Den første julen uten den man er glad i

[AnonymBruker]

Hei,

Tenkt veldig lenge på å skrive her, men har ikke helt visst hva jeg skulle skrive. Velger å skrive det som anonym i fare for at noen kjenner meg igjen.Flere årsaker til at jeg ikke ønsker det.

Jeg har akkurat vært igjennom den første julen uten min far og det var helt forferdelig.Jeg satt helt apatisk på julaften og klarte så vidt å si noen ord.Folk rundt meg har prøvd å fortelle meg at den første julen er alltid værst og at livet går videre, noe som jeg også er innforstått med.Likevel så gir de meg ikke rom til å sørge.Alle andre går jo videre, dvs etter begravelsen er ferdig så slutter folk å ta kontakt å høre hvordan det går. Ikke at jeg er avhening av det og jeg har selv prøvd å være kontaktsøkende, men likevel så glemmer de meg.Min mor er igjennom det værste og allerede fundert på hva som skjer hvis hun får en ny mann, noe som jeg synes er en merkelig ting å fokusere på.Sorgen hos meg har blitt fysisk og jeg sliter veldig, men sorgen hos meg er dypere og mer kompleks av ulike årsaker.Har fått god hjelp av menighet,psykolog,jobb og lege, men likevel så står man fast.

Jeg har prøv å gjøre ting som min far hadde likt og brukt dagene på å snakke til han og fortelle hva jeg har vært igjennom.Familien min har kun brydd seg om min mor og ikke tenkt på at jeg også har behov for kjærlighet og omtanke.Jeg er jo godt over 30 så da blir man liksom ikke barnet lenger, men da må man takle ting som voksen.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men følte bare for å skrive noen ord.

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[AnonymBruker]

Den første jula er alltid verst! Mistet min far for 10 år siden (er 24 år nå), julen er aldri den samme. Men det blir lettere, men fortsatt tungt. Fortsett og fortelle han hva du føler og hva du gjør, det gjør sorgprosessen lettere. Dra til graven og fortell eller bare sitt der og pust godt inn og mimre gode tanker

Anonymous poster hash: 48cde...f8f

[dillyduzit]

Nå har ikke jeg mistet faren min, men mistet farfar som var (er) en av de jeg elsket/r mest her i verden. Den første var den tyngste men det ble lettere og lettere etterhvert, men dog forsatt tungt. Bruk din egen tid til å sørge og sørg for at du får den tiden du trenger, ikke de rundt deg.

Skriv ned et brev som du setter på graven. Prøv heller å tenke på de positive minnene dere har sammen, enn at han ikke er tilstedet.

[Jessica!]

Håper du kommer deg igjennom julen og at tiden fremover blir litt lettere for deg. Tap av våre nærmeste er et sjokk og en sorg vi ikke kan forberede oss på dessverre, og vi reagerer alle ulikt. Jeg håper du har noen gode støttespillere rundt deg som du kan snakke med når det blir mye å ta inn over seg

[AnonymBruker]

Takk. Dessverre har jeg ingen å støtte meg på, så føler meg veldig alene..men det går vel over som med alt annet

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[Gjest Vampen]

Takk. Dessverre har jeg ingen å støtte meg på, så føler meg veldig alene..men det går vel over som med alt annet

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

Jeg mistet lillebroren min nylig, så den første jula uten ham kom raskt og brutalt. Forrige jul var den første uten besteforeldrene mine, så, ja, jeg kan forstå hvordan du har det. Jula ER tøff, det blir så synlig at noen mangler.. Jeg tror heller ikke at det "går over", det vil være dager hvor sorgen og savnet kommer nært. Men det blir bedre. Man lærer seg å leve med det, og finner en vei videre.

[AnonymBruker]

Noen av dere som har efaring med sorggrupper? Vil det ha noe for seg?

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[AnonymBruker]

Noen av dere som har efaring med sorggrupper? Vil det ha noe for seg?

Det vil jeg nok tro. Har ikke vært med i en, for det er ikke tilbud om det her hvor jeg bor. Dvs. ikke mange nok interesserte til at det startet opp.

