv og klarer veldig å leve med de utfordringene som min borderline personlighet gir. Jeg har 100% omsorg for barnet mitt, har full jobb og har den støtte og nettverk jeg trenger for å ha det bra.

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Beklager. Glemte å dele opp teksten.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Er ikke borderline men har generalisert angst som kan bli ganske ekstrem. Under graviditet blir jeg "gal", emosjonelt ustabil og kan få selvmordstanker for ting som jeg takler ellers. Jeg takler dette fordi jeg har en støttende kjæreste/barnefar som tåler skrik og hjelpeløshet i disse periodene, så jeg tenker at først og fremst er det ekstremt viktig at din kjære er forberedt på alt og kan hjelpe deg gjennom de tunge periodene? Gjør han 100% klar på hva han har i vente og forbered dere på hvordan dere kan hjelpe hverandre i den kommende tiden?

Anonymous poster hash: 5d71d...20a

[AnonymBruker]

Han vet om hele min fortid og da inkludert hvor "håpløs" jeg kan bli. Men han har aldri sett meg når jeg er så ustabil. Jeg er bare redd for at selv om han sier at dette klarer vi sammen så er det ikke det som kommer til å skje.

Jeg stoler på han og tror på at han mener det han sier. Men han har som sagt ikke opplevd hvordan jeg blir.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Han vet om hele min fortid og da inkludert hvor "håpløs" jeg kan bli. Men han har aldri sett meg når jeg er så ustabil. Jeg er bare redd for at selv om han sier at dette klarer vi sammen så er det ikke det som kommer til å skje.

Jeg stoler på han og tror på at han mener det han sier. Men han har som sagt ikke opplevd hvordan jeg blir.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

Skjønner at det er skummelt! Hadde ikke barnefar vært klar over mine psykiske "skader" hadde han nok blitt sjokkert og løpt under mine verste eskapader i svangerskapet. Men om det er noe trøst skal jeg love deg at det for mannen er lettere å takle når han vet du bærer hans barn. Gjør han klar på at det faktisk er graviditeten som trigger det, tenk at du er villig til å ofre psykisk helse og velvære for å bringe et liv til verden, det gjør deg til et menneske han kan være stolt av. Om han virkelig elsker deg skal dere komme gjennom dette, selv om det blir tøft. Men ville forklart han alt, hva du er redd for og ikke underdrive noe. Forklar også hvordan du ble som gravid med første mann, men du endte opp som en god mor med 100% omsorg alikevel

Anonymous poster hash: 5d71d...20a

[AnonymBruker]

Kan du si dine bekymringer til fastlegen, også kanskje komme regelmessig på samtaler til fastlegen? Eller en psykiatrisk sykepleier?

Jeg er på utredning nå og mye tyder på borderline og jeg er så redd for å få barn, så syns det er interessant å lese hva andre har erfart.

Lykke til til deg

Anonymous poster hash: 4dd9d...60f

[AnonymBruker]

Kan du si dine bekymringer til fastlegen, også kanskje komme regelmessig på samtaler til fastlegen? Eller en psykiatrisk sykepleier?

Jeg er på utredning nå og mye tyder på borderline og jeg er så redd for å få barn, så syns det er interessant å lese hva andre har erfart.

Lykke til til deg

Anonymous poster hash: 4dd9d...60f

Jeg går til psykolog og dette har vært vært et tema i den seinere tid. Har lurt på om det kan være en ide å kanskje ha en time der vi går sammen. Psykologen min har vært der gjennom alle tre periodene og kan kanskje være til hjelp med å forklare hvorfor og hva jeg trenger i en graviditet.

Hva tenker dere om det?

Det verst er at jeg blir suicidal og det kan jo gi litt feile signaler i en tid som burde vært den mest lykkelige tiden i et forhold.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Med det du forteller synes jeg virkelig ikke du skal få flere barn, sorry.

Anonymous poster hash: 2bfe1...3eb

[AnonymBruker]

Med det du forteller synes jeg virkelig ikke du skal få flere barn, sorry.

Anonymous poster hash: 2bfe1...3eb

Heldigvis er det ingen som har noe med å mene noe om andre bør få barn eller ikke.

Anonymous poster hash: 0fe1b...0fc

[AnonymBruker]

Med det du forteller synes jeg virkelig ikke du skal få flere barn, sorry.

Anonymous poster hash: 2bfe1...3eb

Jeg har i 9 år hatt ansvar for et barn 100% aleine. Det eneste er de ukene i en eventuell graviditet hvor jeg er ustabil og trenger mer hjelp. Mitt barn vet hva diagnose jeg har og det er bare vil si for oss som familie. Vi har en kriseplan som h*n delvis har vært med å utarbeide. Hvorfor burde jeg ikke få flere barn? Hvorfor skal jeg nekte han å bli pappa, når han kan bli det med god planlegging og støtte?

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Barn fortjener å vokse opp uten alvorlig syke foreldre, så jeg syns ikke du bør få flere barn. At foreldre blir syke etter at barna kommer til verden får man ikke gjort noe med, men når du allerede er såpass syk, så syns jeg det blir egoistisk å skulle få flere barn.

Anonymous poster hash: 7444c...264

[AnonymBruker]

Heldigvis er det ingen som har noe med å mene noe om andre bør få barn eller ikke.

Anonymous poster hash: 0fe1b...0fc

Nei dessverre, det er derfor barnevernet i dag er i desperat mangel på fosterhjem pga upassende foreldre.

Anonymous poster hash: 7444c...264

[AnonymBruker]

Barn fortjener å vokse opp uten alvorlig syke foreldre, så jeg syns ikke du bør få flere barn. At foreldre blir syke etter at barna kommer til verden får man ikke gjort noe med, men når du allerede er såpass syk, så syns jeg det blir egoistisk å skulle få flere barn. Anonymous poster hash: 7444c...264

Signerer denne, kunne ikke skrevet det stort bedre selv.

Anonymous poster hash: 2bfe1...3eb

[AnonymBruker]

Det er i utgangspunktet alltid egoistisk å sette barn til verden, men det er virkelig grenseløst egoistisk å få barn når man er så syk som både TS og andre beskriver her. Når man i egentlig har mer enn nok med seg selv, bør man være så voksen og ansvarlig at man lar være å få barn. Det er både forsket på og gitt ut fagstoff på dette temaet, skrevet av folk som selv er vokst opp med psykisk syke foreldre, og felles for dem alle, er at de har dårlige minner og erfaringer.

Jeg jobber med barn og unge, og har vært borti flere barn av psykisk syke foreldre, og de har ingen god barndom. Bare det å måtte ha kriseplaner, forholde seg til foreldre i krise og måtte ta et sånn ansvar som barn, gjør noe med deg.

Anonymous poster hash: e80f7...a8d

[AnonymBruker]

Barn fortjener å vokse opp uten alvorlig syke foreldre, så jeg syns ikke du bør få flere barn. At foreldre blir syke etter at barna kommer til verden får man ikke gjort noe med, men når du allerede er såpass syk, så syns jeg det blir egoistisk å skulle få flere barn.

Anonymous poster hash: 7444c...264

Utenom graviditet har jeg det veldig bra. Jeg har tidligere hatt kontakt med barnevernet og det valgte jeg å gjøre selv. har ingen suicidal tanker eller handling utenom ca 12 uker i begynnelsen av en graviditet. Jeg har ikke problemer i relasjoner, for jeg har lurt meg hvordan jeg forholder meg når konflikter oppstår. Barnet mitt har ikke manglet noe i livet sitt, og er flink på skolen, sosial og har fritidsaktiviteter etter skolen som jeg alltid følger opp. Jeg har vært midlertidig fosterhjem for min kusine sitt barn. Det vil si at jeg har hatt hjemmebesøk for å bli godkjent. Så her er det snakk om opptil 12 uker hvor jeg er ustabil. Hvor jeg med rette hjelp kan gjennomføre på en god måte. Det er det jeg er ute etter i denne tråden. Erfaring fra andre som har vært i lignende situasjon. For å være bedre i stand til å ta kontroll over disse ukene og eventuelt få tips fra andre som har erfaring med hva det vil si å bli ustabil i en graviditet.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Det er i utgangspunktet alltid egoistisk å sette barn til verden, men det er virkelig grenseløst egoistisk å få barn når man er så syk som både TS og andre beskriver her. Når man i egentlig har mer enn nok med seg selv, bør man være så voksen og ansvarlig at man lar være å få barn. Det er både forsket på og gitt ut fagstoff på dette temaet, skrevet av folk som selv er vokst opp med psykisk syke foreldre, og felles for dem alle, er at de har dårlige minner og erfaringer.

Jeg jobber med barn og unge, og har vært borti flere barn av psykisk syke foreldre, og de har ingen god barndom. Bare det å måtte ha kriseplaner, forholde seg til foreldre i krise og måtte ta et sånn ansvar som barn, gjør noe med deg.

Anonymous poster hash: e80f7...a8d

Denne kriseplanen har aldri vært i bruk. Det barnet mitt har vært med å utforme er hvem h*n er trygg på og ønsker å være hos hvis det blir aktuelt. Rett og slett for å sikre at h*n har de rette rundt seg som kan gi de svar h*n måtte trenge i en sånn situasjon.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Denne kriseplanen har aldri vært i bruk. Det barnet mitt har vært med å utforme er hvem h*n er trygg på og ønsker å være hos hvis det blir aktuelt. Rett og slett for å sikre at h*n har de rette rundt seg som kan gi de svar h*n måtte trenge i en sånn situasjon.

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

Men bare det at barnet trenger en kriseplan pga din sykdom sier jo sitt. Barn skal ikke trenge å tenke på slikt, de skal kunne stole på at foreldre er i stand til å ta ansvar og være voksne, stabile omsorgspersoner. At du syns det har gått greit med ett barn betyr ikke at det går greit med flere.