I år mistet jeg 3 av 5 jeg pleider å feire jul med. Regnet med jula nå ville bli steintøff i år, men jeg er helt apatisk egentlig. Gråter ikke, sørger ikke, har liksom blokkert alt... Får kommentarer om at jeg er så fornuftig, som gjør det beste ut av det. Så sterk, som ikke bryter sammen osv. Selv føler jeg meg ikke så bra, tenker det kommer en smell etter hvert, om jeg ikke får åpnet opp snart. Det er jo klart det er sterke følelser gjemt vekk et sted i meg.

Det er sårt når andre ikke forstår at ingen er like. Noen trenger å bruke mye tid på å takle ny tilværelse, sørge osv. Og jula er jo spesielt vond for mange som har mistet noen, det vet da de fleste... Jeg håper du får til å gjøre hva du føler for, i stedet for å "ta deg sammen" pga. andres forventninger.

Anonymous poster hash: 9afc8...c91

[Birdo]

Jeg også feiret min første jul uten pappa i live i år. Han døde under en uke før julaften, så julegavene fra han hadde han allerede handlet. Det var veldig vemodig å åpne de på morgenen, men samtidig veldig godt.

Resten av dagen hang jeg sånn halvveis med i det meste, men tok meg i å flere ganger glede meg til å komme hjem å vise pappa hva vi fikk, som vi alltid gjorde. Jeg feiret alltid jul med mamma og de, pappa likte aldri jula så han var hjemme med broren sin, men i fjor var vi hjemme med pappa å feiret bare oss, og det er jeg så uendelig glad for nå..

Jula er veldig tungt når man har mistet noen nære, man ser jo så inderlig godt at det er noen som mangler. Det er ingen fasit på sorg, verken din eller de andres måte er feil måte. Alle må bare respektere hverandres metoder.

Kondolerer så mye forresten

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord. Dessverre for min sak så krever både jobb og venner at jeg kommer over dette så raskt som mulig og går tilbake til å være gamle meg.Det kommer aldri til å skje for jeg vil aldri bli den samme.

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[Gjest Vampen]

Tusen takk for gode ord. Dessverre for min sak så krever både jobb og venner at jeg kommer over dette så raskt som mulig og går tilbake til å være gamle meg.Det kommer aldri til å skje for jeg vil aldri bli den samme.

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

Nei, man blir aldri den samme. Noe har forandret seg, og ting vil aldri bli akkurat sånn som det var. At man forandrer seg er ikke nødvendigvis negativt. Man lærer og vokser på det vonde også. Bare pass på at du gir deg selv tid til å sørge og finne ut av ting. Jeg gikk på en ordentlig smell for noen år siden, da jeg prøvde å leve opp til forventningene om at jeg skulle bli den samme gamle igjen. Det gjorde sorgprosessen desto tyngre og lengre.

[Havbris]

Kjære deg. Sorgen har så mange ansikter og det finnes ingen fasit. Desverre er det noen ganger vanskelig for omgivelsene å forstå reaksjonsmønsteret til en som sørger, - de håper bare at alt skal bli som "normalt" fordi det er vanskelig å forholde seg til et menneske i sorg. Hjelpeløsheten og uforstanden kan bli så stor at det eneste andre mennesker evner å uttrykke er at du må komme deg videre, osv osv. Det kan oppleves som både sårende og direkte taktløst.

Som flere her skriver så må du ta deg tid til å sørge - det er en prosess du ikke kan forsere. Som Vampen over her skriver, så vil du sannsynligvis møte igjen sorgen en dag hvis du legger lokk på den nå. Kanskje kan det også hjelpe deg å lese litteratur som handler om sorg.

[AnonymBruker]

Det er nesten så jeg ikke synes du skal kalle disse folka for venner TS.

Har du prøvd å forklare hvordan du har det, uten at det når inn.. Så bør du bare si at du ikke vil snakke mer med dem om det heretter, men fortsette å bruke den tiden du trenger.

Du har nok å hanskes med om du ikke skulle føle skyld og skam over å ikke gjøre det riktige.

Folk er ulike. Punktum. Ofte viser det seg forresten at de som er "sterkest" i starten, knekkes totalt etter noen år, for de har lagt lokk på ting de trodde de mestret.