Anonymous poster hash: 7444c...264

[AnonymBruker]

Men bare det at barnet trenger en kriseplan pga din sykdom sier jo sitt. Barn skal ikke trenge å tenke på slikt, de skal kunne stole på at foreldre er i stand til å ta ansvar og være voksne, stabile omsorgspersoner. At du syns det har gått greit med ett barn betyr ikke at det går greit med flere.

Anonymous poster hash: 7444c...264

Jeg har hatt to over en lenger periode. Da var jeg aleine. Nå er vi 2 voksne. Bare så det er sagt så jobber jeg også med barn og har pedagogisk utdanning. Det hadde vært uansvarlig hvis ikke jeg hadde hatt en plan. Faktisk så syntes jeg at alle familier burde hatt en plan på hvordan håndtere kriser dersom det skjer noe med foreldrene. Har du tenkt gjennom hvem dine barn skal være hos dersom det skjer noe med dere foreldre? Hvem de kan få mest støtte hos?

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

[AnonymBruker]

Jeg har hatt to over en lenger periode. Da var jeg aleine. Nå er vi 2 voksne. Bare så det er sagt så jobber jeg også med barn og har pedagogisk utdanning. Det hadde vært uansvarlig hvis ikke jeg hadde hatt en plan. Faktisk så syntes jeg at alle familier burde hatt en plan på hvordan håndtere kriser dersom det skjer noe med foreldrene. Har du tenkt gjennom hvem dine barn skal være hos dersom det skjer noe med dere foreldre? Hvem de kan få mest støtte hos?

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a

Hvis du har ped utd så er det jo enda mer skremmende at du ikke ser farene, f.eks forsøker du nå å legge ansvaret og forklaringen for din plan over på meg med å spørre om jeg har en plan. Forskjellen på din plan og de tankene foreldre flest har om hvem som skal ivareta barna dersom begge foreldrene blir borte (som er svært lite sannsynlig), er at din plan i stor grad involverer og ansvarliggjør et lite barn. Du uroer et barn med en voksen sin problemløsning for om barnet blir ivaretatt, det er ikke barnets ansvar at det blir ivaretatt på en god måte og velge de personene de tror gjør det best, det er et voksenansvar, noe du til tross for din ped utdanning ikke gir uttrykk for å forstå. Det er også mer sannsynlig at et barn med en psykisk syk mor trenger å "omplasseres" enn et barn med to friske foreldre, du virker ikke å forstå det heller. At du ikke er alene nå betyr ikke at du har samboer til evig tid, du må være i stand til å se flere scenarier i fremtiden.

Anonymous poster hash: 7444c...264

[AnonymBruker]

Hvis du har ped utd så er det jo enda mer skremmende at du ikke ser farene, f.eks forsøker du nå å legge ansvaret og forklaringen for din plan over på meg med å spørre om jeg har en plan. Forskjellen på din plan og de tankene foreldre flest har om hvem som skal ivareta barna dersom begge foreldrene blir borte (som er svært lite sannsynlig), er at din plan i stor grad involverer og ansvarliggjør et lite barn. Du uroer et barn med en voksen sin problemløsning for om barnet blir ivaretatt, det er ikke barnets ansvar at det blir ivaretatt på en god måte og velge de personene de tror gjør det best, det er et voksenansvar, noe du til tross for din ped utdanning ikke gir uttrykk for å forstå. Det er også mer sannsynlig at et barn med en psykisk syk mor trenger å "omplasseres" enn et barn med to friske foreldre, du virker ikke å forstå det heller. At du ikke er alene nå betyr ikke at du har samboer til evig tid, du må være i stand til å se flere scenarier i fremtiden.

Anonymous poster hash: 7444c...264

Jeg har aldri sagt at barne mitt har noe ansvar i denne planen. Jeg har ikke satt meg ned med hun å sagt at nå skal vi lage en plan for hva du skal gjøre hvis jeg blir suicidal. Det hadde jo vært galskap. Hun har ingen "oppgaver" i denne planen. Men jeg har gjennom samtaler i hverdagen om hvem som er de barnet stoler på. Og så pratet med de det gjelder uten barn tilstede. Disse personene er familiemedlemmer.den eneste som har ansvar i planen er meg. Og de 2 voksne familiemedlemmene som skal bo i vårt hjem, så alt rundt barnet mitt er så likt som mulig som det som er våres hverdag.

jeg er ikke ustabil nå. Og har heller ikke vært det på over 5 år. Mitt barn lider ikke under min sykdom. Og hvis jeg er så uegnet mor som du vil ha det til, tror ikke du at barnevernet hadde sett dette i godkjennelse prosessen for å bli midlertidig fosterforeldre for min kusines barn? Eller når de hadde tilsyn når barnet var i fosterhjem her?

TS

Anonymous poster hash: c9713...91a