Kanskje kan det også hjelpe deg å lese litteratur som handler om sorg.

Dette tror jeg er lurt!

Anonymous poster hash: 9afc8...c91

[AnonymBruker]

Det er nesten så jeg ikke synes du skal kalle disse folka for venner TS.

Har du prøvd å forklare hvordan du har det, uten at det når inn.. Så bør du bare si at du ikke vil snakke mer med dem om det heretter, men fortsette å bruke den tiden du trenger.

Du har nok å hanskes med om du ikke skulle føle skyld og skam over å ikke gjøre det riktige.

Folk er ulike. Punktum. Ofte viser det seg forresten at de som er "sterkest" i starten, knekkes totalt etter noen år, for de har lagt lokk på ting de trodde de mestret.

Dette tror jeg er lurt!

Anonymous poster hash: 9afc8...c91

Ja, jeg har vært veldig tydelig og i dag på jobb sa jeg at jeg ikke klarte å holde denne masken for den tappet meg for energi. Det å gå rundt å være falsk hele tiden for å tilfredstille andre er forferdelig tungt når kroppen ikke føler det samme.Jeg har faktisk lest ganske mye om sorg og vært i kirken og pratet med en prest også.Jeg prøver så godt jeg kan, hver dag er en kamp og hvertfall når man må kjempe for å få lov til å være lei seg.

Tusen takk for støttende ord. Det setter jeg pris på

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[AnonymBruker]

En stund siden jeg har vært innom her. Har prøvd å gjøre litt andre ting, men fremdeles like tungt. Er blitt enda mer sykemeldt fra jobb og vurderer egentlig bare å ta pause på jobb og skole.Vært i kirken og hatt dialog med en prest så det har hjulpet litt, men sorgen vil fremdeles ikke helt komme ut.Akkurat som jeg har blokkert den så lenge og gått på autopilot at nå har jeg blitt følelsesløs

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[AnonymBruker]

Akkurat som jeg har blokkert den så lenge og gått på autopilot at nå har jeg blitt følelsesløs

Kjenner meg igjen. Man må bare akseptere at ting er som de er, ikke prøve å presse frem noe. Jo mer man prøver, desto mindre tilgjengelig blir faktisk det som etter hvert skal ut.

Man har forsvarsmekanismer for å overleve. Når du blir helt klar, vil nok ting skje naturlig.

Det føles rart å skulle stole på det, når man så lenge har blokkert. Kommer det virkelig av seg selv når blokkeringen skjer kjempefort og ubevisst? Jeg har valgt å tro det...

Fokuser på ting som gjør deg godt, som gir energi og glede.. Tål å være rastløs.. Tål å kjede deg..

Kanskje begynne å meditere? Man må nok være rolig inni seg, for å kunne komme noen vei.

Back to the basics. Det er kanskje lurt å være sykemeldt en stund... Og virkelig lytte til kroppen. Sørge for nok søvn, et godt kosthold, og så gå oppover i behovspyramiden etter hvert som det grunnleggende er mer og mer på plass.

Anonymous poster hash: 9afc8...c91

[AnonymBruker]

En liten stund siden oppdatering.Mye tanker som svever.Det går dessverre ikke bedre med meg, selv om jeg får oppfølging av psykolog og fastlege.Savnet er så stort at jeg finner meg i å hylgråte flere ganger til dagen.På jobb sier de fremdeles at jeg må smile mer og finne tilbake til den jeg var før.Hvordan i alle dager skal jeg klare det? Jeg er bekymret for om jeg mister jobben hvis jegikke tar meg sammen, men jeg bruker så mye energi på å være glad at når jeg kommer hjem er jeg ødelagt.

Anonymous poster hash: 42f31...cb2

[oslojente1980]

Mistet mammaen min i fjor sommer og julen var utrolig tøff.

Nå er det snart 1år siden hun døde og det er fortsatt tøft til tider

[AnonymBruker]

Sender deg en god klem. Jeg synes dessverre hver dag er en kamp enda og kommer meg ikke videre

Anonymous poster hash: 42f31...cb2